Rundskriv

§ 13-6 Arbeidstakere

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Yrkesskadekontoret 01.05.97

Sist endret 02.07.2014 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fag og regelverksutvikling, Inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet, jf. overskriftene:

§ 13-6 annet ledd

I arbeid

Gjøremål i tilknytning til arbeidet, nye underoverskrifter 

Særlig om teambygging og fritidsaktiviteter med tilknytning til arbeidslivet (ny)

Arbeidstaker er sykmeldt på skadetidspunktet (utskilt som egen overskrift)

 

§ 13-6 første ledd - Arbeidstaker

[Endret 11/01, 11/02, 5/03, 04/12]

Begrepet arbeidstaker er definert i lovens § 1-8. Definisjonen lyder slik: "Med arbeidstaker menes enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse". Ved avgjørelsen av om en person skal regnes som arbeidstaker skal det i henhold til paragrafens andre ledd legges vekt på:

• om han/hun har en arbeidsavtale,
• om han/hun har stilt sin arbeidskraft til disposisjon for en annen person (arbeidsgiver),
• om han/hun er underlagt en annen persons (arbeidsgiverens) instruk­sjons­myndighet og tilsyn,
• om han/hun har plikt til å utføre arbeidet personlig,
• om han/hun benytter en annens (arbeidsgiverens) redskaper, materialer og lokaler,
• om det er avtalt at godtgjørelsen skal utbetales med jevne mellomrom.

Se nærmere om dette i det rundskriv som kommenterer denne bestemmelse.

Begrepet arbeidstaker (tjenestebegrepet) må ses i sammenheng med og avgrenses mot begrepene frilanser og selvstendig næringsdrivende . De to sist nevnte begreper er nærmere definert i §§ 1‑9 og 1‑10. Se kommentarene i det rundskriv som omtaler disse bestemmelsene. Selvstendig nærings­drivende og frilansere kan tegne frivillig yrkesskadetrygd , se kommen­tarene til § 13‑13.

Vi vil her presisere at profesjonelle fotballspillere må anses for å arbeide i en ”annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse” - slik at de må anses som arbeidstakere slik dette er definert i folketrygdlovens § 1-8. Det samme må gjelde for andre profesjonelle idrettsutøvere, for eksempel håndball - og ishockeyspillere. Vudering av begrepet arbeidsulykke for denne persongruppen skal  fortolkes etter de retningslinjer som er gitt i våre kommentarer til lovens § 13-3 andre ledd.

Trygderetten har i en kjennelse av 17. november 2000 (ankenr. 00/04733) slått fast at en politiker ikke kan anses som arbeidstaker i folketrygdlovens forstand. Saken gjaldt en kommunepolitiker som var på et møte i teknisk hovedutvalg da skaden skjedde. Fylkestrygdekontoret la til grunn at politikeren ikke var arbeidstaker og avslo å godkjenne skaden som yrkesskade. Saken ble forelagt Rikstrygdeverket til uttalelse. Rikstrygdeverket foretok et skille mellom

-         politikere som er regjeringens medlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere som bl.a. ikke er folkevalgte og er underlagt instruksjonsmyndighet og

-         politikere som er folkevalgte såsom stortingsrepresentanter og medlemmer av kommunestyrer som står i en friere stilling,

Retten sa seg enig i Rikstrygdeverkets sondering, Retten la til grunn at den ankende part utførte et verv med møterett og møteplikt etter kommunelovens § 40 og rett til godtgjørelse (ikke lønn) etter kommunelovens § 42. Etter rettens oppfatning har folkevalgte ikke et tilsettingsforhold, men fungerer i et verv. Slik retten oppfatter vervet som folkevalgt etter kommuneloven, tilsiktes en fri og uavhengig stilling som i liten grad samsvarer med det underordningsforhold ovenfor en arbeidsgiver som folketrygdlovens arbeidstakerdefinisjon forutsetter. Retten stadfestet fylkestrygdekontorets vedtak.

Paragraf 2-2 første ledd ble med virkning fra 1. januar 2001 endret slik at arbeidstakere uten bosted i Norge og som arbeider på den norske delen av kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser ble pliktig medlem i trygden. Dette medlemskap medfører fulle yrkesskaderettigheter. Bestemmelsen i § 13-6 første ledd andre punktum ble derfor fra samme dato opphevet.

§ 13-6 annet ledd

[Endret 04/12, 7/14]

Etter denne bestemmelse er en arbeidstaker yrkesskadedekket ved yrkesskader som oppstår mens han/hun er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Dette kaller vi de "bedriftsmessige vilkår" . For enkelte grupper av arbeidstakere, f.eks. sjømenn og ansatte på anlegg eller innret­ninger i oljevirksomhet til havs er det gjort unntak fra de vanlige bedrifts­messige vilkår, jf. kommentarene nedenfor til bestemmelsens tredje ledd. Flyvende personell som etter tidligere lov om folketrygd var 24‑timer­trygdet, er yrkesskadedekket etter de vanlige regler for arbeidstakere.

En rekke andre persongrupper som ikke er arbeidstakere er ‑ på nærmere angitte vilkår ‑ yrkesskadedekket. Disse gruppene er bl.a. fiskere og fangstmenn, militærpersoner, skoleelever og studenter, deltakere i arbeidsrettede tiltak og selvstendig næringsdrivende og frilansere, jf. kommentarene til §§ 13‑7 til og med 13‑13.

