Rundskriv

§ 13-3 Yrkesskade

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Yrkesskadekontoret 

Sist endret 18.10.2013 av Arbeids- og velferdsdirektoratet,  Ytelsesavdelngen, Regelverkskontoret, jf. overskriftene: 

3.2    Andre ledd andre punktum – det avdempede ulykkesbegrepet
3.4    Skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring o.l.
3.4.1 Spesielt tunge løft eller andre ugunstige arbeidsstillinger

Innhold

1.      Innledning 
2.      § 13-3 første ledd 
2.1    Medlemmet er yrkesskadedekket
2.2    Personskade, sykdom eller dødsfall 
2.3    Kravet til årsakssammenheng  
2.4    Følgeskader 
2.5    Beviskravet 
2.6    Spesielt om årsakssammenheng ved ryggskader 
2.7    Spesielt om årsakssammenheng ved nakkeskader
2.8    Spesielt om psykiske lidelser 
3.      § 13-3 andre ledd – arbeidsulykke 
3.1    Andre ledd første punktum  - det markerte ulykkesmomentet 
3.2    Andre ledd andre punktum - det avdempede ulykkesbegrepet 
3.3    Rettspraksis 
3.4    Skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring o.l. 
3.4.1 Spesielt tunge løft eller andre ugunstige arbeidsstillinger 
3.4.2 Andre ulykker i forbindelse med løft o.l. 
3.5    Skader som skjer uten noen påviselig ytre påvirkning og/eller belastning 
3.6    Elevulykker 
3.7    Gymnastikkskader for elever og lærere 
3.8    Profesjonelle idrettsutøvere 
3.9    Trening/øvelse i arbeid av politi, brannmenn o.l. 
3.10  Eksempler på andre typer hendelser enn de som er nevnt ovenfor 
3.11  Trusler, trakassering, seksuelle overgrep, oppsigelser, mobbing eller annet (psykiske skadefølger) 
3.12  Betydningen av uaktsomhet eller forsettlig medvirkning, og/eller manglende bruk av sikkerhetsutstyr 
3.13  Grensetilfeller/avvik fra de tilfellene av hendelsesforløp som er beskrevet ovenfor 
4.      § 13-3 tredje ledd – belastninger over tid 
4.1    Belastningsskader i muskel/skjelettsystemet som skyldes belastninger over tid 
4.2    Psykiske lidelser som skyldes belastninger over tid 
5.      § 13-3 fjerde ledd – skade på protese eller støttebandasje

1.         Innledning  

Det er fire vilkår som skal være oppfylt for at skadefølgen skal kunne godkjennes som yrkesskade. Vilkårene er kumulative, dvs at alle vilkårene må være oppfylt. De fire vilkårene er:

1. Skadelidte er yrkesskadedekket
2. Det foreligger en arbeidsulykke
3. Det har inntruffet en skade, sykdom eller et dødsfall
4. Det er årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden/sykdommen/dødsfallet 

Det er gitt praktiske retningslinjer for arbeidet med yrkesskadesakene i saksbehandlingsrundskrivet, se vedlegg 13 til kapittel 21. 

2.         § 13-3 første ledd  

2.1       Medlemmet er yrkesskadedekket 

For at en personskade, en sykdom eller et dødsfall skal kunne godkjennes som forårsaket av en arbeidsulykke, må medlemmet være yrkesskadedekket når arbeidsulykken skjer. For å være yrkesskadedekket må vedkommende - i tillegg til å være medlem av folketrygden i henhold til bestemmelsene i kapittel 2 - være omfattet av den persongruppe som er omtalt i §§ 13‑6 til 13‑13. 

Se nærmere under punkt 2 i rundskrivets generelle del og kommentarene til §§ 13‑6 til 13‑13 nedenfor. 

2.2       Personskade, sykdom eller dødsfall 

For at en skade skal kunne godkjennes som yrkesskade, må det foreligge en personskade eller sykdom (eventuelt dødsfall). Det er i loven ingen definisjon av uttrykkene personskade eller sykdom (med unntak av bestemmelsen om yrkessykdommer som likestilles med yrkesskade, jf. § 13‑4). Med personskade eller sykdom forstås en slik forstyrrelse av den fysiske eller psykiske helsetilstanden at legehjelp er ansett nødvendig. 

2.3       Kravet til årsakssammenheng 

Kravet om at personskaden eller sykdommen skal ”skyldes” en arbeidsulykke innebærer at det må være årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden/sykdommen. En slik årsakssammenheng må fremstå som mest sannsynlig eller mest nærliggende, jf. punkt 2.5. 

Etter rettspraksis gjelder hovedårsakslæren etter § 13-3 første ledd, dvs at det først foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng der arbeidsulykken er den dominerende årsaken til skaden. 

Hovedårsakslæren har blitt lagt til grunn i LB-2008-071320, LH-2008-153477, LF-2007-191538, LA-2007-18425, LA-2007-135137 og LG-2006-13129. Videre er denne læren fastsatt i en langvarig og i det vesentlige konsekvent praksis fra Trygderetten, se TRR-2009-1179, TRR-2009-1134, TRR-2008-1288, TRR-2005-1719, TRR-2005-287 og TRR-2003-5962. Høyesterett har uttalt at en slik praksis skal tillegges stor rettskildemessig vekt, se bl.a. RT-2009-1626 premiss 41. 

Det fremgår av lovens ordlyd at arbeidsulykken må være årsak til skaden/sykdommen, men det kreves ikke at den er eneste årsak. Det er tilstrekkelig at arbeidsulykken er en medvirkende årsak til skaden/sykdommen. Med sykdom menes i denne sammenheng følgetilstand etter en arbeidsulykke og ikke yrkessykdommer, jf. § 13-4. Ved samvirkende årsaker må arbeidsulykken utgjøre mer enn 50 prosent av årsaken for at skaden eller sykdommen skal kunne godkjennes i sin helhet. Den må altså være hovedårsaken. 

Hovedårsakslæren gjelder i kombinasjon med et fordelingsprinsipp. Fordelingsprinsippet innebærer at selv om arbeidsulykken ved samvirkende årsaker ikke er den dominerende årsaken til skaden kan skaden likevel delvis godkjennes som yrkesskade der den yrkesbetingede faktor utgjør 50 prosent eller mindre av årsaken. Dette prinsippet er blant annet lagt til grunn i Agder lagmannsretts dom av 10.11.08 (LA-2007-135137). 

I slike tilfeller blir det dermed spørsmål om ansvarsdeling mellom yrkesskadebetingede og ikke yrkesbetingede årsaksfaktorer. Så vidt mulig må det derfor vurderes hvor stor del av ansvaret de ulike faktorer antas å ha. Det finnes i praksis ikke noen nedre grense for delvis godkjenning av en skade som yrkesskade. Det vil likevel ikke bli tale om delvis godkjenning der den yrkesbetingede faktoren er ubetydelig, det vil si mindre enn 10 prosent. Ved likevekt mellom yrkesbetingede og ikke yrkesbetingede årsaksfaktorer godkjennes bare halvparten av skaden/sykdommen som yrkesskade. 

En skade/sykdom kan bli godkjent som yrkesskade selv om den ikke medfører varig medisinsk invaliditet/men. Om kravene til årsakssammenheng når det foreligger en yrkessykdom, se kommentarene til § 13-4. 

Foreligger det sykdom eller lyte før ulykken forhindrer dette ikke at det kan være årsakssammenheng mellom ulykken og den forverrede situasjon. De følger som den tidligere sykdom/lyte ville ha medført etter sitt naturlige forløp, uavhengig av arbeidsulykken, kan ikke godkjennes. Det kan også være aktuelt bare å godkjenne en forbigående forverrelse. 

2.4       Følgeskader 

Følgeskader til en godkjent yrkesskade (såkalt avledet eller sekundær skadefølge) kan også godkjennes som yrkesskade. Eksempelvis hvis skadelidte som følge av en bruddskade utvikler arthrose. Arthrosen kan da godkjennes som yrkesskade forutsatt at den mest sannsynlig har årsakssammenheng med bruddskaden. 

Ved vurdering av godkjennelse av følgeskader må den godkjente yrkesskaden være hovedårsaken til følgeskaden. Er vilkåret om årsakssammenheng oppfylt for følgeskaden, skal følgeskaden godkjennes fullt ut. 

Det følger av Trygderettens kjennelse av 26.06.09 (TRR-2009-263) at det er hovedårsakslæren som skal legges til grunn. Av kjennelsen fremgår følgende:  

”Dersom det då skal vere grunnlag for å godkjenne Ap sine psykiske lidingar som yrkesskade, må det i tilfelle vere som ein følgetilstand av den godkjente yrkesskaden, altså kneskaden. Ordlyden i folketrygdlova § 13-3 gir isolert sett ikkje heimel til å godkjenne også følgetilstandar av yrkesskader som yrkesskade, jf. at det er tale om å kreve samanheng mellom « en arbeidsulykke » og den aktuelle skaden eller sjukdommen. Ein slik adgang følger likevel av fast forvaltningspraksis. For at Ap sine psykiske lidingar skal kunne yrkesskadegodkjennast, må dei ha si hovudårsak i den allereie godkjente kneskaden, jf. dom frå Gulating lagmannsrett av 30. desember 2008 (LH-2008-32704), praksis frå Trygderetten i ankesakene 06/00379, 07/01970, 08/01476, 08/01829 og 09/00019, samt Asbjørn Kjønstad: Folketrygdloven med kommentarer (2. utgåve 2007) s.606.” 

Det gjelder ikke et fordelingsprinsipp ved vurdering av godkjennelse av følgeskader, jf. forutsetningsvis Gulating lagmannsretts dom av 30.12.08 (LG-2008-032704) og TRR-2008-1476, jf. også kommentarene til § 13-4 hva gjelder avsnitt om følgeskader. 

Trygderetten har i kjennelse av 24.10.08 (TRR-2008-1476) lagt til grunn at det er hovedårsakslæren uten fordelingsprinsipp som skal legges til grunn. Kjennelsen gjelder i utgangspunktet § 13-4, men under vurderingen av vilkåret om hovedårsakslære har Trygderetten også vist til § 13-3. Fra kjennelsen gjengis følgende: 

”Det rettslege spørsmålet i foreliggande sak er om tilsvarande rettslege årsakskrav gjeld også ved godkjenning av dei sekundære yrkesskader og yrkessjukdommar, altså om det gjeld ei hovudårsakslære supplert med ei fordelingslære, eller kun ei rein hovudårsakslære. Med sekundære yrkesskader forstår retten tilstandar som ikkje står i direkte samanheng med eit arbeidsuhell eller skadeleg påvirking i arbeidet, men som blir hevda å vere ein følge av den primære yrkesskaden eller yrkessjukdommen.

…
Ved følgetilstandar er verken arbeidsulukka eller påvirkinga i arbeidet sjølvstendig ledd i årsaksforholdet som skal vurderast; det interessante er samanhengen mellom den primære og den sekundære tilstanden. Retten legg til at adgangen til å godkjenne følgetilstandar som yrkesskade eller yrkessjukdom må reknast som etablert gjennom fast forvaltningspraksis.

…
Trygderetten har i tidlegare praksis brukt ulike formuleringar for å gi uttrykk for kva årsakskrav blir lagt til grunn ved vurderinga av sekundære yrkesskader og -sjukdomar. Tendensen her synest å vere at hovudårsakslæra har blitt lagt grunn, utan supplement av fordelingslæra.

…
På grunnlag av det samla rettskildebildet har retten konkludert med at det ved vurderinga av om sekundære skader og sjukdommar skal godkjennast som yrkesbetinga må leggast til grunn ei hovudårsakslære. Til forskjell frå fast praksis ved vurdering av primære skader og sjukdommar, er det ikkje rettsleg grunnlag for å supplere med ei fordelingslære for dei tilfeller der den yrkesrelaterte faktoren har bidratt, men ikkje er hovudårsak. Det medfører at sekundære tilstandar vil bli gitt full godkjenning dersom primærtilstanden er hovudårsak. Derimot blir det ingen godkjenning, heller ikkje delgodkjenning, dersom den primære yrkesskaden eller yrkessjukdommen ikkje er hovudårsaka til følgetilstanden.”
 

2.5       Beviskravet 

Bestemmelsen i § 13-3 første ledd sier ikke noe om beviskravet. Med beviskrav siktes til de juridiske, bevisrettslige, krav som stilles til det faktum som må være til stede for at vilkårene skal være oppfylt. Ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt, legges til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. 

Det skal ved vurderingen av vilkåret om årsakssammenheng legges til grunn om det er ”mest sannsynlig” eller mest nærliggende at skaden/sykdommen/dødsfallet skyldes arbeidsulykken. Det er ikke tilstrekkelig at årsakssammenheng er mulig eller ikke kan utelukkes. Uttrykket “mest sannsynlig” må forstås slik at det skal foreligge en sannsynlighetsovervekt for at kravet til årsakssammenheng kan anses for å være oppfylt. 

Prinsippene om bevisbedømmelse som er lagt til grunn av Høyesterett i RT-1998-1565 gjelder også andre typer skader enn nakkeskader. Disse prinsippene har blitt lagt til grunn i en rekke etterfølgende dommer. 

Høyesterett har i RT-1998-1565 uttalt følgende om bevisbedømmelsen: 

”Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf her - om bevisbedømmelsen på et annet rettsområde - Rt-1995-821.” 

Det er skadelidte som har bevisbyrden, men Arbeids- og velferdsetaten har undersøkelsesplikt, jf. forvaltningsloven § 17. Se merknader til § 13-14 fjerde og femte ledd for arbeidsulykker meldt for sent.  

2.6       Spesielt om årsakssammenheng ved ryggskader 

Vurdering av ryggskader som følge av arbeidsulykker adskiller seg i utgangspunktet ikke fra vurderingen ved andre skadefølger. 

Ved mer “dramatiske” arbeidsulykker/ryggtraumer vil godkjennelsesspørsmålet vanligvis ikke volde tvil og NAV forvaltning kan godkjenne rygglidelsen uten å forelegge saken for rådgivende lege. Godkjennelse uten rådgivende leges vurdering kaller vi i det følgende “administrativ” godkjenning. 

Ved mer “trivielle” arbeidsulykker/ryggtraumer vil imidlertid godkjennelsesspørsmålet ved påberopte ryggplager ofte være mer problematisk å behandle. Med “trivielle” ryggtraumer forstås hendelser i arbeidssituasjonen som ikke har ført til objektivt registrerbare funn. 

Arbeids- og velferdsdirektoratet har funnet det nødvendig å fastsette visse normer for de forutsetninger som må være til stede for at en “administrativ” godkjennelse av ryggplager etter trivielle ryggtraumer kan foretas, se punktet nedenfor. 

