Rundskriv

Kapittel 19 - Generell del

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Pensjonskontoret 1.5.97

Sist endret 01.01.2011 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab Ytelser

1 Innledning

1.1 Formål

[Endret 1/11]

Formålet med alderspensjon er å dekke utgifter til livsopphold for personer i alderdommen og å legge til rette for en fleksibel og gradvis overgang fra arbeid til pensjon.

I lov om folketrygd av 17. juni 1966 nr. 12 stod prinsippene om minstesikring og standardsikring sentralt. Med minstesikring menes at alderspensjonister skal være sikret trygdeytelser som gjør at minimum levestandard kan opprettholdes (grunnpensjon). Med standardsikring menes at trygdeytelsene skal stå i forhold til tidligere arbeidsinntekt og dermed gjøre det mulig å opprettholde tidligere levestandard (tilleggspensjon). Prinsippene er videreført i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19.

Formålsbestemmelsen om å legge til rette for en fleksibel og gradvis overgang fra arbeid til pensjon, ble tilføyd 1. januar 2011 da fleksibelt uttak av alderspensjon ble innført. Fleksibelt uttak innebærer at den enkelte kan velge uttaksalder 62 til 75 år, ta ut pensjonen helt eller delvis og kombinere pensjonen med arbeidsinntekt uten at pensjonen avkortes.

1.2 Historikk og utvikling

[Endret 1/11]

Den første loven om alderstrygd ble vedtatt i 1923. Etter at loven ble vedtatt ble det økonomiske nedgangstider her i landet, og det gjorde det vanskelig å finansiere trygden. Loven ble derfor aldri satt i kraft. Denne loven skulle omfatte hele folket, og trygdens hovedytelse var alderspensjon ved fylte 70 år. For ektepar var det tilstrekkelig at en av ektefellene hadde fylt 70 år.

Pensjonen skulle være behovsprøvd. Det skulle tas hensyn til levekårene på pensjonistens bosted, familiens størrelse og familiens påregnelige inntekter. Utgiftene til alderstrygden skulle deles likt mellom staten og pensjonistens bostedskommune.

Den første virksomme loven om alderstrygd trådte i kraft 1. januar 1937. Loven omfattet i utgangspunktet norske statsborgere og utenlandske flyktninger som hadde oppholdt seg her i landet i minst fem år. Utlendinger kunne også få rettigheter på visse vilkår.

Alderstrygden ble utbetalt fra fylte 70 år.

For gifte personer var det tilstrekkelig at en av ektefellene fylte vilkåret om alder. Loven hadde også visse bestemmelser om enkepensjon. Det var bestemmelser om minstepensjon til enslige og til ektefeller. Ekteparpensjon var 50 % høyere enn pensjonen for enslige.

Pensjonen var behovsprøvd. Det ble tatt hensyn både til inntekt og formue. Det gjaldt et fribeløp for inntekt som svarte til lovens minstepensjon. For den inntekt som oversteg dette fribeløpet, skulle 60 % gå til fradrag i pensjonen. Dette reduksjonsprinsippet likner mye på det vi i dag har for pensjon til gjenlevende ektefeller og overgangsstønad til enslige forsørgere og gjenlevende ektefeller.

Det ble vedtatt en ny lov om alderstrygd 6. juli 1957 som trådte i kraft fra 1. januar 1959. Det vesentlig nye ved denne loven var at behovsprøvingen ble opphevet. Alle alderspensjonister ble da garantert en minsteytelse. Alderstrygden besto av en grunnpensjon som var lik for alle, og det ble gitt tillegg for barn og ektefelle. Aldersgrensen var fortsatt 70 år. Begge ektefellene ble berettiget til alderstrygd dersom mannen hadde fylt 70 år og hustruen 60 år. Loven hadde også bestemmelser om kommunal tilleggspensjon.

Grunnpensjonen var lik for alle uansett tidligere inntekt. Det var som tidligere én sats for ektepar og én sats for enslige.

1. januar 1959 trådte også loven om samordning av pensjons- og trygdeytelser i kraft (lov av 6. juli 1957 nr. 26). Samordningsloven regulerer de forskjellige pensjonsytelser slik at man unngår at pensjonister som mottar personskadetrygd og/eller offentlig tjenestepensjon får dobbel ytelse.

