Rundskriv

Hovednummer 31 Nr.1 Krigspensjonering

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Seksjon for krigspensjon 15.01.2000

Endret 13.09.2006 av NAV Drift og utvikling, Fag drift og utvikling, Pensjon og ytelser

Sist endret 15.05.2009 jf at punkt 3 Stønadsformer er omarbeidet og punktene 4 og 5 er tatt ut.

 

Innholdoversikt

1 Nordmenn i krig 1940-45

1.1 Innledning

1.2. Felttoget i Norge 1940

1.3. Utefronten

1.4 Handelsflåten

1.5 Hjemmefronten

1.6 Fangefronten

1.7 Tilfeldige krigsulykker og andre hendinger

 

2 Lovene om krigspensjonering

2.1 Militærloven  

2.2. Sivilloven

2.3 1951-loven

2.4 Tilleggsloven

2.5 Kompensasjon til jødiske krigsofre

2.6 Kompensasjon til andre grupper av krigsofre

 

3 Stønadsformer

3.1 Invalidpensjon

3.2 Enkepensjon

3.3 Enkemannspensjon

3.4 Barnepensjon og barnetillegg

3.5 Sykepenger

3.6 Medisinsk stønad

3.7 Fysikalsk behandling

3.8 Kiropraktorbehandling

3.9 Dekning av utgifter ved sykehusbehandling utenfor Norge

3.10 Rekreasjonsopphold

3.11 Andre ytelser

3.12 Ekstraerstatning etter lov om ulykkestrygd for sjømenn

3.13 Fradrag i ytelsene

3.14 Opphør av ytelser når pensjonisten dør

 

1 Nordmenn i krig 1940-45

1.1 Innledning

[Endret 3/02]

Vi regner med at rundt 200 000 nordmenn gjorde krigstjeneste eller deltok i ulike former for motstandsvirksomhet i årene 1940‑45. Tallet omfatter:

•        militærpersoner som gjorde tjeneste i Norge eller utlandet

•        personer som deltok i den sivile, “illegale” motstandskampen (hjemmefronten)

•        personer som satt i fiendtlig politisk fangenskap

•        krigsseilerne

I tillegg kommer hjemmeseilerne, som også var utsatt for store påkjenninger under krigen.

Norge kom i krig 9. april 1940 da tyske styrker gikk til angrep uten krigserklæring. De norske styrkene kapitulerte i juni samme år, men fortsatte kampen utenfor landets grenser der nordmenn deltok på mange "fronter" i den allierte krigføringen. I Storbritannia opprettet norske eksilmyndigheter en ny hær- og marinestyrke som bl.a. deltok i de harde kampene på Walcheren og under invasjonen i Normandie i 1944. Det ble også opprettet et eget luftforsvar som bl.a. gjorde aktiv tjeneste på kontinentet. Norske sjøfolk seilte på alle hav, og anses som den gruppen av norske krigsdeltakere som bidrog aller mest til den allierte krigføringen.

1.2 Felttoget i Norge i 1940

[Endret 3/02]

Under angrepet 9. april 1940 satte tyskerne inn nesten hele sin marinestyrke og store deler av flyvåpenet. Etter hvert overførte de også store landstyrker til Norge. Den første luftkampen i Norges historie ble utkjempet over Fornebu 9. april. Samme dag foregikk krigshistoriens første selvstendige luftoperasjon da tyskerne erobret Sola flyplass ved hjelp av flybårne tropper. - Felttoget varte til begynnelsen av mai 1940 i Sør-Norge, og til 10. juni samme år i Nord-Norge.

Hæren

Hærens avdelinger, som omfattet ca. 55 000 mann, utkjempet hundrevis av små og store trefninger rundt om i landet. I Sør-Norge foregikk de hardeste kampene ved Fossum bru i Østfold, i Haugsbygd på Ringerike, Bagn og Tonsåsen i Valdres, ved Bråstad bru og Mustad på Toten, Strandlykkja , Lundehøgda og Åsmarka på Hedemarken, Segalstad bru i Gausdal og Åsta i Østerdalen. En mindre trefning ved Midtskogen (mellom Hamar og Elverum) natt til 10. april fikk stor betydning fordi den bidrog til at kongen og regjeringen fikk tid til å komme seg i sikkerhet. Av stor moralsk og nasjonal betydning var nordmennenes kamp mot overmektige tyske styrker i Vinjesvingen og ved Hegra fort .

I Nord-Norge ble tyskerne påført sitt første nederlag i andre verdenskrig da norske og allierte styrker i fellesskap inntok Narvik 28. mai 1940. I Narvik-avsnittet ble det ellers utkjempet harde kamper i Gratangen , ved Lapphaugen, Leigastind, Roasme, Vassdalen, Store- og Lillebalak, Bjørnfjell og andre steder.

Sjøforsvaret

Flere av Marinens fartøyer kom i kamp med den tyske invasjonsflåten. Den første nordmann som falt i kamp under krigen var kaptein Leif Welding Olsen om bord på vaktbåten Pol III . Spesielt dramatisk var senkningen av de to panserskipene Eidsvold og Norge ved Narvik der 276 nordmenn mistet livet. En annen dramatisk begivenhet foregikk samtidig utenfor Drøbak, der mannskapene på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren Blücher .

1.3 Utefronten

Ved krigens slutt utgjorde antallet nordmenn i eksil omkring 80 000 mennesker. Over halvparten av disse oppholdt seg i Sverige. Utefronten hadde sitt sentrum i London, der kongen og den norske eksilregjeringen holdt statsråd i No. 10 Palace Green. Utefrontens viktigste ressurs var den norske handelsflåten (Nortraship), som gjorde regjeringen økonomisk uavhengig. I 1942 ble Forsvarets Overkommando gjenopprettet som øverste organ for den militære utefronten. Daværende kronprins Olav var forsvarssjef fra 1944.

1.3.1 Hæren i Storbritannia

Oppsettingen av en ny norsk hær i eksil begynte sommeren 1940 med sentrum i Dumfries i Skottland. I tillegg til en ufullført norsk brigade ble det bl.a. opprettet et skikompani på Island og egne garnisoner på Svalbard , Jan Mayen og Sør-Georgia . Det ble videre etablert en egen commandoavdeling - “No 5 Troop Interallied Commando”. Dette var den eneste norske hæravdelingen som ble satt inn i aktiv strid på det europeiske kontinentet. To andre av Hærens avdelinger kom også i kamp:

•        Garnisonen på Svalbard , som 9. september 1943 ble angrepet av en større tysk flåtestyrke med slagskipene Tirpitz og Scharnhorst i spissen.

•        Brigadens 2. bergkompani , som ble sendt til Finnmark i november 1944 og deltok i frigjøringen av denne landsdelen.

I tillegg opprettet norske myndigheter en annen commando-avdeling, Kompani Linge (egentlig “Norwegian Independent Company No 1”). Den opptrådte aldri samlet, men ble sendt til Norge i små grupper for å drive sabotasje, etterretning og instruksjon av Milorg-jegere.

Over 6 000 mann ble rulleført i Hæren i Storbritannia i løpet av krigsårene, men en tredjedel av disse ble overført til andre militære avdelinger eller til handelsflåten. Ved krigens slutt talte Hæren 3 927 personer (derav 466 kvinner).

1.3.2 Det norske sjøforsvaret i Storbritannia

•        Marinen hadde baser langs kysten av Storbritannia, men opprettet også avdelinger i Canada og andre steder. Av Marinens disponible styrke på 118 krigsskip gikk 20 tapt som følge av kamphandlinger. Norske marinestyrker utførte mange farefulle oppdrag, bl.a. deltok de i jakten på slagskipene Scharnhorst og Tirpitz og i invasjonen av Normandie i juni 1944. De utførte også eskortetjeneste for handelsflåten, og deltok bl.a. i en rekke Atlanterhavs-konvoier og i de spesielt farefulle ishavskonvoiene til Murmansk. - Marinen hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 7 427 menn og kvinner. Tapene utgjorde i alt 650 mann.