Se også i saksbehandlingsrundskrivet vedlegg 13 til kapittel 21. 

2.6.1    Trivielle ryggtraumer – forutsetning for ”administrativ” godkjennelse 

Forutsetningen for at slike ryggplager skal kunne godkjennes administrativt som yrkesskade uten rådgivende leges vurdering er: 

a.       Ryggplagene oppstod umiddelbart i forbindelse med en godkjent arbeidsulykke. (Dette er spesielt viktig ved skader som er meldt for sent, se kommentarene til § 13‑14 fjerde ledd.) 

b.      Ryggplagene er av et slikt omfang at lege oppsøkes/bruker sykmeldes i løpet av tre dager etter ulykken (jf. tidsrammen for egenmelding). 

c.       Skademekanismen, dvs. måten traumet ble påført, må kunne forklare de aktuelle ryggplagene. 

Dersom de nevnte forutsetninger er til stede, godkjennes den umiddelbare sykmeldingen (eventuelt bare utgifter til medisinsk behandling) i utgangspunktet fullt ut som yrkesskadebetinget uansett hvilke ryggplager bruker har hatt tidligere. 

Hvis foranstående forutsetninger ikke er oppfylt, skal rygglidelsen ikke godkjennes administrativt som yrkesskade. Slike saker skal da alltid vurderes av rådgivende lege med spørsmål om det foreligger medisinske forhold som tilsier at årsakssammenheng allikevel bør anses å foreligge. Vedvarer ryggplagene oppstår spørsmålet om i hvilken grad og fra hvilket tidspunkt det bør tas hensyn til medlemmets tidligere “rygghistorie” ved den videre behandling av saken, se punktet nedenfor. 

2.6.2    Betydningen av degenerative eller medfødte rygglidelser ved trivielle traumer 

De vanligste diagnosene ved rygglidelser etter trivielle traumer er:

dorsalgia, lumbago, ischialgia, ischias osv. 

I denne sammenheng har det ingen avgjørende betydning for godkjennelsesspørsmålet om det hos skadelidte er påvist degenerative (alders-/slitasje-) forandringer i virvelsøylen, såfremt det ikke samtidig har foreligget klare ryggplager også før ulykken. 

Vanlige diagnoser ved degenerative forandringer er:

spondylose, osteochondrose, spondylarthrose, osteoporose, m.m. 

Slike degenerative forandringer kan i stor utstrekning påvises også hos personer uten ryggplager, og det er tvilsomt om det foreligger noen statistisk overvekt av ryggplager hos personer med degenerative forandringer i forhold til personer uten slike. 

Det samme vil gjelde for visse medfødte tilstander som:

overgangsvirvel, blokkvirvel osv. 

Tilsvarende gjelder for visse lidelser som vanligvis utvikles i vekstperioden som:

scheuermannforandringer, lette scolioser, moderate spondylolistheser m.m. 

Det er hensiktsmessig ved vurderingen av godkjennelsesspørsmålet å dele skadelidte inn i to grupper ut fra om vedkommende har hatt tidligere ryggplager eller ikke, se punktene nedenfor. 

2.6.3    Skadelidte uten tidligere ryggplager 

En skadelidt som ikke har hatt dokumenterte ryggplager av betydning de siste to år før arbeidsulykken. 

Dette er den gruppen hvor ryggplagene “administrativt” kan godkjennes som yrkesskade under den umiddelbare sykmeldingen og/eller for den tid nødvendig fysikalsk behandling blir gitt. Det er viktig at det av NAV forvaltnings vedtak fremgår at det er foretatt en tidsbegrenset godkjennelse. 

I de aller fleste tilfellene med ryggplager etter slike trivielle ryggtraumer vil skadelidte kunne bli friskmeldt etter relativt kort tid og skaden vil vanligvis ikke etterlate varig mén. 

Ved senere tilbakefall etter friskmelding skal det ikke skje noen automatisk godkjennelse av den nye lidelsen, med mindre denne er forårsaket av en ny arbeidsulykke og vilkårene for “administrativ” godkjennelse for øvrig er oppfylt, se foran. Saken skal da forelegges rådgivende lege og bare når det er sterke medisinske holdepunkter for at det er mest sannsynlig eller mest nærliggende at tilbakefallet er en følge av den tidligere ulykkeshendelsen, vil ryggplagene kunne godkjennes som en følge av den tidligere yrkesskaden. 

Sannsynligheten for en slik årsakssammenheng vil bli svakere, dess lengre tid det går fra friskmelding til tilbakefall. 

2.6.4        Skadelidte med tidligere ryggplager  

En skadelidtsom har hatt dokumenterte ryggplager i tiden før arbeidsulykken. 

Denne gruppen omfatter bare dem som har vært langvarig sykmeldt eller har oppsøkt lege for betydelige ryggplager i løpet av de siste to år før ulykkeshendelsen. 

En kortvarig episode med ryggplager i noen få dager, vil ikke være tilstrekkelig for at vedkommende skal falle inn under denne gruppen. Slike kortvarige episoder må vi se som normale i en ellers ryggfrisk gjennomsnittsbefolkning. 

I saker hvor det foreligger dokumentasjon for betydelige tidligere ryggplager, som nevnt ovenfor, vil også kunne godkjennes administrativt som yrkesskade, når forutsetningene nevnt foran er oppfylt. I utgangspunktet gjelder da godkjennelsen for den umiddelbare sykmeldingsperioden, og/eller for den tid nødvendig fysikalsk behandling blir gitt. 

Det kan imidlertid være riktig med unntak fra denne regel, når det aktuelle traumet bare antas å være en utløsende faktor for ryggplager som skyldes andre forhold. Dette må vurderes konkret i samråd med rådgivende lege i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av den angitte skademekanisme. Den bakenforliggende årsak til langvarige ryggplager vil i slike tilfeller oftest være en på forhånd svekket ryggfunksjon, som da har vært årsak til de tidligere dokumenterte ryggplager. 

Hvilket tidsrom eller hvor lang tid sykmeldingen skal tilskrives arbeidsulykken, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Denne vurderingen må gjøres av rådgivende lege, eventuelt etter vurdering hos spesialist (ortoped, nevrolog eller fysikalsk medisiner). 

Ved senere tilbakefall vises til det som er fremgår ovenfor. 

2.7       Spesielt om årsakssammenheng ved nakkeskader 

Traumer mot nakken kan føre til ulike typer skade. Avhengig av traumets art og intensitet kan det oppstå skade av bløtdeler, virvler, mellomvirvelskiver, blodkar, samt skade på det sentrale og perifere nervesystem. 

Nakkeslengskader er også spesielt omtalt i saksbehandlingsrundskrivet se vedlegg 13 til kapittel 21. 

“Whiplash” eller nakkeslengskader (pisksnertskade) er ingen diagnose, men en skademekanisme hvor hurtige akselerasjons- og deselerasjonskrefter virker på nakken. Vanligvis dreier det seg om en bløtdelskade, eventuelt med ligamentskade, dvs. en nakkedistorsjon (nakkevrikking). 

De fleste nakkeslengskader skjer ved trafikkulykker og skyldes påkjørsel av bil bakfra som forårsaker hurtige akselerasjons- og deselerasjonskrefter, dvs. gir en piskesnerteffekt. Nakken hyperekstenderes først (strekkes ut over det normale) og flekteres (bøyes) deretter. Graden av skade avhenger spesielt av størrelsen på den relative bevegelse av hodet og nakken i forhold til kroppen for øvrig, og av bevegelsens hastighet. En mindre hyppig årsak til nakkedistorsjon er front-til-front-kollisjon, eventuelt kollisjon fra siden. 

Rettspraksis har oppstilt 4 vilkår som alle må være oppfylt for at vilkåret om årsakssammenheng skal være oppfylt ved nakkeslengskader, jf. RT-1998-1565 og Høyesteretts dom av 16.12.10 (RT-2010-1547). I Høyesteretts dom av 16.12.10 vises det til RT-1998-1565 dommens uttalelse om at det er den tidsnære dokumentasjonen som må tillegges størst betydning. Disse dommene er avsagt på erstatningsrettens område, men vilkårene er generelle og får derfor også anvendelse ved vurdering etter folketrygdlovens bestemmelser om årsakssammenheng.

 De 4 vilkårene er:

-         Krav om at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne.
-         Akuttsymptomer

Nakkesmerter innen 2-3 døgn etter ulykken

-         Brosymptomer

Sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen

Tilleggsplager i form av bl.a. hodepine, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, svimmelhet o.l. kan være symptomer på hjerneorganisk skade, men kan også være en psykisk reaksjon på ulykken og dens følger. For slike personer er det viktig å undersøke hvorvidt det foreligger tegn til posttraumatisk encephalopati (hjerneskade). For å kunne vurdere medisinsk invaliditet er det viktig å få vurdert om det foreligger en hjerneorganisk skade. Det må derfor gjennomføres både nevropsykologisk og nevrologisk vurdering.

-         Sykdomsbilde må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.

Ved vurderingen vil det være nødvendig å undersøke om skadelidte før ulykken har hatt tilsvarende plager som kan forklare de etterfølgende plagene.

Det må tas utgangspunkt i at det er forventet at man har de kraftigste symptomene de første dagene etter ulykken og at man blir gradvis bedre eller at smertene stabiliserer seg på et lavere nivå enn det som var tilfellet rett etter ulykken. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er i utgangspunktet ikke forenlig med en bløtdelsskade. 

Kriteriene har også blitt brukt når beskrivelsen av hendelsen er slik at nakken har hatt tilsvarende utfall som ved trafikkulykker. Dette fremgår bl.a av Frostating lagmannsretts dom av 08.03.11, LF-2009-121377 (RG-2011-245). Dommen gjelder vurderingen av vilkåret om årsakssammenheng etter § 12-18, men det skal foretas samme vurdering av årsaksspørsmålet etter § 13-3 første ledd slik at dommen kan benyttes som eksempel på vurderingen som skal foretas. I det tilfellet ble hodet til en lærer presset bakover av en elev som var rasende og mens læreren satt på huk foran han. Ved vurderingen av om vilkåret om årsakssammenheng var oppfylt benyttet Frostating kriteriene som gjengitt ovenfor. Lagmannsretten legger til grunn at det første kriteriet, ”adekvat traume”, ikke er sannsynliggjort. Av dommen går det frem at ”adekvat traume” må vurderes slik: 

”Hvor det ikke foreligger klare, påviselige skader må det etter lagmannsrettens syn i alle fall kreves at skadelidte har vært utsatt for en så vidt betydelig kraftpåvirkning at det erfaringsmessig vil kunne oppstå skader, slik som i kollisjonstilfellene.” 

Lagmannsretten konkluderer deretter med at det

”ikke er sannsynlig at dette [d.v.s. hendelsen med eleven] kan ha medført noen skader”. 

Nakkesmerter kan oppstå som følge av ulike hendelser som ikke kan sammenlignes med trafikkulykker som medfører nakkeslengskader. 

Høyesterett har i dom av 28.09.07 (RT-2007-1370 (Prolapsdommen) uttalt at kriteriene som legges til grunn i nakkeslengskader ikke kan brukes i tilfeller hvor det foreligger andre diagnoser. 

Spørsmålet som ble behandlet av Høyesterett var om det var årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og prolaps som ble påvist ca 4 år senere. For vurdering av årsakssammenheng viser Høyesterett til følgende kriterier: 

”Jeg mener derfor at det i vår sak må skje en vanlig bevisvurdering hvor det tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om As symptomer tyder på sammenheng mellom fallet og prolapsen og om det er andre sannsynlige forklaringer på prolapsen.” (premiss 38). 

2.8       Spesielt om psykiske lidelser  

Som nevnt ovenfor er det ikke bare skade som kan godkjennes, men også sykdom. Psykiske lidelser er et typisk eksempel på sykdom som kan godkjennes som yrkesskade. 

Det er her ikke krav om at skadelidte får diagnosen PTSD (posttraumatiske stresslidelser) som følge av arbeidsulykken, men enhver psykisk sykdom kan godkjennes forutsatt at vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt. Saken bør fremlegges rådgivende lege. 

I de tilfeller hvor skadelidte har fått diagnosen PTSD er det viktig å være oppmerksom på at diagnosen skal stilles av spesialist i psykiatri eller klinisk psykolog og at diagnosen er vurdert etter diagnosekriteriene i ICD-10. Hendelsen som har utløst PTSD må være usedvanlig skremmende eller katastrofal (traumekriteriet) ved siden av kriterier på intrusjon (påtrengende gjenopplevelse) unnvikelse og aktivering. Disse kriteriene må være oppfylt innen 6 måneder etter traumet eller slutten på den traumatiske påkjenningen. Det er viktig med tidsnær dokumentasjon for plagene. Saken bør fremlegges rådgivende lege. 

Vær oppmerksom på at psykiske lidelser som følge av alvorlig trusler, trakasseringer og seksuelle overgrep kan godkjennes som yrkesskade, se kommentarene til § 13‑3 andre ledd og § 13-3 tredje ledd. 

3.         § 13-3 andre ledd – vilkåret arbeidsulykke 

Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre påkjenning eller belastning som skadelidte har vært utsatt for i forbindelse med arbeidet. Dette følger av andre ledd første punktum. I slike tilfeller sier vi at det foreligger en markert ulykkeshendelse, se punkt 3.1. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i skadelidtes arbeid. Dette følger av andre ledd andre punktum. Kriteriene i andre punktum utgjør det som gjerne kalles det avdempede ulykkesbegrepet, se punkt 3.2. 

Det er ikke alle skader som skyldes hendelser på arbeidsplassen som kan godkjennes som yrkesskader. Hendelsene som inntreffer må fylle vilkårene til arbeidsulykke. 

Arbeidsulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven (yforsl.) § 11 første ledd bokstav a skal forstås på samme måte som i folketrygden, se Ot.prp. nr. 44 (1988-89) s. 89 og bl.a. RT-2005-1757 (Skyggekjennelsen). 

Det nærmere innholdet i arbeidsulykkebegrepet er avklart gjennom en rekke avgjørelse fra Høyesterett de siste årene. Særlig viktig er RT-2005-1757 (Skyggekjennelsen), RT-2006-1642 (Fotballdommen), RT-2007-882 (Pallekjennelsen) og RT-2009-1626 (Musikklærerdommen). Dette er dommer både etter § 13-3 andre ledd og yforsl. § 11 første ledd bokstav a. Disse avgjørelsene har betydning for vurderingen av vilkåret om arbeidsulykke etter både andre ledd første punktum og andre ledd andre punktum. Avgjørelsene fremstilles derfor samlet under punkt 3.3. 

