Rundskriv

§ 22-2 Utbetaling ved direkte oppgjør

Denne bestemmelsen er ny i forhold til den forrige folketrygdloven. Selve innholdet i bestemmelsen er imidlertid bare en lovfesting (kodifisering) av tidligere praksis.

Lovens hovedprinsipp er at pasienter/medlemmer selv skal betale sine utgifter til legehjelp eller legemidler og deretter få refusjon for den del som folketrygden godtgjør. Bestemmelsen innebærer et unntak fra denne hovedregelen. Såfremt de gruppene som er listet opp i lovteksten har avtale om direkte oppgjør med trygden, skal ytelsen utbetales direkte til avtalepartneren.

De materielle reglene om direkte oppgjør står i tilknytning til bestemmelsene om hver enkelt ytelse i kapittel 5. Ordningen med direkte oppgjør innebærer ikke at avtalepartneren blir den stønadsberettigede, men at han får krav på det beløpet trygden skulle yte til medlemmet for den enkelte behandling, tjeneste eller vare.

Når det foreligger avtaler som omhandlet i denne paragrafen, er utbetaling til avtalepartneren obligatorisk slik at den egentlige stønadsberettigede ikke kan velge å få stønaden utbetalt direkte til seg selv. Dette gjelder i utgangspunktet også medisinsk stønad, legen kan ikke pålegge pasienten å betale den delen trygden skal dekke.

Dersom medlemmet har bedt legen om å få betale til ham og krever refusjon av trygden, har vi ikke klar hjemmel til å nekte å betale refusjon til pasienten. (Grunnen til at pasienten ønsker en slik ordning, kan være ønsket om diskresjon i forhold til kontorpersonalet som behandler legens regning.)