Rundskriv

Sist endret 01.01.2004, jf. overskriftene:
5.1 Utbetalingsterminer, § 22-10
7 Utbetaling i den måneden rett til en ytelse oppstår eller opphører, § 22-12

1 Innledning

Dette kapittelet svarer i store trekk til kapittel 15 i den forrige folketrygdloven. Det går her frem hvem stønaden skal utbetales til, hvor ofte, hvilke frister som gjelder for fremsetting av krav avhengig av hva slags stønad det dreier seg om og når retten til stønad foreldes. Videre finner vi bestemmelser om retten til renter ved etterbetalinger og om tilbakekreving av feilutbetalte ytelser.

Vi vil ellers presisere at stoffet nedenfor primært gjelder for folketrygdytelser. Mye av stoffet vil imidlertid gjelde også for andre ytelser som administreres og/eller utbetales av trygdeetaten. Rundskrivene til de enkelte ytelser vil gi svar på om det gjelder særskilte regler for dem.

2 Historikk

Mye har forandret seg rundt utbetalingsprosedyrene opp gjennom tidene. Hovedregelen i mange år var at alle ytelser ble utbetalt kontant på trygdekontoret. Det hendte nok ikke sjelden at trygdekassesjefen forskotterte fra egen lommebok hvis kontantbeholdningen i kontoret var brukt opp.

Etter hvert ble det mer og mer alminnelig at forskjellige ytelser ble utbetalt ved hjelp av direkte postgiroutbetalings-blanketter eller direkte til en bankkonto.

I 1989 ble det besluttet at samtlige trygdekontor skulle være kontantløse. Det innebærer at ingen ytelser lenger utbetales direkte fra trygdekontoret, kun ved hjelp av direkteutbetalingskort som innløses på postkontoret eller overføring til bank- eller postgirokonto. Noen få kontorer har likevel beholdt kontanter av servicehensyn overfor publikum. Begrunnelsen er at det ikke finnes bank eller postkontor på stedet, og tilgjengeligheten til kontanter blir derfor svært dårlig. Problemstillingen kan bli ytterligere aktualisert etter hvert som flere og flere filialer innen post- og bankvesenet blir nedlagt.

Vi har ellers sett en betydelig forandring i rutinene om hvem ytelsen skal utbetales til. Hovedregelen om at ytelsen skal utbetales til den berettigede har stått fast hele tiden, men “den berettigede” har etter hvert blitt et mangehodet vesen.

For det første har trygdens organer opp gjennom årene opprettet diverse oppgjørsavtaler med bestemte yrkesgrupper som utfører tjenester som trygden godtgjør for. Det gjelder særlig behandlere som leger, tannleger osv., ortopeder og skysskaffere. Ordningen innebærer at tjenesteyterne får helt eller delvis oppgjør for sine tjenester direkte fra trygdekontoret i stedet for at de trygdede må betale for tjenesten og deretter få beløpet refundert av trygdekontoret. Selv om tjenesteyterne formelt sett ikke er den berettigede, opptrer de i praksis som sådanne i utbetalingsøyemed. Ordningen innebære klare fordeler for alle parter.

Gjennom 70- og 80-årene ble det mer og mer alminnelig å oppta lån for å skaffe seg materielle goder. Med denne økningen av gjeld kom også en betydelig mengde misligholdte lån som så må tvangsinndrives. Dette gjøres i stor utstrekning gjennom namsapparatet, og effektuering av trekkpålegg i trygdeytelser til forskjellige kreditorer legger nå beslag på en god del ressurser.

En generell forverring av økonomien i samfunnet ellers har også ført til at kommunene gjennom sosialkontorene nedlegger et betydelig antall trekk i ytelser fra trygdekontorene. Mye av det som før ble gitt som bidrag fra sosialkontorene, gis nå som lån som deretter kreves nedbetalt gjennom trekk i eventuelle ytelser som i etterhånd blir tilstått av trygdekontoret.

Av andre instanser som har hjemmel til å nedlegge trekk i trygdeytelser kan nevnes kommunekasserere, Statens Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral i Sør-Varanger. Til slutt kan det være naturlig å nevne trygdens egen adgang til å trekke/avregne i fremtidige ytelser med hjemmel i §§ 22-15 og 22-16.

3 Hva utbetales

Den alt overveiende del av trygdens vedtak går ut på at den trygdede tilstås en ytelse til livsopphold eller for å dekke et nærmere definert behov. Pengene kan bli utbetalt som et engangsbeløp eller som en løpende ytelse over lengre perioder. For enkelte ytelsers vedkommende kan den trygdede selv velge om han eller hun vil ha den utbetalt som en løpende ytelse eller som et engangsbeløp (kapitalisert beløp). Det siste gjelder for krigsskadeerstatning og visse former for attførings- og utdanningsstønad.

Trygden gir i tillegg en del ytelser som lån, f.eks. lån til bil eller til eget erverv. Vi nevner til slutt at trygden også gir ytelser i form av utlån av tekniske hjelpemidler. I disse tilfellene er det altså ikke snakk om utbetaling av penger. Man dekker behovet gjennom naturalytelser, og de utlånte gjenstandene forblir trygdens eiendom.