3.1       Andre ledd første punktum – det markerte ulykkesmomentet 

Etter ordlyden i første punktum kreves at det må være en ”ytre” hendelse og at den har hendt ”plutselig eller uventet”. Med ”ytre” menes at det i utgangspunktet må ha skjedd noe utenfor den skadelidtes eget legeme, se RT-2005-1757 premiss 47 og 48 (Skyggekjennelsen). 

I ”plutselig” ligger et tidsmessig krav, hendelsen må ha skjedd umiddelbart eller akutt. I henhold til RT-2005-1757 (Skyggekjennelsen) premiss 47 og RT-2006-1642 (Fotballdommen) premiss 29 skal imidlertid ”eller uventet” tolkes som ”og uventet”. Dette innebærer at selv om hendelsen skjer ”plutselig”, må den i tillegg være ”uventet” – i betydningen uforutsett. 

Hvis en person kommer til skade ved en eksplosjon, slag eller fallende gjenstand er ulykkesmomentet klart til stede. Videre anses ulykke for å foreligge når en person får akutt skade av verktøy eller maskiner (f.eks. fingeramputasjon, slag mot brystkasse e.l.). Ulykkesmomentet anses også for å være til stede hvis skadede glir på is, glatt gulv o.l, snubler eller faller/kommer i en forkjært stilling fordi taket glipper. Det markerte ulykkesmoment behøver imidlertid ikke alltid å være til stede for at en skade skal kunne godkjennes som en yrkesskade. Det vises til punkt 3.2 om det avdempede ulykkesbegrepet. 

Skadens art og omfang er ikke av betydning ved vurderingen av om det foreligger et markert ulykkesmoment, men kan være et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart ved vurderingen av om vilkårene etter andre ledd andre punktum er oppfylt, se punkt 3.2, se RT-2009-1626 (Musikklærerdommen) premiss 36. 

Det stilles ikke noe krav om ulykkesmoment for at vernepliktige militærpersoner o.a. skal få godkjent en sykdom/skade som yrkesskade, se kommentarene til § 13‑8.   

Se ytterligere redegjørelse for ulykkesmomentet under punkt 3.3 – rettspraksis. 

3.2       Andre ledd andre punktum – det avdempede ulykkesbegrepet 

[Endret 10/13]

Det foreligger en arbeidsulykke dersom den skadelidte kommer til skade på grunn av en konkret ytre tidsbegrenset påkjenning eller belastning som er usedvanlig og som ligger utenfor rammen av hva skadelidte kan eller bør kunne regne med i en normal arbeidsprestasjon i sitt yrke. Ulykkesmomentet ligger da i den usedvanlige påkjenningen - dvs. en påkjenning som den skadelidte ikke er forberedt på eller ikke kan unngå. 

I RT-2005-1757 (Skyggekjennelsen) slo imidlertid Høyesterett fast at det ikke er krav om ”ytre” påkjenning etter denne bestemmelsen, se premiss 51. I tilfeller hvor skadelidte pga. en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner har blitt utsatt for en ekstraordinær påkjenning, stilles det ikke noe tilleggskrav om ytre hending. 

”Konkret tidsbegrenset” beskriver det tidsmessige vilkåret. Det er ikke endelig fastlagt hva som ligger i dette uttrykket, men i praksis omfattes ikke påkjenninger ut over et skift eller en arbeidsdag, se bl.a. NOU 1988: 6 s. 36, NOU 1990: 20 s. 576, LG-2004-32049, LB-2007-79924 og TRR-2007-00123. At påkjenninger utover et skift eller en arbeidsdag ikke omfattes av ulykkesbegrepet er Høyesterett enig i, jf. dom av 08.05.13. Et av spørsmålene i saken var om påkjenninger i en uke omfattes av ulykkesbegrepet, med det ble avvist av Høyesterett med henvisning til forarbeidene (premiss 39,40,42 og 43).

Når det gjelder kravet om usedvanlig påkjenning eller belastning uttales i RT-2009-1626 (Musikklærerdommen) premiss 29, at avvik fra det normale i skadelidts arbeid kan anses som arbeidsulykke etter det avdempede arbeidsulykkesbegrepet. Det fremgår følgende: ”Avviket kan enten bestå i at arbeidstakeren har utført oppgaver som ligger utenfor rammene for arbeidet, eller i at ordinært arbeid har blitt gjennomført på en usedvanlig måte.” Uansett er det et vilkår at avviket medfører en usedvanlig påkjenning. I dommens premiss 35 presiseres, med henvisning til RT-2007-882 (Pallekjennelsen) premiss 40, at det ikke er avgjørende hvorvidt den aktuelle oppgaven inngår i hovedarbeidsoppgavene til skadelidte. Sentralt står spørsmålet om oppgaven er en del av skadelidtes normale arbeidsoppgaver. Heller ikke et ”lite avvik fra normal arbeidsprosedyre vil kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke”, se RT-2007-882 premiss 41 (Pallekjennelsen). 

I hvert enkelt tilfelle må det vurderes hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være før arbeidsulykke foreligger, se RT-2006-1642 (Fotballdommen) premiss 36 og RT-2009-1626 (Musikklærerdommen) premiss 34.  Det kan likevel ikke oppstilles krav om betydelig avvik. 

Momenter som det i denne forbindelse kan legges vekt på, er bl.a. risikoen ved handlingen, om den inngår i de vanlige arbeidsoppgavene, kontrollen over situasjonen, involvert hastighet og kraft, om skadelidte faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet. I RT-2009 -1626 (Musikklærerdommen) presiseres det i premiss 36 at vurderingen av om påkjenningen eller belastningen skal anses som usedvanlig må ta utgangspunkt i hendelsens art og omstedighetene rundt denne, ikke skadens art og omfang. Skaden kan være et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart. 

Etter praksis kan også andre forhold gjøre at hendelsen anses som arbeidsulykke, så som sterkt tidspress, mangelfull erfaring grunnet alder, instruksjon eller lignende. Høyesterett uttaler eksplisitt i RT-2007-882 (Pallekjennelsen) premiss 39 at vurderingstema ved løft av gjenstander er om disse var spesielt tunge, hadde uventet vekt, om løftet lå utenfor de normale arbeidsoppgavene eller foregikk i en vanskelig arbeidsstilling eller under andre ugunstige omstendigheter. 

Se ytterligere redegjørelse for ulykkesmomentet under punkt 3.3 - rettspraksis.  

3.3       Rettspraksis    

Som nevnt ovenfor er det nærmere innholdet i arbeidsulykkebegrepet avklart gjennom en rekke avgjørelser fra Høyesterett, se punkt 3. Som nevnt ovenfor er RT - 2RT-2005-1757 (Skyggekjennelsen), RT-2006-1642 (Fotballdommen), RT-2007-882, (Pallekjennelsen) og RT-2009-1626 (Musikklærerdommen) særlig viktige. 

RT-2005-1757 (Skyggekjennelsen) gjelder en skadelidt som pådro seg en kneskade da han i huksittende stilling måtte gjøre et byks for å unngå det han trodde var en bjelke som kom mot ham. Høyesterett fastslår i premiss 46 og 47 at vilkårene ”plutselig” og ”uventet” i § 13-3 andre ledd første punktum er kumulative, dvs at begge vilkårene må være oppfylt for at vilkåret om arbeidsulykke skal være oppfylt. Dette blir stadfestet av Høyesterett i RT-2006-1642 (Fotballdommen) i premiss 29. 

RT-2006-1642 (Fotballdommen) gjelder spørsmål om takling bakfra av en motspiller under fotballkamp på eliteserienivå kunne anses som arbeidsulykke. I dette konkrete tilfellet kom Høyesterett til at hendelsen skulle godkjennes.

Høyesterett har i RT-2006-1642 (Fotballdommen) premiss 30 og 31 uttalt at en rekke yrkesrelaterte skader faller utenfor folketrygdens yrkesskadedekning og at vilkåret om arbeidsulykke innebærer en selvstendig begrensning av yrkesskadedekningen. Denne begrensningen kommer i tillegg til begrensning mot belastningslidelsene, se § 13-3 tredje ledd.

Videre påpeker Høyesterett i premiss 31 at begrensningen av dekningen til bare å omfatte arbeidsulykke, skyldes et bevisst valg fra lovgivers side. Dette er senere stadfestet i RT-2009-1626 (Musikklærerdommen).

I premiss 36 legger Høyesterett til grunn at arbeidsulykkebegrepet til en viss grad er relativt: 

"Hva som må anses plutselig og uventet må bedømmes ut i fra hvilken sammenheng hendelsen finner sted. Mens det å skli, falle eller bli dyttet overende, i en rekke sammenhenger har vært ansett tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav, vil slike hendelser klart nok ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller. Dette innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Den ordinære utførelse av arbeidet, herunder sammenstøt med motspillere, vil selv om de fører til skade, normalt ikke kunne anses som yrkesskade. Spørsmålet er hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være for at en arbeidsulykke foreligger." 

I premiss 38 viser Høyesterett til Trygderettens kjennelse av 04.11.05 i sak TRR-2005-1326 (Kanonballkjennelsen). Her gjennomgår Trygderetten en rekke kjennelser angående idrettsskader og oppsummerer slik: 

"Slik denne rett oppfatter ovennevnte saker, og den praksis som har blitt etablert, legges det vekt på hvilken risiko det er ved den skadeutløsende aktivitet, i hvilken grad aktiviteten inngår i den skadedes vanlige arbeidsoppgaver, hvilken kontroll vedkommende hadde i situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet." 

Deretter (i premiss 39) uttaler førstvoterende: 

"Etter min mening er dette en dekkende beskrivelse av de hovedelementer som normalt vil inngå ved avgjørelsen om det foreligger en arbeidsulykke."   

I RT-2005-1757 (Skyggekjennelsen), som først og fremst gjelder det avdempede ulykkesbegrepet, er det i premiss 51 slått fast at det

"i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment."  

I RT-2007-882 (Pallekjennelsen), som gjelder det avdempede ulykkesbegrepet, uttaler Høyesterett i premiss 40 at det ikke er noe avgjørende moment at den aktuelle arbeidsoppgaven inngår i hovedarbeidsoppgavene til den skadelidte. Det sentrale spørsmålet er i følge Høyesterett om oppgaven er en del av skadelidtes normale arbeidsoppgaver. Dette er senere stadfestet av Høyesterett i RT-2009-1626 (Musikklærerdommen) premiss 35).

I premiss 41 uttalte Høyesterett at heller ikke et 

"lite avvik fra ordinær arbeidsprosedyre vil kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke".  

I RT-2009-1626 (Musikklærerdommen) avsa Høyesterett på ny dom i sak som gjaldt det avdempede arbeidsulykkebegrepet. Saken gjaldt en lærer i ungdomsskolen som pådro seg en bruskskade i kneet da hun instruerte i dans i en musikktime. Hun snudde seg fordi elevene var urolige og pga friksjon mellom gulv og skosåle fikk hun ikke høyrefoten med seg.

I premiss 36 uttaler Høyesterett at

"vurderingen av om en påkjenning eller belastning er usedvanlig må ta utgangspunkt i hendelses art og omstendighetene rundt denne - ikke skadens art og omfang. Riktignok kan skaden være et bevismoment dersom hendelsesløpet er uklart, men det er ikke tilfelle i vår sak."

I RT-2006-1642 (Fotballdommen), med henvisning til TRR-2005-1326 (Kanonballkjennelsen), er "skadens art og omfang" fremholdt som et relevant moment i vurderingen av om det foreligger en arbeidsulykke. Høyesterett foretar i premiss 36 en viktig presisering av dette momentets betydning, gjennom uttalelsen om at skaden bare kommer inn som et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart. I saker der hendelsesforløpet er klarlagt vil "skadens art og omfang" altså være uten betydning for vurderingen av om det foreligger en arbeidsulykke. 

3.4       Skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring o.l. 

[Endret 10/13]

Skader oppstått i forbindelse med løft, bæring o.l. vil i alminnelighet ikke godkjennes som yrkesskade med mindre det har inntruffet noe ulykkesartet eller skadelidte må anses å ha blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets vanlige ramme. I tilfeller hvor små avvik fra den normale arbeidsrutine lett medfører skade eller ulykke er det imidlertid en mer liberal godkjennelsespraksis idet det stilles mindre krav til ulykkesmomentet/det ekstraordinære for at hendelsen skal kunne godkjennes. Dette gjelder for: 

• løft av hjelpeløse og/eller urolige personer,
• løft av spesielt tunge gjenstander,
• løft av uventet høy vekt
• løft eller arbeid i vanskelig/forkjært stilling hvor arbeidet utføres under forhold som ligger nær fare/skadegrensen. 

I disse sakene er det tilstrekkelig med et mindre avvik fra den daglige arbeidssituasjon før det anses å foreligge ekstraordinære forhold og den skadevoldende hendelsen må bare inneholde et lite uventet tilleggselement for at et ulykkesmoment anses å foreligge. Løft av spesielt tunge gjenstander eller løft av uventet høy vekt kan i seg selv være tilstrekkelig til at ulykkesmomentet er oppfylt.

Trygderetten har i flere kjennelser benyttet følgende begrunnelse når den har godtatt at den skadelidte har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som må likestilles med en arbeidsulykke: 

“Arbeidet på de forskjellige arbeidsplasser vil skje under ulike grader av risiko for hendinger av ulykkeskarakter. Der hvor arbeidet skjer marginalt under forhold nær faregrensen vil små avvik fra normal arbeidsrutine kunne føre til ulykke. Disse avvik kan i handlingsøyeblikket ha virket ubetydelige og vil i ettertid være vanskelig å fastslå. Så fremt et arbeid er utført under forhold nær faregrensen, bør det ut fra en totalvurdering bedømmes om det mest nærliggende er å godta hendingen som arbeidsulykke, dvs. hending av plutselig eller uventet art. Utgangspunktet for vurderingen må være at det er naturlig å se hendingen som utslag av en farerisiko ved utførelsen av arbeidet.” 

Kjennelsene dette gjelder har for det meste vært saker hvor en person har skadet seg ved løft og da spesielt sykepleiere/hjelpepleiere. 

Nedenfor gis noen eksempler på avgjørelser: 

Gulating lagmannsretts dom av 23.09.08 (LG-2007-165166)

Dommen er avsagt under dissens og anken ble nektet fremmet for Høyesterett.