I utgangspunktet må alle de bedriftsmessige vilkårene være oppfylt.  Det fremgår av rettspraksis, se HR-2014-997-A, at vilkårene også har en innbyrdes sammenheng. Dersom det legges til grunn at arbeidstakeren var «i arbeid» da skaden inntraff, følger det nærmest av seg selv at kravene om at skaden skal ha skjedd «på arbeidsstedet i arbeidstiden» er oppfylt.

Vi vil nedenfor gjøre nærmere rede for hva som forstås med begrepene "i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden":

I arbeid

[Endret 04/12, 7/14]

Arbeidstaker er yrkesskadedekket når han arbeider for sin arbeidsgiver i den stilling han har i henhold til instruks eller arbeidsordre. Denne hovedregelen bør ikke fortolkes for strengt. En arbeidstaker kan bli skadet mens han hjelper en arbeidskamerat med en maskin han ikke selv betjener eller har ansvaret for. Et slikt tilfelle godkjennes med mindre handlingen helt åpenbart strider mot arbeidsgiverens interesser. Det kan f.eks. tenkes at andre arbeidstakere enn den som er satt til å betjene maskinen har forbud mot å bruke eller hjelpe til med maskinen. Når vi skal vurdere om en instruks eller arbeidsordre er overtrådt eller ikke, bør vi være liberale når vi har med yngre mennesker å gjøre, f.eks. skoleelever i feriejobber under praktisk opplæring i bedrift o.l.

Høyesterett uttaler i HR-2014-997-A at «Begrepet «i arbeid» er ikke skarpt avgrenset og er ikke helt dekkende for hva som omfattes. Kjernen i begrepet er utførelse av arbeidstakerens ordinære arbeidsoppgaver. Men blir en arbeidstaker utsatt for en ulykke på arbeidsstedet, stilles det ikke noe krav om at ulykken har tilknytning til utføringen av arbeidsoppgavene – arbeidstakeren vil da som den store hovedregel være yrkesskadedekket. Kriteriet "i arbeid" har derfor først og fremst betydning når ulykken skjer utenfor arbeidsstedet.»

Gjøremål i tilknytning til arbeidet

[Endret 8/04, 1/10, 07/10, 10/11, 12/11, 04/12, 09/12, 7/14]

Begrepet "i arbeid" omfatter også gjøremål som har tilknytning til det ordinære arbeid. Det kan nevnes hvilepauser, vanlige trimakti­viteter og lunsjpauser på arbeidsstedet.

Det må være klart at vanlige trimaktiviteter i arbeidstiden som arbeidsgiveren gir anledning til, må omfattes av yrkesskadedekningen.

Det kan tenkes at ”trimaktiviteten” som arbeidstakeren foretar er så ”hasardiøs” at den ikke kan kalles ”vanlig”. En kontoransatt blir for eksempel skadet under boksekamper som han selv arrangerer. Dersom vedkommende var en politimann, kan det imidlertid stille seg annerledes. Denne arbeidsgruppen forplikter seg til å hold seg i god fysisk form og at de trener på ”kampidretter” han derfor ikke uten videre betraktes for å ligge utenfor begrepet ”vanlig trimaktivitet”.

Dersom trimaktivitetene foregår utenfor arbeidstiden og utenfor arbeidsstedet, må det ved vurderingen av godkjennelsesspørsmålet legges avgjørende vekt på hva vedkommende er forpliktet til i følge arbeidsavtalen og om aktiviteten er pålagt av eller skjer i samråd med arbeidsgiveren.

En arbeidstaker som er på arbeidsplassen like før eller etter arbeidstidens slutt for å skifte klær eller lignende, anses for å være i arbeid. Et noe lengre opphold på arbeidsplassen kan godtas hvis det foreligger særlige grunner som gjør det rimelig. For eksempel når en arbeidstaker må komme tidligere eller forlate arbeidsplassen senere på grunn av dårlig kommunikasjon eller helsemessige forhold.

Arbeidstaker som skades mens han driver med andre øvrige (private) aktiviteter i egen interesse, vil ikke være omfattet av yrkesskadedekningen ‑ selv om den inntraff på arbeidsstedet i arbeidstiden. Han er da ikke "i arbeid" i denne sammenheng. Vi henviser til Trygderettens kjennelse av 2. mars 1978 (ankesak nr. 1007/1975 publ. nr. 11/19). Vi må på samme måte vurdere skade inntruffet under slagsmål og lek.

Hvis en arbeidstaker derimot blir skadet under regelrett over­fall/angrep, vil dette omfattes av yrkesskadedekningen. Det er ingen betingelse at angrepet er rettet mot arbeidsta­keren. Det er tilstrekkelig at arbeidstakeren rammes tilfeldig ‑ f.eks. et bud som leverer brev på postkontoret, og blir skadet under et ran.