4 Hvem ytelsen utbetales til

4.1 Hvem ytelsen utbetales til, § 22-1

Hovedregelen er at ytelsen skal utbetales til den som har rett til ytelsen. Som regel er dette den som har satt frem kravet om ytelsen. Er ikke det tilfellet, vil det av vedtaket oftest fremgå hvem som har rett til å få ytelsen utbetalt.

Fra denne hovedregelen finnes det mange unntak. De fleste følger av lovbestemmelser som direkte anviser hvem ytelsen skal betales til eller de gir fordringshavere adgang til å nedlegge trekk i ytelsen. Det er imidlertid også i begrenset utstrekning adgang for stønadsmottakeren til å avtale at ytelsen skal utbetales til andre.

4.2 Utbetaling ved direkte oppgjør, § 22-2

Stønad ved helsetjenester etter kapittel 5 skal utbetales til lege eller annen behandler, forhandler eller transportør såfremt vedkommende gjennom avtale har rett til direkte oppgjør med trygden. Denne ordningen gir klare administrative fordeler for alle parter. I stedet for at medlemmene skal gjøre opp direkte med trygdens avtalepart og så få deler av oppgjøret refundert av trygdekontoret senere, får altså avtalepartneren trygdens andel direkte fra trygdekontoret. Det medlemmet eventuelt betaler direkte til avtalepartneren, er da bare den egenandel som trygden ikke dekker.

4.3 Utbetaling til arbeidsgiver, § 22-3

Dersom arbeidsgiveren betaler full lønn i perioder som arbeidstakeren ikke arbeider, kan arbeidsgiveren med hjemmel i § 22-3 kreve refundert det arbeidstakeren måtte ha krav på av sykepenger, omsorgspenger mv. og fødsels/adopsjonspenger mv. fra trygden.

Her har altså folketrygdloven regelfestet en refusjonsadgang til arbeidsgiveren når han har forskottert samme ytelse som vedkommende har rett til fra trygden og for samme periode. Formålet med bestemmelsen er å unngå at arbeidstakeren får dobbelkompensasjon og at arbeidsgiveren ikke skal tape unødig på at han yter lønn i perioder der arbeidstakeren er inaktiv i jobben.

4.4 Barnetillegg til bidragspliktige, § 22-3a

[Tilføyet 9/99.]

Stønadsmottakeren har krav på barnetillegg for barn som vedkommende skal betale underholdsbidrag til. Trygdeetatens innkrevingssentral kan kreve at dette tillegget utbetales til seg, begrenset til det beløpet som bidraget er fastsatt til. Innkrevingssentralen kan velge mellom å kreve innbetaling på denne måten eller legge ned utleggstrekk.

4.5 Disponering av ytelser til langtidspasienter i helseinstitusjon, § 22-4 og felles trivselsordning for langtidspasienter, § 22-5

[Endret 9/99.]

Da folketrygdloven kom i 1966, fikk man inn en bestemmelse som ga adgang til å gi forskrifter om utbetaling av folketrygdytelser til personer som fikk helt eller delvis fri kur og pleie i offentlig institusjon og om hvor stor del av ytelsene som skal gå til dekning av forpleiningsutgiftene.

Senere ble regelen endret slik at den ga direkte adgang til å utbetale ytelsen direkte til institusjonen dersom den hadde gjort vedtak om disponering av ytelsene fordi vedkommende ikke var i stand til å disponere ytelsen til beste for seg selv. Adgangen til å gjøre slikt vedtak fulgte av forskrift som ble gitt med hjemmel i den gamle lovens § 15-5.

Årsaken til at institusjonene fikk en slik adgang var at man så at det for mange pasienters vedkommende hopet seg opp midler som de selv ikke fikk noen glede av. Dette gjaldt i særlig grad for psykiatriske pasienter, men mange av de som lå inne i institusjoner for langtidspasienter hadde ofte også redusert mentaltilstand som gjorde dem ute av stand til å forvalte penger.

Som en videreføring av at pasientene var mer eller mindre passiviserte på grunn av sin tilstand, fant man det naturlig at institusjonene også skulle være ansvarlig for trivselsordninger for pasientene. Finansieringen av disse trivselsordningene skulle pasientene selv stå for ved at institusjonen kunne disponere en viss del av pasientenes oppsparte midler som kom fra trygden. Eksempler på slike trivselsordinger er svømmehall, sportsutstyr, lekeapparater, hobbyrom, radio, fjernsyn, leie eller kjøp av feriested og underholdning.

Regelsettet rundt dette hører mest naturlig inn under helselovgivningen. På den tid reglene kom, fant man imidlertid ikke noe egnet sted å legge dem bortsett fra i folketrygdloven. Hvor de vil ligge i fremtiden er noe usikkert. Antakelig vil de bli tatt ut av folketrygdloven, og bestemmelsene vil derfor ikke bli kommentert i den spesielle delen av dette rundskrivet.

4.6 Utbetaling til sosialkontor o.a., § 22-6

[Endret 9/99.]

