Rundskriv

Kapittel 20 - Generell del

Utarbeidet av Arbeids og velferdsdirektoratet, Fagstab Ytelser 01.01.2011

1 Innledning

1.1 Formål

Formålet med alderspensjon er å dekke utgifter til livsopphold for personer i alderdommen og å legge til rette for en fleksibel og gradvis overgang fra arbeid til pensjon. Den enkelte kan velge uttaksalder 62 til 75 år, ta ut pensjonen helt eller delvis og kombinere pensjonen med arbeidsinntekt uten at pensjonen avkortes

I lov om folketrygd av 17. juni 1966 nr. 12 stod prinsippene om minstesikring og standardsikring sentralt. Med minstesikring menes at alderspensjonister skal være sikret trygdeytelser som gjør at minimum levestandard kan opprettholdes (grunnpensjon). Med standardsikring menes at trygdeytelsene skal stå i forhold til tidligere arbeidsinntekt og dermed gjøre det mulig å opprettholde tidligere levestandard (tilleggspensjon). Prinsippene er videreført i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19, og gjennom pensjonsreformen. Ny alderspensjon består av inntektspensjon (standardsikring) og garantipensjon (minstesikring).

1.2 Historikk og utvikling

Den første loven om alderstrygd ble vedtatt i 1923. Etter at loven ble vedtatt ble det økonomiske nedgangstider her i landet, og det gjorde det vanskelig å finansiere trygden. Loven ble derfor aldri satt i kraft. Denne loven skulle omfatte hele folket, og trygdens hovedytelse var alderspensjon ved fylte 70 år. For ektepar var det tilstrekkelig at en av ektefellene hadde fylt 70 år.

Pensjonen skulle være behovsprøvd. Det skulle tas hensyn til levekårene på pensjonistens bosted, familiens størrelse og familiens påregnelige inntekter. Utgiftene til alderstrygden skulle deles likt mellom staten og pensjonistens bostedskommune.

Den første virksomme loven om alderstrygd trådte i kraft 1. januar 1937. Loven omfattet i utgangspunktet norske statsborgere og utenlandske flyktninger som hadde oppholdt seg her i landet i minst fem år. Utlendinger kunne også få rettigheter på visse vilkår.

Alderstrygden ble utbetalt fra fylte 70 år.

For gifte personer var det tilstrekkelig at en av ektefellene fylte vilkåret om alder. Loven hadde også visse bestemmelser om enkepensjon. Det var bestemmelser om minstepensjon til enslige og til ektefeller. Ekteparpensjon var 50 % høyere enn pensjonen for enslige.

Pensjonen var behovsprøvd. Det ble tatt hensyn både til inntekt og formue. Det gjaldt et fribeløp for inntekt som svarte til lovens minstepensjon. For den inntekt som oversteg dette fribeløpet, skulle 60 % gå til fradrag i pensjonen. Dette reduksjonsprinsippet likner mye på det vi i dag har for pensjon til gjenlevende ektefeller og overgangsstønad til enslige forsørgere og gjenlevende ektefeller.

Det ble vedtatt en ny lov om alderstrygd 6. juli 1957 som trådte i kraft fra 1. januar 1959. Det vesentlig nye ved denne loven var at behovsprøvingen ble opphevet. Alle alderspensjonister ble da garantert en minsteytelse. Alderstrygden besto av en grunnpensjon som var lik for alle, og det ble gitt tillegg for barn og ektefelle. Aldersgrensen var fortsatt 70 år. Begge ektefellene ble berettiget til alderstrygd dersom mannen hadde fylt 70 år og hustruen 60 år. Loven hadde også bestemmelser om kommunal tilleggspensjon.

Grunnpensjonen var lik for alle uansett tidligere inntekt. Det var som tidligere én sats for ektepar og én sats for enslige.

1. januar 1959 trådte også loven om samordning av pensjons- og trygdeytelser i kraft (lov av 6. juli 1957 nr. 26). Samordningsloven regulerer de forskjellige pensjonsytelser slik at man unngår at pensjonister som mottar personskadetrygd og/eller offentlig tjenestepensjon får dobbel ytelse.

I 1963 ble det avgitt en særskilt utredning om alderspensjon. Videre ble det i 1964 lagt fram en melding om folkepensjonen (St.meld. nr. 75 (1963-64)).