På samme måte vil arbeidstaker som blir overfalt/angrepet før eller etter arbeidstidens slutt, på grunn av forhold som har tilknytning til arbeidet få godkjent eventuell skade som yrkesska­de. En kan nevne sporveisbetjent som på vei til arbeidet blir ranet på grunn av pengevesken, sosionom som blir overfalt av en klient eller butikk­ansatt som blir antastet på vei til nattsafen med dagens omsetning. Trygderetten har i en kjennelse (ankesak nr. 1022/70) uttalt at det må stilles strenge krav til dokumentasjon som kan bekrefte den nødvendige sammenheng med arbeidssituasjonen. I henhold til politiinstruksens § 4‑2 punkt 3 har politimenn ‑ også i deres fritid ‑ en særlig plikt til å gripe inn ved grove lovbrudd. Dersom en polititjenestemann som ikke er i tjeneste, blir skadet når han griper inn overfor en ransmann, anses skaden som yrkes­skade. Av og til deltar en arbeidstaker i forretningsmiddag, representasjon eller lignende i arbeidsgivers interesse etter den ordinære arbeidsti­dens slutt. Skader han seg i tiknytning til arrangementet, anses skaden som yrkesskade. Dette gjelder også når arbeidstakeren av hensyn til arrangementet f.eks. må reise hjem for å skifte til passende antrekk, se Trygderettens kjennelse av 14.7.88 i ankesak nr. 2628/86 publ. nr. 29/88 i publikasjon Trygderettens kjennelser. En salgsrepresentant var utsatt for et trafikkuhell da han reiste hjem for å skifte klær. Han skulle representere sin arbeidsgiver ved en salgsdemonstrasjon. Bilen han satt i ble påkjørt bakfra og han pådro seg en nakkeskade. Rikstrygdeverket fant ikke å kunne godkjenne trafikkulykken som arbeidsulykke. Trygderetten var uenig med Rikstrygdeverket og opphevet avgjørelsen. Retten fant at det var en slik sammenheng mellom trygdedes arbeid/oppdrag tidligere på dagen og oppdraget samme kveld, at det kunne sies at han hadde vært i sammen­hengende arbeid fra arbeidsdagens begynnel­se til oppdraget om kvelden var utført. Trafikkuhellet skjedde derfor i arbeidstiden.

Særlig om teambygging og fritidsaktiviteter med tilknytning til arbeidslivet

[Tilføyd 07/14]

Tidligere er det tatt utgangspunkt i føringene som fremkom i «Gravøldommen», Rt. 2004 s. 487. Høyesterett la her til grunn at det ikke var nok at aktiviteten var «i arbeidsgivers interesse», men at «tilknytningen og nærhet til det ordinære arbeid er det viktigste kriterium».

Den 19. mai 2014 avsa Høyesterett dom i sak som gjaldt gyldigheten av Trygderettens kjennelse hvor skade pådratt ved aking i forbindelse med et faglig seminar i regi av arbeidsgiveren ikke hadde blitt godkjent som yrkesskade.

Det var enighet mellom partene om at arbeidstakeren var i arbeid under den faglige delen på seminaret. Spørsmålet var om arbeidstakeren hadde vært «i arbeid» da ulykken skjedde, herunder om akeaktiviteten inngikk i seminaret på en slik måte at den måtte anses for å ha skjedd i arbeid. Aktiviteten var programfestet som en aktivitet etter avslutning av den faglige delen på seminaret, før middag senere på kvelden.  

Høyesterett fant at akingen skjedde «i arbeid». Det ble lagt vekt på at akingen hadde som formål å styrke teambyggingen blant deltakerne og skape positivt engasjement på seminarets faglige del. Deltakelsen på det faglige seminaret var obligatorisk, men selve aktiviteten med aking var ikke det. Arbeidsgiveren hadde imidlertid forventet at deltakerne på seminaret var med, og hadde også mulighet til å kontrollere risikoen ved at arbeidsgiveren arrangerte og betalte for aktiviteten. Arbeidstakeren hadde på sin side begrensede muligheter til selv å kontrollere den nokså risikopregede aktiviteten. Høyesterett viser til at «Yrkesskadedekningens formål - å sikre mot risiko man utsettes for i arbeid – tilsier at arbeidstakeren ikke bærer risikoen i et slikt tilfelle».  

I dommen sammenfattet Høyesterett rettskildene slik:

«[…] I det moderne arbeidsliv ligger det for mange arbeidstakere innenfor det ordinære arbeidet at man fra tid til annen drar på faglige seminarer utenfor det vanlige arbeidsstedet. Skader som skjer under den faglige delen av et slikt seminar, vil oppfylle bedriftsvilkårene.

[…]På den annen side dekkes ikke alle aktiviteter som utføres i forbindelse med arbeidet. For eksempel dekkes vanligvis ikke skader som inntreffer under rent sosiale aktiviteter eller fritidsaktiviteter i regi av arbeidsgiveren, som middag og dans på seminar, julebord eller organisert trening etter arbeidstid. Det samme gjelder skader som inntreffer dersom en seminardeltaker benytter en pause i programmet til å kjøre slalåm eller ta en joggetur.

Imidlertid er det ikke utelukket at en skade som har skjedd under en sosial aktivitet eller fritidsaktivitet, kan ha skjedd "i arbeid". Ved den nærmere vurderingen er det sentralt hvilken tilknytning og nærhet det er mellom aktiviteten og arbeidstakerens ordinære arbeid. Når aktiviteten har skjedd i tilknytning til et faglig seminar, vil avgjørelsen av om aktiviteten har skjedd "i arbeid", først og fremst bero på om aktiviteten må anses som arbeid i relasjon til det aktuelle seminaret, det vil si om aktiviteten inngikk i seminaret på en slik måte at den må sies å være arbeid.