Her fastslås det at ytelsen kan utbetales til en annen enn den berettigede dersom vedkommende ikke er i stand til å disponere ytelsen selv på grunn av mentale defekter eller misbruk av berusende midler. Det samme gjelder dersom vedkommende åpenbart bruker sine trygdeytelser til skade for seg selv eller personer han eller hun plikter å forsørge.

Dette er en ordning som brukes en del og den kalles med noe urett helt generelt for “tvungen forvaltning”. Ordningen er lite omdiskutert når det gjelder forvaltning for mentalt reduserte personer som åpenbart ikke kan ta hånd om penger. Vedtaket vil da som regel gå ut på at nærmeste omsorgsperson skal motta og forvalte ytelsen.

Når det gjelder rusmiddelmisbrukere eller andre personer som åpenbart ikke er interessert i eller evner å forvalte ytelsen til beste for seg selv, er det klart at et vedtak om at andre skal motta og forvalte ytelsen er et dyptgripende inngrep i vedkommendes handleevne. Ordningen må derfor brukes med stor forsiktighet og saksforholdet må klarlegges meget nøye. Begjæring om tvungen forvaltning kommer oftest fra nære pårørende som vedkommende forsømmer sin forsørgelsesplikt overfor eller fra sosialkontoret som stadig må gi tilleggsytelser fordi trygdeytelsene blir brukt opp før neste forfall.

Der hvor det er mulig, bør man prøve å komme frem til en frivillig ordning. Stønadsmottakeren må i så fall underskrive en erklæring om at han samtykker i at ytelsen utbetales til en annen person eller en institusjon. Det mest vanlige er at utbetalingen skjer til sosialkontoret, som ved hjelp av en sosialkurator eller en annen kvalifisert person forvalter ytelsen til beste for pensjonisten. På grunn av avhengighetsforholdet mellom medlemmet og de nære pårørende, bør trygdekontoret som en hovedregel ikke godta at utbetaling foretas til ektefelle, samboer eller barn.

Dersom det ikke er mulig å komme frem til en frivillig forvaltning eller den etablerte frivillige forvaltningen sies opp av medlemmet, kan fylkestrygdekontoret bestemme at ytelsen skal utbetales til en annen person eller sosialkontor. Et inngrep av denne art overfor en person som ikke er umyndiggjort, kan bare iverksettes der hvor lovens vilkår klart lar seg påvise gjennom legeerklæring eller sosialrapport. I noen tilfeller vil det være riktig å vedta at ytelsen skal forvaltes i samråd med medlemmet, men som regel vil det være mest forsvarlig at sosialkontoret er eneforvalter.

4.7 Utsatt utbetaling, § 22-7

[Endret 9/99.]

For det første fastslås det i denne paragrafen at en arbeidsgiver, pensjonsordning eller offentlig myndighet på bestemte vilkår kan kreve refusjon i trygdeytelser.

For det andre har bestemmelsen i seg et unntak fra den alminnelige taushetsplikten ettersom trygdens organer kan gjøre den som har et refusjonskrav oppmerksom på medlemmets rettigheter, dvs. røpe et stønadsforhold.

For det tredje gis det anledning for trygden til å utsette selve utbetalings-forretningen i opptil tre uker dersom det er grunn til å tro at ovennevnte organer har krav på refusjon i en persons ytelser etter denne loven.

4.7.1 Refusjonsadgangen

[Endret 11/00.]

§ 12 første ledd i lov om rettergangsordningens ikrafttræden inneholder en bestemmelse som fastslår at uforfalt fordring på bl.a. trygdeytelser ikke rettsgyldig kan overdras eller pantsettes. Det er altså ikke forbud mot å overdra ytelsene ved f.eks. en transporterklæring, men erklæringen står seg ikke rettslig hvis medlemmet senere likevel forlanger å få ytelsen utbetalt direkte til seg selv.

Det hender imidlertid at medlemmer mottar ytelser til livsopphold fra andre enn trygden i ventetiden mellom kravtidspunktet og vedtakstidspunktet med en derpå følgende etterbetaling. For å unngå at medlemmet skal få dobbeltdekning i denne perioden, bestemmes det i § 12 annet ledd at overdragelse av uforfalt fordring på trygd, pensjon eller annen ytelse som er bestemt til vanlig underhold likevel kan skje til pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lønn, stønad til vanlig underhold eller liknende ytelse til vedkommende for samme tidsrom. I disse tilfellene blir altså overdragelsen rettsgyldig.

For at det skal kunne kreves refusjon må fordringshaver ha hjemmel til dette. Slike hjemler foreligger i lovs form for sosialtjenesten og pensjonsordninger som kommer inn under lov om samordning.

For arbeidsgivere har vi regelen i folketrygdloven § 22-7 som regulerer refusjonsadgangen for så vidt gjelder sykepenger o.l. Øvrige hjemler for arbeidsgiverne vil være avtale/transporterklæring, tariffavtale eller offentlig lønnsregulativ.

For pensjonsordninger som ikke kommer inn under lov om samordning, vil refusjonsadgangen være lik den som gjelder for arbeidsgivere.

4.7.2 Informasjonsretten

[Endret 9/99.]