Saken gjaldt en hjelpepleier som fikk nakkeskade da hun sammen med en kollega skulle snu/løfte en tung pasient som var venstresidig lam. Pasienten lå på ryggen i sengen og på et såkalt løftekladd og et sklilaken. Sammen løftet/snudde de pasienten slik at hun ble liggende på siden på venstre side av sengen med ansiktet mot skadelidte. Flertallet la til grunn: 

”… den aktuelle snuoperasjonen innenfor det som må regnes som en normal arbeidsoppgave for A i hennes stilling som hjelpepleier. Flertallet viser til at arbeidsoperasjonen ble foretatt i kontrollerte former og at det ikke skjedde noe uventet under snuingen/løftet. A og B hadde snudd den aktuelle pasienten mange ganger tidligere og visste både hvor tung hun var og hvordan snuoperasjonen skulle utføres. De utførte arbeidsoperasjonen sammen og flertallet bygger på at begge brukte krefter og at løftet/snuoperasjonen ikke var tyngre enn det A var kjent med og måtte regne med. Flertallet finner det heller ikke sannsynliggjort at A stod i en spesielt uheldig arbeidsstilling eller at det var andre forhold ved snuoperasjonen/løftet som gjorde at hun ble påført en belastning utover det som hun måtte regne med.” 

Trygderettens kjennelse av 19.06.09 (TRR-2009-132)

Sykepleier fikk skulderskade etter løft av pasient. Han skulle hjelpe en beboer opp i sengen for å hvile middag. Det ble anført at hendelsen var plutselig og uventet, i og med at han forventet at pasienten skulle ha hjulpet mer til og tyngden på løftet ble derfor uventet. Retten ser det slik at det ligger innenfor normalsituasjonen for arbeidsplassen, at det var vanlig prosedyre at slik forflytning bare ble utført av en pleier og at det ikke var usedvanlig for en erfaren sykepleier at en pasient ikke er i stand til å hjelpe til i særlig grad slik at vekten blir relativ tung. 

Trygderettens kjennelse av 08.10.10 (TRR-2010-1242)

Spørsmål om godkjenning av yrkesskade ved pasientløft. A var en student som hadde sommerjobb på et sykehjem. Ved flytting av pasient fra seng til rullestol fikk han vondt i ryggen. Retten var enig med ankemotparten i at det ikke hadde oppstått noen plutselig eller uventet ytre hending. Flytting av pasient fra seng til rullestol kunne ikke sies å være usedvanlig i forhold til det som er normalt i skadelidtes arbeid. 

3.4.1    Spesielt tunge løft eller andre ugunstige arbeidsstillinger 

[Endret 10/13]

Nedenfor gis noen eksempler fra praksis: 

Trygderettens ankesak nr. 276/86. (ikke publisert)

Hjelpepleier var alene med en hjertepasient som plutselig ség bevisstløs sammen på en stol. Hun forsøkte å få vedkommende til å sitte bedre på stolen mens hun tilkalte hjelp slik at de kunne få pasienten løftet opp i sengen og starte hjertemassasje. I forbindelse med dette løftet fikk hun akutte ryggsmerter. Trygderetten fant at den plutselige og uberegnelige situasjon som oppstod medførte en ekstraordinær påkjenning for den skadelidte i og med at hun måtte handle raskt uten forberedende manøver for løft av “passiv” pasient. På denne bakgrunn fant retten at tilfellet måtte godkjennes som arbeidsulykke. 

Trygderettens ankesak nr. 2005/84. (ikke publisert)

Miljøterapeut ved barnepsykiatrisk avdeling fikk ryggsmerter mens hun løftet og holdt en 11 år gammel urolig og psykotisk gutt for å hindre han i å ødelegge seg selv eller inventaret. Trygderetten la til grunn at hendelsen oppstod med en viss plutselighet og at gutten måtte stoppes øyeblikkelig. Den fant at hendelsesforløpet representerte en ekstraordinær og uforutsett hendelse for den skadelidte, og at dette medførte en usedvanlig påkjenning eller belastning for henne. Tilfellet ble godkjent som yrkesskade. 

Frostating lagmannsretts dom 14.05.12 (LF 2011 202111)

I saken ble det lagt til grunn at løft av spesielt tunge gjenstander eller løft av uventet høy vekt i seg selv var tilstrekkelig til at ulykkesmomentet var oppfylt. A ble påført ryggskade etter løft av en særlig tung maskin sammen med en kollega. Det ble lagt til grunn at A regelmessig foretok relativt tunge løft i sitt arbeid, herunder løft av maskiner med vekt på 60-80 kilo. Sammen med en kollega. Løftet skadedagen var av en ny maskin som veide 140-145 kilo og vektet var uventet for både A og hans kollega. Maskinen skulle opp en trapp og A sto vendt mot trappen slik at han fikk det meste av maskinens vekt på seg. Lagmannsretten la til grunn at dette var løft av en «spesielt tung gjenstand» og at vilkåret etter § 13-3 andre ledd andre punktum var oppfylt.

Trygderettens ankesak nr. 1633/86 (publisert i årbok for trygderetten 1986, kjennelse nr. 39)

Bussjåfør hjalp politiet med å løfte til siden en feilparkert bil som sperret veien. Trygderetten fant under tvil å kunne godkjenne ryggskade som yrkesskade fordi han i den foreliggende situasjonen ble utsatt for en belastning utover det vanlige i sitt yrke som bussjåfør. 

Gulating lagmannsretts dom av 14.09.99 (LG-1998-1065)

Saken gjelder her om manøvrering av en svært tung stålplate som normalt ville ha blitt flyttet med truck. Skadelidte fikk ikke manøvrert trucken i riktig posisjon og da han prøvde å vippe platen på plass manuelt i en siste kraftanstrengelse, fikk han store smerter i ryggen. Vekten på platene var1012 kg. Lagmannsretten la vekt på platens tyngde, at han utførte arbeidet manuelt og at han på bakgrunn av arbeidspress satte i gang uten å vente på kollegaene. Påkjenningen ble ansett å ligge utenfor arbeidets alminnelige ramme. 

Fra dommen gjengis følgende vurdering: 

“Det bemerkes her at selve hendelsesforløpet, tiden fra N etter at det ble klart at trucken ikke kom inn i arbeidsteltet som planlagt, og etter at han hadde fått manøvrert platen i skråstilling slik at den hvilte mot truckgaffelen — og han begynte å forsøke å vippe den på plass manuelt, gikk det ca 20 sekunder til skaden inntraff. Dvs. fra han første gang prøvde å vippe platen på plass, herunder at platen gled litt, slik at han bestemte seg til å gjøre en siste kraftanstrengelse, og til skaden inntraff. Dette er ikke særskilt omtalt i faktagrunnlag som er lagt til grunn av Trygderetten, men oppfattes ikke heller å være i strid med dette slik det er bedømt. Poenget er at det gikk relativt kort tid fra N gjorde sitt første forsøk på å vippe platen over til skaden skjedde, og dette må kunne falle inn under hva som i teorien er uttrykt som en “hendelse”. Imidlertid, når lagmannsretten finner at skaden går inn som yrkesskade er ikke dette så sentralt. 

For lagmannsretten er det sentrale at etter omstendighetene anses hans arbeidsprestasjon og det som forårsaket ulykken, å falle utenfor det som betegnes som arbeidets alminnelige ramme. N’s oppgave angjeldende dag var å sandblåse og male plater som var kommet til X anleggsplass på X. Han hadde fått beskjed om at arbeidet hastet, og han satte i gang om morgenen før andre arbeidskollegaer var ankommet. Den normale måte å håndtere arbeidet på var å bruke truck. Platen, som viste seg å veie 1012 kilo, var av ham anslått til å veie flere hundre kilo. En normal arbeidsoperasjon ville være å kjøre trucken inn i arbeidsteltet, og plassere platen opp mot en arbeidsbukk ved hjelp av trucken. Det normale ville være å få platen i en slik posisjon uten bruk av håndkraft. På grunn av at trucken ikke kom tilstrekkelig inn i arbeidsteltet, fant N det nødvendig å gjennomføre arbeidsoperasjonen slik det fremgår av hans senere skadeforklaring gjengitt ovenfor. Når N i denne situasjon prøvde å vippe platen på plass manuelt, var dette etter lagmannsrettens vurdering utenfor arbeidets alminnelige ramme i den situasjon han der var i. Det forhold at platen i denne forbindelse gled litt, utgjorde ikke i seg selv noen risiko for skade på personell eller materiell. Men det førte til at han der og da bestemte seg for å gjøre en siste kraftanstrengelse for å få platen på plass; jf skadebeskrivelsen som her lyder: “Derfor fant jeg ut at jeg skulle gjøre et forsøk til”. Når N her gjorde en kraftanstrengelse som påførte ham akutte ryggsmerter, og som siden har vist seg å være så alvorlige at han i dag er100 % ervervsmessig ufør, finner lagmannsretten at dette er skjedd ved en slik hendelse som ligger utenfor arbeidets normale ramme og at det kan henføres som arbeidsulykke etter folketrygdlovens § 11‑4 nr 1 første ledd.” 

Selv om lagmannsrettens avgjørelse i den aktuelle sak gjelder et vedtak etter den gamle folketrygdloven, vil den ha relevans i forhold til vurdering av begrepet “arbeidsulykke” i § 13‑3 andre ledd da § 13-3 andre ledd er ment å være en kodifisering av praksis.   

Skadelidte var klar over at stålplaten var svært tung og hvilken form den hadde. Han vurderte selv og bestemte hvordan han skulle utføre forsøket med å flytte platen opp mot arbeidsbukken. Det forhold at platen ved forsøket på å forflytte den ved håndkraft gled litt representerte ikke noe ulykkesmoment, jf. lagmannsrettens uttalelse om at dette forholdet “utgjorde ikke i seg selv noen risiko for skade på personell eller materiell”.  

Frostating lagmannsretts dom 13.12.99 ( LF-1999-00464)

Skadelidte pådro seg ryggskade ved løfting av et skrivebord. Situasjonen var ikke uforutsigbar/ulykkesartet. Flytting av skrivebord var innenfor arbeidets alminnelige ramme for en kontorfunksjonær (saksbehandler).  

Borgarting lagmannsretts dom 19.04.02 ( LB-2001-01935)

Renholder pådro seg prolaps etter å ha løftet sekk med returpapir. Etter lagmannsrettens oppfatning var det  

”bare vekten i seg selv som anføres å være det uforutsigbare element. Det har ellers ikke inntruffet noe ulykkesartet eller uventet i hendelsesforløpet[...] Etter lagmannsrettens oppfatning ligger ikke løft av tunge sekker utenfor arbeidets alminnelige ramme. Å måtte være forberedt på at sekker med avfallspapir kunne ha forskjellig vekt og ta forholdsregler i forhold til dette.”  

Staten frifunnet. Anke til HR nektet fremmet.  

Trygderettens kjennelse av 23.09.11 (ankenr 11/01455-ikke publisert)

Spørsmålet i saken var om vilkårene etter andre ledd andre punktum var oppfylt. Rørleggeren måtte vippe opp et dusjkabinett på ca100 kgmed en hånd og bruke den andre hånden til å nå slangene bak dusjkabinettet som skulle skiftes. Trygderetten viser til at det ligger innenfor en rørleggers oppgaver å flytte et dusjkabinett og at han i utgangspunktet foretok et gjennomtenkt og kontrollert løft. Det må også forventes at rørleggere arbeider under trange forhold og i til dels ubekvemme arbeidsstillinger. I dette tilfellet var det eksepsjonelt trange forhold på badet, ledningene bak dusjkabinettet var unormalt korte og dusjkabinettet var svært tungt. På dette badet var det ikke til hjelp at dusjkabinettet hadde hjul bak som følge av de svært trange forholdene. Under tvil var dette etter rettens oppfatning en ekstraordinær belastning slik at andre ledd andre punktum var oppfylt. 

3.4.2    Andre ulykker i forbindelse med løft o.l 

Nedenfor gis noen eksempler fra praksis: 

Som eksempel på løfteskade som ikke ble godkjent er en skadelidt som sammen med en kollega bar en kasse på 50 kilo og fikk plutselig smerter i ryggen under bæringen. Han kunne ikke oppgi noen spesiell ytre hendelse eller belastning som årsak til skaden. Hvis derimot kollegaen hadde sluppet taket i kassen slik at den skadede plutselig fikk hele vekten over seg, ville skaden blitt ansett som forårsaket av ulykke (plutselig ytre påkjenning osv.). 

Ankesak nr. 136/68. (ikke publisert)

En mann som var i ferd med å reise en lysstolpe fikk slitt av muskler i armen fordi han sto i en uheldig arbeidsstilling da han favnet rundt stolpen for å vri den på plass. Mannen sto i et trangt hull, med skrånende vegger i en bøyd, vridd stilling da han skulle vri stolpen på plass. På grunn av den uheldige arbeidsstillingen ble kroppen uventet utsatt for en sterk og usedvanlig belastning som skadede ikke var forberedt på. Skaden ble godkjent. 

Ankesak nr. 290/84. (ikke publisert)

Platearbeider pådro seg rygg- og bensmerter under løft av en ca.100 kg. tung rist. Han arbeidet i en meget vanskelig arbeidsstilling idet han måtte balansere på5 cmbrede skinner som var montert med70 cmmellomrom. Takhøyden var svært lav (150 cm.). Under løftet hang risten seg fast. For å få den løs måtte han stå fremoverbøyd, noe som medførte en større belastning på ryggen. Han fikk da smerter i ryggen og bena, men kunne ikke slippe risten fordi det gikk folk tre meter under, før en kollega klatret opp og tok over. Trygderetten la vekt på at arbeidet skjedde under forhold nær faregrensen og at små avvik fra normal arbeidsrutine ville kunne føre til ulykke. Skaden ble ansett som et utslag av en farerisiko ved utførelsen av arbeidet. Tilfellet ble godkjent. 

Ankesak nr. 1179/84. Publisert i årbok for trygderetten 1986, kjennelse nr. 28. Saken er i tillegg omtalt i kjennelse av 23.04.04 (TRR-2003-2452).

Servicemannen pådro seg en muskelstrekk i ryggen under reparasjon av en traktor. Skaden skjedde ved løft av en stålplate som var montert under traktoren og veide 50-60 kg. Platen var hengslet på sidene, og det ble angitt at dette var sjelden. Trygderetten la vekt på at skadelidte på grunn av den spesielle hengslingen og trange arbeidsforhold måtte stå i en for kroppen unaturlig stilling, og fant at han ved dette løftet ble utsatt for en usedvanlig påkjenning som lå utenfor arbeidets alminnelige ramme. Tilfellet ble godkjent. 

Ankesak nr. 3839/92 (ikke publisert)

En kokk på oljeplattform skulle hente en 10 kilo tung eggkartong på kjølerommet. Det var et trangt, lite rom. Han anga at han stod forkjært og måtte bøye seg sidelengs inn under nederste hylle hvor eggkartongen stod. Kartongen hadde på grunn av noe eggsøl limt seg fast i gulvet. Vedkommende måtte derfor ta ekstra hardt i, og løftet ble tyngre enn forventet. Tilfellet ble godkjent. 