Dersom arbeidsgiveren pålegger arbeidstakeren å delta på en bestemt aktivitet, må aktiviteten som den store hovedregel anses for å ha skjedd "i arbeid". Dette må være tilfellet selv om aktiviteten er av en slik art at arbeidstakeren arbeidsrettslig sett har adgang til å reservere seg mot å delta. Og det kan ikke uten videre være avgjørende at det gjelder en aktivitet som arbeidstakeren ikke har plikt til å utføre i henhold til instruks eller arbeidsordre. Også aktiviteter som arbeidsgiveren forventer at arbeidstakeren skal delta på, må som hovedregel være omfattet dersom tilknytningskravet for øvrig er oppfylt.

Ved vurderingen av tilknytningen og nærheten til arbeidet tilsier formålsbetraktninger at det også bør ha betydning hvorvidt aktiviteten skjer i arbeidsgiverens eller arbeidstakerens regi.»

Ved vurderingen av om bruker er yrkesskadedekket, må det i tråd med Høyesteretts dom tas utgangspunkt i yrkesskadedekningens formål og det må foretas en konkret vurdering hvor det legges vekt på momentene som fremkommer av dommen.

Sammenlignet med tidligere praksis, hvor tilknytningen og nærhet til det ordinære arbeid ble tillagt stor vekt, må det kunne legges til grunn at Høyesterett har flyttet grensene for hva som er dekningsberettigede skadesituasjoner etter bedriftsvilkårene. Ettersom den nye grensedragningen er skjedd ved Høyesterett sin dom, må det legges til grunn at denne praksisendringen får virkning fra og med 19. mai 2014.

 

Arbeidstaker er sykmeldt på skadetidspunktet (utskilt som egen overskrift 7/14)

Dette har Trygderetten tatt stilling til i kjennelse av 28.11.03, ankesak nr. 03/01632. En arbeidstaker som var sykmeldt ble skadet under arbeid på en byggeplass. Som sykmeldt hadde han etter Trygderettens syn ”verken arbeidstid, arbeidssted eller arbeidsoppgaver”. Retten fant at han dermed ikke kunne anses yrkesskadedekket på det tidspunkt ulykken skjedde, jf. ftl. §13-6 annet ledd.

Imidlertid vil en arbeidstaker som er sykmeldt kunne anses som yrkesskadedekket i tilfeller hvor det dokumenteres at vedkommende i forbindelse med sykmeldingen var innkalt til dialogmøte/ oppfølgingssamtale i regi av arbeidsgiver/NAV i medhold av henholdsvis arbeidsmiljøloven § 4-6 og folketrygdlovens kapittel 8.

På arbeidsstedet

[Endret 09/11] 

Spørsmålet om hva som skal anses som "arbeidssted" oppstår som regel når det er tvil om arbeidstaker er kommet frem til eller har forlatt arbeidsstedet når hendelsen inntreffer. Arbeidstaker er som hovedregel ikke trygdet på vei til og fra arbeidet. Her gjelder dog visse unntak, se under kommentarene til paragrafens fjerde ledd nedenfor.

Retningslinjer for vurdering av  skadesaker  etter terrorhandlingene 22. juli.
[Endret 12/11, 02/12] 

Bombeeksplosjonen 22. juli var en katastrofal hendelse som ikke er sammenlignbar med andre eksplosjonsulykker. Hendelsene og konsekvensene bærer preg av en bevisst handling og et bevisst ønske om å skade de som befant seg i regjeringskvartalet. 

Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket. Yrkesskadedekningen  gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. 

Det avgjørende for vurderingen av ”arbeidsstedet” er om skaden skjer på et område som naturlig hører inn under arbeidsgivers risiko- eller ansvarsområde. Det er normalt aktuelt å anse området umiddelbart utenfor bygningen som en del av arbeidsstedet. Det er også praksis for at grensen kan trekkes noe videre for spesielt risikoutsatte bedrifter. 

Ansatte som befant seg på vei til eller fra jobb i regjeringskvartalet på dette tidspunktet, må anses som arbeidstakere i et område med forhøyet risiko for terroranslag. Hva som konkret ligger innenfor ”Regjeringskvartalet” er ikke umiddelbart gitt ved klart avgrensede områder eller gater. Spørsmålet må vurderes under hensyn til regelen om arbeidsgivers risiko- og ansvarsområde. Det må med andre ord ligge innenfor arbeidsgivers naturlige tiltakssfære sett i forhold til den forhøyede risiko.

Hvorvidt en nærmere bestemt fysisk lokasjon er innenfor eller utenfor risikoområdet må dermed bero på en konkret vurdering. Arbeidsgivers naturlige ansvars- og tiltakssfære må vurderes med utgangspunkt i en forsvarlig vurdering av risikoområdet og risikobildet slik dette fremsto før 22. juli 2011.

Etter direktoratets syn vil derfor personer som ble rammet av eksplosjonen som fant sted utenfor høyblokka i Grubbegata, kunne anses omfattet av yrkesskadedekningen.  Dette gjelder selv om arbeidstakeren hadde forlatt bygningene, men fremdeles befant seg i det risikoutsatte området. 