Den informasjonsretten som bestemmelsen gir til trygdens organer inntrer først etter at det foreligger et vedtak om at ytelse er gitt. Før dette tidspunktet vil heller ikke trygdens organer være kjent med medlemmets rettigheter selv om de kan synes nokså selvfølgelige.

Trygeetatens rett til å informere er videre avhengig av at man har grunn til å anta at noen av de nevnte organer har grunnlag for å kreve refusjon. Trygdekontoret har ikke noen selvstendig undersøkelsesplikt på dette området, det er opp til den enkelte fordringshaver å sannsynliggjøre/bekjentgjøre sin refusjonsrett overfor trygdekontoret. Dersom trygdekontoret ikke har hatt noen grunn til å tro at det har vært noen som kan kreve refusjon, blir det således heller ikke tale om å tilstå erstatning til fordringshavere som mister sin rett til refusjon fordi stønaden er utbetalt med befriende virkning til den som har fremsatt kravet og fremstår som rette vedkommende.

Hvis medlemmet selv gir trygdekontoret opplysning om at en fordringshaver har refusjonsrett, skal trygdekontoret orientere fordringshaveren om hvilken ytelse som er gitt og fra hvilket tidspunkt. Orienteringen skal gis før utbetaling finner sted med vanlig tre ukers frist til å melde kravet.

4.7.3 Rett til å holde ytelser tilbake

[Endret 9/99, 3/00.]

§ 22-7 gir trygden en rett til å utsette utbetalingen av ytelsen i opptil tre uker. Innen denne treukersfristen må således fordringshaveren melde sitt krav. Fristen må regnes fra det tidspunkt fordringshaveren har fått varselet, og tiden for normal postgang må derfor regnes med. Meldes det ikke noe krav, skal trygdekontoret utbetale ytelsen til rette vedkommende, og fordringshaveren har tapt sin rett overfor trygdekontoret. For å få dekket sitt krav må han nå inndrive det direkte fra stønadsmottakeren.

For pensjonsordninger som omfattes av lov om samordning, er det i egen forskrift fra Sosialdepartementet fastsatt at ytelsen kan holdes tilbake i inntil seks uker etter at opplysningene om folketrygdytelsene er kommet frem til vedkommende pensjonsordning. Andre pensjonsordninger er bundet av treukersfristen i § 22-7.

4.8 Fradrag ved etterbetaling, § 22-8

[Endret 9/99.]

Dersom en person som har blitt forsørget eller har mottatt bidragsforskott av en som mottar ytelser med rett til forsørgertillegg selv blir innvilget overgangsstønad, attføringspenger eller pensjon for en periode det er gitt forsørgertillegg eller bidragsforskott for, skal det gjøres fradrag i vedkommendes egen ytelse med et beløp som tilsvarer forsørgertillegget eller bidragsforskottet. Dette forhindrer at trygden dekker det samme stønadsbehovet - dvs. den forsørgedes behov for livsopphold - to ganger.

Formelt sett er egentlig den forsørgedes egen ytelse og det tidligere forsørgertillegget selvstendige ytelser på forskjellig hånd, men man har funnet det riktig å betrakte partene som én enhet i denne sammenheng. Man har ikke funnet grunner som tilsier at utbetalingene fra trygden til den forsørgede og forsørgeren bør være høyere for de tilbakelagte tidsrom som etterbetalingen gjelder for enn i fremtiden, hvor forsørgertillegget faller bort.

Trekk av det utbetalte forsørgertillegget eller bidragsforskottet skal ikke foretas dersom tillegget ikke har kommet den forsørgede til gode. Det er den forsørgede som må sannsynliggjøre at så ikke har skjedd, trygdekontoret har ikke noen selvstendig undersøkelsesplikt i så måte.

I paragrafens andre ledd er det videre lovfestet en avregningsadgang mellom allerede mottatt forhøyet særtillegg og særtillegg for enslige når den forsørgede blir innvilget pensjon med rett til eget særtillegg.

I tredje ledd fastslås det at når en person får rett til uførepensjon, skal det gjøres fradrag for foreløpig uførestønad etter § 12-16.

4.9 Folketrygdens krav på underholdsbidrag - overgangsstønad, § 22-9

[Endret 9/99, 11/03.]

Paragrafen ble opphevet fra 1. oktober 2003.

4.10 Utbetaling til andre i medhold av særlig lovhjemmel

[Endret 9/99.]

Selv om dette stoffet ikke fremgår direkte av folketrygdloven, finner vi det naturlig å omtale stoffet her i den generelle delen av rundskrivet. Det er en del av emnet “Hvem ytelsen utbetales til” og lister opp ulike kreditorer som har en lovhjemlet adgang til å kreve hele eller deler av en ytelse.

5 Utbetalingstidspunkt

5.1 Utbetalingsterminer, § 22-10

[Endret 1/04]

Bestemmelsene om trygdens utbetalingsterminer kan deles inn i fire grupper:

1.      Ytelser som utbetales som engangsbeløp.

2.      Ytelser som gis pr. dag og utbetales etterskottsvis, hovedsakelig en gang i måneden

3.      Ytelser som gis pr. måned og utbetales innen utgangen av måneden

4.      Ytelser som utbetales enten som engangsbeløp eller som løpende ytelser.

Hvilke ytelser som utbetales etter de forskjellige mønster fremgår direkte av lovteksten i § 22-10.