•        Shetlandsavdelingen (offisielt “Norwegian Naval Independent Unit”) var en selvstendig marineavdeling som deltok i den hemmelige krigføringen på Norge. Avdelingen fraktet agenter og utstyr til Norge, bl.a. folk fra Kompani Linge som skulle på hemmelige oppdrag, og brakte flyktninger og agenter som hadde fullført sine oppdrag, tilbake til Storbritannia. - I årene 1940‑43 mistet Shetlands-gjengen 8 skøyter, og 44 mann omkom. Fra 1943, da avdelingen overtok de tre moderne ubåtjagerne Hessa , Hitra og Vigra , gikk “Nordsjøbussen” uten tap. Skipperen på Vigra , den legendariske Shetlands‑Larsen , var den høyest dekorerte marineoffiseren i alliert tjeneste under andre verdenskrig.

•        SSH (Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten) ble opprettet i juni 1941 for å utdanne sjøfolk i handelsflåten, særlig matroser, til skyttere. De hadde som oppgave å betjene skytset om bord i handelsflåtens fartøyer når disse ble angrepet av fiendtlige sjø- eller luftstyrker. Avdelingen utdannet omkring 2 000 mann til slik tjeneste, og 130 av dem mistet livet på grunn av krigsulykker eller skader og sykdom som følge av tjenesten.

1.3.3 Luftforsvaret i Storbritannia

Det norske luftforsvaret ble opprettet som egen forsvarsgren av eksilmyndighetene i Storbritannia. Opplæringen av flygere og teknisk personell foregikk i Little Norway i Canada, som var et ettertraktet mål for mange unge nordmenn som flyktet fra Norge under krigen. Det ble etablert fire norske flyskvadroner i Storbritannia. De ble satt inn i aktiv tjeneste for de allierte. To av skvadronene, 330 og 333 , utførte bl.a. søk etter fiendtlige ubåter, eskortetjeneste og rekognosering i de værharde nordområdene; den sistnevnte deltok også i den hemmelige trafikken til Norge. De to jagerskvadronene 331 og 332 , som var stasjonert på kontinentet fra høsten 1944, skjøt ned minst 180 fiendtlige fly. Luftforsvarets styrke var ved krigens slutt 2 638 mann; omkring 320 mann mistet livet under kampene.

1.3.4 Polititroppene i Sverige

Polititroppene var kamuflerte norske militæroppsetninger i Sverige. Styrken var delt i to hovedavdelinger:

•        Rikspolitiet , som begynte sin virksomhet i juli 1943 og hadde en styrke på 1 500 mann.

•        Reservepolitiet , som ble etablert i januar 1944 og etter hvert kom opp i en styrke på 13 000 mann fordelt på 16 leirer.

En mindre del av polititroppene ble overført til aktiv tjeneste i Finnmark vinteren og våren 1945, mens resten kom til Norge etter krigens slutt. - Selv om Sverige var nøytralt under krigen, er personer som ble påført varig skade eller sykdom under tjenesten der, berettiget til krigspensjon etter militærloven av 1946.

1.4 Handelsflåten

1.4.1 Uteflåten

[Endret 1/00]

Den norske handelsflåten som befant seg utenfor tysk kontroll, ble i mai 1940 rekvirert av den norske regjeringen. Det ble etablert en egen organisasjon, Nortraship (The Norwegian Shipping and Trade Mission) , til å forestå driften av dette statsrederiet, som hadde sitt hovedkvarter i London. Nortraships flåte, som var verdens største rederi, utgjorde fra starten av over 1000 fartøyer, men talte ved krigens slutt bare 502 skip. Rundt 30 000 krigsseilere bemannet denne flåten, og ca. 2 700 av dem mistet livet som følge av krigsforlis eller andre krigshandlinger.

Krigsseilerne deltok bl.a. i den viktige, men svært utsatte forsyningstjenesten over Atlanterhavet , og ble involvert i mange av de store konvoislagene der grupper av tyske ubåter samlet gikk til angrep på allierte fartøyer. De deltok også i de såkalte dødskonvoiene til Malta og i de farefulle Murmansk-konvoiene . Farten på Australia medførte at de ble innblandet i Stillehavskrigen, og risikerte å bli tatt til fange av japanerne, se punkt 1.6. - De såkalte kvarstadskipene var en gruppe på 10 norske skip som ble holdt i arrest (“kvarstad”) i Sverige, men våren 1942 forsøkte å bryte den tyske blokaden i Kattegat og Nordsjøen for å slutte seg til de allierte. Seks av skipene ble senket, og bare to av dem klarte å ta seg fram til Storbritannia.

De mange sjøfolkene som overlevde krigsforlis og senere tilbrakte dager og uker i livbåter eller på flåter, var utsatt for svære farer og påkjenninger. Men den nesten konstante risikoen for torpedering eller minesprengning som krigsseilerne var utsatt for, var også i seg selv en traumatiserende opplevelse, og førte til at mange har fått varige helseskader.

1.4.2 Hjemmeflåten

Hjemmeflåten bestod hovedsakelig av mindre skip som gikk i lokalfart og i regulær fart med passasjerer og gods langs norskekysten. Det var av vital betydning å opprettholde transporten av nødvendige varer til den norske befolkningen. Dette gjaldt ikke minst til Nord‑Norge, dit praktisk talt alle forsyninger gikk sjøverts. Bare en liten del av fartøyene, anslagsvis 130 av de totalt over 3 000 fartøyene i hjemmeflåten, seilte på Tyskland og til tysk-kontrollerte havner i utlandet. - Sjøfolkene i hjemmeflåten var en svært utsatt yrkesgruppe. Okkupasjonsmyndighetene påla dem seilingsplikt, og under utførelsen av sitt arbeid risikerte de stadig å bli angrepet av norske eller allierte stridskrefter - og ble det i stort omfang.

Hurtigruta, som var hovedforbindelsen til Nord‑Norge, mistet en rekke av sine skip som følge av krigsforlis. Torpederingen av Richard With i september 1941, der henimot 100 mennesker omkom, var det krigsforliset i hjemmeflåten som kostet flest nordmenn livet under okkupasjonen. Etter dette innstilte hurtigruteselskapene trafikken nordover fra Tromsø.

En stor del av hjemmeflåten ble også brukt til å frakte tyske soldater og krigsmateriell langs norskekysten. Den ble dermed et viktig angrepsmål for de allierte. Av de 12 000 sjøfolkene som bemannet denne flåten, mistet nesten 700 livet som følge av bombing, torpedering eller minesprengning.

Både krigsseilerne og sjøfolkene i hjemmeflåten kan gis pensjon etter sivilloven og 1951‑loven (se punktene 2.2 og 2.3), men bare sjøfolkene i uteflåten går inn under bestemmelsene i tilleggsloven av 1968.

1.5 Hjemmefronten

Ordet hjemmefronten ble under okkupasjonen brukt om alle former for motstand mot naziregimet og den tyske okkupasjonsmakten. I videste forstand var alle patriotiske nordmenn med anti‑tyske og NS‑fiendtlige holdninger, som med en gjengs betegnelse ble kalt jøssinger , en del av hjemmefronten. I mer snever forstand er begrepet hjemmefronten identisk med motstandsbevegelsen , og brukes da som et motstykke til utefronten , dvs de norske militære stridskreftene og handelsflåten som kjempet utenfor landets grenser.

Hjemmefrontens kamp mot det norske naziregimet og den tyske okkupasjonsmakten hadde fra først av karakter av en åpen holdningskamp . Etter hvert utviklet kampen seg til illegal motstandsvirksomhet preget av hemmelig, konspirativ motstand og ulike aksjonsformer rettet direkte mot okkupasjonsmakten og NS‑regimet. - Den øverste leder for hjemmefronten var fra 1943 høyesterettsjustitiarius Paal Berg .

Milorg

Milorg var samlebetegnelsen på den militære delen av motstandsbevegelsen, motsvarende Sivorg for den sivile motstanden.

Milorg ble først planlagt og delvis etablert som en hemmelig og illegal hær etter mønster av den hærordningen Norge hadde hatt fram til krigen i 1940. Etter en serie opprullinger og arrestasjoner i løpet av 1941 og 1942 ble det bygd opp en ny undergrunnshær som var organisert særlig med sikte på gerilja og sabotasje. Hæren var inndelt i distrikter med lokale underavdelinger og med en sentralledelse i Oslo. Milorgs leder var Jens Christian Hauge .