I 1963 ble det avgitt en særskilt utredning om alderspensjon. Videre ble det i 1964 lagt fram en melding om folkepensjonen (St.meld. nr. 75 (1963-64)).

1. januar 1967 trådte lov om folketrygd i kraft. Denne loven omfattet stort sett den samme personkretsen som de tidligere alderstrygdlover. Det ble en aldersgrense på 70 år for alle. Det ble innført en ny tilleggspensjonsberegning basert på opptjening av pensjonspoeng etter arbeidsinntekt. Formålet med tilleggspensjonen var å sikre at pensjonistens inntekt som yrkesaktiv skulle avspeiles i størrelsen på utbetaling av tilleggspensjon. Det ble også innført en ordning med ektefelletillegg for den som forsørget ektefellen.

1. juli 1969 trådte lov om særtillegg til ytelser fra folketrygden i kraft. Særtillegget skulle ytes til de som ikke hadde hatt mulighet, eller bare en begrenset mulighet, til å opparbeide tilleggspensjon. Denne loven ble opphevet 1. mai 1997 da bestemmelsene om særtillegg ble en del av kapittel 3 i den nye folketrygdloven.

1. januar 1970 trådte lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden i kraft. Kompensasjonstillegget skulle kompensere for de utgiftene som innføring av merverdiavgiften medførte fra 1970. Kompensasjonstillegget falt bort fra 1. mai 1992.

1. januar 1973 ble aldersgrensen for rett til alderspensjon senket fra 70 til 67 år. Mellom 67 og 70 år ble retten til alderspensjon inntektsprøvet. Det ble samtidig innført et ventetillegg for den del av pensjonen som ikke ble tatt ut før fylte 70 år. Ventetillegget ble utbetalt fra det tidspunkt hel pensjon ble tatt ut, senest fra fylte 70 år. Muligheten til opptjening av ventetillegg falt bort fra 1. april 1984.

Fra 1. januar 1991 ble reglene om utbetaling av pensjon ved flytting til utlandet strammet inn. Begrensningene fikk i hovedsak betydning for retten til utbetaling av alderspensjon til personer som har kortere botid i Norge enn 20 år, jf § 19-3.

Fra 1. mai 1991 ble det innført nye og strengere regler for behovsprøving av forsørgingstillegg for ektefelle og barn. Som en overgangsordning ble det innført garantitillegg.

Fra 1. januar 1992 beregnes poengtallet med 1/3 mellom 6 og 12 ganger grunnbeløpet mot tidligere 1/3 mellom 8 og 12 ganger grunnbeløpet. Maksimalt poengtall ble derved redusert fra 8,33 til 7,00. Fra samme dato skal tilleggspensjonen beregnes med 42 prosent av grunnbeløpet multiplisert med sluttpoengtallet for pensjonspoeng opptjent i 1992 og senere. Før 1992 var prosentsatsen 45.

Fra 1. januar 1994 ble Norge medlem av EØS. Dette medfører at EØS-reglene også skal gjelde for beregning av folketrygdens pensjoner for medlemmer med minst ett års opphold i annet EØS-land, og for EØS-borgere med opphold i Norge.

Ny nordisk konvensjon ble innført fra samme tid. Denne gir utvidede rettigheter i forhold til EØS-bestemmelsene for ikke yrkesaktive personer, og for nordiske statsborgere som arbeider eller oppholder seg i en annet nordisk land. Konvensjonen gjelder også for statsborgere fra land utenfor EØS som har vært medlem av trygden i de nordiske land.

Fra 1. januar 1994 ble to ugifte personer som lever sammen (samboerpar) som har eller har hatt felles barn, eller tidligere har vært gift med hverandre, likestilt med ektefeller etter lov om folketrygd.

Fra 1. januar 1997 kom det nye regler om alderspensjon og arbeidsinntekt. Da ble bestemmelsen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke kunne utgjøre mer enn tidligere arbeidsinntekt opphevet. Derved kunne det utbetales en redusert pensjon i tillegg til full arbeidsinntekt. Alderspensjonen ble videre redusert med 40 prosent av arbeidsinntekter som oversteg grunnbeløpet mot tidligere 50 prosent. Det kom også bestemmelser om etterslepsinntekt, jf. kommentarene til § 19-6 andre ledd.