Hovedregelen for alle løpende ytelser er at de utbetales en gang i måneden. For en del korttidsytelser har man likevel godtatt utbetaling hver 14. dag hvis medlemmet har gode grunner for en slik løsning.

Korttidsytelser skal hovedsakelig utbetales etterskottsvis, men det gjelder unntak. For rehabiliteringspenger, attføringspenger og annen attføringsstønad som er fastsatt med bestemte satser pr. dag, samt for tidsbegrenset uførestønad, foretas utbetaling for hele måneden rundt den 25. i måneden. Dette har dels administrative grunner, dels er det etter sterke ønsker fra publikum.

For pensjoner og andre langtidsytelser er ordlyden i den nye loven tilpasset langvarig praksis, og nå står det bare at ytelsene skal utbetales innen utgangen av måneden. I praksis vil det si at de utbetales rundt den 20. i hver måned og den 12. i desember.

Feriepenger av sykepenger mv. utbetales i andre halvdel av mai i året etter opptjeningsåret. Dette oppfattes av mange medlemmer som noe urimelig ettersom feriepenger av ordinær lønn skal utbetales i tilknytning til ferieavviklingen. Foruten å være fastsatt i § 22-10 er også unntaket fra hovedregelen uttrykkelig fastsatt i ferieloven § 11 annet ledd nr. 7. Begrunnelsen for unntaket er bl.a. at det kan komme refusjonskrav fra arbeidsgiver som har betalt lønn under sykdom. Vi må ha oversikt over dette før feriepenger utbetales.

I § 22-10 sjette ledd fastslås det at ytelser kan utbetales i andre terminer enn det som følger av paragrafen dersom medlemmet er bosatt i utlandet. Dette er en bestemmelse som også stod i den gamle loven, men den ble benyttet svært sjelden.

Det hender at personer som er bosatt i utlandet har svært lave ytelser. Til enkelte steder vil gebyrer o.l. i forbindelse med utbetalingen utgjøre en uforholdsmessig stor del av ytelsen, slik at det blir lite igjen av den ordinære terminutbetalingen.

Av denne grunn er det anledning til å bestemme at ytelsen skal utbetales i andre terminer enn de ordinære, fortrinnsvis i halvårlige eller årlige terminer. På den måten får stønadsmottakeren beholde mer av ytelsen enn ellers.

5.2 Unntak fra de ordinære utbetalingsterminer

5.2.1 Forskudd på ytelser før krav er mottatt

Under spesielle og akutte omstendigheter (katastrofehendinger) kan trygdekontoret, hvis det synes opplagt at det vil inntreffe en rett til ytelse, utbetale forskudd på forventet ytelse før formelt krav foreligger. Dette gjelder f.eks. ved dødsfall som vil føre til etterlattepensjoner.

5.2.2 Andre avvik fra de regulære utbetalingstidspunkter

Avvik fra de regulære utbetalingstidspunkter til ugunst for medlemmene må ikke skje. Det er altså ikke adgang til å holde løpende ytelser tilbake eller å utbetale løpende ytelser i lenger terminer enn de fastsatte. Medlemmene har krav på å få disponere sin ytelse til fastsatte terminer og med fullt terminbeløp med unntak av eventuelle trekkpålegg.

Trygdekontoret kan heller ikke fravike de fastsatte utbetalingstidspunkter til gunst for medlemmet ved å utbetale løpende ytelser i kortere terminer, jf. dog det som er sagt over om korttidsstønader hver 14. dag. For det første gir ikke lov eller forskrifter adgang til slike disposisjoner, for det andre taler hensynet til lik behandling av medlemmene mot en slik løsning. For det tredje ville det bli en administrativ belastning å håndheve en slik ordning, pågangen ville bli betydelig.

Trygdekontoret har ikke adgang til å utporsjonere terminbeløpet. Dersom medlemmet ikke klarer å disponere ytelsen innenfor terminperioden og ikke har noen verge, kan det være aktuelt å behandle forholdet etter reglene i § 21-7.

I rene unntakstilfelle må trygdekontoret likevel kunne foreta en enkelt utbetaling før terminforfall dersom medlemmet kan vise til en kvalifisert nødsituasjon eller særdeles tungtveiende velferdsgrunner tilsier en slik løsning. Det må i så fall være et krav at vedkommende senere vil kunne klare seg med de regulære utbetalinger.

6 Avrunding av ytelser, § 22-11

Terminbeløp og dagsatser avrundes til nærmeste hele krone.

Hvis medlemmet har krav på flere paralleltløpende ytelser, skal hver av terminbeløpene avrundes særskilt og enkeltbeløpene summeres.

For ytelser som utbetales med dagsats, er det dagsatsen som skal avrundes til nærmeste hele krone. Dagsatsene summeres deretter og utbetales i 14-dagers- eller månedsterminer. For attføringspenger/rehabiliteringspenger og annen attføringsstønad er det den samlede dagsats som skal avrundes. Det samme gjelder for arbeidsløshetsstønad.