Fra 1944 ble Milorg-soldatene (“jegerne”) i økende grad utstyrt med våpen som ble fraktet inn i landet med fly (“slipp”) fra Storbritannia. Mange Milorg-soldater var involvert i dramatiske og farefulle aktiviteter, som slippmottak, sabotasjeaksjoner, etterretningsvirksomhet m.m. Fra høsten 1944 begynte oppbyggingen av seks permanente Milorg‑baser i avsidesliggende strøk av landet. To av disse kom i kamp med tyske styrker: Elg‑basen utkjempet det såkalte Haglebuslaget i Eggedal 26. april 1945, og noen dager senere kom basen Bjørn West i kamp i Matre-fjellene. De norske styrkene hadde seks falne i hver av trefningene, mens tyskerne led betydelig større tap.

Milorg‑basene ble opprettet for å ta hånd om folk som gikk i dekning som følge av trusselen om tvangsmobilisering til tysk tjeneste. Dette gav opphav til betegnelsen “gutta på skauen” , et begrep som ikke var begrenset til dem som lå i baser og celler “på skauen”, men som også ble brukt om Milorg-jegerne i sin alminnelighet og som et symbol på hele hjemmefronten.

Sivorg

Også den sivile delen av den illegale motstanden foregikk i stor grad i organiserte former. Virksomheten var spredt på en mengde regionale og lokale motstandsgrupper som drev sitt virke innenfor en eller flere grener av motstandsarbeidet. De viktigste grenene var:

•        Etterretningsvirksomhet . Innsamling av opplysninger om tyskernes militære aktivitet i Norge (Festung Norwegen) til bruk for utefronten ble drevet av en rekke illegale organisasjoner. Den største og mest kjente var XU . Den virksomheten disse gruppene utførte, var svært utsatt. En rekke agenter mistet livet enten i åpen kamp eller som følge av arrestasjon og henrettelse, eller under opphold i fangeleir.

•        Illegal pressevirksomhet . I løpet av 1940‑41 ble avisene underlagt tysk sensur, og radioene ble beslaglagt for å hindre jøssingene i å lytte på BBCs sendinger til Norge. Dette skapte grobunn for en illegal presse. Henimot 300 illegale aviser ble etablert i alt, de fleste i Oslo. Utgivelse og distribusjon av illegale aviser og tyvlytting på London ble en svært utbredt motstandsaktivitet, til tross for at Reichskommissar Terboven utstedte flere forordninger om dødsstraff for deltakelse i slik virksomhet. De mange opprullingene og arrestasjonene viser hvor utsatt og sårbar denne virksomheten var.

•        Flyktningetransport (“eksport”). Den ene hovedgrenen i eksportvirksomheten var englandsfarten , som ble organisert av et lite antall grupper i Ålesund og Bergens-området og hadde sin glanstid i de to første okkupasjonsårene. Alle gruppene ble gjenstand for opprulling, og virksomheten medførte store tap både for flyktningene og dem som organiserte flukten. Den andre hovedgrenen var svensketrafikken , som foregikk under hele okkupasjonen. Sentralt i denne virksomheten stod grenselosene , som utsatte seg for store strabaser og ofte risikerte livet for å få flyktningene trygt over grensen til Sverige. Til eksporttjenesten var det også knyttet et omfattende hjelpeapparat, som skaffet flyktningene mat, dekningssteder, falske identifikasjonspapirer, reisebevis m.m. Denne aktiviteten var neppe mindre risikabel enn den øvrige del av virksomheten, men har ikke fått samme oppmerksomhet. - Alle som var involvert i flyktningetransport, risikerte dødsstraff ved eventuell avsløring.

•        Sabotasje . Angrep på tysk infrastruktur i Norge ble til å begynne med utført av grupper som kom fra Storbritannia. De bestod av folk fra Kompani Linge , som ofte fikk bistand av lokale motstandsfolk. En av disse gruppene - operasjon Gunnerside - utførte aksjonen mot tungtvannsanlegget på Rjukan i 1943. Sabotasjeaksjoner ble ellers utført av en rekke uavhengige grupper. To av de mest fremtredende var Osvald‑gruppen og Pelle‑gruppen , som drev med sabotasje mot jernbaner, skip og ulike tyske innretninger. Høsten 1944 begynte også Milorg med sabotasje som aksjonsform, ofte i samarbeid med folk fra Kompani Linge. Den mest kjente av disse gruppene var Oslo‑gjengen , som ble ledet av Gunnar Sønsteby , alias Nr. 24 og Kjakan. Den foretok bl.a. sprenging av Kongsberg Våpenfabrikk, og var involvert i Milorgs mest omfattende sabotasjeaksjon under krigen, operasjon Betongblanding , der over 1 000 Milorg‑folk var med på å ødelegge jernbanelinjene på Østlandet for å sinke tilbaketrekningen av tyske tropper.

En spesiell kategori av motstandsfolk var de såkalte huleboerne i Finnmark; det var personer som trosset den tyske ordren om tvangsevakuering av Finnmark og Nord‑Troms høsten 1944, og med fare for liv og helse gikk i dekning i gammer, huler og på andre skjulesteder. Aller verst var forholdene på Sørøya, der norske myndigheter måtte gripe inn med en redningsaksjon. Over 500 huleboere ble evakuert til Skottland med skip.

Den sivile motstanden kunne også foregå mer spontant. Folk demonstrerte ved å gå med nisselue eller andre mer spissfindige symboler. I Oslo ble hundrevis av “blomstergutter” og “blomsterpiker” arrestert og sendt til Grini for å ha gått med en blomst i knapphullet på kong Haakons 70‑årsdag i 1942. Også bindersen ble et nasjonalt symbol, og førte mange steder til slagsmål mellom jøssinger og hirdfolk. Skader som ble påført som følge av slike episoder, kan gi rett til krigspensjon.

1.6 Fangefronten

Det var to hovedkategorier av fanger under krigen, nemlig krigsfanger og politiske fanger. Krigsfangene var militærpersoner som hadde krav på å bli behandlet etter bestemmelsene i folkeretten - og ble det i stor grad. De sivile, politiske fangene derimot hadde ingen slik beskyttelse, og var i realiteten rettsløse.

1.6.1 Fangenskap i Norge

Tyskerne opprettet en lang rekke fangeleirer og fengsler for politiske fanger i Norge. Nedenfor gis en kort omtale av de viktigste:

•        Grini , den største fangeleiren i Norge, tok imot fanger fra hele landet. Leiren hadde en isolatavdeling (“Haft”) og i årene 1942‑44 en beryktet spesialcelle for dødsdømte og andre fanger (“Fallskjermen”). Leiren hadde også en egen kvinneavdeling. Den hadde dessuten en mengde underleirer, bl.a. Bardufoss, Fannrem og Kvænangen. Grini var ikke blant de verste leirene i Norge, men mishandling og straffeeksersis hørte også der med til fangebehandlingen.

•        Ulven og Espeland , som var Gestapos leirer på Vestlandet, hadde også en isolatavdeling (“lenkegjengen”), og var ellers preget av dårlig kosthold og vilkårlige avstraffelser.

•        Falstad var i en periode en av de verste leirene i Norge, med en brutal fangebehandling preget av hardt arbeid og straffeeksersis. Mer enn 200 fanger ble skutt i Falstadskogen, blant dem over 40 nordmenn.

•        Sydspissen og Krøkebærsletta (Tromsdalen) var kanskje de aller verste av de norske fangeleirene. Her ble blant annet de første dødsdommene over norske kvinner avsagt.

Den mest brutale fangebehandlingen foregikk som regel i de tyske fengslene . De mest kjente av disse var Victoria Terrasse og Møllergata 19 i Oslo, “Arkivet” i Kristiansand, Misjonshotellet i Trondheim og Gestapos fengsler i Stavanger (Eiganesveien), Bergen (Veiten 3) og Tromsø (Bankgata 13). Det mest skremmende ved disse innretningene var bruken av mishandling og systematisk tortur under forhørene.

For øvrig ble det etablert en rekke andre fangeleirer og fengsler med et gjennomgående hardt fangeregime, bl.a. på Akershus festning og Bredtveit ved Oslo, Vollan i Trondheim og i Leirpollen, Kirkenes og andre steder i Sør‑Varanger. Også Berg interneringsleir ved Tønsberg, som var etablert av de norske nazimyndighetene, var preget av dårlig fangebehandling, sult, straffeeksersis og kjellerarrest.