1. mai 1997 trer ny folketrygdlov i kraft. Lov om særtillegg som trådte i kraft 1. juli 1969 er inkorporert i denne loven.

1. januar 1998 innføres det bestemmelser som reduserer grunnpensjonen til ¾ G hvis ektefellen er selvforsørget med inntekt over 2 G. (§ 3-2 fjerde ledd)

1. januar 1998 innføres det bestemmelser som pensjonsmessig likestiller samboere med ektefeller når det gjelder grunnpensjon. Kravet er at samboerskapet skal ha vart i 12 av de siste 18 månedene. (§3-2 femte ledd)

1. januar 2002 ble grensen for arbeidsinntekt (fribeløp) som alderspensjonister mellom 67 og 70 år kan ha uten at pensjonen avkortes økt fra en til to ganger folketrygdens grunnbeløp.

1. januar 2008 ble inntektsprøving av alderspensjonen for 67-åringer opphevet. De påfølgende to årene ble inntektsprøvingen for 68- og 69-åringer også opphevet.

Fra 1. januar 2010 ble opptjeningsreglene for alderspensjon endret, med delvis virkning for personer født 1954–1962 og full virkning for personer født i 1963 eller senere. Det ble gitt garantier for opptjening pr. 31. desember 2009. (§§ 3-15, 3-16, 20-5, 20-6, 20-7, 20-7a og 20-8).

Fra 1. januar 2011 trådte fleksibelt uttak og levealdersjustering for alderspensjon i kraft. Reglene gjelder personer født i 1943 eller senere (kapittel 19 og 20).

Fra 1. januar 2011 trådte nye reguleringsregler for alderspensjon i kraft, med virkning for alle alderspensjonister. Første regulering etter nye regler ble foretatt 1. mai 2011 (kapittel 19 og 20).

For en mer omfattende oversikt over lovendringer fra 1. januar 1967 vises til Vedlegg 2 til kap. 3 — Folketrygdens beregningsregler.

2 Oversikt over hovedregler i kapittel 19

2.1 Vilkårene for rett til alderspensjon

[Endret 1/11]

For at alderspensjon skal kunne bli utbetalt, må følgende vilkår være oppfylt:

• fylt 62 år
• minst tre års forutgående trygdetid (unntak i konvensjoner)
• medlem i trygden (det finnes mulighet for unntak)
• ved uttak før 67 år må opptjeningen være tilstrekkelig til at pensjonen ved 67 år minst tilsvarer minste pensjonsnivå

Alderspensjonen kan kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen reduseres.

2.2 Pensjonsalder 62 år (§ 19-4)

[Endret 1/11]

Medlemmet må ha fylt 62 år. Alderspensjonen utbetales med virkning fra og med kalendermåneden etter at medlemmet har fylt 62 år. Utbetalingen skjer for hele kalendermåneder.

Ved uttak før 67 år må visse vilkår være oppfylt, se punkt 2.5.

2.3 Forutgående trygdetid (§ 19-2)

[Endret 1/11]

Vedkommende må ha minst tre års trygdetid. Som trygdetid regnes perioder med medlemskap i folketrygden som omfatter pensjonskapitlene og år med pensjonspoeng. Det kan gis trygdetid for perioden fra fylte 16 år til og med det året man fyller 66 år. For personer som er født i 1943 eller senere gis det i tillegg trygdetid for år med pensjonspoeng til og med det året man fyller 75 år. For personer født i 1942 eller tidligere blir det bare gitt trygdetid for år med pensjonspoeng fram til og med det året man fyller 69 år. Dette følger av overgangsbestemmelsene til ny alderspensjon. Også tidsrom mellom 1. januar 1937 og 1. januar 1967 regnes som trygdetid dersom vedkommende da ville ha fylt vilkårene for medlemskap som nevnt.

Et poengår godskrives alltid som et helt års trygdetid.

2.4 Medlem i trygden (§ 19-3)

[Endret 1/11]

Ifølge § 19-3 er det et vilkår for rett til alderspensjon at vedkommende er medlem i trygden.

Selv om vedkommende ikke er medlem i trygden, kan alderspensjon likevel utbetales dersom vedkommende har minst 20 års samlet botid eller har opptjent minst tre år med pensjonspoeng.