Disse retningslinjene gjelder uansett om det er en statlig eller privat arbeidsgiver som er lokalisert i risikoområdet. Legg merke til at disse retningslinjene bare gjelder der arbeidsstedet er lokalisert i regjeringskvartalet. Retningslinene gjelder ikke for arbeidstakere som passerer regjeringskvartalet på vei til eller fra et arbeidssted som ligger utenfor risikoområdet.

Skader/dødsfall som følge av bombeeksplosjonen vil kunne godkjennes som yrkesskade dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt.  

Når det gjelder personer som omkom/ ble skadet under terrorangrepet på Utøya står vi overfor ulike konstellasjoner/ persongrupper. Det innebærer at det må foretas en individuell prøvning av hvert enkelt tilfelle i tråd med det regelverk/ praksis som gjelder i dag.  

Arbeidstakere som var i arbeid da terrorangrepet startet er yrkesskadedekket på vanlig måte, jf. § 13-6.  

Arbeidstakere som deltok i arrangementet men som ikke var i arbeid på aktuelle tidspunkt vurderes opp mot retningslinjene i rundskriv til § 13-6, se avsnittet ”Overnatting under tjenesteoppdrag” Her omtales bl.a. skader påført ved f.eks. eksplosjon, umotiverte overfall o.l. som også kan godkjennes selv om de inntreffer i fritiden. Her vil det etter omstendighetene kunne være rom for analogisk fortolkning og dermed godkjenning som yrkesskade hvis de øvrige vilkår for godkjennelse er oppfylt.  

Når det gjelder ikke-arbeidstakere, altså personer som utførte redningstjeneste (utskrevet mannskap eller frivillige) eller studenter etc. som utførte redningsdåd, må disse vurderes opp mot henholdsvis § 13-9 bokstav a - c  og § 13-9 bokstav d. 

Ærend på vei til/fra arbeidsstedet

En arbeidstaker kan bli skadet når han/hun før eller etter den ordinære arbeids­tiden utfører ærender o.l. for arbeidsgiveren. Slike skader vil kunne godkjennes som yrkesskade.

Arbeidets art

Når vi vurderer om en skade er inntruffet på arbeidsstedet, skjelner vi mellom arbeidstakere som har fast arbeidssted (stasjonær virksomhet) og arbeidstakere med skiftende arbeidssteder (ambulant virksomhet). En del arbeidstakere har arbeidsforhold som vekselsvis er stasjonære (faste arbeidssteder) og ambulante (skiftende arbeidssteder).

Stasjonær virksomhet

I stasjonær virksomhet er trygdedes arbeidssted først og fremst den bygningen hvor arbeidet foregår. Hvis bygningen er omgitt av gjerde og port, gjelder yrkesskadedekningen innenfor porten. Hvis bygningen ikke er inngjerdet, men avgrenset med f.eks. plener og hekk, likestilles dette med et inngjerdet område. Arbeidstakerens arbeidssted er ikke nødvendigvis hele det område som eies eller leies av arbeidsgiver, men det arbeidsstedet hvor han arbeider. Se nedenfor under punkt ‑ "Større bedriftsområder". Det kan også være aktuelt å godkjenne skader som skjer utenfor et slikt avgrenset område. Dette gjelder f.eks. når en skade har inntruffet på en parkeringsplass tilhørende bedriften og har skjedd på grunn av manglende belysning og strøing, dvs. skaden har funnet sted innenfor "bedrif­tens risikoområde". Det er likevel en hovedregel at skader som oppstår på områder åpne for alminnelig ferdsel, ikke omfattes, se ankesak nr. 1457/80, publ. nr. 11/51.

Større bedriftsområder

En del større bedriftsområder som f.eks. militære anlegg, sykehus o.l. vil bestå av mange bygninger og nærmest fremstå som et lite samfunn med service­bygg (post, forretning etc.). Skader inntruf­fet innenfor slike områder vil ikke uten videre kunne godkjennes. En kontordame som har sitt arbeid i en bestemt bygning på Ullevål sykehus vil først og fremst være trygdet i den bygningen hvor hun arbeider. Hvis hun skades utenfor bygningen, bør man vurdere om skaden har tilknytning til bedriftsrisikoen. Hun kan f.eks. være ute i et ærend i tilknytning til sitt arbeide, eller skaden kan skyldes forhold som nevnt under avsnittet foran om "Veien til og fra arbeidsstedet". Det presiseres at ethvert slikt tilfelle må vurderes konkret etter de forhold som forelå.

Ambulerende virksomhet

Ved ambulerende virksomhet (skiftende arbeidssteder) gjelder trygden der hvor arbeidet til enhver tid foregår. Typisk ambulerende virksomhet er skogsarbeid, anleggsarbeid, transport mv. Arbeidstakere som har skiftende arbeidssteder, må av og til benytte veier til og fra arbeidsstedet som medfører særlig risiko. Som eksempel kan nevnes en skogsarbeider som må gå gjennom ulendt terreng eller over usikker is for å komme frem til hogststedet. I et slikt tilfelle anses også veien som arbeidssted i lovens forstand. Det er en forutsetning at det er nødvendig å gå den risikofylte veien for å komme frem til arbeidet, se Trygderettens kjennelse av 13. februar 1975 (ankesak nr. 2706/72 publ. nr. 11/9). Se også under kommenta­rene til paragrafens fjerde ledd nedenfor.