1.6.2 Fangenskap utenfor Norge

Tusenvis av nordmenn satt i fangenskap i utlandet i krigsårene, først og fremst i Tyskland, men også i Japan og Sovjetunionen. Politisk fangenskap i japanske og sovjetiske leirer gir grunnlag for krigspensjon på samme vilkår som opphold i tyske konsentrasjonsleirer. Norge og Sovjet var alliert etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941. Ikke desto mindre ble et mindre antall norske fiskere og mannskap og passasjerer på skip som trafikkerte Finnmarkskysten, oppbrakt av sovjetiske krigsskip og holdt i fangenskap i Sovjetunionen til krigens slutt.

Alle tysklandsfangene var utsatt for overgrep og mishandling, men behandlingen varierte en god del alt etter hvilken kategori fangen tilhørte:

•        KZ‑fanger . Et stort antall norske fanger satt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Enkelte ble sendt til andre KZ‑leirer i det tysk-kontrollerte området, som Buchenwald, Mauthausen og Bergen‑Belsen. Kvinneleiren Ravensbrück hadde den høyeste dødsprosenten av alle KZ‑leirene. En gruppe norske politifolk satt i leiren Stutthof, der de blant annet opplevde en av de verste dødsmarsjene i Det tyske riket da leiren ble evakuert i krigens sluttfase.

•        NN-fanger . Enkelte fanger ble plassert i spesielle leirer der de skulle arbeides i hjel eller forsvinne “i natt og tåke” (“Nacht und Nebel”). De mest kjente av disse leirene var Natzweiler og Gross‑Rosen. Et annet beryktet sted med NN‑fanger var tukthuset Sonnenburg, der mange nordmenn døde som følge av sult og mishandling.

•        Jødene . Norske jøder ble sendt til den store tilintetgjørelsesleiren Auschwitz, der de aller fleste omkom i gasskamrene som et ledd i den systematiske utryddelsen av jødene (“Holocaust”).

•        Krigsfanger . Et stort antall norske offiserer ble sendt til fangeleiren Schildberg i Polen og senere overført til Luckenwalde i Tyskland. De ble stort sett ble behandlet i samsvar med folkerettens bestemmelser.

•        Internering . Noen av de innesperrede var verken konsentrasjonsleirfanger eller krigsfanger. Dette gjaldt i første rekke de norske studentene som ble sendt til Tyskland etter at tyskerne stengte universitetet i Oslo høsten 1943. Noen av studentene døde og mange fikk varige helseskader som følge av den behandlingen de ble utsatt for.

Takket være en storstilt redningsoperasjon under svensk ledelse (“ de hvite bussene ”) ble norske og andre KZ‑fanger kort før krigens slutt overført til leiren Neuengamme ved Hamburg, og senere transportert til Danmark og Sverige ved hjelp av det danske “ Jyllandskorpset ”.

En rekke norske misjonærfamilier, sjømenn og næringsdrivende satt i japansk fangenskap . I mange av de japanske fangeleirene var fangebehandlingen like brutal som i de tyske leirene.

1.7 Tilfeldige krigsulykker og andre hendinger

Etter sivilloven av 1946 er retten til krigspensjon ikke begrenset til personer som ble påført skade som følge av deltakelse i motstandsvirksomhet, fangenskap eller sjøtjeneste. Krigspensjon kan også gis til personer som ble rammet av mer “tilfeldige” krigshendinger, som eksempelvis flyangrep, eksplosjonsulykker eller påkjørsel av fiendtlige kjøretøyer. Dette gjelder eksempelvis passasjerer om bord i fartøyer som var utsatt for krigsforlis, noe som rammet tusenvis av sivilpersoner samt fiskere og andre særlig utsatte yrkesgrupper.

Under felttoget i 1940 ble flere byer langs kysten og en rekke andre steder utsatt for massive luftangrep, til dels ren terrorbombing, noe som i første rekke rammet sivilbefolkningen. Under okkupasjonen ble et stort antall sivile drept og skadet som følge av alliert bombing av strategiske mål, som f.eks. angrepene på Norsk Hydros anlegg på Herøya og på Valløy oljeraffineri. Store eksplosjonsulykker som Filipstad-ulykken i Oslo i desember 1943 og eksplosjonen i Bergen 20. april 1944 resulterte i et stort antall døde og skadede. En av de mest tragiske ulykkene skyldtes det allierte flyangrepet på den tyske ubåtbasen på Laksevåg i oktober 1944, som blant annet førte til at 60 elever og 2 lærere ved Holen skole ble drept og mange ble skadet.

I årene etter krigen er det skjedd mange ulykker om følge av lek eller uforsiktig omgang med eksplosiver eller andre etterlatenskaper fra krigen. Skader som følge av slike hendinger gir fremdeles grunnlag for tilståelse av krigspensjon.

Personer som er kommet til skade ved “tilfeldige” krigsulykker eller “andre hendinger” som skyldes krigen, får et lavere pensjonsnivå enn dem som har gjort sjøtjeneste, deltatt i motstandsvirksomhet eller sittet i fangenskap.

2 Lovene om krigspensjonering

Ved krigsutbruddet i 1940 fantes ingen alminnelig pensjonsordning for krigsskadede eller etterlatte etter falne. Den 9. desember 1941 vedtok Sosialdepartementet to forordninger om krigspensjonering, én for militærpersoner og én for sivilpersoner. De gjeldende hovedlovene om krigspensjonering (militærloven og sivilloven) er dels bygget på og dels en videreføring av disse forordningene.

2.1 Militærloven

Lov om krigspensjonering for militærpersoner 13. desember 1946 (militærloven) omfatter militærpersoner som tjenestegjorde under andre verdenskrig. Loven gjelder tjeneste fram til utgangen av året 1945, men NAV Drift og utvikling kan også gi erstatning for skader som er inntruffet etter 1945 når skaden har sammenheng med opprydding etter krigen og okkupasjonen.

Krigspensjon gis ved uførhet, sykdom og tap av forsørger som følge av krigshandlinger.

Invalidepensjon gis til krigsdeltakere som er påført fysisk eller psykisk skade under eller som følge av tjenesten. Vilkåret er at det foreligger alminnelig årsakssammenheng mellom krigstjenesten og senere sykdom eller uførhet. Uføregraden må utgjøre minst 8 1/3 %.

Enkepensjon avledes av invalidepensjonen (avdødes krigspensjon), men kan også gis dersom krigsdeltakeren døde som følge av krigsskade.

2.2 Sivilloven

Lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner 13. desember 1946 (sivilloven) gjelder sivilpersoner som ble påført skade ved krigsulykke i Norge, på norske skip eller i fiendtlig politisk fangenskap. Med begrepet krigsulykke forstås:

•        Enhver personskade som er påført som følge av patriotisk arbeid eller holdning eller på grunn av opphold i fiendtlig politisk fangenskap.

•        Skader som skyldes deltakelse i Det sivile luftvern eller tvungen tjeneste som borgervakt for okkupasjonsmakten.

•        Skader påført en person ved en krigshending, som f. eks. ildgivning, flyangrep, torpedering, minesprengning, bombe- eller granateksplosjoner.

Det kan også gis hel eller delvis erstatning for andre personskader som er påført ved hendinger som skyldes krigen, for eksempel skader som skyldes påkjørsel av tyske militære kjøretøyer eller ulike former for overgrep eller voldsbruk den enkelte var utsatt for.

I særlige tilfeller kan det også gis pensjon til norske statsborgere som kom til skade ved krigsulykke i utlandet eller på utenlandske skip, og dessuten til utenlandske statsborgere som ble påført skade i Norge eller om bord på norsk skip.

Invalidepensjon kan gis til personer som har fått mén eller er blitt uføre på grunn av skade eller sykdom som de ble påført ved krigsulykke eller annen hending som nevnt ovenfor. Uføregraden må utgjøre minst 8 1/3 %.

Enkepensjon gis på samme vilkår som i militærloven.

2.3 1951-loven

Ved en tilføyelse av 12. juni 1959 til lov 29. juni 1951 om tillegg til krigspensjoneringslovene av 1946 ble det vedtatt en bestemmelse som gir sjømenn rett til krigspensjon i de tilfellene skaden ikke skyldes krigsulykke, men langvarige påkjenninger.