2.5 Vilkår for uttak før 67 år (§§ 19-4 og 19-11)

[Endret 1/11]

Fram til 1. januar 2011 var det et vilkår for alderspensjon at vedkommende hadde fylt 67 år. Fra dette tidspunktet ble det mulig å ta ut alderspensjonen fra 62 år. Ved uttak før 67 år er det imidlertid et vilkår om at pensjonen ved 67 år minimum vil tilsvare minste pensjonsnivå, selv om årlig pensjon blir lavere som følge av tidlig uttak. Formålet med bestemmelsen er at alle skal være sikret et minste inntektsnivå i alderdommen.

2.6 Alderspensjon kombinert med uførepensjon (§ 19-4 og § 19-10 tredje ledd)

[Endret 1/11]

Laveste uttaksalder for alderspensjon er 62 år, mens uførepensjon opphører ved 67 år. I alderen 62 til 67 år er det dermed mulig å motta både alderspensjon og uførepensjon.

Det kan ikke gis alderspensjon til en person som mottar hel uførepensjon eller hel foreløpig uførepensjon.. Personer som mottar gradert uførepensjon, kan kombinere denne med en gradert alderspensjon. Summen av uføregrad og uttaksgrad for alderspensjon kan ikke overstige 100 prosent, se § 19-10. Vanlige graderinger av alderspensjonen gjelder. For eksempel vil en person som er 55 prosent ufør kunne velge å ta ut 20 eller 40 prosent alderspensjon.

3 Beregning av alderspensjon

[Endret 1/11]

Beregning av alderspensjon skjer ved at det beregnes en basispensjon etter § 19-5 jf. bestemmelsene i kapittel 3. Basispensjonen uttrykker opptjente rettigheter og består av basisgrunnpensjon og basistilleggspensjon. Deretter beregnes det et basispensjonstillegg etter § 19-9 på bakgrunn av vedkommendes minste pensjonsnivå ved 67 år og basispensjonen.

Hvert årskull får etter § 19-7 fastsatt et sett forholdstall for ulike uttaksaldrer mellom 62 og 75 år. Ved uttak beregnes den pensjonen som skal utbetales ved å dele basispensjon og basispensjonstillegg på forholdstallet for uttaksalderen. Den delen av de opptjente pensjonsrettighetene som ikke tas ut, utgjør en restpensjon. Se § 19-10.

Ved endringer i uttaksgrad omregnes pensjon under utbetaling og restpensjon etter reglene i § 19-12. Ved ny opptjening, økt trygdetid og endring i sivilstand mv. omregnes pensjon under utbetaling og restpensjon etter reglene i § 19-13. Regulering skjer etter § 19-14.

Dersom alderspensjonisten før fylte 67 år hadde pensjon som gjenlevende ektefelle, skal basispensjonen beregnes etter § 19-16. Var vedkommende uførepensjonist på grunn av yrkesskade, beregnes basispensjonen etter § 19-20 første ledd. Var vedkommende gjenlevendepensjonist etter dødsfall på grunn av yrkesskade, beregnes basispensjonen etter § 19-20 andre ledd.

Hadde alderspensjonisten avtalefestet pensjon i privat sektor tatt ut med virkning før 1. januar 2011 (jf. AFP-tilskottsloven kapittel 4), beregnes pensjonen fra 67 år etter § 19-18. Sistnevnte vil kunne gjelde personer født i 1948 eller tidligere.

4 Komponentene i alderspensjonen

[Endret 1/11]

Alderspensjon etter kapittel 19, jf. kapittel 3, kan bestå av følgende komponenter:

• grunnpensjon
•  tilleggspensjon
• pensjonstillegg eller særtillegg
• minstenivåtillegg (individuelt og pensjonistpar) 
• forsørgingstillegg for ektefelle og barn
• ventetillegg.

Personer som er født i 1943 eller senere omfattes av fleksibelt uttak av alderspensjon. De komponentene som kan tas ut helt eller delvis er grunnpensjon, tilleggspensjon og pensjonstillegg. Minstenivåtillegg og forsørgingstillegg betales bare ut ved hel alderspensjon, og disse tilleggene kan ikke tas ut fleksibelt.

Særtillegg har samme funksjon som pensjonstillegg, men utbetales til personer født i 1942 eller tidligere. Personer som utsatte uttaket til etter 67 år i perioden 1. januar 1973 til 1. april 1984 mottar ventetillegg. Det vil si at ventetillegg kan utbetales til personer født i 1917 eller tidligere.

