Rundskriv

§ 22-7 Utsatt utbetaling

Sist endret 27.10.2014 av Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret i Arbeids- og velferdsdirektoratet, jf. overskriften:

Rett til å holde ytelser tilbake

Generell kommentar

[Endret 2/11]

Denne bestemmelsen tilsvarer den tidligere lovens § 15-1 nr. 6. Bestemmelsen regulerer egentlig tre forhold som hver for seg innebærer unntak fra det som ellers er hovedregler innenfor de respektive rettsområder.

For det første fastslås det at arbeidsgiver, pensjonsordning eller offentlig myndighet på bestemte vilkår kan kreve refusjon i trygdeytelser, mao at hele eller deler av ytelsen skal utbetales til en annen enn den berettigede. Et av disse vilkårene kan være at den berettigede har inngått avtale om at f.eks. arbeidsgiver kan kreve fremtidig ytelse overført til seg, dvs. en overdragelse av uforfalt ytelse. Hovedregelen er at en slik overdragelse ikke er rettsgyldig, men man kan på visse vilkår likevel gjøre dette, jf. andre og tredje ledd i § 12 i lov om rettergangsordningens ikrafttreden, se nedenfor under “Refusjonsadgangen”.

For det andre har bestemmelsen i seg et unntak fra den alminnelige taushetsplikten ved at Arbeids- og velferdsetaten kan gjøre den som har et refusjonskrav oppmerksom på medlemmets rettigheter, med andre ord røpe et stønadsforhold.

For det tredje gis trygden anledning til å holde en ytelse tilbake i opptil tre uker etter at den ellers er klar til utbetaling i påvente av refusjonskravet. Dette er et unntak fra den ulovfestede hovedregel om at utbetaling skal foretas uten ugrunnet opphold når vedtak er gjort og ytelsen beregnet.

Bestemmelsen gjelder i de tilfellene medlemmet har krav på en etterbetaling . Det fremgår ikke direkte av ordlyden, men det følger av prinsippet om at løpende ytelser skal utbetales til fastsatt tidspunkt som er likt for alle. Hvis det dessuten skulle være slik at man kunne holde løpende ytelser tilbake i tre uker, ville medlemmet raskt kunne komme inn i en uheldig sirkel. Dersom han i den forbindelse må ha midlertidig hjelp fra for eksempel sosialkontoret, kan dette melde krav i neste utbetaling som så kan holdes tilbake, og så videre.

Refusjonsadgangen

[Endret 11/00]

§ 12 i lov av 14. august 1918 nr. 4 om rettergangsordningens ikrafttræden har følgende ordlyd:

“Uforfalt fordring på lønn eller annen ytelse som nevnt i lov om fordringshavernes dekningsrett § 2-5 kan ikke rettsgyldig overdras eller pantsettes. For så vidt angår erstatningskrav som nevnt i § 2-5 annet ledd bokstav f, gjelder dog reglene i lov av 13. juni 1969 nr 26 om skadeserstatning § 3-10 .

Overdragelse av uforfalt fordring på trygd, pensjon eller annen ytelse som nevnt i lov om fordringshavernes dekningsrett § 2-5 annet ledd bokstav b, c og e kan likevel skje til pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lønn, stønad til vanlig underhold eller liknende ytelser til vedkommende for samme tidsrom.

Overdragelse som nevnt i annet ledd kan også skje ved bestemmelse i tariffavtale eller offentlig lønnsregulativ.”

Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd i forbindelse med endring av lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) ved lov av 13. juni 1975 nr. 37. Før dette tidspunkt var overdragelse av bl.a. uforfalte trygdeytelser ikke tillatt, noe som kunne føre til urimelige resultater i de tilfellene der den trygdede hadde fått ytelser til livsopphold i ventetid mellom krav og innvilgelse av ytelse, f.eks. lønn under sykdom, sosialhjelp eller ytelser fra private pensjonsordninger. Dersom den trygdede ikke var villig til å undertegne på en transporterklæring etter at etterbetalingen var forfalt, ble resultatet at vedkommende mottok en dobbeltytelse med derav følgende tap for den som hadde “forskottert” ytelsen til livsopphold.

Slik dobbeltdekning ble ansett for å være uheldig. Derfor ble det inntatt regler som gjorde det mulig for den trygdede på forhånd å inngå avtale om overdragelse av uforfalte trygdeytelser til pensjonsordning, arbeidsgiver eller annen offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lignende ytelse til vanlig underhold i samme tidsrom. På denne måten kan de nevnte instanser innhente en overdragelseserklæring før de yter sin ytelse til livsopphold slik at de på den måten har en sikkerhet for at refusjonskravet vil stå seg når det i ettertid fremsettes.