Ved avrundingen skal de vanlige forhøyningsregler brukes. Det vil si at alle ørebeløp som er større eller lik 50 forhøyes opp til nærmeste krone. Alle ørebeløp mindre enn 50 sløyfes.

7 Utbetaling i den måneden rett til en ytelse oppstår eller opphører, § 22-12

[Endret 1/04]

En ytelse som gis pr. måned utbetales vanligvis fra og med måneden etter den måned vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen.

Uførepensjon og foreløpig uførestønad utbetales likevel fra og med den måneden sykepengeperioden opphører når vedkommende mottar eller har mottatt sykepenger.

Uførepensjon skal imidlertid ikke utbetales for perioder hvor det er utbetalt rehabiliteringspenger, attføringspenger eller tidsbegrenset uførestønad, jf. tredje ledd.

Det samme gjelder når en person med gradert uførepensjon gis hel uførepensjon, og når en uførepensjonist som ikke har hatt utbetalingsrett i en periode igjen får utbetalt hel eller redusert uførepensjon etter å ha prøvd seg i arbeid.

Formålet med disse unntakene er å forhindre at en person med redusert løpende, eller såkalt “hvilende” ytelse skal få avbrekk i utbetalingen når vedkommende går over på en annen form for, eller gradering av ytelse. Det skal imidlertid ikke gis ureduserte dobbelte ytelser. Sykepengene utbetales derfor bare med det beløp som overstiger uførepensjonen i de dagene det foreligger rett til sykepenger. Dersom medlem med hvilende uførepensjonsrett avbryter et lønnet arbeidsforsøk før nye sykepengerettigheter er opptjent, kommer uførepensjonen til utbetaling fra og med den måned den pensjonsgivende inntekten blir redusert.

Stønad til barnetilsyn utbetales fra og med den måneden vilkårene for ytelsen er oppfylt. Dette unntaket fra hovedregelen innebærer at enslige forsørgere kan ta seg lønnet arbeid uten at de må betale for tilsyn med barn av egne penger i den første måneden.

Løpende månedsytelser opphører ved utgangen av den måned da retten til ytelsen faller bort. Hvis en pensjon avløses av en annen pensjon, stopper utbetalingen likevel først når den nye ytelsen tar til å løpe. Denne formuleringen i siste ledd er en videreføring av tidligere bestemmelser og har neppe noen praktisk betydning i dag. Problemstillingen anses dekket opp ved regulering av de enkelte pensjoner.

Bestemmelsene om start og slutt for stønader gjelder i store trekk også når en ytelse blir satt opp eller ned, med unntak av at en ytelse likevel settes opp fra og med samme måned som vilkårene er oppfylt. Man kan tenke seg en person som f.eks. har hatt redusert ytelse på grunn av. fradrag for forventet arbeidsinntekt, og som slutter å arbeide den 6. i en måned. For å hindre at vedkommende skal risikere å være uten inntekt det meste av måneden før rett til ytelse etter hovedregelen inntrer, er det bestemt at ytelsen skal settes opp fra og med den måneden vilkårene for dette er oppfylt. Dette gjelder også når ytelsen har vært redusert til 0 på grunn av høy inntekt.

Når det gjelder forsørgingstillegg, anses disse som selvstendige ytelser i denne sammenheng, og de reguleres opp og ned på lik linje med andre månedsytelser.

Hvis en av ektefellene i et pensjonistpar dør eller de flytter fra hverandre, skal pensjonene omregnes til satser som gjelder for enslige fra og med måneden etter dødsfallet eller fraflyttingen.

8 Frister for fremsetting av krav - etterbetaling, § 22-13

Det er meget vanlig at det finnes frister i lovgivningen for fremsetting av krav. Slik er det også for krav etter trygdelovgivningen. Bakgrunnen for fristene er først og fremst at trygdens kontrollmuligheter vanskeliggjøres når krav blir fremsatt lang tid etter at de begivenheter som utløser retten til ytelse har inntrådt.

Det er stilt opp forskjellige frister for ulike ytelsestyper. For ytelser som utbetales som engangsbeløp er det fastslått at krav må være fremsatt innen seks måneder etter at kravet kunne ha vært satt frem. Dette innebærer at hvis man oversitter fristen, og det ikke finnes mulig å gi oppreisning for oversittelsen, så bortfaller retten til ytelse helt og holdent.

For andre ytelser fastslås det at ytelsen ikke gis lenger enn tre måneder før den måneden da kravet ble satt frem. Dette innebærer at hvis man skal få en ytelse fra og med det tidspunkt hvor vilkårene er til stede, så har man kun tre måneder på seg til å fremsette krav. Venter man lenger enn det, går man glipp av ytelsen for hele den tiden som har løpt forut for de tre siste månedene før kravsfremsettelsen.

Unntak fra disse hovedprinsippene finnes i paragrafens siste ledd. Dersom den berettigede ikke har vært i stand til å fremsette krav eller han har latt være å fremsette krav på grunn av misvisende opplysninger fra trygdens organer, kan ytelsen gis for opptil tre år før kravet ble satt frem.