Gulating lagmannsretts dom av 18.04.05 (RG-2005-1330)

Under bæring av panel merket A at panelet ble ustøtt og kom i ubalanse. Da han forsøkte å stabilisere panelet, kjente han smerter i korsryggen. Lagmannsretten la til grunn at panelet ikke var spesielt tungt og at forholdet på stedet ikke var spesielt risikofylt eller vanskelige. Det ble ikke handlet under tidspress. A hadde også lang praksis som tømrer og han hadde gode forutsetninger for å kunne håndtere situasjoner med ubalanse under bæring. Belastningen ble funnet å ligge innenfor det normale for vedkommende. Ikke arbeidsulykke. 

Trygderettens kjennelse av 24.09.10 (TRR-2010-957)

A arbeidet som renholder/søppeltømmer i Z da den aktuelle ulykken skjedde og tømming av søppelkasser inngikk som en del av hans hovedarbeidsoppgaver. Han hadde hatt de samme arbeidsoppgavene i flere år og hadde således erfaring fra arbeidet. Søppelkassen viste seg å være uventet tung. Etter rettens syn måtte han være forberedt på at søppelkasser kunne ha ulik vekt, at de kunne være forholdsvis tunge og ta forholdsregler i forhold til dette. Selv om søppelkassen var uventet tung, var det slik retten så det ikke godtgjort at vekten var så betydelig at den i seg selv kan anses å utgjøre en usedvanlig påkjenning eller belastning utover det som var normalt i As arbeid. 

3.5       Skader som skjer uten noen påviselig ytre påvirkning og/eller belastning 

Fallulykker

Tidligere praksis ved fallskader innebar at fall på samme plan ikke ble godkjent som arbeidsulykke med mindre det skyldtes en ytre påkjenning - f.eks. at skadelidte gled eller snublet i noe. Trygderetten har senere godkjent en rekke tilfeller hvor skaden skyldtes fall på samme plan, uten noen påviselig ytre påkjenning. I samsvar med dette er praksis omlagt slik at et hvert fall skal anses som en arbeidsulykke. Dette gjelder også fall som skyldes sykdom eller et illebefinnende. Sykdommen som var årsaken til fallet kan naturligvis ikke godkjennes. Denne praksis er lagt til grunn i bl.a. følgende trygderettskjennelser: ankesak nr.1628/86, ankesak nr.1302/86 og ankesak nr. 1738/85. Praksis er videre lagt til grunn i nyere praksis se TRR-2002-02975 og TRR-2004-03189. 

"Sammenstøt" med gjenstander og lignende

Etter forvaltningspraksis godkjennes skader i forbindelse med fall i samme plan som yrkesskade, til tross for at fallet ikke er forårsaket av noen ”ytre” påkjenning, se avsnittet foran. I tråd med denne praksis, er kravet til ”ytre” påkjenning også lempet på i visse andre tilfeller. 

Det gjelder f.eks der medlemmet skader seg på grunn av en ”indre” årsak, som eksempelvis sykdom eller uaktsomhet, forutsatt at den ”indre” årsaken medfører at skaden oppstår som følge av ”sammenstøt” mot en gjenstand eller lignende. 

Eksempler på slike tilfeller: 

1) Der skadelidte på grunn av uoppmerksomhet slår hodet i et skap når han/hun reiser seg, dunker hodet i dørkarmen når han/hun går inn i en bil, eller der sjåføren kjører av veien og skader fordi han/hun slår på bilradioen. Forsettelig (bevisst) påført skade kan ikke godkjennes, se punkt 3.11. 

2) Der skadelidte slår hodet i skrivebordet i forbindelse med sykdom, eksempelvis hjerneslag eller epileptisk anfall. I likhet med hva som gjelder for fall i samme plan, vil den bakenforliggende sykdommen ikke godkjennes som yrkesskade. 

Skader som skjer i forbindelse med trimaktiviteter, ballspill mv.

Det hender at skader skjer uten at det kan påvises noen ytre påkjenning/belastning som årsak. Slike skader skjer ofte under utførelse av trimaktiviteter, f.eks. ballspill. Som et eksempel kan det vises til en kjennelse av Trygderetten 14.05.92 (ankesak nr. 1677/89 - ikke publisert) som gjaldt en gymnastikklærer som under fotballspill sammen med en del andre lærere på skolen fikk en skade så den ene achillessenen røk. Da det ikke forelå noen opplysninger i saken om at læreren hadde vært utsatt for noe ytre påkjenning eller belastning - ble skaden ikke godkjent. Trygderetten stadfestet vedtaket med bl.a. denne begrunnelse: 

“...... slik hendelsesforløpet er beskrevet, kan ikke retten se at ballspillet ble foretatt under så spesielle omstendigheter at det medførte en usedvanlig påkjenning eller belastning som lå utenfor rammen for det som er vanlig under slikt spill. Retten kan heller ikke se at det under spillet inntraff noen hendelse av mer markert ulykkesartet karakter. Retten vil også tilføye at spillet var et ledd i en frivillig lek- og treningsaktivitet uten press av noen art.” 

En skade som nevnt ville kunne blitt godkjent dersom den rammet en skoleelev under utførelse av trimaktiviteter i en gymnastikktime, se punkt 3.7.   

Skader på grunn av hopp, overtråkking mv.

Som utgangspunkt kan skader ved frivillig hopp ikke godkjennes med mindre skaden er forårsaket av noe uforutsett dvs. når det foreligger et ulykkesmoment. 

Trygderetten fant i kjennelse av 29.04.05 (TRR-2005-40) at det ikke forelå et ulykkesmoment da en en assistent ved SFO som hoppet over en bukk og fikk en vridning av høyre kne og rev av korsbåndet i det hun landet. Retten gir følgende uttalelse: 

”Skader som oppstår ved frivillige hopp, godkjennes ikke som yrkesskade, med mindre skaden er forårsaket av noe uforutsett. Ved frivillige hopp anses personen for å være ”herre over situasjonen”. Personen bedømmer selv hoppets høyde, og bestemmer i hvilket øyeblikk det skal utføres. Retten mener at Ap foretok et kontrollert hopp ned bra bukken. Avslutningsvis vil retten opplyse at et korsbånd kan ryke av seg selv. Selv om korsbåndet til Ap røk, innebærer ikke det nødvendigvis at det inntraff en ulykkesartet hendelse.” 

Det foreligger imidlertid et ulykkesmoment når det i forbindelse med hoppet inntreffer noe uforutsett, f.eks. at vedkommende faller, snubler, tråkker forkjært på en sten eller i et hull i bakken o.l. Se egne regler for hoppskader blant skoleelever under punktet 3.7. 

Skader på grunn av vridning

Høyesterett la til grunn i RT-2009-1626 (Musikklærerdommen) at det ikke forelå en arbeidsulykke da læreren i ungdomsskolen pådro seg en bruskskade i kneet. Det fremgår følgende av dommen i premiss 39: 

”At elever i ungdomsskolealder er urolige og uoppmerksomme når læreren står med ryggen til, er høyst vanlig og påregnelig, og A hadde selv full kontroll over når og hvordan uroen skulle takles. Det forelå ikke noe faremoment som tilsa at hun måtte handle spesielt raskt.” 

Videre fremgår i premiss 40: 

”Heller ikke var det noe unormalt med gulvet i musikkrommet der undervisningen skjedde – gulvet ga ikke spesiell motstand. Jeg understreker at foten ikke satt fast i gulvet i fysisk forstand, men at A på grunn av fiksjon mellom gulv og skosåle ikke fikk foten med seg da hun roterte” 

I dom av 02.09.11 (LF-2011-42663) har Frostating lagmannsrett behandlet spørsmålet om det forelå et ulykkesmoment ved vridning av ryggen. Saken gjaldt en omsorgsarbeider som redde opp en seng mens hun holdt øye med en psykisk utviklingshemmet på badet ved siden av. Hun stod bøyd over sengen og vred på overkroppen for å holde øye med brukeren som var på badet. Dette ga umiddelbart ryggsmerter og medførte at hun ble lam fra livet og ned. Av dommen fremgår følgende: 

”Under stell av psykisk utviklingshemmede vil det snarere være hovedregelen enn unntaket at man må passe på brukere samtidig som man utfører dagligdagse gjøremål i for eksempel kjøkken, soverom og bad, eller driver aktiviteter utendørs. Dette er typisk, enten det er fare for å bli angrepet – noe som ikke var tilfellet for A – eller det er fare for at brukerne kan skade seg selv. Hendelsen mangler det usedvanlige skadepotensialet. Det var ikke noe spesielt risikomoment som lå utenfor normal arbeidsprosedyre. Avviket fra normale rutiner var så lite at hendelsen ikke kan betraktes som arbeidsulykke.”  

3.6       Elevulykker 

Ved skoleskader kan det ofte være vanskelig å avgjøre om det foreligger et ulykkesmoment eller ikke. I praksis godkjennes derfor skader som oppstår uansett om eleven påberoper seg et markert ulykkesmoment eller ikke. Når det gjelder yngre skoleelever vil en således godkjenne skader inntruffet under “slåssing” eller “knubbing”. Også skader inntruffet under andre hendelser vil kunne godkjennes selv om det er usikkerhet knyttet til ulykkesmomentet.    

Forvaltningspraksis har vært liberal ved godkjennelse av yrkesskade når det gjelder yngre skoleelever. En elev som drev og sugde på et stykke tørris og uforvarende kom til å svelge denne, fikk skaden godkjent som yrkesskade. Derimot mente tidligere trygdeetaten at det ikke forelå et ulykkesmoment da en ungdomsskoleelev skadet tennene ved å bruke dem til å åpne en brusflaske med. Det kan altså være aktuelt å legge en viss vekt på alder i vurderingen av om det kan sies å foreligge ulykke. 

Trygderetten har i kjennelse av 27.10.06 (TRR-2006-2529) vist til Trygderettens uttalelse i ankesak nr 570/72 (ikke publisert) og gjengir følgende: 

”Retten ser det slik at en vesentlig hensikt med å la en så stor ”yrkesgruppe” som skoleelever bli omfattet av yrkesskadetrygden har vært å skaffe trygdemessig dekning for de spesielle risikoforhold som oppstår når store grupper med barn og ungdom er i stadig kontakt med hverandre uten at de er under tilsyn av sine foreldre.” 

Hva som menes med yngre skoleelever er ikke nærmere beskrevet i praksis. Ved vurdering av det konkrete tilfellet må det foretas en vurdering av hendelsens karakter og hvilken alder det er på skoleeleven. I tillegg kan det legges vekt på om det foreligger spesielle risikoforhold ved hendelsen. 

Se også punkt 3.7 for gymnastikkskader. 

3.7       Gymnastikkskader for elever og lærere 

Ofte kan det være vanskelig å avgjøre om en elev i kroppsøvingstimen har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som ligger utenfor rammen av det ordinære. Tidligere har det vært en forutsetning for å godkjenne en hendelse som arbeidsulykke at det har foreligget et markert ulykkesmoment som f.eks. fall, glidning, sammenstøt e.l, eller at eleven har vært satt til å utføre en øvelse som ligger klart utenfor det som kan ventes i en ordinær kroppsøvingstime. I den senere tid har imidlertid Trygderetten godkjent en rekke gymnastikkskader selv om det ikke har foreligget en ytre påkjenning eller en ekstraordinær situasjon. I flere av disse tilfellene er følgende begrunnelse benyttet: 

“Når det gjelder skoleskader av denne art må det ses hen til at gymnastikk er obligatorisk og at elevene føler plikt til å delta i øvelsene uansett hvilken form de til enhver tid befinner seg i. Da det gis karakter i faget, vil enkelte elever føle seg presset til å gjøre øvelser de har problemer med eller å presse sin yteevne maksimalt i fellesøvelser. Det er også meget stor forskjell på elevers fysiske forutsetninger for å utføre de forskjellige øvelser og måten de klarer det på. Med det press som enkelte føler, vil faren for skade - særlig for elever med svakere fysikk - være nærliggende. Retten antar derfor at skader som oppstår i gymnastikktimer under ledelse av lærer må ses i lys av dette. Forholdene her skiller seg etter rettens mening vesentlig fra skader som oppstår ved trening og idrettsarrangementer som er frivillige og hvor deltakelse er opp til den enkelte.” 

Under henvisning til at faget er obligatorisk og karaktergivende vil således de aller fleste skader som oppstår under øvelse/ballspill i kroppsøvingstimen til og med videregående skole, bli godkjent som yrkesskade. Unntak vil f.eks. være selvforskyldt skade ved slåssing e.l. 

For elever ved læreanstalter utover videregående skole vil det imidlertid fortsatt være en forutsetning for å godkjenne en skade som yrkesskade at det har foreligget en ulykkespreget hendelse eller at øvelsen som har forvoldt skaden, har hatt en vanskelighetsgrad over det normale for den type utdanning/undervisning eleven følger. 

Trygderettens kjennelse av 05.03.04 (TRR.2003-2646).

Elev ved idrettslinjen i videregående skole hadde et uhell i forbindelse med et hopp. Elevene skulle hoppe ned i en elv fra stor høyde. Skadelidte, som hadde trent særskilt på ulike former for hopping og stuping, gjorde en baklengs salto, men slo over og landet på ryggen. Retten viste til at hoppingen var del av et undervisningsopplegg i skolens regi. Den inngikk i et karaktergivende fag, og dristighet ble i noen grad sett som en del av den faglige utviklingen. Også det hoppet saken gjaldt, skjedde under tilsyn av lærer og instruktør, og eleven ble ikke rådet fra å utføre hoppet. Retten fant at hendelsen hadde skjedd i skolesituasjonen og at den måtte anses som en arbeidsulykke, jf. folketrygdloven § 13‑10 og § 13‑3. Spørsmålet om årsakssammenheng mellom påberopte plager og arbeidsulykken var ikke vurdert og det påankede vedtak ble opphevet og saken hjemvist til ny behandling. 

Trygderettens kjennelse av 19.05.00 (TRR-1999-3808).

Skadelidte var elev ved fengselsskolen. Av skademeldingen fremgår at han spilte innebandy i gymsalen da han tråkket feil og skade kneet. Retten viste til at det i Trygderetten er avsagt en rekke kjennelser vedrørende skoleelever som skader seg under pålagt idrettsutfoldelse i skolens regi. I foreliggende sak bygde retten på at aspiranter ved fengselsskolen er under press til å yte sitt ytterste under fysisk trening for å fylle utdanningens mål. Retten sa videre at ruptur av korsbånd er en alvorlig skade. Ut fra skadens art la retten til grunn at skaden inntraff som følge av en ulykkesartet hendelse. Det ble også vist til de generelle uttalelsene som gjengitt ovenfor. 