1. januar 1967 trådte lov om folketrygd i kraft. Denne loven omfattet stort sett den samme personkretsen som de tidligere alderstrygdlover. Det ble en aldersgrense på 70 år for alle. Det ble innført en ny tilleggspensjonsberegning basert på opptjening av pensjonspoeng etter arbeidsinntekt. Formålet med tilleggspensjonen var å sikre at pensjonistens inntekt som yrkesaktiv skulle avspeiles i størrelsen på utbetaling av tilleggspensjon. Det ble også innført en ordning med ektefelletillegg for den som forsørget ektefellen.

1. juli 1969 trådte lov om særtillegg til ytelser fra folketrygden i kraft. Særtillegget skulle ytes til de som ikke hadde hatt mulighet, eller bare en begrenset mulighet, til å opparbeide tilleggspensjon. Denne loven ble opphevet 1. mai 1997 da bestemmelsene om særtillegg ble en del av kapittel 3 i den nye folketrygdloven.

1. januar 1970 trådte lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden i kraft. Kompensasjonstillegget skulle kompensere for de utgiftene som innføring av merverdiavgiften medførte fra 1970. Kompensasjonstillegget falt bort fra 1. mai 1992.

1. januar 1973 ble aldersgrensen for rett til alderspensjon senket fra 70 til 67 år. Mellom 67 og 70 år ble retten til alderspensjon inntektsprøvet. Det ble samtidig innført et ventetillegg for den del av pensjonen som ikke ble tatt ut før fylte 70 år. Ventetillegget ble utbetalt fra det tidspunkt hel pensjon ble tatt ut, senest fra fylte 70 år. Muligheten til opptjening av ventetillegg falt bort fra 1. april 1984.

Fra 1. januar 1991 ble reglene om utbetaling av pensjon ved flytting til utlandet strammet inn. Begrensningene fikk i hovedsak betydning for retten til utbetaling av alderspensjon til personer som har kortere botid i Norge enn 20 år, jf § 19-3.

Fra 1. mai 1991 ble det innført nye og strengere regler for behovsprøving av forsørgingstillegg for ektefelle og barn. Som en overgangsordning ble det innført garantitillegg.

Fra 1. januar 1992 beregnes poengtallet med 1/3 mellom 6 og 12 ganger grunnbeløpet mot tidligere 1/3 mellom 8 og 12 ganger grunnbeløpet. Maksimalt poengtall ble derved redusert fra 8,33 til 7,00. Fra samme dato skal tilleggspensjonen beregnes med 42 prosent av grunnbeløpet multiplisert med sluttpoengtallet for pensjonspoeng opptjent i 1992 og senere. Før 1992 var prosentsatsen 45.

Fra 1. januar 1994 ble Norge medlem av EØS. Dette medfører at EØS-reglene også skal gjelde for beregning av folketrygdens pensjoner for medlemmer med minst ett års opphold i annet EØS-land, og for EØS-borgere med opphold i Norge.

Ny nordisk konvensjon ble innført fra samme tid. Denne gir utvidede rettigheter i forhold til EØS-bestemmelsene for ikke yrkesaktive personer, og for nordiske statsborgere som arbeider eller oppholder seg i en annet nordisk land. Konvensjonen gjelder også for statsborgere fra land utenfor EØS som har vært medlem av trygden i de nordiske land.

Fra 1. januar 1994 ble to ugifte personer som lever sammen (samboerpar) som har eller har hatt felles barn, eller tidligere har vært gift med hverandre, likestilt med ektefeller etter lov om folketrygd.

Fra 1. januar 1997 kom det nye regler om alderspensjon og arbeidsinntekt. Da ble bestemmelsen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke kunne utgjøre mer enn tidligere arbeidsinntekt opphevet. Derved kunne det utbetales en redusert pensjon i tillegg til full arbeidsinntekt. Alderspensjonen ble videre redusert med 40 prosent av arbeidsinntekter som oversteg grunnbeløpet mot tidligere 50 prosent. Det kom også bestemmelser om etterslepsinntekt, jf. kommentarene til § 19-6 andre ledd.

1. mai 1997 trer ny folketrygdlov i kraft. Lov om særtillegg som trådte i kraft 1. juli 1969 er inkorporert i denne loven.