Personer født i 1954 til 1962 vil delvis få alderspensjonen beregnet etter kapittel 19 og delvis etter kapittel 20. Disse vil i tillegg kunne ha inntektspensjon og/eller garantipensjon og eventuelt garantitillegg som del av alderspensjonen.

Komponentene beregnes i følgende rekkefølge (hvilke årskull komponenten er aktuell for): 

• grunnpensjon (alle) og tilleggspensjon (alle) 
• ventetillegg (født i 1917 eller tidligere) 
• pensjonstillegg (født i 1943 eller senere) eller særtillegg (født i 1942 eller tidligere) 
• minstenivåtillegg individuelt (alle) 
• minstenivåtillegg pensjonistpar (alle) 
• forsørgingstillegg (alle)

4.1 Grunnpensjon

[Endret 3/08, 1/11]

Det kreves at vedkommende har minst tre års trygdetid.

Størrelsen på grunnpensjonen fastsettes med utgangspunkt i grunnbeløpet i folketrygden. Full grunnpensjon ytes til den som har minst 40 års trygdetid. Ved lavere trygdetid enn 40 år blir grunnpensjonen forholdsmessig mindre.

Grunnpensjonen beregnes ved at det fastsettes en basisgrunnpensjon etter § 19-5, jf. kapittel 3 (i hovedsak § 3-2), som deretter justeres for uttaksalder ved hjelp av forholdstall. Den delen av grunnpensjonen som ikke tas ut, inngår i restpensjonen som restgrunnpensjon. Grunnpensjon under utbetaling reguleres etter § 19-14 andre ledd i samsvar med lønnsveksten og fratrekkes 0,75 prosent. Restgrunnpensjonen reguleres i samsvar med lønnsveksten, jf § 19-14 første ledd.

For en enslig pensjonist utgjør full basisgrunnpensjon 100 % av grunnbeløpet ved 40 års trygdetid. Når begge ektefellene har pensjon eller når ektefellen har årlig inntekt som er større enn to ganger grunnbeløpet, utgjør full basisgrunnpensjon 85 % av grunnbeløpet. Det vises til rundskrivet til § 3-2 for mer detaljerte opplysninger.

Ved økt trygdetid som påvirker basisgrunnpensjonen, omregnes grunnpensjon under utbetaling og restgrunnpensjon etter reglene i § 19-13. Ved endring i sivilstand mv. som medfører at retten til sats for grunnpensjonen endres, omregnes grunnpensjon under utbetaling og restgrunnpensjon etter reglene i § 19-13, jf. forskrift om alderspensjon i  folketrygden § 6-4.

4.2 Tilleggspensjon

[Endret 1/11]

Rett til tilleggspensjon er betinget av at vedkommende har minst tre år med pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet. Det vil da bli fastsatt poengtall og poengår. Tilleggspensjonen skal stå i forhold til den pensjonsgivende inntekt vedkommende hadde som yrkesaktiv.

Tilsvarende som grunnpensjonen, beregnes tilleggspensjonen ved at det fastsettes en basistilleggspensjon etter § 19-5, jf. kapittel 3 (i hovedsak § 3-8), som deretter justeres for uttaksalder ved hjelp av forholdstall. Den delen av tilleggspensjonen som ikke tas ut, inngår i restpensjonen som resttilleggspensjon. Tilleggspensjon under utbetaling reguleres etter § 19-14 andre ledd i samsvar med lønnsveksten og fratrekkes 0,75 prosent.

Jo høyere inntekt før pensjonstilfellet inntreffer, desto høyere basistilleggspensjon. Full basistilleggspensjon ytes til den som har minst 40 poengår. Har vedkommende mindre enn 40 poengår, blir basistilleggspensjonen tilsvarende mindre.

Ved nye poengår som påvirker basistilleggspensjonen, omregnes tilleggspensjon under utbetaling og resttilleggspensjon etter reglene i § 19-13. Ved endring i sivilstand mv. som for eksempel medfører en kombinert tilleggspensjon etter § 19-16, omregnes tilleggspensjon under utbetaling og resttilleggspensjon etter reglene i § 19-13, jf. forskrift om alderspensjon i  folketrygden § 6-4.