9 Foreldelse, § 22-14

[Korrigert 10/97.]

Den gamle folketrygdloven hadde i § 14-9 en foreldelsesregel som omhandlet de tilfellene der et krav ble avslått på grunn av feil i trygdens organer eller som en følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger fra noen andre enn den trygdede. Ellers stod det ingenting om foreldelse av krav som var behandlet korrekt og som så var klar til utbetaling etter at vedtak var gjort.

For å rydde all tvil av veien om hva som gjelder for trygden, har man nå uttrykkelig fastslått i § 22-14 første ledd at foreldelsesloven gjelder med de særlig bestemmelser som er gitt i denne paragrafen.

Dette innebærer at når det er gjort et vedtak om tilståelse av ytelse og dette er bekjentgjort for parten, så begynner foreldelsesfristen å løpe.

Dersom vedtaket blir anket eller påklaget til overordnet organ, er vedtaket ikke endelig. Det fremgår da av annet ledd at fristen først begynner å løpe fra det tidspunkt da vedtaket er endelig.

Fra denne hovedregelen er det statuert et unntak for krav som fremsettes av behandlere, forhandlere eller andre som har fordringer mot trygden på grunnlag av direkte oppgjør. For disse kravene er det etablert en seks måneders foreldelsesfrist der fristen begynner å løpe umiddelbart etter siste behandling eller etter levering av de varene som utløser kravet.

Bakgrunnen for unntaket er å finne i de avtalene trygden har med de forskjellige gruppene der det står at fristen for å sette frem krav er seks måneder. Foreldelsesfristen er altså her fastsatt slik at den ikke gjør seksmånedersfristen for fremsetting av krav i § 21-14 annet ledd illusorisk.

Dessuten har man opprettholdt unntaket for de tilfellene der krav er avslått på grunn av feil i trygden eller ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen. I disse tilfellene skal ytelsen gis fra det tidspunkt den skulle vært gitt hvis kravet var blitt godkjent ved første gangs behandling. Det kan i så fall dreie seg om flere tiår tilbake.

10 Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling, § 22-15

Med så mange utbetalinger som foretas av trygden, vil det være utenkelig at det ikke skulle forekomme feilutbetalinger. Årsakene til disse varierer sterkt, men i regelsammenheng skiller man i første rekke mellom de feil som skyldes trygden selv og de som skyldes medlemmene. Ellers vil det også være varierende grad av skyld som vil ha betydning for hvordan man skal behandle feilutbetalingssaken når den er oppdaget.

Etter første ledd kan det feil utbetalte beløp kreves tilbake dersom mottakeren kan bebreides i forbindelse med utbetalingen. Grunner til dette kan enten være at vedkommende ikke har meldt fra om endrede forhold som har betydning for retten til stønad, eller at han eller hun burde ha forstått at utbetalingen skyldes feil fra trygdeetatens side.

I loven står det at feilutbetalte ytelser kan kreves tilbake. Praksis er at hvis vilkårene for tilbakekreving er oppfylt, så skal beløpet i utgangspunktet kreves tilbake. Er det gjort vedtak om tilbakekreving, vil det bare helt unntaksvis bære aktuelt å ettergi trygdens krav.

Hvis det er trygdekontoret som i utgangspunktet har forårsaket feilutbetalingen, vil det i mange tilfeller være riktig å redusere det beløp som kreves tilbake avhengig av hvilke muligheter trygdekontoret hadde til å oppdage at noe var feil. Trygderetten har trukket opp en praksis som tilsier en halvering av kravet i saker der trygdekontoret kunne ha forhindret eller begrenset feilutbetalingen ved bedre kontrollrutiner og grundigere saksbehandling. Dette gjelder selv om det i utgangspunktet er medlemmets forhold som har ført til feilutbetalingen ved at det ikke er gitt melding om endrede forhold. Det foretas med andre ord en risikodeling/skylddeling i de tilfellene begge parter kan bebreides.

Når det er gjort vedtak om tilbakekreving, kan beløpet enten dekkes ved trekk i fremtidige trygdeytelser eller inndrives etter reglene i skattebetalingsloven, altså på samme måte som kommunekassereren inndriver skatterestanser. I dette ligger det at et vedtak om tilbakekreving er et såkalt “tvangsgrunnlag”, dvs. at man ikke trenger å gå via rettsapparatet for å dom for kravet før det inndrives. Drives kravet inn etter skattebetalingslovens regler, opptrer trygdekontoret som “særnamsmann” i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens regelsett.

De aller fleste trygdeytelser er skattepliktige. Det betyr at det som regel er betalt og/eller trukket skatt av det feilutbetalte beløp. Siste ledd i § 22-15 fastslår at det kan gjøres fradrag i det beløp som skal tilbakebetales med et beløp som svarer til den merskatt som skyldes at den feilaktig utbetalte ytelsen var tatt med til beskatning.

I praksis ordnes disse sakene på tre forskjellige måter alt ettersom når vedtak om tilbakekreving av feilutbetalingen blir gjort.