1. januar 1998 innføres det bestemmelser som reduserer grunnpensjonen til ¾ G hvis ektefellen er selvforsørget med inntekt over 2 G. (§ 3-2 fjerde ledd)

1. januar 1998 innføres det bestemmelser som pensjonsmessig likestiller samboere med ektefeller når det gjelder grunnpensjon. Kravet er at samboerskapet skal ha vart i 12 av de siste 18 månedene. (§3-2 femte ledd)

1. januar 2002 ble grensen for arbeidsinntekt (fribeløp) som alderspensjonister mellom 67 og 70 år kan ha uten at pensjonen avkortes økt fra en til to ganger folketrygdens grunnbeløp.

1. januar 2008 ble inntektsprøving av alderspensjonen for 67-åringer opphevet. De påfølgende to årene ble inntektsprøvingen for henholdsvis 68- og 69-åringer også opphevet.

Fra 1. januar 2010 ble opptjeningsreglene for alderspensjon endret, med delvis virkning for personer født 1954–1962 og full virkning for personer født i 1963 eller senere. Det ble gitt garantier for opptjening pr. 31. desember 2009. (§§ 3-15, 3-16, 20-5, 20-6, 20-7, 20-7a og 20-8).

Fra 1. januar 2011 trådte fleksibelt uttak og levealdersjustering for alderspensjon i kraft. Reglene gjelder personer født i 1943 eller senere (kapittel 19 og 20).

Fra 1. januar 2011 trådte nye reguleringsregler for alderspensjon i kraft, med virkning for alle alderspensjonister. Første regulering etter nye regler ble foretatt 1. mai 2011 (kapittel 19 og 20).

2 Oversikt over hovedregler i kapittel 20

2.1 Vilkårene for rett til alderspensjon

For at alderspensjon skal kunne bli utbetalt, må følgende vilkår være oppfylt:

•        fylt 62 år

•        minst tre års forutgående trygdetid for rett til garantipensjon (unntak i konvensjoner)

•        medlem i trygden (det finnes mulighet for unntak)

•        ved uttak før 67 år må opptjeningen være tilstrekkelig til at pensjonen ved 67 år minst tilsvarer garantipensjonsnivået.

Alderspensjonen kan kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen reduseres.

2.2 Pensjonsalder 62 år (§ 20-2)

Medlemmet må ha fylt 62 år. Alderspensjonen utbetales med virkning fra og med kalendermåneden etter at medlemmet har fylt 62 år. Utbetalingen skjer for hele kalendermåneder.

Ved uttak før 67 år må visse vilkår være oppfylt, se punkt 2.6.

2.3 Forutgående trygdetid (§ 20-10 andre ledd)

For rett til garantipensjon må vedkommende ha minst tre års trygdetid. Ifølge § 20-10 første ledd regnes trygdetid fra fylte 16 år til og med det året han eller hun fylte 66 år. Det gis bare trygdetid for faktiske medlemskapsperioder

Inntektspensjonen beregnes på grunnlag av pensjonsopptjening fra pensjonsgivende inntekt, førstegangstjeneste, mottak av dagpenger, antatt inntekt ved mottak av uførepensjon og omsorgsarbeid. Det er ikke krav til en minste tid eller et minste nivå på opptjeningen for rett til inntektspensjon.

2.4 Medlem i trygden (§ 20-10 fjerde ledd)

Ifølge § 20-10 fjerde ledd er det et vilkår for rett til garantipensjon at vedkommende er medlem i trygden. Pensjonen kan likevel utbetales dersom vedkommende har minst 20 års samlet trygdetid som er benyttet i pensjonsberegningen.

Inntektspensjon utbetales uavhengig av om vedkommende er medlem i trygden eller ikke.

2.5 Vilkår for uttak før 67 år (§§ 20-2 og 20-15)

Alderspensjonen kan tas ut fra valgfritt tidspunkt i perioden fra fylte 62 til fylte 75 år. Ved uttak før 67 år er det imidlertid et vilkår om at pensjonen ved 67 år minst tilsvarer garantipensjonsnivå. Formålet med bestemmelsen er at alle skal være sikret et minste inntektsnivå i alderdommen.

2.6 Forholdet til andre folketrygdytelser

Det er ikke fastsatt regler om forholdet mellom alderspensjon etter kapittel 20 og andre folketrygdytelser. Det er heller ikke gitt bestemmelser om forsørgingstillegg, institusjonsopphold og gjenlevenderett til alderspensjon etter kapittel 20.