Trygderettens kjennelse av 04.11.05 (TRR-2005-1326, Kanonballkjennelsen).

Saken gjelder en lærer i kroppsøving som deltok i kanonballspillet. Under spillet hoppet/snublet hun over en benk som markerte baneskillet og falt slik at hun brakk kragebenet. Av kjennelsen fremgår følgende: 

”Forstrekninger etter overtråkk og muskelbrister ved ekstraordinære anstrengelser, vil jevnlig falle utenfor, dersom man ikke konstaterer spesielle hendelser forut for skaden.” 

Videre fremgår: 

”Selv om hun arbeidet som lærer i kroppsøving, fremgår det at hun deltok i kanonballspillet fordi en gruppe elever hadde ansvaret for instruksjonen. Retten oppfatter dette slik at deltakelse i kanonball var en mer sjelden forteelse for AP. Selv om spillet i seg selv neppe kan sies å representere noen stor økning av risiko for skade, synes det å avmerke banehalvdeler med benker å innebære en spesiell risiko. Selv om spillerne normalt forholder seg til benkene slik at skade ikke inntreffer, vil det å snuble i den, eller måtte hoppe over og miste kontrollen slik at man faller, tilsi en spesiell risiko og representere en slik ytre påvirkning som nevnt i folketrygdloven § 13-3.” 

Trygderettens kjennelse av 30.06.06 (TRR-2006-1077)

En lærer/assistent skadet akillessenen under fotballspill i gymtime, idet han tråkket forkjært da han skulle motta en ball. Skaden ble ikke godkjent som yrkesskade. Retten legger følgende til grunn: 

”Skaden må anses å ha skjedd i forbindelse med en ordinær situasjon under ballspill, idet han får en ball mot seg. Det uttales at ballen ble sparket ”knallhardt”, men det er også opplyst at det ble brukt såklat softball. Retten kan heller ikke se at hendelsen medførte en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i gymnastikktime.” 

3.8       Profesjonelle idrettsutøvere 

Høyesterett behandlet i RT-2006-1642(Fotballballdommen) ulykkesskade hos en profesjonell fotballspiller. Sakens sentrale spørsmål gjaldt terskelen for arbeidsulykke. 

Av dommens premiss 36 fremgår følgende: 

”Hva som må anses plutselig og uventet vil måtte bedømmes ut fra i hvilken sammenheng hendelsen finner sted. Mens det å skli, falle eller bli dyttet overende, i en rekke sammenhenger har vært tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav, vil slike hendelser klart nok ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller. Dette innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Den ordinære utførelse av arbeidet, herunder sammenstøt med motspillere, vil selv om de fører til skade, normalt ikke kunne anses som yrkesskade. Spørsmålet er hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være for at en arbeidsulykke foreligger”. 

Av dette kan man slutte at de fleste skader som påføres profesjonelle idrettsutøvere under spillets normale gang og formål, vil ikke være forårsaket av en arbeidsulykke. For at det skal foreligge en arbeidsulykke, må det være et avvik fra det normale. Hvor stort avviket fra spillets normale gang og formål må være for at det skal foreligge en ulykke sa ikke Høyesterett noe generelt om, men uttalte (premiss 37) at det ikke var grunnlag for å oppstille et krav om betydelig avvik fra det ordinære. I samme premiss ble det uttalt at risikoen for skade som profesjonell fotballspiller er betydelig og at den vesentlige del av denne risikoen faller utenfor yrkesskadedekningen fordi den er et resultat av den ordinære utførelsen av arbeidet. Dette må tolkes dithen at profesjonelle fotballspillere må akseptere en egenrisiko. 

Etter anvendelse av denne normen på det konkrete hendelsesforløpet i saken konkluderte Høyesterett med at den hendelsen A 

”ble utsatt for, atskiller seg markert fra spillets ordinære gang, og at den hadde et betydelig skadepotensiale”. 

Under premiss 38 gir Høyesterett en 

”dekkende beskrivelse av de hovedelementer som normalt vil inngå ved avgjørelsen av om det foreligger en arbeidsulykke”. 

Det framgår her følgende: 

”Det er framlagt tre nyere avgjørelser av Trygderetten i tillegg til den påankede som gjelder spørsmål om godkjenning av personskader som yrkesskade under profesjonell utøvelse av lagidrett. Den første er en summarisk kjennelse 25. april 2003 i sak 03/01931 etter trygderettloven § 21 tredje ledd om en fotballkeeper som ble skadet under fall ved redning, hvor Trygderetten stadfestet et avslag på krav om å få skaden godkjent som yrkesskade. I kjennelse 20. februar 2004 i sak 03/01737 (TRR-2003-01737) ble en profesjonell håndballspiller skadet i kneet etter en takling. Etter anke godkjente Trygderetten kneskaden som yrkesskade da den ble ansett for å ha vært usedvanlig i forhold til hva en profesjonell håndballspiller må akseptere og regne med under normal utøvelse av sin yrkesaktivitet. I kjennelse 4. november 2005 i sak 05/01326 (TRR-2005-01326) gjennomgikk Trygderetten en rekke avgjørelser fra senere år om idrettsskader. Denne praksis oppsummeres slik: 

”Slik denne rett oppfatter ovennevnte saker, og den praksis som er etablert, legges det vekt på hvilken risiko det er ved den skadeutløsende aktivitet, i hvilken grad aktiviteten inngår i den skadedes vanlige arbeidsoppgaver, hvilken kontroll vedkommende hadde med situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet.” 

3.9       Trening/øvelse i arbeid av politi, brannmenn o.l.  

Enkelte yrkesgrupper gjennomfører i arbeidstiden trening eller øvelser på realistiske situasjoner. Som eks. kan nevnes politiet som har øvelser på arrestasjoner, demonstrasjoner osv eller brannmenn som øver på slukning av bygninger, røykdykking osv. Det kan være vanskelig å avgjøre om disse har vært utsatt for en arbeidsulykke da de skal øve på det uventede samtidig som de er forberedt på at det uventede skal inntreffe. I hvert enkelt tilfelle må det foretas en konkret vurdering. 

I kjennelse av 26.01.01 (TRR-2000-2368) la Trygderetten til grunn at flyvertinnen som hadde deltatt på kurs og trent på åpning/lukking av flydørene ikke hadde vært utsatt for en arbeidsulykke. Det var anført at servicedøren var spesielt tung og at det var kurset som var årsaken til smerter i høyre skulder som til slutt medførte operasjon. Retten la vekt på at kurset ble gjennomført som planlagt, at det ikke var opplyst at det måtte ytes større anstrengelser enn forventet og at det heller ikke var opplyst at øvelsen ble gjennomført på en måte som medførte spesiell risiko. 

Trygderetten har i kjennelse av 14.11.03 (TRR-2003-921) behandlet spørsmålet om en politibetjent som røk akillessenen da han løp60 meteri forbindelse med en årlig godkjenning som operativ mannskap kunne godkjenne som yrkesskade. Politibetjenten var etterforsker ved narkotikaavsnittet og arbeidet i hovedsak med kontorarbeid. Trygderetten la til grunn at løpetesten var en del av tjenesten og medførte ikke noen usedvanlig belastning i forhold til det som var normalt i As arbeid. 

Hålogaland lagmannsrett har i dom av 02.06.09 (LH-2008-185235) behandlet spørsmålet om en brannmann som fikk strekk i ryggen da han løftet en 25-liters kanne fylt med sand under en obligatorisk øvelse hadde vært utsatt for en arbeidsulykke. Kannen skulle først bæres ned en trapp og så opp igjen. A forklarte at han bar kannen på den ene siden av kroppen og befant seg derfor i en skjev stilling under øvelsen. Idet han gikk ned trappen fikk han en vridning i ryggen. Øvelsen ble utført på tid, så det var derfor et poeng å utføre øvelsen så raskt som mulig. 

Lagmannsretten uttaler følgende: 

”Siden skaden skjedde etter at A allerede hadde båret kannen en gang ned og opp trappa, var heller ikke tyngden av kannen, bærestillingen, trappas konstruksjon eller andre elementer ved øvelsen ukjent for ham på det tidspunkt skaden oppsto.” 

Videre sider lagmannsretten følgende: 

”Det mest sannsynlige er at skaden oppsto som følge av en forkjær kroppsstilling i den konkrete situasjonen, uten noen ytre påvirkning av plutselig eller uventet art. At A opplevde smertene som en plutselig påkjenning som følge av løftet og arbeidsstillingen, er ikke relevant i denne sammenheng.” 

Videre følger: 

”Lagmannsretten kan vanskelig se at den aktuelle øvelsen fremsto som en usedvanlig påkjenning for en profesjonell brannmann, eller at hendelsen var et utslag av en for ham vanskelig arbeidsstilling. Den øvelsen brannmennene her var satt til må betraktes som et ledd i en høyst realistisk situasjon, hvor den helt sentrale arbeidsoppgaven for denne yrkesgruppen, nemlig å redde personer og verdier ut av brennende hus, blir testet. Også i virkeligheten vil arbeidet regelmessig foregå under høyt tidspress, innebære tunge løft i ulike arbeidsstillinger iført røykdykkerutstyr og kreve evne til å bevege seg i ulike og til dels svært vanskelige omgivelser. … At det på grunn av trappas beskaffenhet var nødvendig å løfte kannen med en hånd, for å kunne holde seg i gelenderet med den andre, kan heller ikke betraktes som usedvanlig i en realistisk situasjon.” 

Anke til Høyesterett ble nektet fremmet. 

Trygderetten la til grunn i kjennelse av 24.08.01 (TRR-2000-5331) at fengselsbetjenten hadde vært utsatt for en arbeidsulykke da han som instruktør i konflikthåndtering/selvforsvar ble utsatt for plutselig og overdreven tvangsbruk. Han ble som markør i en celleaksjon, lagt på magen i bakken og høyre ben bent fremover slik at han fikk meniskskade og delvis avrevet korsbånd. Retten uttalte følgende: 

”Etter rettens mening ligger det også i sakens natur at hardhendt behandling og tvangsbruk, og derved risiko for å bli påført noe skade, i utgangspunktet ikke kan anses som uventet eller som en usedvanlig påkjenning eller belastning i forhold til hans normale arbeidssituasjon på skadetidspunktet. Å bli lagt i gulvet og utsatt for nødvendig håndtering i overensstemmelse med formålet med treningen for elevene, må således anses normalt i Aps arbeid.

Dog innebærer en slik arbeidssituasjon nær faregrensen for skade, etter praksis at mindre avvik fra det normale vil kunne anses for en usedvanlig påkjenning i forhold til det normale i yrket.” 

I kjennelse av 04.09.09 (TRR-2009-466) kom Trygderetten til at miljøterapeuten som jevnlig deltok i trening/øvelse på konflikthåndtering ikke hadde vært utsatt for en arbeidsulykke. A var ansatt ved et sykehus og sto låst fast under armen til en treningspartner og skadet arm/skulder i forsøk på å komme seg løs. Retten uttaler følgende: 

”Selv om det etter praksis kreves forholdsvis lite av avvik fra det normale for å anse forholdet som en arbeidsulykke, når arbeidssituasjonen som her ligger nær faregrensen for skade, finner retten ikke at det kan sies å foreligge en arbeidsulykke i dette tilfellet.

Etter rettens syn var det ikke noe ekstraordinært eller uventet ved hendelsen som utløste skaden i foreliggende sak, slik den er beskrevet. Ap har nok vært utsatt for en stor belastning ved å skulle komme seg løs fra grepet til den tyngre og sterkere kollegaen. Retten oppfatter det imidlertid slik at det greide seg om en kontrollert situasjon hvor han uheldigvis skadet seg, men som ikke kan sies å være en arbeidsulykke i folketrygdlovens forstand.” 

3.10     Eksempler på andre typer hendelser enn de som er nevnt ovenfor 

Lynnedslag, insektstikk, hundebitt o.l.

Selv om slike hendelser ikke er vanlige bedriftsulykker, vil de kunne anses som arbeidsulykker i lovens forstand dersom de inntreffer i arbeid, på arbeidsstedet, i arbeidstiden. 

Høyesterett har i RT-2009-1619 (Myggstikkdommen) behandlet spørsmålet om myggstikk som inntraff i arbeidstiden kan anes som en arbeidsulykke. Det legges til grunn at hendelsen bare kan vurderes som arbeidsulykke dersom insektstikket og smitten vurderes under ett. 

Videre fremgår det av dommens premiss 50: 

”Det særegne ved As skade er at verken stikket eller smitten har noen tilknytning til As yrkessituasjon på en annen måte enn ved at hendelsen fant sted i arbeidstiden. Utover dette er det tale om myggstikk og smitte som personer som deltar i yrkeslivet kan bli påført hvorsomhelst og nårsomhelst, det være seg i arbeidstiden eller i fritiden. Hendelsen har derfor – selv når man ser stikket og smitten under ett – karakter av å tilhøre dagliglivets risiko.” 

Videre følger i premiss 50 siste setning: 

”Det er altså vanskelig å se at situasjonen her skal bedømmes annerledes enn om A hadde blitt stukket hjemme og smittet på arbeidsplassen.” 

Høyesterett konkluderte med at myggstikk med påfølgende smitte ikke er en arbeidsulykke. 

I dommen foretar Høyesterett også vurdering av rundskrivet i premiss 52 hvor det fremgår følgende: 

”For det første gir uttalelsen kun uttrykk for en mulighet. For det andre kan det ikke utelukkes at et insektstikk kan skape en mer ulykkespreget situasjon, for eksempel der det som følge av stikket oppstår momentan forgiftning, forsnevring av luftveier, allergisk sjokk eller lignende, eller der stikket medfører utforskjøring eller andre ukontrollerte bevegelser med skadefølge. Jeg behøver imidlertid ikke her ta stilling til i hvilken grad slike situasjoner vil være dekket av ulykkesbegrepet i lovens forstand.” 

Smitte 

Høyesterett har i dom av 20.11.2009 (RT-2009-1485) lagt til grunn at smitte påført ved for eksempel inntak av infisert mat ikke omfattes av ulykkesmomentet i § 13-3 andre ledd første punktum se premiss 22 og 23. Det henvises til at § 13-4 med tilhørende forskrift har regler om smitte og at sakene må vurderes etter disse bestemmelsene. Videre fremgår det av dommens avsnitt 24: 

"Jeg understreker at smittetilfeller unntaksvis vil kunne omfattes av reglene om arbeidsulykke dersom påføringen av smitte skyldes en ulykkesartet hendelse, for eksempel et sprøytestikk." 