5.      Har feilutbetalingen skjedd i inneværende år, kreves netto feilutbetalt beløp tilbakebetalt, dvs. brutto ytelse minus skattetrekk (forskuddstrekk). Det som er trukket i skatt søkes da tilbakebetalt fra kommunekassereren av trygdekontoret.

6.      Skjedde feilutbetalingen i foregående år og ligningen for det året ikke er foretatt når vedtak om tilbakekreving gjøres, skal bruttobeløpet inklusive skattetrekket betales tilbake. Ligningskontoret får kopi av vedtaket slik at medlemmet blir korrekt lignet for feilutbetalingsåret.

7.      Skjedd feilutbetalingen i et år det er foretatt ligning for, innhenter trygdekontoret opplysninger fra ligningskontoret om den merskatt som eventuelt er utlignet som følge av feilutbetalingen, og trekker merskatten fra den beløpet som skal betales tilbake.

I saker der medlemmet selv har forårsaket feilutbetalingen, kan det bli aktuelt å anmelde forholdet til politiet med anmodning om at det blir reist tiltale for straffbare forhold. De mest vanlige forholdene er at medlemmet har unnlatt å melde fra til trygdekontoret om at han eller hun har begynt i arbeid og får stønad ved siden av, har flyttet sammen med barnefar eller har flyttet utenlands, har avbrutt attføringstiltak eller har hevet dobbel stønad ved å hevde at direkteutbetalingskortet har kommet bort.

De mest brukte straffebestemmelsene i trygdesaker er folketrygdloven § 25-12, straffeloven § 270 (bedrageri), § 166 (falsk forklaring) og § 182 (dokumentfalsk).

Hvis noen blir dømt for mislighold overfor trygden, er straffenivået generelt ganske strengt idet domstolene anser ulovlig tilegnelse av offentlige midler som et alvorlig lovbrudd.

11 Tilbakebetaling når inntektsavhengige ytelser er utbetalt med for høyt beløp, § 22-16

Denne regelen kom inn i den gamle loven med virkning fra 01.01.94. Den innebærer en forenklet inndriving av krav som baseres på at medlemmet har fått for mye utbetalt fordi han ikke har meldt fra om inntektsøkning når ytelsen er inntektsavhengig. Bestemmelsen kan bare brukes dersom inntekten på årsbasis er minst 10 % høyere enn forutsatt ved fastsettelse av ytelsens størrelse.

Når det er konstatert at inntekten har vært for høy, og det har ført til en feilutbetaling, skal det for mye utbetalte avregnes ved trekk i tilsvarende fremtidige ytelser, § 22-16 er ingen “kan-bestemmelse”. Avregningen skjer på objektivt grunnlag, det er altså ikke noe vilkår at mottakeren kan bebreides for å ha unnlatt å gi melding om inntektsøkningen.

Ettersom avregning skal skje, er det heller ikke noen adgang til skjønnsmessig å redusere det beløp som § 22-16 gir hjemmel til å kreve tilbake. Brutto tilbakebetalingsbeløp skal imidlertid reduseres etter reglene i § 22-15 fjerde ledd med den merskatt som feilutbetalingen har resultert i.

Trekket skal begrenses til 10 % av løpende ytelse.

§ 22-16 gir ikke adgang til inndriving som for skatter bestemt ved lønnstrekk eller begjæring om utlegg. Dersom vedkommende ikke lenger har noen løpende ytelse eller den stopper før hele det feilutbetalte beløp er avregnet, må saken derfor behandles etter reglene i § 22-15.

12 Renter, § 22-17

Det er vært sikker rett i Norge at renter bare kan kreves når det foreligger hjemmel for det i lov, avtale eller en fast etablert sedvane.

Det har ikke vært hjemmel for å gi renter på etterbetalinger i noen av de forskjellige trygdeordninger vi har hatt gjennom alle år. I den gamle folketrygdloven ble dette regelfestet i § 14-9. Det kunne reises tvil om bestemmelsen skulle gjelde for alle typer av etterbetalinger.

Det er nå uttrykkelig fastslått at renter ikke gis ved etterbetaling av ytelser. Dette må forstås slik at det gjelder alle former for etterbetalinger uansett hvem som har forårsaket at etterbetaling blir aktuelt.

Dersom trygden har gjort erstatningsbetingende feil i saksbehandlingen slik at medlemmet blir tilstått erstatning tilsvarende det han hadde hatt krav på i etterbetaling, kan det være aktuelt å gi renter på erstatningsbeløpet. Dette må vurderes konkret etter lov av 14. desember 1976 nr. 100 om renter ved for sen betaling. Erstatningen er imidlertid da ikke en etterbetaling i lovens forstand.

I den gamle § 15-8 som gjaldt tilbakekreving av feilutbetalte ytelser, var det hjemmel for å kreve renter av tilbakebetalingsbeløpet med 0,5 % i de tilfellene det feilutbetalte var mottatt i strid med redelighet og god tro. I praksis ble muligheten for å kreve renter ikke brukt, og trygdelovutvalget foreslo å sløyfe denne regelen. Departementet delte ikke utvalgets syn på dette punktet og valgte å ta inn den samme mulighet for å kreve renter som tidligere.