Etter denne loven har norske sjømenn med minst seks måneders fartstid under krigen 1939‑45 rett til stønad når de har pådratt seg varig sykdom eller varig svekket helse på grunn av usedvanlig hard påkjenning under tjenesten.

Kravet til årsakssammenheng er det samme som etter sivilloven, men uføregraden må være minst 20 % for at ytelser kan gis etter denne loven.

2.4 Tilleggsloven

Lov 22. mars 1968 om tillegg til krigspensjoneringslovene av 1946 (tilleggsloven) omfatter følgende seks grupper:

1	Personer som har gjort aktiv tjeneste i motstandsvirksomhet i det okkuperte Norge.
2	Personer som har sittet i fangenskap på grunn av slik tjeneste, på grunn av sin rase eller som gissel.
3	Personer som i tidsrommet 8. april 1940 - 2. september 1945 tjenestegjorde i krigsfarvann:
	a) på norsk skip som den norske regjering hadde rådigheten over, eller
	b) på utenlandsk skip som ble disponert av krigførende land som Norge var alliert med, men bare hvis tjenesten ble utført med samtykke av norsk myndighet, eller hvis den - uten slikt samtykke - var å regne som tillatt.
4	Personer som på grunn av tjeneste som nevnt i punkt 3 har sittet i fiendtlig fangenskap.
5	Militærpersoner som under felttoget i Norge i 1940 var utsatt for usedvanlig hard påkjenning .
6	Militærpersoner som ellers gjorde aktiv krigstjeneste etter oppdrag av norske eller allierte myndigheter.

Det er et vilkår for rett til pensjon etter denne loven at tjenesten og/eller fangenskapet har vart i minst seks måneder og medførte usedvanlig hard påkjenning . For personer som deltok i felttoget i Norge i 1940, gjelder ikke kravet om seks måneders varighet. Det er videre et vilkår at arbeidsevnen er eller har vært varig nedsatt med minst 50 % mens vedkommende var i yrkesaktiv alder.

Tilleggsloven krever ikke årsakssammenheng mellom krigsdeltakelsen og den aktuelle uførheten, slik som militær- og sivilloven.

Etter tilleggsloven gis minst 2/3 av full enkepensjon dersom avdøde mottok pensjon etter denne loven. I særlige tilfeller kan det også gis enkepensjon selv om avdøde ikke mottok krigspensjon, men det forutsettes at avdøde fylte påkjenningskravet i tilleggsloven.

2.5 Kompensasjon til jødiske krigsofre

Stortinget bestemte i 1996 at jødiske krigsofre som kom til Norge i årene etter krigen og fram til 1960, kan få utbetalt en særlig kompensasjon i form av en månedlig pensjon. De medisinske vilkårene for rett til krigspensjon må være oppfylt. Det er også et vilkår at vedkommende var bosatt i Norge da ordningen ble vedtatt (6. juni 1996). Ordningen omfatter også enker/enkemenn etter personer med rettigheter som nevnt ovenfor.

2.6 Kompensasjon til andre grupper av krigsofre

I 1997 bestemte Stortinget at også andre grupper av krigsofre kan gis en økonomisk kompensasjon tilsvarende den som var vedtatt for jødene. Ordningen gjelder eksempelvis polske statsborgere som kom til Norge under eller etter krigen. Retten til stønad forutsetter at søkeren satt i fiendtlig fangenskap under andre verdenskrig og kom til Norge før 1960. Vilkårene for tilståelse av ytelser er ellers de samme som for jødiske krigsofre.

3 Stønadsformer

[Endret 5/09]

Alle krav som kan dekkes etter lovene om krigspensjonering, kan fremmes ved henvendelse til NAV lokalt. Når det gjelder nye søknader om krigspensjon, må NAV-kontoret notere på kravskjemaet når søknaden er mottatt.

NAV lokalt oversender straks søknaden til NAV Pensjon Oslo.

3.1 Invalidepensjon

[Endret 3/02, 10/07, 5/09]

Den krigsskadede har rett til invalidepensjon dersom han eller hun har mistet arbeidsevnen helt eller delvis.

Etter militærloven og sivilloven gis det ikke pensjon dersom uføregraden er mindre enn 8 1/3 %. Er uføregraden lavere enn 20 %, skal pensjonen utløses med et engangsbeløp som svarer til pensjonen for seks år.

Ved bedømmelsen av tapet i arbeidsevnen skal det tas hensyn til skadedes muligheter for arbeidsinntekt før og etter skaden. Det kan også tas særskilt hensyn til skadens medisinske art og størrelse. Det vil si at det kan gis en menerstatning selv om krigsskaden ikke har medført tap i arbeidsevnen. Menerstatningen er vanligvis 20 % invalidepensjon.

Etter tilleggsloven av 1968 gis det pensjon bare hvis arbeidsevnen er redusert med minst 50 % i yrkesaktiv alder. Ved fastsettelsen av uføregraden skal det kun tas hensyn til tap i arbeidsevnen på samme måte som i folketrygden.

3.2 Enkepensjon

[Endret 3/02, 5/09]

Hvis avdøde ved dødsfallet mottok en invalidepensjon etter en uføregrad på minst 20 %, gis det pensjon til enken dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt.

Full enkepensjon tilsvarer 2/3 av full invalidepensjon. Avdødes pensjonsgrunnlag legges til grunn.

Selv om avdøde ikke mottok krigspensjon, kan det likevel gis enkepensjon. Etter hovedlovene kan enkepensjon gis dersom dødsfallet skyldes krigsskade. Etter tilleggsloven § 4 annet ledd kan enkepensjon gis dersom det foreligger særlige grunner. Enkepensjon som gis etter disse bestemmelsene, skal utgjøre 2/3 av full enkepensjon.

Dersom ekteskapet er inngått etter krigen, er det et vilkår at det har vart i minst fem år. NAV kan gjøre unntak fra dette vilkåret.

Enkepensjonen faller bort hvis enken inngår nytt ekteskap.

3.2.1 Nærmere om beregning av enkepensjon

Avdødes uføregrad i de siste 24 måneder før dødsfallet danner grunnlaget for beregning av enkepensjonen, se militærloven § 13 tredje ledd og sivilloven § 17 nr. 1 tredje ledd. Har avdødes uføregrad variert, legges den høyeste uføregraden i nevnte tidsrom til grunn.

Enkepensjonen skal utgjøre minst 2/3 av full enkepensjon, men ikke mer enn den invalidepensjon (kronebeløpet før samordning) avdøde hadde rett til etter høyeste uføregrad.

Når avdøde hadde 20 % skal enken ha 30 % av full enkepensjon

“

“

“

30 %

“

“

“

45 %

“

“

“

“

“

“

40 %

“

“

“

60 %

“

“

“

“

“

“

50 %

“

“

“

2/3

“

“

“

“

“

“

60 %

“

“

“

2/3

“

“

“

“

“

“

70 %

“

“

“

70 %

“

“

“

“

“

“

80 %

“

“

“

80 %

“

“

“

“

“

“

90 %

“

“

“

90 %

“

“

“

“

“

“

100 %

“

“

“

100 %

“

“

“

 

3.2.2 Gjenoppliving av enkepensjon

[Endret 3/02]

Blir pensjonisten igjen enke eller blir det nye ekteskapet oppløst ved skilsmisse, og gjør hennes økonomiske forhold det rimelig, kan det på nytt tilstås enkepensjon.

3.2.3 Fraskilt ektefelle

[Endret 1/00, 3/02]

Var avdøde skilt, kan tidligere ektefelle også ha rett til krigsenkepensjon, jf. militærloven § 13 femte ledd og sivilloven § 17 nr. 1 femte ledd.

En fraskilt ektefelle har rett til enkepensjon fra krigspensjoneringen dersom ekteskapet varte i minst 10 år og hun var minst 45 år gammel ved skilsmissen.

Inngår den fraskilte nytt ekteskap før den skadede dør, faller retten til pensjon bort for alltid.

Såfremt pensjonen til fraskilt eller gjenlevende ektefelle bortfaller ved dødsfall eller nytt ekteskap, tilfaller hele pensjonen den andre berettigede ektefellen.