Sveiseblink

Sveiseblink anses som arbeidsulykke dersom dette blir påført i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Alminnelige tilfeller av sveiseblink vil som regel ikke gjøre legehjelp eller medisiner nødvendig og heller ikke medføre sykmelding utover tre dager. Av praktiske grunner behøver derfor ikke arbeidsgiver sende skademelding til NAV-kontoret i slike tilfeller. 

Ran, overfall, katastrofer o.l. – fysiske og psykiske skadefølger

Fysiske skader som en skadelidt blir påført som følge av ran, overfall, katastrofer mv. på sitt arbeidssted vil bli godkjent som yrkesskade. Det er imidlertid ingen betingelse at skadelidte selv blir påført fysisk skade. En person, f.eks. en bank/postfunksjonær, som på sin arbeidsplass er vitne til at en kollega blir truet av en ransmann med våpen eller annet farlig redskap til å utlevere penger og senere får psykiske problemer, vil kunne få lidelsen godkjent som yrkesskade dersom kravene til årsakssammenheng er oppfylt. Det er her ikke krav om at vedkommende får diagnosen PTSD (posttraumatiske stresslidelser), men enhver psykisk sykdom kan godkjennes forutsatt at vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt. 

Forfrysninger

Forfrysninger blir i visse tilfeller ansett som følge av arbeidsulykker. Det kan være aktuelt hvis kulden har inntruffet plutselig og har vært særlig sterk. Når det gjelder vurderingen av hva som er ekstraordinær sterk kulde, er det verd å merke seg at temperaturen alene ikke avgjør risikoen for forfrysning. Luftfuktigheten og vindstyrkeforholdet er i så måte av betydning. Det legges videre vekt på om skadelidte i sitt arbeide hadde mulighet for å beskytte seg mot kulden, f.eks. i form av hansker e.l. Klare eksempler på hva som må godtas er skogsarbeideren som tråkker gjennom isen en kald vinterdag og forfryser bena. Påvirkning som varer utover en dag anses imidlertid ikke som ulykkesmoment, idet en legger til grunn at ulykkesbegrepet innebærer et moment av plutselig realisert risiko. 

Forfrysning kan i visse tilfeller godkjennes som yrkessykdom som likestilles med yrkesskade, jf. kommentarene til § 13‑4. 

3.11     Trusler, trakassering, seksuelle overgrep, oppsigelser, mobbing eller annet (psykiske skadefølger) 

Psykisk belastning i form av mobbing, trakassering osv. anses normalt ikke som arbeidsulykke, se bl.a. Trygderettens kjennelser TRR-2000-04826, TRR-2001-05423, TRR-2003-03972 og TRR-2004-1337. Det kan også vises til LA-2003-885 (RG-2003-478), og LG-2004-32049 hvor anken til Høyesterett ble nektet fremmet, HR-2006-662-U. 

Psykiske påkjenninger kan bare unntaksvis anses som arbeidsulykke, se bl.a. TRR-2001-00224, TRR-2004-4731, TRR-2005-780 og TRR-2008-1979. Terskelen er høy for å godkjenne psykisk sykdom som yrkesskade i henhold til praksis fra Trygderetten. 

Trygderetten har i kjennelse av 07.01.05 (TRR-2004-02021) uttalt følgende generelt om psykiske belastninger kan godkjennes: 

”I kjennelse av 12. april 2002 i ankesak nr 01/03303 uttalte Trygderetten blant annet at psykiske belastninger kan oppstå på mange vis i et arbeidsforhold, for eksempel ved stort arbeidspress, tyngende ansvar, omorganisering eller konflikter. Slike belastninger faller i seg selv utenfor folketrygdlovens ulykkesbegrep. Retten i foreliggende sak deler dette syn.” 

”I grensedragningen mellom hendelser som faller inn under ulykkesbegrepet og hendelser som faller utenfor, er det etter dette klart at det må skilles mellom rene psykiske belastninger på den ene siden og på den annen side psykisk skade som følge av fysiske angrep eller svært alvorlige trusler som etter sin art og konsekvens kan sammenlignes med fysiske angrep, jf. kjennelsen i ankesak 01/03303.” 

Tilsvarende er lagt til grunn i kjennelse av 21.10.05 (TRR-2005-00780). 

Nedenfor gis noen eksempler på situasjoner hvor det er gitt godkjennelse eller avslag ved psykisk belastning. 

Alvorlige trusler/trakasseringer

Trygderetten har i kjennelse av 06.07.01 (TRR-2001-00224) godkjent posttraumatisk stresslidelse som yrkesskade. Retten var satt med fem dommere. Saksforholdet var følgende: 

En 31 år gammel anleggsarbeider bidro til å avdekke omfattende tyverier blant de ansatte ved bedriften der han arbeidet. Etter oppfordring fra bedriften vitnet han om dette i en etterfølgende rettssak som førte til oppsigelse av tre arbeidstakere. Han ble etter dette i perioden vinteren 1992 til høsten 1995 utsatt for trusler, mobbing og trakassering både i arbeidstiden og på fritiden. Det ble truet med bruk av alvorlig vold og ”avretting”. Påkjenningene var så store at han utviklet en posttraumatisk stresslidelse som førte til at han ble uføretrygdet med en uføregrad på 100 % fra april 1996. 

Trygderetten la i sin kjennelse vekt på to episoder med trusler som fant sted vinteren 1992 med få dagers mellomrom. Overgrepene skjedde i arbeidstiden og var av begrenset varighet. De skjedde uventet og fra personer som han viste var i stand til å sette makt bak truslene. Han ble derved etter Trygderettens mening, utsatt for en påkjenning som klart var usedvanlig i forhold til en normal arbeidssituasjon, jf. folketrygdlovens § 13‑3 andre ledd, siste setning. Etter denne bestemmelsen regnes som arbeidsulykke også en konkret tidsbegrenset hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i skadelidtes arbeid. 

Trygderetten uttalte også bl. a. følgende: 

”Retten skal tilføye at det må skje en avgrensning mot ”lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid” jf. folketrygdlovens § 13‑3 tredje ledd. I det foreliggende tilfelle har de episodene retten har fremhevet vært av en slik alvorlighetsgrad og har inntruffet i slik tidsmessig nær sammenheng at lidelsen etter rettens syn ikke har utviklet seg over tid i lovens forstand”. 

Se våre kommentarer til § 13‑3 tredje ledd. 

Seksuelle trakasseringer/overgrep

Trygderetten har i en kjennelse av 12.04.02 (TRR-2001-3303) opphevet et vedtak om ikke å godkjenne en posttraumatisk stresslidelse som en hjelpepleier pådro seg etter seksuelle overgrep fra sin avdelingsleder. Hendelsesforløpet som ble lagt til grunn av Trygderetten var at hjelpepleieren og to kvinnelige kollegaer ble utsatt for seksuelle tilnærminger og befølinger m.v. fra sin arbeidsleder. I skadelidtes tilfelle gikk det ikke lenger enn gjentatte befølinger av overkroppen. Selv om det ikke var fremlagt noen dokumentasjon for det har Trygderetten også lagt til grunn at overgriperen senere ble domfelt for forholdet og at kommunen ble idømt erstatningsansvar for sin håndtering av saken. 

Trygderetten kom i sin kjennelse med bl.a. følgende bemerkninger: 

”Psykiske belastninger kan oppstå på mange vis i et arbeidsforhold, for eksempel ved stort arbeidspress, tyngende ansvar, omorganisering eller konflikter. Slike belastninger faller i seg selv utenfor folketrygdens ulykkesbegrep. Det er i Trygderettens praksis også lagt til grunn at mobbing og trakassering i utgangspunktet faller utenfor. Retten vil imidlertid vise til kjennelse av 6. juli 2002 i ankesak nr. 01/00224 hvor psykiske påkjenninger etter svært alvorlige trusler ble godkjent som yrkesskade. Retten sa i denne kjennelsen at vedkommende hadde vært utsatt for traumatiske opplevelser som ga psykiske symptomer med en alvorlighetsgrad på linje med senfølger etter ran. Det ble konkludert med at det ved avgrensningen mot ”psykiske påkjenninger eller belastninger over tid” som nevnt i folketrygdlovens § 13‑3 tredje ledd, må legges vekt på hendelsenes alvorlighetsgrad”. Kjennelsen Trygderetten her viser til har Rikstrygdeverket kommentert under strekpunktet ovenfor. Trygderetten påpekte, slik den også gjorde i nevnte kjennelse, at det at skaden er påført ved flere etterfølgende, likeartede hendelser ikke er til hinder for godkjennelse som yrkesskade.” 

Trygderetten uttalte videre at: 

”Retten vil også bemerke at et angrep eller overgrep kan omfattes av folketrygdens ulykkesbegrep uten at det dreier seg om voldsbruk av en slik art at man faktisk kommer fysisk til skade. Til sammenlikning vil et ransvitne vanligvis ikke komme fysisk til skade. Det er likevel ikke tvil om hendelsens dramatiske karakter. Retten vil også peke på at det seksuelle aspektet gjør overgrepet svært integritetskrenkende og skremmende for den som rammes.” 

Etter Trygderettens mening var imidlertid de faktiske forhold i saken for dårlig belyst og de aktuelle hendelser for svakt dokumentert til at retten kunne ta endelig stilling til om hendelsene omfattes av folketrygdlovens ulykkesbegrep. Retten anbefalte at rettsdokumentene fra straffesaken og fra erstatningssaken mot kommunen ble fremskaffet slik at hendelsesforløpet og overgrepenes art og alvorlighetsgrad ble nærmere belyst. 

Rettsdokumentene ble innhentet, og etter ny behandling av saken ble skadelidtes posttraumatiske stresslidelse som yrkesskade. Det ble bl. a. lagt vekt på at overgriperen ble straffedømt for overtredelsen av straffelovens § 212 første ledd. Det ble i begge rettssakene lagt til grunn at hjelpepleieren av sin avdelingsleder i løpet av en femmåneders periode, ved i alt 15 — 20 anledninger hadde befølt brystene til hjelpepleieren under klærne uten at det var gitt samtykke til dette. Slik faktum er redegjort for i straffesakene er det klarlagt at det her ikke dreier seg om en ”seksuell trakassering” i betydningen mer uspesifikk psykisk påkjenning over tid på linje med blant annet mobbing, men umiddelbare og klare fysiske psykiske integritetskrenkelser/overgrep av seksuell karakter. 

Oppsigelser/avskjed

Agder lagmannsrett har i en dom av 23.12.02 (LA-2002-885 A) slått fast at psykiske belastninger ved det å bli sagt opp av arbeidsgiver ikke kan anses som en arbeidsulykke i lovens forstand. Retten uttalte bl.a.: 

”Selv om det å miste arbeidet for noen er en så betydelig påkjenning at det kan gi opphav til varige psykiske skadevirkninger, ser lagmannsretten det slik at slike følger er utenfor hva folketrygdlovens regler om dekning for yrkesskader tar sikte. Det er ikke holdepunkter i lovens forarbeider eller i retts- eller forvaltningspraksis, så langt den er kjent for lagmannsretten, som taler for at belastning ved å avvikle et arbeidsforhold kan godkjennes som yrkesskade. I og for seg stenger ikke lovens ordlyd for at slike skader kunne omfattes. En meddelelse av oppsigelse eller avskjed vil gjerne skje ved en konkret tidsbegrenset hending, og for den enkelte kan hendelsen komme uventet og fremstå som usedvanlig. Lovteksten må imidlertid undergis en viss presiserende fortolkning i lys av hva en naturlig forståelse av begrepet arbeidsulykke tilsier, noe som også er i samsvar med den omfattende praksis som knytter seg til dette kriteriet i folketrygdloven.” 

Retten uttalte videre: 

”Størst skadepotensiale vil det knytte seg til uberettiget oppsigelse eller avskjed. For slike begivenheter inneholder imidlertid arbeidsmiljøloven et særskilt sanksjonssystem med rett til erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter § 62 annet ledd og § 66 nr. 5. Ellers er det årlig et meget betydelig antall arbeidstakere som mister arbeidet på grunn av virksomhetsnedleggelser eller omstillinger. Ikke minst gjør dette seg gjeldende i det private arbeidsliv. Selv om det fra den enkelte arbeidstakers ståsted vil kunne fortone seg som en sterkt uønsket begivenhet og noe av en personlig ulykke, er dette i mer overordnet perspektiv ikke et slikt negativt avvik fra hva som må forventes i et arbeidsforhold at det bør betegnes som en arbeidsulykke. Det er en annen type risiko som har materialisert seg enn i yrkesskadetilfellene. Lovens vilkår om ”usedvanlig belastning” er derfor ikke oppfylt i slike tilfelle.” 

Mobbing

Trygderetten har i flere kjennelser lagt til grunn at mobbing, trakassering og trusler normalt ikke fyller vilkårene til arbeidsulykkebegrepet. I kjennelse av 12.08.11 (ankesak 11/01117 – ikke publisert) har Trygderetten presisert følgende: 

”Belastninger over tid som følge av omorganisering, konflikter, beskyldninger og trakassering i arbeidsforhold faller utenfor arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven. Dette gjelder i utgangspunktet også der enkeltstående episoder i slike situasjoner har vært opplevd som særlig belastende.” 

Videre viser Trygderetten til følgende praksis: 

”I Trygderettens kjennelse med ankenummer 00/02267, der retten var satt med fem medlemmer, dreide forholdet seg om hendelser i forbindelse med omorganisering/omplassering i en bedrift, og utvikling av stressrelatert lidelse. Avslaget ble stadfestet, og staten ble senere frifunnet ved dom av 23. desember 2003 i Agder lagmannsrett. 

I Trygderettens kjennelse med ankenummer 03/02122, meldte en hjelpepleier fra om det hun anså som mishandling av en pasient og ble omplassert. Retten fant i likhet med NAV at det ikke forelå noen arbeidsulykke. Saken ble brakt inn for lagmannsretten uten å føre frem, og ble deretter nektet fremmet for Høyesterett. 

I kjennelse med ankenummer 06/02305 hadde vedkommende varslet sine overordnede om mobbing på arbeidsplassen, noe som angivelig medførte at vedkommende selv ble trakkasert og mobbet. Trygderetten stadfestet NAVs avslag på krav om yrkesskadegodkjenning. Saken ble brakt inn for lagmannsretten, som ved dom av 8. juni 2009 frifant staten. 

I saker der psykiske plager har blitt godkjent har det vært snakk om alvorlige trusler, jf. eksempelvis Trygderettens ankesak 05/00780 hvor det var snakk om alvorlige drapstrusler fra en person som tidligere var dømt for drap, og ankesak 01/00224 hvor den ankende part, etter å ha bidratt til å avdekke omfattende tyverier på arbeidsplassen, hadde blitt utsatt for trusler om alvorlig voldsbruk, blant annet ”avretting”. 