3 Komponentene i alderspensjonen

Alderspensjon etter kapittel 20, kan bestå av:

•        inntektspensjon

•        garantipensjon

•       garantitillegg (§ 20-20)

•       minstenivåtillegg individuelt (§ 20-18 femte ledd)

Personer født i 1954 til 1962 vil delvis få alderspensjonen beregnet etter kapittel 19 og delvis etter kapittel 20. Disse vil i tillegg kunne ha grunnpensjon, tilleggspensjon, pensjonstillegg, minstenivåtillegg pensjonistpar.

3.1 Inntektspensjon

Inntektspensjonen beregnes på bakgrunn av alle år med pensjonsgivende inntekt. Pensjonen tjenes opp i form av en pensjonsbeholdning som bygges opp ved summen av årlig pensjonsopptjening. Årlig pensjonsopptjening tilsvarer 18,1 prosent av den årlige pensjonsopptjeningen opp til 7,1 G. Det gis også pensjonsopptjening for førstegangstjeneste, mottak av dagpenger, mottak av uførepensjon og for omsorgsarbeid.

Årlig inntektspensjon beregnes ved å dele pensjonsbeholdningen på et delingstall som reflekterer forventet periode som pensjonist.  

3.2 Garantipensjon

Garantipensjonen ytes etter en ordinær sats og en høy sats avhengig av sivilstand og ektefelle/partner/samboers inntekter og pensjon. Garantipensjonen avkortes med 80 prosent av opptjent inntektspensjon. Personer som har pensjonsopptjening av en viss størrelse vil kun få utbetalt inntektspensjon.

Det kreves at vedkommende har minst tre års trygdetid for rett til garantipensjon. Det kreves 40 års trygdetid for full garantipensjon. Er trygdetiden kortere, reduseres garantipensjonen

3.3 Garantitillegg

Garantitillegg ytes dersom alderspensjonen er lavere enn den alderspensjon vedkommende hadde tjent opp før 2010. Det er pensjon beregnet etter kapittel 19 på grunnlag av opptjente rettigheter pr. 31. desember 2009, justert for effekten av levealdersjustering, som ligger til grunn for sammenligningen.  

Tillegget kommer tidligst til utbetaling fra 67 år.   

3.4 Minstenivåtillegg individuelt

Dersom en pensjonist mottar hel alderspensjon og samlet pensjon blir lavere enn satsen for garantipensjon som vedkommende har rett til, utbetales differansen som et tillegg til pensjonen (minstenivåtillegg individuelt).

Tillegget kan bare utbetales ved mottak av hel alderspensjon. Det faller bort dersom uttaksgraden reduseres. Dersom uttaksgraden igjen økes til 100 prosent, vurderes og beregnes tillegget på nytt. Tillegget i seg selv reguleres ikke, men beregnes i stedet på nytt ved hver endring i og regulering av alderspensjon.

4 Forholdet til annen lovgivning

4.1 Vederlag for opphold i institusjon m.v.

Alderspensjonister som er/bor i alders- og sykehjem betaler vederlag til kommunen etter forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v. Det vises til Sosial- og helsedepartementets forskrift av 26. april 1995 nr 392. Det er pr. 1. januar 2011 ikke gjort endringer i denne forskriften som følge av de nye reglene i folketrygdloven kapittel 20.

4.2 Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr. 26

Pr. 1. januar 2011 er det ikke fastsatt samordningsregler for folketrygdloven kapittel 20.

4.3 Forholdet til AFP i privat sektor

Det er fastsatt regler for AFP i privat sektor som gjelder fra 1. januar 2011. Reglene er tilpasset både folketrygdloven kapittel19 og 20.

5 Forholdet til andre land

Norge har en rekke trygdeavtaler med andre land. Disse avtalene omfatter også alderspensjon, og har i stor grad egne bestemmelser om sammenlegging av medlemskapsperioder for å gi rett til pensjon, eksport og beregning av pensjon. EØS-avtalen omfatter en slik trygdeavtale. Vi har også en nordisk trygdeavtale og trygdeavtaler med noen andre land. I tillegg har vi egne trygdeavtaler med flere av EØS-landene.

For ytterligere opplysninger om våre trygdeavtaler, se rundskriv til hovednummer 40, 41 og 42.