3.3 Enkemannspensjon

En enkemann kan gis pensjon etter reglene om enkepensjon hvis han har vært forsørget av hustruen og det ikke er rimelig å forvente at han kan forsørge seg selv på grunn av alder og helbred.

3.4 Barnepensjon og barnetillegg

[Endret 5/09]

For ordens skyld presiseres at det med barnepensjon menes den pensjonen som ytes til barn som har mistet sin forsørger (krigspensjonisten), mens det med barnetillegg menes det tillegget som en invalid mottar for forsørgede barn.

Forsørgede barn under 18 år kan ha rett til barnepensjon. Folketrygdens beregningsregler for barnepensjon gjelder også for barnepensjon fra krigspensjoneringen. Den skal tilsvare 40 % av grunnbeløpet til første barn og 25 % til de øvrige. Denne pensjonen skal alltid utbetales med fullt beløp - uavhengig av avdødes uføregrad.

Hvis begge foreldrene er døde, skal barnepensjonen for første barn tilsvare enkepensjonen. Den skal imidlertid være minst 2/3 av full enkepensjon.

Det kan gis barnepensjon til fylte 21 år hvis barnet er under utdanning.

Hvis begge foreldrene er døde, skal barnepensjonen for første barn tilsvare enkepensjonen. Neste barn skal ha 40 % av grunnbeløpet, og de neste skal ha 25 %. Barnepensjonen for første barn skal imidlertid ikke være lavere enn 2/3 av full enkepensjon. Barnepensjon skal utbetales med likt beløp til hvert barn.

Da barnepensjonen fra krigspensjoneringen skal samordnes med barnepensjon fra folketrygden, vil den vanligvis ikke komme til utbetaling. Barnepensjon fra krigspensjoneringen kommer derfor bare til utbetaling for personer som ikke har tilsvarende ytelser fra folketrygden, for eksempel personer bosatt i utlandet.

Barnepensjonen fra krigspensjoneringen utbetales til og med den måned barnet fyller 18 år. Barnet vil få en orientering om vilkårene for rett til forlenget barnepensjon under utdanning inntil fylte 21 år.

3.4.1 Kr 2 000 ved fylte 18 år

Barn som ikke har fylt 18 år når krigsinvaliden dør og som er tilstått barnepensjon fra krigspensjoneringen etter tilleggsloven, militærloven eller sivilloven gruppe 1, skal tilstås kr 2 000 ved fylte 18 år. Barn som hører inn under sivilloven gruppe 2 og 3, har ikke rett til kr 2 000 ved fylte 18 år.

3.4.2 Tilståelse av nye barnetillegg

NAV skal tilstå barnetillegg for forsørgede barn. Hvis pensjonen er gitt etter en uføregrad på minst 20 %, gis det et tillegg i pensjonen for hvert barn under 18 år som pensjonisten forsørger. Tillegget kan gis til barnet fyller 21 år hvis det er under utdanning. Tillegget varierer med uføregraden. Ved full uførhet er barnetillegget kr 113 pr. md. for første barn og kr 75 for de andre.

3.4.3 Forlenget barnepensjon/barnetillegg

NAV kan tilstå forlenget barnepensjon/barnetillegg inntil fylte 21 år når barnet er under utdanning.

Har barnet lønn under utdanningen, kan forlenget barnepensjon/barnetillegg tilstås når lønnen ikke overskrider grunnbeløpet i folketrygden.

Ved krav om forlenget barnepensjon/barnetillegg må det fremlegges bekreftede opplysninger om utdanningen.

Dersom barnet har avbrudd i utdanningen på mer enn tre kalendermåneder, skal ytelsen stoppes den siste dag i den måned utdanningen slutter, og ikke utbetales igjen før fra og med den måned utdanningen fortsettes.

3.4.4 Opphør av barnetillegg

[Endret 3/02]

Barnetillegget opphører fra og med måneden etter at barnet har fylt 18 år. Pensjonisten vil få skriftlig melding om dette. Han må også gjøres oppmerksom på adgangen til å søke om forlenget barnetillegg inntil fylte 21 år dersom barnet er under utdanning.

3.5 Sykepenger

[Endret 3/02]

Sykepenger ytes i form av invalidepensjon og utbetales for alle dager unntatt søndager. Vilkåret for rett til sykepenger fra krigspensjoneringen er at vedkommende har rett til sykepenger etter folketrygdloven. Selvstendig næringsdrivende har rett til sykepenger fra første dag selv om de ikke har tegnet frivillig trygd.

Under full sykmelding skal det gis sykepenger i tillegg til eventuell løpende pensjon, slik at samlet ytelse fra krigspensjoneringen tilsvarer full pensjon. Under delvis sykmelding skal sykepenger og krigspensjon til sammen dekke sykmeldingen, dvs. at ved for eksempel 50 % sykmelding gis 30 % sykepenger dersom vedkommende mottar 20 % krigspensjon.

Når en krigspensjonist også har rett til sykepenger etter folketrygdloven, kommer disse til fradrag i sykepengene fra krigspensjoneringen for samme tidsrom, se militærloven § 18 a nest siste ledd og sivilloven § 24 nest siste ledd. Sykepengene fra folketrygden skal alltid “ligge i bunnen, og det er bare en eventuell differanse mellom krigspensjoneringens og folketrygdens sykepenger som kommer til utbetaling.

Selv om vedkommende ikke mottar krigspensjon fordi uføregraden er under 8 1/3 %, vil en eller flere av trygdedes lidelser være godkjent etter hovedlovene. Dette vil fremgå av vedtaket. Blir trygdede sykemeldt for en godkjent lidelse, kan NAV tilstå sykepenger fra krigspensjoneringen.

3.6 Medisinsk stønad

[Endret 10/07, 5/09]

3.6.1 Generelt om medisinsk stønad

[Endret 11/04, 10/07, 11/07, 5/09]

Krigspensjoneringen dekker bare utgifter til medisinsk stønad for lidelser som er godkjent etter en av lovene om krigspensjonering. Når en sak er godkjent etter sivil eller militær hovedlov, vil det som regel fremgå av vedtak fra Rikstrygdeverket eller NAV hvilke lidelser som er godkjent som krigsskade. Når det gjelder saker som er godkjent etter tilleggsloven av 1968, kan en gå ut fra at de aller fleste lidelsene vil være godkjent.

Utgifter som dekkes etter folketrygdloven eller pasientrettighetsloven, skal ikke belastes krigspensjoneringen.

Krigspensjoneringen dekker nødvendige utgifter til medisinsk behandling på grunn av krigsskaden, f.eks. utgifter til legehjelp, legemidler, tannbehandling, fysikalsk behandling, kiropraktorbehandling, kuropphold og opphold i opptrenings- og rekreasjonshjem. Utgifter til fotpleie kan dekkes når dette er forordnet av lege og ansett for medisinsk behandling. Reiseutgifter som ikke dekkes etter annen lov, betales av krigspensjoneringen. Utgiftene kan dekkes for inntil tre år tilbake fra det tidspunkt da kravet ble fremsatt.

Utgifter til godkjente og nødvendige ortopediske hjelpemidler og proteser samt utgifter til vedlikehold og fornyelse av slike hjelpemidler, refunderes også.

3.6.2 Medisiner

[Endret 3/02, 11/04]

Utgifter til godkjente legemidler dekkes bare dersom de er forordnet av lege.

3.6.3 Legehonorar

[Endret 11/04, 10/07, 11/07]

Leger som har inngått avtale om driftstilskudd, er bundet av honorartakstene og kan derfor ikke kreve høyere egenandel enn differansen mellom honorartakst og refusjonstakst. Krigspensjoneringen kan derfor ikke yte godtgjørelse ut over denne differansen.

Ved konsultasjon hos lege eller spesialist som ikke har avtale om driftstilskudd, ytes godtgjørelse begrenset til honorartakstene. Dreier det seg om øyeblikkelig hjelp, betaler trygden det legen forlanger - innen rimelighetens grenser. Ved fortsatt behandling vil godtgjørelsen imidlertid måtte begrenses til honorartakstene.

3.7 Fysikalsk behandling 

[Endret 5/09]

Krigspensjoneringen dekker egenandelen ved fysikalsk behandling for godkjent krigsskade når behandlingen er godkjent etter bestemmelsene i folketrygdloven § 5-8 og fysioterapeuten har avtale om driftstilskudd med kommunen.