Kombinasjonen stasjonær og ambulerende virksomhet

[Endret 11/00]

Noen arbeidstakere er i arbeidsforhold hvor virksomheten skifter mellom å være stasjonær og ambulant. En selger vil for eksempel dele sin arbeidstid mellom arbeid på et fast kontor og kundebesøk. Når han er ute på kunde­besøk, vil han være trygdet på vei fra kontoret og til kunden og mellom de forskjellige kundene og tilbake til kontoret. Han vil imidlertid ikke være trygdet på vei hjem fra siste arbeidssted (kontor eller kunde). Det samme gjelder på vei fra hjemmet og til første arbeidssted (kontor eller kunde). Han befinner seg da i samme situasjon som arbeidstakere med stasjonært arbeidssted. Denne praksis er stadfestet av Høyesterett i to dommer:

Sak nr. 204/1999 som ble avsagt den 14. februar 2000 gjaldt en instal­lasjons­inspektør ved et elektrisitetsverk. Arbeidet besto bl.a. i å holde informasjonsmøter og besøke og utføre kontroller hos kunder på vegne av det stedlige elektrisitetstilsyn. N.N. avtalte normalt selv tidspunktet for informasjonsmøter og for besøk og inspeksjon, som også kunne finne sted før eller etter den normale arbeidstid. Det var ikke forutsatt at N.N. skulle møte opp på elektrisitetsverket før møter og besøk. N.N. benyttet egen bil til elektrisitetsverkets kontorsted, og til de forskjellige oppdragsstedene. Han ble ansett for å være i arbeid av arbeidsgiver selv om han kjørte fra bopel direkte til oppdragsstedet, og han mottok godtgjørelse for kjøring i forbindelse med slike oppdrag. N.N. omkom i en bilkollisjon da han etter avtale med en kunde en morgen kjørte i egen bil fra bopel for å foreta et kundebesøk. Han hadde med seg arbeidsveske med elektrikerverktøy og måleapparat i bilen. Kjørestrekningen var om lag 20 km. Han hadde ikke vært innom sitt faste arbeidssted før ulykken skjedde.

Høyesteretts flertall (tre mot en) kom til at N.N. ikke var yrkesskadedekket da ulykken skjedde.

Den andre dommen, Høyesterettssak nr. 2000/60, avsagt 23. juni 2000, gjaldt en elektromontør ansatt i en elektroinstallasjonsbedrift. Bedriften hadde etablert en 24‑timers servicevakt. Dette innebar at en i bedriftens ledelse hadde vakttelefon, og at han formidlet oppdragene til den montøren det var mest hensiktsmessig å benytte. Ordningen omfattet de montører som til enhver tid disponerte en av bedriftens servicebiler, samt de som hadde egen innredet servicebil og avtale om å benytte denne. Montørene var ikke forpliktet til å være disponible for utrykning. Det var i alt bare tre til fem utrykninger i året utenom ordinær arbeidstid. I de øvrige tilfeller ble bedriften enig med kunden om at oppdraget skulle utføres neste dag, bl. annet fordi kunden da sparte utrykningstillegget. Selv om et oppdrag ble besluttet uført neste dag, ble likevel montøren underrettet kvelden før dersom dette ville spare ham for reisestrekning neste dag.

På veg hjem fra et kurs — hvor alle ansatte i bedriften hadde vært tilstede — fikk en i ledelsen litt før kl. 2000 henvendelse fra et handelssenter hvor en pappkompressor hadde sluttet å virke. Det ble bestemt at N.N. skulle utføre oppdraget ved arbeidstidens begynnelse neste dag kl. 0700. Grunnen til at det var N.N. som skulle utføre oppdraget, var at han hadde kjennskap til dette oppdragsstedet, og at han ville kjøre forbi dette på vei fra sitt hjem til sitt faste arbeidssted. N.N. disponerte på dette tidspunkt en av bedriftens servicebiler. Bilen inneholdt nødvendig serviceutstyr, verktøy og reserve­deler. N.N. reiste hjemmefra den påfølgende morgen ca. kl. 0630. Før han nådde fram til oppdragsstedet ble han innblandet i en trafikkulykke der han omkom. Ulykken skjedde klokken 0648.

Høyesterett kom til at N.N. ikke var yrkesskadedekket da ulykken skjedde. Dommen var enstemmig.

Overnatting under tjenesteoppdrag

Det hender at en arbeidstaker på tjenestereise må overnatte utenfor hjemmet eller har en så lang reisevei at overnatting ville være naturlig. Han anses da yrkesskadedekket på den direkte reisen hjemmefra til overnattingsstedet (eller første arbeidssted). Videre er han yrkesskadedekket på den direkte reisen fra det siste overnattingssted (eventuelt arbeidssted) og til et nytt overnattingssted, eventuelt hjem. Dette gjelder også for arbeidstakere som er utsendt på reiseoppdrag til utlandet. Om overnatting kan anses naturlig må bygge på en konkret vurdering av det enkelte tilfellet. Momenter det kan legges vekt på er reiseveiens lengde, på hvilket tidspunkt arbeidet er avsluttet osv. På veien fra hotell eller annet overnattingssted på oppdrags­stedet og til første kunde/arbeidssted, er de ikke trygdet. Det samme gjelder på veien tilbake til overnattingsstedet fra siste kunde/arbeidssted. Hotell o.l. betraktes da som "midlertidig bolig" se Trygderettens kjennelse av 13. mai 1976, publ. nr. 11a/82. Dette innebærer at medlemmet etter arbeidstidens slutt som hovedregel ikke er yrkesskadedekket hvis han/hun blir utsatt for et uhell på hotellet. Unntak er gjort ved ulykker eller påvirkninger som ikke har sin primære årsak i medlemmets adferd, men skyldes utenforlig­gende forhold som vedkommende ikke har noen kontroll over. Som eksempel nevner vi at Trygderetten i kjennelse 10.3.88 (ankesak nr. 459/88, ikke publ.) godkjente skade påført under brannen på Caledonien Hotell natten mellom 4. og 5. september 1986 som yrkesskade for arbeidstaker som overnattet på hotellet i forbindelse med deltakelse på kurs i arbeidsgivers regi. På liknende måte vil skader påført ved f.eks. eksplosjon, umotiverte overfall o.l. også kunne godkjennes selv om de inntreffer på hotellet i trygdedes fritid. Vi vil imidlertid understrekes at denne utvidede yrkesskade­dekningen bare gjelder på det hotell vedkommende skal overnatte.