I forbindelse med forberedelsene til endring av § 12 i rettergangsordningens ikrafttredelseslov, fikk folketrygdlovens § 15-1 fått et nytt nr. 6 som ga trygdekontorene en utvidet informasjonsrett overfor fordringshaverne og en rett til å holde ytelsen tilbake i tre uker i påvente av refusjonskrav. Før endringen av § 12 hadde imidlertid de mulighetene § 15-1 nr. 6 ga bare praktisk betydning for de som hadde en lovfestet rett til å kreve refusjon. Etter at § 12 ble endret har § 15-1 nr. 6, og nå § 22-7 stor praktisk betydning for alle arbeidsgivere og pensjonsordninger som ikke kommer inn under samordningsloven, deres refusjonskrav baseres på avtale om overdragelse av uforfalte trygdeytelser.

Ytelser til livsopphold

[Endret 2/11]

Adgangen til å overdra uforfalte fordringer på trygdeytelser gjelder for det første bare for ytelser som gis til livsopphold, f.eks. sykepenger, arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad og pensjoner. Fremmes det krav om refusjon i slike ytelser, vil kravet også omfatte forsørgingstillegg som gis til disse. Ytelser som skal dekke spesielle utgifter, så som grunn- og hjelpestønad, er det derimot ikke adgang til å overdra.

Samme periode

[Endret 2/11]

For det andre er overdragelsesadgangen avhengig av at ytelsene skal være gitt for samme periode. Dette innebærer at refusjonsadgangen vesentlig vil være anvendelig ved etterbetalinger av trygdeytelser.

Selv om § 12 åpner for at det kan kreves refusjon i løpende ytelser, gjelder § 22-7 bare ved behandling av etterbetalinger. Arbeids- og velferdsetaten kan ikke holde tilbake en løpende ytelse i påvente av et eventuelt refusjonskrav, medlemmet har krav på utbetaling i faste terminer. I den utstrekning noen har forskottert ytelser til livsopphold som kan resultere i rett til refusjon i løpende ytelser, har vedkommende således et selvstendig ansvar for å melde sitt krav overfor Arbeids- og velferdsetaten slik at trekket kan iverksettes i den løpende ytelse uten at det oppstår noen forsinkelser i den forbindelse. Når det gjelder trekk i løpende ytelser, viser vi til Vedlegg 1, Skatt og andre trekk.

Hjemmel for refusjonskrav

[Endret 2/11]

For at det skal kunne kreves refusjon, må fordringshaver ha hjemmel til dette. Slik hjemmel foreligger i lovs form f.eks. for kommunen i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26 . For pensjonsordninger som kommer inn under lov om samordning, har Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i samordningsloven § 27 gitt forskrift av 15. mars 1969 om refusjonskrav ved etterbetaling med tilbakevirkende kraft:

"i.

Pensjons- eller trygdeytelser som er utbetalt for meget fra en ordning fordi pensjons- eller trygdeytelser fra en annen ordning er tilstått eller forhøyet med tilbakevirkning, kan trekkes i sistnevnte ytelse fra samme tidsrom. Dette gjelder også når nedsettelse av pensjon skjer etter særskilte bestemmelser i de enkelte pensjonsordninger.

Ii

Ved samordning av pensjon- og trygdeytelser som er tilstått eller forhøyet med tilbakevirkning, kan det unnlates å fremme refusjonskrav på opptil kr 300,-.”

For arbeidsgivere har vi regelen i folketrygdloven § 22-3 som regulerer refusjonsadgangen for så vidt gjelder sykepenger o.l. Øvrige hjemler for arbeidsgivere kan være

• avtale/transporterklæring, jf. rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 12 andre ledd
• tariffavtale, jf. § 12 tredje ledd eller
• offentlig lønnsregulativ, jf. § 12 tredje ledd. Som eksempel viser vi til § 9 nr. 6 i lønnsregulativets fellesbestemmelser som gjelder for statsansatte, se Personalhåndboken.

For pensjonsordninger som ikke kommer inn under lov om samordning, vil hjemmelen for å kunne kreve refusjon være de samme som for arbeidsgivere.

§ 12 i lov rettergangsordningens ikrafttreden stiller altså vilkår om at man bare kan overdra trygdeytelser for samme periode som ytelsene til livsopphold skulle dekke. Dette forhindrer imidlertid ikke at de som har en lovfestet refusjonsadgang kan kreve refusjon i andre ytelser enn de som er til livsopphold. Dette følger av at hjemlene for slike krav finnes i spesiallover som går foran rettergangsordningens ikrafttredelseslov.