3.8 Kiropraktorbehandling

[Endret 11/04, 10/07]

Når deler av utgiftene til kiropraktorbehandling dekkes av folketrygden, betales egenandelen av krigspensjoneringen. Det forutsettes at behandlingen gjelder godkjent krigsskade.

3.9 Dekning av utgifter ved sykehusopphold utenfor Norge

[Endret 3/02]

3.9.1 Offentlig sykehus

Krigspensjonister som blir innlagt ved offentlig sykehus utenfor Norge, har rett til fri behandling når innleggelsen gjelder godkjent krigsskade. Det innebærer at krigspensjoneringen dekker nødvendige utgifter som ikke betales av myndighetene i det landet man oppholder seg.

3.9.2 Privat sykehus

[Endret 11/04, 6/06, 10/07, 5/09]

Ved innleggelse i privat sykehus utenfor EØS-området samt i Bulgaria, Estland, Hellas, Italia, Kypros, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn dekkes utgiftene i henhold til satser som fastsettes av Stortinget. Disse utgjør fra 1. januar 2009 kr 2 900,- per døgn.

Ved innleggelse i privat sykehus innenfor EØS-området (unntatt de landene som er nevnt i første avsnitt) er dekningen fra krigspensjoneringen begrenset til det som tilsvarer ordinær takst for én konsultasjon hos spesialist etter reglene i folketrygden. Taksten utgjør per 1. juli 2007 kr 280,-.

Det forutsettes at innleggelsen gjelder skade eller sykdom som er godkjent etter en av lovene om krigspensjonering.

3.10 Rekreasjonsopphold

[Endret 11/04, 6/06, 10/07, 5/09]

Alle søknader som gjelder dekning av utgifter i forbindelse med reise og opphold ved Forsvarets Veteransenter, Bæreia, eller i opptreningsinstitusjon, skal sendes NAV Pensjon Oslo til behandling.

3.10.1 Tre ukers rekreasjonsopphold per kalenderår ved Forsvarets Veteransenter, Bæreia

[Endret 1/00, 3/02, 6/06, 10/07, 5/09]

Personer som mottar krigsinvalidepensjon etter en uføregrad på minst 20 %, har rett til inntil tre ukers opphold per kalenderår på Forsvarets Veteransenter, Bæreia. Oppholdet dekkes fullt ut av krigs­pensjoneringen etter satser som fastsettes av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det er ikke noe vilkår at oppholdet gjelder godkjent krigsskade. Oppholdet må være anbefalt av lege. Søknad om opphold sendes NAV Pensjon Oslo.

Forsvarets Veteransenter, Bæreia sender regninger for alle krigsinvalidepensjonister til NAV Pensjon Oslo.

Ordningen omfatter ikke personer som mottar krigsenkepensjon.

Derimot kan personer med krigs­enkepensjon og ektefeller av krigspensjonister gis bidrag av folketrygden til opphold på Forsvarets Veteransenter, Bæreia. Det vises til rundskriv til § 5‑22 om Kurssentra mv. for nærmere informasjon. Slike krav skal behandles og eventuelt dekkes av Helfo øst.

3.10.2 Tre ukers opphold i opptreningsinstitusjon per år

[Endret 11/04, 6/06, 10/07, 5/09]

Krigspensjoneringen kan dekke egenandelen ved opphold i godkjente opptreningsinstitusjoner etter de samme retningslinjene som gjelder for opphold ved Forsvarets Veteransenter, Bæreia, jf. ovenfor.

Denne ordningen gjelder personer som har krigsinvalidepensjon etter en uføregrad på minst 20 %.

3.10.3 Opphold ut over tre uker per år

[Endret 1/00, 3/02, 6/06, 5/09]

Krigspensjoneringen kan i særlige tilfeller også dekke opphold ut over tre uker per år ved Forsvarets Veteransenter, Bæreia eller i opptreningsinstitusjon.

3.10.4 Ledsager ved opphold ved Forsvarets Veteransenter, Bæreia

[Endret 3/02, 6/06, 5/09]

I forbindelse med opphold ved Forsvarets Veteransenter, Bæreia som betales av krigspensjoneringen, kan det på visse vilkår også gis dekning av utgifter til ledsager når behovet skyldes godkjent krigsskade. Dette gjelder nødvendige utgifter både til reise og opphold for ledsager.

3.10.5 Ledsager ved opphold i opptreningsinstitusjon

Utgiftene for ledsagers opphold i opptreningsinstitusjon kan ikke dekkes av krigspensjoneringen. I særlige tilfeller kan nødvendige reiseutgifter til ledsager dekkes.

3.10.6 Dekning av reiseutgifter for krigsinvalidepensjonister under opphold ved Forsvarets Veteransenter, Bæreia og i opptreningsinstitusjon

[Endret 1/00, 6/06, 10/07]

Reiseutgifter dekkes i sin helhet, begrenset til billigste forsvarlige reisemåte, selv om krigsinvaliden ikke velger nærmeste alternativ. Er pensjonisten bosatt i utlandet, dekkes utgiftene fra ankomsten til Norge og frem til institusjonen.

Utgifter til reisegods kan dekkes når det er nødvendig som følge av pensjonistens helsemessige situasjon.

3.10.7 Avlastningsopphold i syke- eller aldershjem

[Endret 3/02, 6/06, 5/09]

Dersom pensjonisten av helsemessige grunner ikke er i stand til å gjennomføre et ordinært opphold ved Forsvarets Veteransenter, Bæreia eller i opptreningsinstitusjon, kan krigspensjoneringen betale egenandelen ved avlastningsopphold i syke- eller aldershjem. Utgifter til avlastningsopphold som nevnt dekkes ikke ut over tre uker per år.

3.11 Andre ytelser

3.11.1 Tannbehandling

[Endret 3/02, 11/04, 10/07, 5/09]

Tannbehandling anses som sykebehandling. Når krigspensjoneringen betaler for slik behandling, er dekningen begrenset til de takstene som er fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet med hjemmel i folketrygdloven § 5-6.

Når det gjelder implantatbehandling, er det et vilkår at den kirurgiske innsettingen av implantatene utføres av godkjent spesialist.

3.11.2 Briller

[Endret 3/02, 6/06, 5/09]

Utgifter til briller kan bare dekkes av krigspensjoneringen når behovet for briller antas å ha sammenheng med krigsskaden eller krigspåkjenningene. Også utgifter til gjenanskaffelse/reparasjon kan dekkes. Utgifter til innfatning er begrenset til kr 1 800,-.

3.11.3 Høreapparat

[Endret 3/02, 11/04, 10/07]

Krigspensjoneringen kan dekke utgifter til anskaffelse/gjenanskaffelse og service/reparasjon av godkjent høreapparat som ikke dekkes pliktmessig av folketrygden, se forskriftene til § 10‑7 b. Det forutsettes at behovet for høreapparat skyldes godkjent krigsskade. Det generelle seksårskravet i disse forskriftenes § 3 gjelder ikke for krigspensjonister.

Dersom det anskaffes et høreapparat som koster mer enn det folketrygden dekker, må differansen betales av krigspensjonisten.

Utgifter til et normalt forbruk av batterier kan dekkes.

3.11.4 Ortopediske hjelpemidler, ortopediske sko/fotseng

[Endret 3/02, 11/04, 10/07]

Ved dekning av utgifter til ortopediske sko pga godkjent krigsskade skal pensjonisten betale en egenandel etter retningslinjene i folketrygdloven. Det er ingen egenandel ved første gangs anskaffelse.

Når det gjelder utgifter til fotseng på grunn av godkjent krigsskade, betaler krigspensjoneringen egenandelen (ut over det som dekkes av folketrygden).

Utgifter til godkjente og nødvendige ortopediske hjelpemidler og proteser samt utgifter til vedlikehold og fornyelse av slike hjelpemidler, refunderes også.

3.11.5 Tillegg til hjelp i huset

[Endret 1/00]

Dersom invalidens ektefelle var varig arbeidsufør og ute av stand til å utføre husarbeid, kunne det tidligere tilstås et tillegg til hjelp i huset.