Hvilende vakt

[Endret 09/04]

Arbeidstakere som har såkalt "hvilende vakt" i hjemmet anses vanligvis ikke trygdet på vei til eller fra arbeidsstedet. Når politi­folk, brannmannskap e.l. blir utkalt, er utrykningen en del av arbeidet. Vedkommende er yrkesskade­trygdet fra og med det tidspunkt utkallingen kommer pr. telefon eller på annen måte. Trygderetten har ved en kjennelse godkjent skade som en lensmannsbetjent pådro seg under påkledning. Han hadde fått en øyeblikke­lig utkalling på grunn av tyveri. I hastverket under påkledningen stanget han hodet i en stolrygg og ødela en tann. Trygderetten la ved sin vurdering vekt på tjenestens egenart og de plikter tjenesten i dette tilfellet medførte, samt at skaden oppstod i nær sammenheng med arbeidsoppdraget, jf. ankesak 1819/83.

Frostating lagmannsretts dom 14.10.2002. LF-2002-00010. TRs saksnnr. 01/01213. Grunngitt kjennelse. Ambulansesjåfør med ukelang døgnkontinuerlig beredskapsvakt i vaktbolig falt og skadet kneet under privat middagsbesøk. Han var på vakt og i beredskap da ulykken skjedde, men dette var et privat gjøremål og ”skaden oppsto under omstendigheter og til tid og sted som lå utenfor bedriftens risikoområde og utenfor arbeidsgivers instruks og kontroll.” Staten frifunnet.

I arbeidstiden

Begrepet avgrenser den tid arbeidstakeren er yrkesskadedekket. Opphold på arbeidsstedet før og etter den vanlige arbeidstiden vil ikke omfattes av trygden med mindre det dreier seg om overtidsarbeid, bortrydding av arbeidsredskaper, forberedelse til arbeid, skifting av klær o.l. Hvilepauser inngår som et naturlig ledd i arbeidet. Spisepauser på arbeidsstedet eller i spiserom er en del av arbeidstiden i denne forbindelse og omfattes av yrkes­skadedekningen, se også strekpunktet foran om "Gjøremål i tilknytning til arbeidet".

§ 13-6 tredje ledd - Arbeidstakere på skip på 100 br. reg. tonn eller mer

Som det vil fremgå av bestemmelsen er arbeidstakere på skip på 100 br. reg. tonn eller mer kontinuerlig yrkesskadedekket (24‑timers trygd) i hele det tidsrommet de er om bord . De er altså ikke yrkesskadedekket under fritid i land eller under ferier. Dette er en innskrenkning av yrkesskadedekningen i forhold til tidligere lov om folketrygd.

Arbeidstakere på anlegg eller innretninger i oljevirksomhet til havs er kontinuerlig yrkesskadedekket så lenge de oppholder seg på anlegget eller innretningen. Dette er en utvidelse av trygdedekningen i forhold til praksis etter tidligere lov om folketrygd.

§ 13-6 fjerde ledd - Veien til og fra arbeidsstedet

Skader som skjer på veien til og fra arbeidsstedet faller som hovedregel utenfor yrkesskadedekningen. Begrunnelsen for å holde slike skader utenfor yrkesskadedekningen er at de vanligvis ikke skyldes bedriften eller dens spesielle risiko, men den alminnelige trafikkrisiko. Det er imidlertid gjort visse unntak fra denne hovedregel, se strekpunktene nedenfor.

Transport i arbeidsgiverens regi

Etter fjerde ledd anses medlemmet yrkesskadedekket på reise til og fra arbeidsstedet dersom transporten skjer i arbeidsgiverens regi. Dette er en lovfesting av tidligere praksis. For at transporten kan anses for å skje i arbeidsgiverens regi er det ikke tilstrekkelig at arbeidsgiver betaler for reisetid eller yter kjøregodtgjørelse. Det er en betingelse at transporten er organisert av arbeidsgiveren med bruk av arbeidsgiverens egne eller leide transportmidler. Dette er stadfestet av trygderetten i ankesak nr. 2846/72 publ. 11a/78. Videre anses det heller ikke å være transport i arbeidsgiverens regi om han holder firmabil e.l.