I  lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26 fastslås det f.eks. at kommunen kan kreve refusjon i etterbetalte trygdeytelser til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Det er ikke stilt noe vilkår om at ytelsene skal være til livsopphold. Har således kommunen gitt stønad til formål som dekkes av folketrygdens grunn- eller hjelpestønad i påvente av Arbeids- og velferdsetatens vedtak, kan de derfor kreve etterbetalt grunn- eller hjelpestønad refundert med hjemmel i § 26.

Informasjonsretten

[Endret 2/11]

Den informasjonsrett Arbeids- og velferdsetaten har etter denne bestemmelsen, er et lovbestemt unntak fra taushetspliktreglene i lovens § 21-3 og forvaltningslovens § 13-13 e. Arbeids- og velferdsetaten gis en begrenset rett til å gi utenforstående informasjon om at den trygdede er blitt innvilget en trygdeytelse.

Informasjonsretten inntrer først etter at det foreligger vedtak om at ytelse er innvilget. Et vilkår for Arbeids- og velferdsetatens rett til å informere, er videre at Arbeids- og velferdsetaten har grunn til å anta at noen har grunnlag for å kreve refusjon. Arbeids- og velferdsetaten har ingen selvstendig undersøkelsesplikt. Det forutsettes heller ikke at Arbeids- og velferdsetaten har konkret kjennskap til arbeidsavtaler, tariffavtaler o.l. Det er opp til den enkelte fordringshaver å sannsynliggjøre sin refusjonsrett overfor Arbeids- og velferdsetaten.

Ytelsene fra trygden er i juridisk forstand å betrakte som “enkle fordringer” som analogisk følger reglene i gjeldsbrevlovens tredje kapittel. Dette innebærer at Arbeids- og velferdsetaten vil være fri for ansvar selv om det blir foretatt utbetaling til den trygdede til tross for at det finnes noen som kan ha et gyldig refusjonskrav, forutsatt at saksbehandleren ikke vet om overdragelsen eller kravet og ellers har vært så aktsom som han eller hun bør være (jf. gjeldsbrevloven § 27). Dette fremgår av forarbeidene til endringsloven som innførte § 15-1 nr. 6 (som altså tilsvarte § 22-7 ). Det vises til ot.prp. nr. 51 (1973-74) side 8 punkt 4.

Hvis medlemmet selv gir Arbeids- og velferdsetaten opplysning om at en fordringshaver som nevnt i § 22-7 har refusjonsrett, skal Arbeids- og velferdsetaten orientere fordringshaveren om hvilken ytelse som er tilstått og fra hvilket tidspunkt. Orienteringen skal gis før utbetaling finner sted med frist for å melde kravet.

Rett til å holde ytelser tilbake

[Endret 9/99, 2/11, 10/14]

Bestemmelsen gir Arbeids- og velferdsetaten en rett til å utsette utbetaling av ytelsen i opptil tre uker. Vanligvis vil utbetalingstidspunktet følge umiddelbart etter at vedtak er gjort og ytelsen er beregnet, men er det grunn til å tro at en av de omtalte grupper har et refusjonskrav utsettes altså selve utbetalingstidspunktet i tre uker.Tre ukers-fristen er absolutt, og NAV kan ikke holde tilbake en ytelse utover tre uker i påvente av et refusjonskrav. Tre ukers-fristen regnes fra det tidspunktet ytelsen skulle ha vært utbetalt, se NOU 1990:20 s. 684.  Det er således uten betydning når Arbeids- og velferdsetaten sender melding til arbeidsgiveren mv., og når meldingen kommer frem til denne.

Arbeids- og velferdsetaten må opplyse i meldingen fra hvilket tidspunkt fristen løper.

Refusjonskrav som kommer inn etter at tre ukers-fristen er utløpt, men likevel før ytelsen er utbetalt til bruker, skal det heller ikke tas hensyn til, for eksempel der behandlingstiden for utbetaling av ytelsen i etaten er lengre enn tre uker.

Arbeids- og velferdsetaten kan likevel ta hensyn til krav innkommet fra kommunen etter tre ukers-fristen i tilfeller der ytelsen holdes tilbake med hjemmel i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 26 og forskrift gitt i medhold av denne bestemmelsen, se omtale av bestemmelsen nedenfor.