4.3 Pensjonstillegg

[Endret 1/11]

Pensjonstillegg ytes til pensjonister som ikke har rett til tilleggspensjon eller har lav tilleggspensjon. Pensjonstillegg ble innført 1. januar 2011 som en teknisk tilpasning av særtillegget til nye reguleringsregler.

Pensjonstillegg beregnes ved at det fastsettes et basispensjonstillegg etter § 19-9, som deretter justeres for uttaksalder ved hjelp av forholdstall. Basispensjonstillegget beregnes med utgangspunkt i minste pensjonsnivå ved 67 år og basispensjonen. Den delen av basispensjonstillegget som ikke tas ut, inngår i restpensjonen som restpensjonstillegg. Pensjonstillegg under utbetaling reguleres etter § 19-14 andre ledd i samsvar med lønnsveksten og fratrekkes 0,75 prosent.

Ved ny opptjening eller økt trygdetid, omregnes pensjonstillegg under utbetaling og restpensjonstillegg etter reglene i § 19-13. Ved endring i sivilstand mv. som medfører at retten til sats for minste pensjonsnivå etter § 19-9 endres, omregnes pensjonstillegg under utbetaling og restpensjonstillegg etter reglene i § 19-13, jf. forskrift om alderspensjon i folketrygden § 6-4.

4.4 Særtillegg

[Endret 1/11]

Særtillegg omfatter personer født i 1942 eller tidligere. Det samme gjelder personer født i 1943 som har tatt ut alderspensjon i 2010, men som får ny opptjening fra det 67 året eller som endrer grad.  Det vil si som ikke omfattes av fleksibelt uttak av alderspensjon. Særtillegg vil derfor alltid inngå i en hel alderspensjon.

Særtillegget ytes til pensjonister som ikke har rett til tilleggspensjon eller har tilleggspensjon etter kapittel 3 som er mindre enn særtillegget. Særtillegget faller bort i den utstrekning det ytes tilleggspensjon eller ventetillegg av tilleggspensjon.

Den som får utbetalt særtillegg regnes som minstepensjonist.

Bestemmelsene om særtillegg står i § 3-3. Særtillegget etter kapittel 3 utgjør en viss prosent av grunnbeløpet og fastsettes som en ordinær sats og en minstesats. Dersom den ene av pensjonistene har tilleggspensjon etter kapittel 3 (basistilleggspensjon) som er høyere enn særtillegg etter ordinær sats, skal særtillegget til den andre gis etter en minstesats. Dersom pensjonisten forsørger ektefelle over 60 år, utgjør særtillegget etter kapittel 3  to ganger ordinær sats. Særtillegg under utbetaling reguleres etter § 19-14 andre ledd i samsvar med lønnsveksten og fratrekkes 0,75 prosent.

Ved måneden etter fylte 70 år omregnes særtillegg under utbetaling dersom pensjonen er beregnet med foreløpige poengtall, eller dersom opptjente pensjonspoeng eller økt trygdetid etter uttaket kan gi høyere pensjon, etter reglene i forskrift om alderspensjon i folketrygden, § 11-3. Ved endring i sivilstand mv. som medfører at sats for særtillegg endres, omregnes særtillegg under utbetaling etter samme paragraf.

Før folketrygdloven av 1997 trådte i kraft var bestemmelsene hjemlet i lov om særtillegg til ytelser fra folketrygden av 19. juni 1969 nr. 61.

4.5 Minstenivåtillegg (individuelt og pensjonistpar)

[Endret 1/11]

Minstenivåtillegg gjelder alle som har alderspensjon etter kapittel 19, det vil si både personer med og uten fleksibelt uttak av alderspensjon.

Tillegget kan som hovedregel bare utbetales ved mottak av hel alderspensjon, og faller bort dersom uttaksgraden reduseres (omregnes ikke til restpensjon). Dersom uttaksgraden igjen økes til 100 prosent, beregnes minstenivåtillegget på nytt. Tillegget i seg selv reguleres ikke, men beregnes i stedet på nytt ved hver endring i og regulering av alderspensjonen.

Minstenivåtillegg individuelt utbetales dersom en pensjonist har hel alderspensjon og samlet pensjon blir lavere enn minste pensjonsnivå med den satsen vedkommende har rett til etter § 19-8, justert for trygdetid. Se § 19-14 femte ledd.