Trygderetten har i ankesak 1050/91 stadfestet Rikstrygdeverkets tidligere praksis som nå er lovfestet. Nedenfor refererer vi en del av saksforholdet og rettens merknader.

Trygdede var servicetekniker i en bedrift på Vestlandet og oppsøkte kunder i distriktet for å utføre arbeid hos disse. Etter avtale med arbeidsgiver brukte trygdede sin privatbil mot godtgjørelse. På vei hjem etter endt arbeidsdag ble trygdedes bil påkjørt bakfra. Trygdekontorets avslagsvedtak ‑ senere opprett­holdt av Rikstrygde­verket ‑ ble påanket.

Trygderetten anfører blant annet følgende som begrunnelse for sin avgjør­else:

"Etter fast praksis er en arbeidstaker som hovedregel ikke yrkesskade­trygdet under reise til og fra arbeid. Det har vært gjort unntak dersom den trygdede blir skadet under transport til eller fra arbeidet forutsatt at transporten er organisert av arbeidsgiver i dennes eller leid transport­middel. Det samme gjelder dersom den nødvendige veien til eller fra arbeidet medfører særlig stor risiko, som f.eks. spesielt ulendt vei, usikker is e.l.

Arbeidstaker har også vært ansett som yrkesskadetrygdet ved ferdsel mellom flere arbeidssteder, som f.eks. mellom kontor og annen arbeids­plass.

Den ankende part var avhengig av bil i sitt daglige arbeid, og han måtte også ha bilen tilgjengelig hjemme fordi han når som helst kunne bli utkalt til oppdrag utenfor den regulære arbeidstid. Etter rettens syn er imidlertid disse forhold ikke tilstrekkelig til å likestille den ankende parts kjøring med transport organisert av arbeidsgiveren. At den ankende part hadde nærmest kontinuerlig "bakvakt" med egen bil kan etter rettens oppfatning heller ikke medføre at han anses omfattet av yrkesskade­trygden på vei til første eller fra siste kunde. Det kan i denne saken heller ikke ses å foreligge slike spesielle risikomomenter som yrkes­skade­trygden har som målsetting å dekke. Retten finner derfor at den ankende part ikke kan anses for å ha vært "i arbeid på arbeidsstedet" da ulykken inntraff."

Vi vil i tilknytning til kjennelsen påpeke at dersom den trygdede undervegs fra hjemmet og arbeidsstedet var blitt skadet av farlig arbeidsredskap som han hadde med seg i bilen, ville skaden blitt godkjent som en yrkesskade.

Trygderetten har i en kjennelse av 16. desember 1987 (ankesak nr. 941/85) godkjent en ulykke som skjedde på veg fra hjemmet til arbeidsstedet i egen bil. Ulykken skjedde ved at bilen kolliderte med en elg. Vedkommende som var vegarbeider hadde på det aktuelle tidspunkt en reiseveg på 45 km. fra bosted til arbeidsplassen. Etter tariffavtalen skulle arbeidslederen, i de tilfelle avstanden mellom bosted og arbeidsplass var over 30 km., i samråd med de berørte arbeidstakere/tillitsvalgte vurdere hva som i det enkelte tilfelle var mest rasjonelt og økonomisk enten å transportere arbeidstakeren frem og tilbake til arbeidsplassen, betale reisegodtgjørelse eller sørge for innkvar­tering.

Retten uttalte bl.a. at "det forhold at man slik arbeidet er organisert av praktiske grunner overlater arbeidstakeren til egen transport bør ikke uten videre forskyve ansvaret i tilfelle hvor transporten ville påhvile arbeids­giveren". Retten så det videre slik "at når tariffavtalen i dette tilfelle setter en grense for hvor langt trygdede plikter å reise, bør reise utover dette også kunne sees på som en risiko som er spesiell for arbeidets utførelse, jf. sitatet ovenfor fra Boysen". Sitatet retten viser til er fra Boysen "Sosial ulykkestrygd" s. 74, hvor det heter: "Fra den regel at ulykker som skjer på veien til og fra arbeidet ikke erstattes, har man i praksis gjort unntakelse for enkelte bestemte virksomheter, f.eks. skogsarbeid, fløtningsarbeid og annet ikke helt stedbunden virksomhet, når det er særlige ugunstige terrengforhold til stede (ubanet vei o.l.), i det hele tatt når det foreligger særlige omstendigheter sådanne som er spesielle for vedkommende bedrift."

I noen tilfeller anses en arbeidstaker for å være på arbeidsstedet allerede på veien hjemmefra. For eksempel vil en som begynner/avslutter arbeidet i hjemmet kunne omfattes av yrkesskadedekningen på veien mellom hjemmet og det faste arbeidsstedet, se Trygderettens kjennelse av 25. september 1975, ankesak nr. 1183/73 publ. nr. 11/8. Det må i slike tilfeller stilles visse krav til et såkalt "hjemmekontor". Ved vurderingen bør det blant annet legges vekt på om det av hensyn til arbeidets art er nødvendig å begynne/avslutte dette i hjemmet.

En som har selve bilen som sitt arbeidssted, f.eks. en yrkes­sjåfør, vil også omfattes av yrkesskadedekningen til og fra hjemmet, hvis han/hun etter avtale med arbeidsgiver skal ha bilen parkert hjemme. Det samme gjelder personer som med­bringer varer i bilen for distribusjon til kunder, f.eks. salgskon­sulenter.

 

---