Kommunens refusjonskrav må være utformet på en slik måte at Arbeids- og velferdsetaten kan ta stilling til om kommunens krav er berettiget eller ikke. Dette innebærer blant annet at beløpet som kreves refundert må være klarlagt, samt formål og tidsrom det er utbetalt for. Kommunen må i tillegg melde sitt krav til etaten på en slik måte at det blir registrert som mottatt hos Arbeids- og velferdsetaten, fortrinnsvis som en skriftlig påtegning. Det vil for eksempel normalt ikke være tilstrekkelig at kommunen legger inn melding om et refusjonskrav i statlige saksbehandlingssystemer.   

Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26 omfatter også dagpenger. Kommunen kan såldes kreve refusjon i dagpenger. I folketrygdloven § 22-7 er det imidlertid gjort unntak for dagpenger. En etterbetaling av dagpenger skal derfor ikke holdes tilbake i påvente av et eventuelt refusjonskrav, men kan utbetales til kommunen dersom det foreligger et refusjonskrav på utbetalingstidspunktet. (Etter Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 8 kan det også gis opplysninger til kommunen om dagpenger uten hinder av taushetsplikten.)  

§ 22-7 gjør ingen innskrenkninger i anvendelsen av samordningslovens bestemmelser. Med hjemmel i samordingsloven § 27 har Sosialdepartementet fastsatt følgende forskrift:

“Er det grunn til å anta at pensjonsordning har grunnlag for å kreve refusjon i folketrygdens ytelser for pensjon som skal reduseres etter bestemmelser i samordningsloven, skal trygdekontoret gjøre vedkommende pensjonsordning kjent med den trygdedes rettigheter. Folketrygdens ytelser kan i så fall holdes tilbake i inntil seks uker etter at opplysninger om folketrygdytelsen er kommet frem til vedkommende pensjonsordning. Er det beløp som skal utbetales fra folketrygden større enn kr 5.000,-, skal det minnes om saken før utbetaling til trygdede kan finne sted.

Denne bestemmelse trer i kraft 1. januar 1978.”

Som det fremgår av teksten i forskriften, har pensjonsordningen her en seksukersfrist fra meldingen har kommet frem til pensjonsordningen. Dette harmonerer med teksten for treukersfristen i den gamle § 15-1 nr. 6, men altså ikke med den nye § 22-7 .

Er kravet ikke mottatt innen seks uker, kan Arbeids- og velferdsetaten utbetale etterbetalingen til medlemmet med befriende virkning dersom beløpet er under kr 5.000,-. Er beløpet høyere, skal Arbeids- og velferdsetaten minne pensjonsordningen om saken før utbetaling finner sted. Dette gjelder selv om det har gått over seks uker fra den mottok det første varselet.

Resultatet dersom enheter i Arbeids- og velferdsetaten overser denne purrerutinen er refusjonskrav fra pensjonsordningene etter at etterbetaling er foretatt til medlemmet. På grunn av at minneplikten ikke er overholdt, har pensjonsordningen rett til å få refusjonskravet dekket.

Noen enheter ringer til pensjonsordningen og purrer på refusjonskrav. I ettertid kan det være vanskelig å godtgjøre at Arbeids- og velferdsetaten har purret muntlig. Det sikreste er å purre skriftlig. Hvis det purres muntlig, må det tas notat til saken. Vi anbefaler at den vi tar kontakt med, også bes om å ta notat.

Sosialdepartementets forskrift er hjemlet i samordningsloven, og den får derfor bare anvendelse overfor pensjonsordninger som er omfattet av samordningsloven. Andre pensjonsordninger er omfattet av hovedregelen i § 22-7 .

Rekkefølgen ved refusjonskrav - prioritet

Om rekkefølgen for behandling og dekning av refusjonskrav har Sosialdepartementet den 28. juni 1979 bestemt følgende:

“Refusjonskrav fra aktuelle pensjonsordninger skal dekkes i den prioritetsorden som følger av samordningsloven, dvs. at den pensjonsordning som etter samordningsloven først skal samordne, også skal være den som først får dekket sitt refusjonskrav.

Intern folketrygdsamordning, f.eks. motregning mellom sykepenger/attføringspenger og uførepensjon, skal foretas før dekning av krav fra andre pensjons- og trygdeordninger.

Eventuelle krav fra arbeidsgiver skal bare dekkes i den utstrekning det er noe tilbake av etterbetalingsbeløpet etter at refusjon som nevnt foran er foretatt.”

Først når disse refusjonskravene er dekket, vil man ha klarhet i om det blir noe til utbetaling av etterbetalingen til medlemmet. Det kan ellers tenkes at det ligger andre trekkpålegg i saken som også må dekkes opp i henhold til egne lovhjemler for trekkadgang. Se nærmere om dette under vedlegg 1 til dette rundskrivet, “Skatt og andre trekk”.