Ordningen er opphevet fra 1. september 1999. Dette får imidlertid ingen betydning for dem som er tilstått slikt tillegg. Disse får tillegget utbetalt til og med dødsmåneden, jf. punkt 3.14.3.

3.11.6 Hjelpeløshetsbidrag

[Endret 1/00]

Til invalider som trengte særlig tilsyn og pleie pga. krigsskaden, kunne det tidligere gis et hjelpeløshetsbidrag.

Ordningen er opphevet fra 1. september 1999. Dette får imidlertid ingen betydning for dem som er tilstått slikt bidrag. Disse får bidraget utbetalt til og med dødsmåneden, jf. punkt 3.14.2.

3.11.7 Kapitalutløsning

[Endret 1/00, 3/02, 5/09]

Krigspensjonen kunne tidligere delvis utløses (utbetales som et engangsbeløp) i forbindelse med anskaffelse av bolig eller nødvendig utbedring av eksisterende bolig.

Det kunne også gis delvis kapitalutløsning til boligformål til enker som mottok krigsenkepensjon.

Ordningen med kapitalutløsning av krigspensjon ble opphevet for nye tilfeller med virkning fra 1. september 1999. Dette fikk ingen betydning for pensjonister som allerede var tilstått kapitalutløsning. Imidlertid er det foretatt visse forandringer mht. praktiseringen av ordningen.

Det er bestemt at krigspensjonister som er tilstått kapitalutløsning, har rett til å innløse restbeløpet når de selv måtte ønske det. I disse tilfeller vil den månedlige pensjonen bli forhøyet tilsvarende.

Det er videre bestemt at krigspensjonistene fritt kan selge eller overdra boligen uten at restbeløpet innbetales til trygden. Det månedlige fradraget vil i så fall fortsette som før.

Alle heftelser i boligen på grunn av kapitalutløsning kan slettes når pensjonistene måtte ønske det. Dette gjelder også de erklæringene som er underskrevet av pensjonistene om at boligen ikke kan selges, pantsettes eller overdras på annen måte uten samtykke fra NAV (tidligere Rikstrygdeverket). Når det gjelder tinglyste heftelser, skal arbeids- og velferdsetaten på anmodning utstede en erklæring til tingslysingsmyndigheten om at heftelsen skal slettes.

Eventuelle spørsmål angående kapitalutløsning bes rettet til NAV Pensjon Oslo, Krigspensjoneringen.

3.12 Ekstraerstatning etter lov om ulykkestrygd for sjømenn

Lov 24. juni 1931 om ulykkestrygd for sjømenn inneholder bestemmelser om ekstraerstatning. Etter lovens § 11 er retten til ekstraerstatning avhengig av at sjømannen er blitt drept eller skadet ved krigsulykke.

Ved en høyesterettsdom av 9. februar 1985 ble Rikstrygdeverket gitt medhold i at begrepet krigsulykke i sjømannstrygdloven omfatter skader som er oppstått ved en plutselig og uventet hendelse som senere lar seg tid- og stedfeste. Med krigsulykke forstås en konkret krigshending så som ildgivning, flyangrep, torpedering og minesprengning, se punkt 2.2.

Skader som er oppstått som følge av langvarige påkjenninger under krigen, gir derfor ikke rett til ekstraerstatning.

Full ekstraerstatning utgjør kr 15 000. Av dette er kr 5 000 en gave fra Nortraship, se punkt 1.4. Ved dødsfall eller når arbeidsevnen er helt tapt på grunn av krigsulykke, tilstås full ekstraerstatning. Ved delvis tapt arbeidsevne, blir ekstraerstatningen redusert tilsvarende.

Sivile sjømenn og skyttere i handelsflåten (se punktene 1.4 og 1.3.2) som ble påført skade ved krigsulykke om bord i handelsfartøy, har rett til ekstraerstatning etter sjømannstrygdloven § 11, uavhengig av om saken er godkjent etter militærloven eller sivilloven. Skade påført ved krigsulykke om bord på militære fartøy, gir ikke rett til ekstraerstatning.

Retten til ekstraerstatning for krigsulykker på skip som gikk i fart på Norge, gjaldt fram til 17. desember 1941. Erstatningen er begrenset til kr 10 000.

Erstatningen er ikke skattepliktig.

3.13 Fradrag i ytelsene

3.13.1 Samordning med andre pensjoner

[Endret 3/02, 5/09]

Krigspensjonen skal samordnes med andre samordningspliktige ytelser etter gjeldende bestemmelser i krigspensjoneringslovene og i lov 6. juli 1957 om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

3.13.2 Fradrag for utenlandsk pensjon

[Endret 3/02]

I henhold til militærloven § 18 nr. 2 og sivilloven § 23 nr. 2 skal pensjonen reduseres dersom krigspensjonisten har rett til ytelser i medhold av utenlandsk lov.

Dersom pensjonisten mottar andre norske pensjoner, foretas samordning etter gjeldende bestemmelser. Deretter gjøres det fradrag for den utenlandske pensjonen.

Er krigspensjonen gitt etter en lavere uføregrad enn 100 %, skal fradraget begrenses tilsvarende. Dette gjelder også graderte krigsenkepensjoner. I tillegg til den resterende krigspensjon gis et beløp som svarer til ¼ av folketrygdens grunnbeløp eller en forholdsmessig del av dette beløp dersom pensjonen er gitt etter en lavere uføregrad enn 100 %. Dette tillegget skal likevel ikke overstige det fradraget som er gjort i krigspensjonen.

3.13.3 Endring av ytelser fra krigspensjoneringen under opphold i institusjon

Pensjon  

[Endret 3/02]

Ved innleggelse i helseinstitusjon pga. krigsskade utbetales 100 % krigspensjon ut måneden etter innleggelsen (friperioden). Dersom lidelsen er delvis godkjent som krigsskade, skal ytelsene i friperioden begrenses til så stor del av full invalidepensjon som svarer til den godkjente del av uførheten. Eks.: Er vedkommende 100 % ufør pga. nervøs lidelse og bare halvparten er godkjent som krigsbetinget, skal vedkommende ha 50 % krigspensjon i friperioden.

Når innleggelsen skyldes en lidelse som ikke er godkjent av krigspensjoneringen, skal pensjonen utbetales uendret i friperioden.

Ved innleggelse ut over friperioden skal krigspensjonen sammen med andre pensjons- og trygdeytelser for enslige utgjøre minst 37 % av full krigspensjon. Pensjonisten kan imidlertid ikke få mer fra krigspensjoneringen enn hva han fikk i friperioden.

Dersom pensjonisten forsørger ektefelle og/eller barn, utbetales familiestønad (dvs. enkepensjon + ¼ av folketrygdens grunnbeløp) og vanlig barnepensjon fra krigs­pensjoneringen. Dersom pensjonisten forsørger barn, men ikke ektefelle, rykker første barn opp på ektefellens plass ved beregningen av familiestønaden. Det skal imidlertid ikke utbetales mer enn det ble utbetalt i friperioden. Samordning med andre pensjons- og trygdeytelser foretas på vanlig måte.

Hjelpeløshetsbidrag og tillegg til hjelp i huset, jf punktene 3.11.5 og 3.11.6

[Endret 3/02, 5/09]

Blir invaliden innlagt i institusjon, ytes bidraget/tillegget ut den måneden han ble innlagt.

Ved utskrivning utbetales bidraget/tillegget fra den første i den måneden vedkommende blir utskrevet.

3.14 Opphør av ytelser når pensjonisten dør

3.14.1 Pensjon

[Endret 3/02, 11/04, 5/09]

Krigspensjon utbetales til og med måneden etter dødsfallet. Dersom pensjonen er redusert på grunn av opphold i institusjon, gis ytelsen uredusert for måneden etter dødsfallet.

Melding om dødsfall skal sendes NAV Pensjon Oslo, Krigspensjoneringen.

3.14.2 Hjelpeløshetsbidrag

Hjelpeløshetsbidrag utbetales til og med dødsmåneden.

3.14.3 Tillegg til hjelp i huset

Ved pensjonistens eller ektefellens død utbetales tillegget til og med dødsmåneden.

3.14.4 Kapitalutløsning

[Endret 1/00]

Var avdøde tilstått kapitalutløsning, skal fradraget opphøre samtidig med pensjonen. Eventuelle tinglyste heftelser som vilkår for utløsningen, skal slettes.