Minstenivåtillegg pensjonistpar utbetales som hovedregel til én eller begge ektefellene (partnerne/samboerne) dersom to ektefeller begge har hel alderspensjon og samlet pensjon for par blir lavere enn to ganger minste pensjonsnivå med ordinær sats etter § 19-8, justert for trygdetid. Se alderspensjonsforskriften kapittel 5.

4.6 Forsørgingstillegg for ektefelle og barn

[Endret 1/11]

Til alderspensjonist som forsørger ektefelle/samboer/partner ytes det ektefelletillegg som utgjør 25 % av minste pensjonsnivå med høy sats, jf. § 3-24.

Det gis ikke ektefelletillegg dersom ektefellen har inntekt, herunder kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet. Det blir heller ikke gitt ektefelletillegg dersom ektefellen mottar uførepensjon, mottar foreløpig uførepensjon, mottar alderspensjon, har rett til hel alderspensjon eller mottar avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for.

Til alderspensjonist som forsørger barn under 18 år ytes det barnetillegg som utgjør 20 % av minste pensjonsnivå med høy sats for hvert barn vedkommende forsørger, jf. § 3-25.

Dersom barnet har egen inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er høyere enn grunnbeløpet, ytes det ikke barnetillegg.

Både ektefelletillegg og barnetillegg kan bli redusert på grunn av inntekt, jf. § 3-26.

4.7 Ventetillegg

[Endret 1/11]

Det var adgang til å opptjene ventetillegg for alderspensjonister i tidsrommet 1. januar 1973 til 1. april 1984 jf. kommentaren til § 19-19 om ventetillegg.

5 Institusjonsopphold

Institusjonsopphold under statlig eller fylkeskommunalt ansvar

[Endret 1/11]

Folketrygdloven §§ 3-27 og 3-28 omhandler innleggelse i institusjoner som er regulert av lov om psykisk helsevern og lov om spesialisthelsetjenesten m.m. For personer som sitter i varetekt, soner straff eller utholder særreaksjoner i en av kriminalomsorgens anstalter reduseres ytelsene etter bestemmelsene i §§ 3-27 og 3-28, jf. § 3-29.

Ytelsene blir omregnet dersom oppholdet antas å vare mer enn ett år, inkludert hele innleggelsesmåneden. Etter omregningen skal ytelsen etter § 3-27 utgjøre 12,5 % av minste pensjonsnivå med høy sats pluss 10 prosent av tilleggspensjonen, og til sammen utgjøre minst 22,5 % av minste pensjonsnivå med høy sats.

Folketrygden opprettholdes uredusert under opphold i somatiske avdelinger i sykehus, se § 3-27.

6 Forholdet til annen lovgivning

6.1 Vederlag for opphold i institusjon m.v.

[Endret 3/08]

Alderspensjonister som er/bor i alders- og sykehjem betaler vederlag til kommunen etter forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v. Det vises til Sosial- og helsedepartementets forskrift av 26. april 1995 nr 392.

6.2 Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr. 26

[Endret 1/11]

Alderspensjon fra folketrygden skal samordnes med offentlige tjenestepensjoner og personskadetrygder. Ved samordningen blir det ikke gjort fradrag i ytelsen fra folketrygden. Samordningsfradraget blir gjort i følgende ytelser:

• offentlige tjenestepensjoner som omfattes av samordningslovens § 1 nr. 1 bokstav a
• ytelser etter krigspensjoneringslovene av 13. desember 1946
• yrkesskadetrygd for skader inntruffet før 1. januar 1971

Sjømannspensjon og fiskerpensjon tilpasses folketrygdytelser gjennom bestemmelser i lov om pensjonstrygd for sjømenn og lov om pensjonstrygd for fiskere.

Det skal ikke foretas samordning i private tjenestepensjoner.

7 Forholdet til andre land

[Endret 3/08]

Norge har en rekke trygdeavtaler med andre land. Disse avtalene omfatter også alderspensjon, og har i stor grad egne bestemmelser om sammenlegging av medlemskapsperioder for å gi rett til pensjon, eksport og beregning av pensjon. EØS-avtalen omfatter en slik trygdeavtale. Vi har også en nordisk trygdeavtale og trygdeavtaler med noen andre land. I tillegg har vi egne trygdeavtaler med flere av EØS-landene.

For ytterligere opplysninger om våre trygdeavtaler, se rundskriv til hovednummer 40, 41 og 42.