Trygderetten har videre på generelt grunnlag uttalt: 

”En mobbesituasjon vil bestå av en rekke enkelthendelser, og det er, som vist i kjennelsen i ankesak nr 01/00224, den mulighet at en eller flere av hendelsene er av en slik alvorlighet at de tilfredsstiller vilkåret i § 13-3 om arbeidsulykke.…

Retten vil i tillegg til ovennevnte saker også vise til Trygderettens kjennelser med ankenummer 11/00244, 10/01588, 10/00855, 10/00468, 09/00611, 09/00255, 08/01979, 08/01884, 08/00247, 07/03341, 06/03185 og 00/04826, hvor psykiske plager i forbindelse med mobbing og trakassering ikke ble godkjent som yrkesskade.” 

Anklager

Det er ikke tvil om at anklager eller urettmessige anklager kan medføre psykisk belastning. Utgangspunktet er at slike anklager eller rykter faller utenfor ulykkesbegrepet. Trygderetten har imidlertid ved et par tilfeller godkjent urettmessige anklager som arbeidsulykke. 

Trygderetten godkjente den 06.03.09 (TRR-2008-1782) urettmessig anklage og anmeldelse for tyveri av legemidler på sykehjemmet som arbeidsulykke, jf. § 13-3 andre ledd andre punktum. A ble pågrepet hjemme på en fridag uten forvarsel om anmeldelse. Av vurderingen fremgår følgende: 

”Retten finner etter dette ikke å kunne legge til grunn at Ap for sitt vedkommende over tid var involvert i belastende konflikter eller lignende som anmeldelsen kan ses som et ledd i, eventuelt gi henne grunn til å være forberedt på at noe slikt kunne skje. Hvorvidt den aktuelle hendelsen uansett dette må anses så vidt dramatisk at den burde anses som arbeidsulykke, finner retten ikke grunn til å ta stilling til. 

Anmeldelsen av Ap ble henlagt, og det er ikke bestridt at den var uberettiget. Mistanke om at helsepersonell har stjålet legemidler på arbeidsplassen, er etter rettens mening svært alvorlig. Uberettiget anmeldelse for slike forhold må anses egnet til å oppleves meget belastende.” 

Videre følger: 

”Retten legger vekt på at det gjaldt en uberettiget anklage og anmeldelse for alvorlige forhold, og at Ap ikke hadde kjennskap til dette. Politiets fremmøte og pågripelsen i hjemmet kom således helt uforberedt på henne. Videre vektlegges spesielt for dette tilfellet hennes datters nærvær og hensynet til henne i situasjonen, noe som må anses å ha gjort hendelsen ytterligere belastende. Datteren risikerte å bli tatt hånd om av barnevernet, og måtte avleveres i barnhage i uniformert politibil da Ap ble innbrakt til avhør. Hun bor også på et lite sted, og det er nærliggende å anta at mange fikk kjenneskap til saken, slik hun også anfører. 

Retten finner at den aktuelle hendelse i dette tilfellet framstår som en svært dramatisk og krenkende opplevelse, som innebærer en usedvanlig påkjenning og belastning for Ap.” 

I kjennelse av 01.07.11 (ankenr 11/00164 – publisert på Trygderetten sine hjemmesider) gis en redegjørelse for de tilfellene hvor det har blitt gitt godkjennelse, samt vurdering av den konkrete saken. Saken gjelder spørsmålet om rykter ulovlige handlinger kunne godkjennes som yrkesskade. Ryktene dreide seg om årsaken til han oppsigelse var ulovlig nedlasting av pornografi og at det var funnet barnepornografi på hans PC på jobben. Spørsmålet var om hendelsen den 09.02.09 da A ble kjent med ryktene falt inn under andre ledd andre punktum. Retten uttaler følgende: 

”I henhold til praksis legges det til grunn at varigheten av en ”tidsbegrenset ytre hendelse” ikke antas å strekke seg lengre enn maksimalt én arbeidsdag/skift. Det er likevel slik at flere konkrete likeartede hendelser hver for seg kan kvalifisere som arbeidsulykker. At ledelsen unnlot å avkrefte ryktene om ulovlig nedlasting av barnepornografi på arbeidsplassen i perioden mellom 10. februar 2009 til da allmøte rundt månedsskiftet februar/mars s.å. (dato ukjent for retten) ble avholdt og ryktene kommentert, kan derfor ikke kvalifisere som en konkret tidsbegrenset ulykkeshendelse. 

For øvrig vil retten vise til Trygderettens ankesaker 04/04731 og 08/01782, der det som grunnlag for godkjenning av yrkesskade (gjelder ved NAV Klageinstans nye vurdering av saken etter lagmannsrettens oppheving av ankesak 04/04731) ikke ble lagt særlig vekt på arbeidsgivers dårlige håndtering av beskyldninger om straffbare forhold. Praksis tilsier derfor at perioden der arbeidsgiver lot ryktene svirre, ikke anses avgjørende i vurderingen av godkjenning av yrkesskade etter psykisk belastning. 

Spørsmålet er om hendelsen den 9. februar 2009 da Ap ble orientert om ryktene kan anses å være en belastning av en slik usedvanlig karakter at tilfellet må omfattes av

yrkesskadebestemmelsen. Utgangspunktet må tas i hendelsens art og omstendighetene rundt denne, og ikke skaden art og omfang, se avsnitt 36 i Høyesteretts dom publisert i Rt. 2009 s. 1626 (Danselærerdommen) (kalt Musikklærerdommen ovenfor). 

Retten legger til grunn at orienteringen om ryktene kom uventet og plutselig da Ap

arbeidskollega fortalte ham om disse. Imidlertid var det ingen dramatikk ved måten Ap ble gjort kjent med innholdet i ryktene. Det dramatiske element lå etter rettens oppfatning snarere i ryktenes innhold. Ryktene som i følge Ap ble satt ut på bedriften om årsaken til oppsigelsen, er etter rettens vurdering av svært integritetskrenkende karakter og innebærer beskyldninger om alvorlige straffbare forhold. Beskyldninger av en slik karakter rettet mot en person en fremtredende posisjon i en stor bedrift i et mindre lokalsamfunn, vil kunne ramme ekstra hardt sammenlignet med for eksempel steder der de demografiske forholdene er større. Denne type beskyldninger kan være vanskelige å renvaske seg fra når ryktet først er spredt, og vil kunne oppleves som svært belastende i lang tid. Sett i lys av dette, anser rettens at ryktespredningen som utgangspunkt kan kvalifisere for godkjenning av yrkesskade. 

Selv om hendelsen der Ap ble kjent med rykter på arbeidsplassen om oppsigelse grunnet nedlasting av porno/barneporno ut i fra sakens beskrivelser kan anses å være i grenseland for ha som kan anses som yrkesskade, slik NAV Klageinstans også har vist til, så har retten ut i fra en samlet vurdering kommet til at hendelsen likevel ikke kan godkjennes som yrkesskade. Hendelsens art og omstendighetene rundt var etter rettens oppfatning ikke av en så dramatisk karakter at vilkåret om påkjenning eller belastning av usedvanlig karakter kan anses oppfylt, jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd, andre punktum. Retten viser her til sammenligning til Trygderettens ankesaker 04/04731 og 08/01782 hvor det som grunnlag for godkjenning av yrkesskade ble lagt vekt på de dramatiske omstendighetene grunnet politianmeldelse og uberettiget straffeforfølgelse med videre.”

3.12     Betydningen av uaktsomhet eller forsettlig medvirkning, og/eller manglende bruk av sikkerhetsutstyr  

Uaktsomhet og manglende bruk av sikkerhetsutstyr

Det er ikke avgjørende for godkjennelse om skadelidte har medvirket til skaden ved å opptre uaktsomt eller overtre sikkerhetsbestemmelsene. Skader som skjer på grunn av at sikkerhetsutstyr som verneutstyr, øreklokker e.l. ikke blir brukt, godkjennes derfor. Se imidlertid kommentarene til § 13‑6 andre ledd under strekpunktet - i arbeid - som omhandler bl.a. handlinger som er av en slik art at de ikke kan sies å være foretatt i arbeid. 

Forsettlig påført skade. Selvmord/selvmordsforsøk

Skader som en person forsettlig påfører seg selv kan vanligvis ikke godkjennes som yrkesskade fordi ulykkesmomentet mangler. F.eks. vil selvmord eller selvmordsforsøk som hovedregel ikke godkjennes. Se ankesak nr. 25/1971 (publ.nr. 11a/55) hvor vedtak om avslag ble stadfestet av Trygderetten. Saken gjaldt en sjømann som hadde forsøkt å begå selvmord ved å ta en overdose sovetabletter. Da skadede hadde brakt tablettene med seg om bord og hadde skrevet et brev hvor det klart fremgikk at han ville ta sitt eget liv, fant Trygderetten at hendelsen ikke kunne karakteriseres som ulykke i lovens forstand. 

Det vil imidlertid kunne forekomme tilfeller hvor den forsettlig påført skade slik som f.eks. selvmord - er utført under et anfall av akutt sinnsforvirring slik at hendelsen må kunne godtas som et ulykkestilfelle. Vi tenker her spesielt på personer som lever og arbeider i en relativt isolert tilværelse, f.eks. sjømenn om bord på skip i utenriks fart. Dersom en sjømann blir borte fra skipet i åpen sjø, vil tilfellet kunne godkjennes. Vi må da kunne anta at vedkommende har falt over bord ved et ulykkestilfelle med mindre det foreligger opplysninger om noe annet. F.eks. ved at den omkomne har etterlatt seg brev e.l. som tilsier forsettlig vilje, jf. det som er sagt om trygderettskjennelsen ovenfor. 

Unntatt fra hovedregelen er også militærpersoner under tjenestegjøring. Dersom selvmord/selvmordsforsøket gjelder militærperson som omfattes av “24-timers-trygden” eller yrkesbefal i hans/hennes arbeidstid, vil tilfellet kunne godkjennes som yrkesskade. Kravet om at det må foreligge ulykkesmoment er fraveket for disse gruppene. 

3.13     Grensetilfeller/avvik fra de tilfellene av hendelsforløp som er beskrevet ovenfor fra punkt 3.4 til 3.12 

En del hendelsesforløp lar seg vanskelig plassere i en av de foran nevnte kategorier, fordi de ligger i et grenseområde eller inneholder elementer fra flere typetilfeller. I slike tilfeller må det vurderes om det foreligger flere samvirkende forhold som til sammen gjør det rimelig å godkjenne hendelsen som arbeidsulykke. Eksemplene nevnt under punktene ovenfor er derfor ikke uttømmende. Ved vurderingen av om en hendelse kan godkjennes som en arbeidsulykke, må det foretas et konkret skjønn hvor en sammenligner med liknende tilfeller som er løst gjennom praksis. Vi viser for øvrig til saksbehandlingsrundskrivet hvor det gjøres rede for hvordan NAV forvaltning skal gå frem dersom de er i tvil om godkjennelsesspørsmålet. 

4.         § 13-3 tredje ledd 

Begrunnelsen for bestemmelsen er at de sykdommer/lidelser dette gjelder er alminnelig utbredte og kan skyldes påvirkninger og belastninger som gjør seg gjeldende såvel utenfor som innenfor arbeidsmiljøet. De har dessuten ofte uklare og sammensatte årsaksforhold. 

Skade/sykdom/dødsfall som er påført ved flere etterfølgende og likeartede hendelser som hver for seg faller inn under begrepet arbeidsulykke, kan likevel godkjennes selv om det ikke kan fastslås hvilken av hendelsene som er årsaken til skaden/sykdommen/dødsfallet. Det avgjørende vil være om skaden/sykdommen/dødsfallet skyldes flere arbeidsulykker og ikke belastninger generelt over tid, se bl.a. LB-2007-79924 og TRR-1999-01799, TRR-2001-03303 og TRR-2006-03067. 

I Trygderettens kjennelse av 12.04.02 (TRR-2001-3303) fremgår følgende: 

”At skaden er påført ved flere etterfølgende, likeartede hendelser, er ikke til hinder for godkjenning som yrkesskade. Dette prinsippet slås fast blant annet i kjennelsen i ankesak TRR-2001-224.
Det er etter dette klart at det må skilles mellom rene psykiske belastninger på den ene siden og på den annen side psykisk skade som følge av fysiske angrep eller svært alvorlige trusler som etter sin art og konsekvens kan sammenlignes med fysiske angrep.” 

4.1       Belastningsskader i muskel/skjelettsystemet som skyldes belastninger over tid  

Etter bestemmelsen kan belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel/skjelettsystemet ikke godkjennes som yrkesskade. Det er en kjent sak at tungt og ensidig arbeid over tid kan forårsake belastningsskader i f.eks. nakke, skuldre, rygg, hofter, knær o.l. Disse lidelsene kan heller ikke godkjennes som yrkessykdom i henhold til forskriftene fastsatt i henhold til § 13‑4 første ledd. 

Vi har imidlertid et unntak for sykdommer i armer og hender som er forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy. Se nærmere under kommentarene til § 13-4 forskriftens § 1 bokstav F. 

4.2       Psykiske lidelser som skyldes belastninger over tid 

Selv om det er medisinsk akseptert at påkjenninger og belastninger over tid på en arbeidsplass kan medføre psykiske lidelser, f.eks. sterkt arbeidspress og/eller mobbing, kan slike lidelser ikke godkjennes som yrkesskade. Slike lidelser kan heller ikke godkjennes som yrkessykdom etter forskriftene fastsatt i henhold til § 13‑4 første ledd. Se nærmere under de generelle kommentarene til disse forskriftene.  

5.         § 13-3 fjerde ledd - skade på protese eller støttebandasje 

Etter denne bestemmelsen likestilles skade på protese, støttebandasje o.l. med legemsskade. Det er uten betydning om protesen mv. er anskaffet på grunn av medfødt eller ervervet legemsfeil. Protese er definert slik at det gjelder ethvert utstyr som erstatter manglende eller defekte legemsdeler f.eks. armprotese, benprotese, tannprotese og øyeprotese. Som protese regnes dog ikke høreapparat, hørebrille eller vanlige briller. 

For at skade på protese mv skal kunne godkjennes som yrkesskade, må vilkåret om arbeidsulykke og årsakssammenheng være oppfylt. Det vises til redegjørelse av vilkårene ovenfor. 

Arbeidsulykker som medfører skade på ting alene medfører ikke rett til erstatning som yrkesskade, med mindre den går inn under protesebegrepet, jf. ovenfor.