Rundskriv

Generell del - Kapittel 12 - Uføretrygd

Utarbeidet 10.03.2015 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret. 

 

1 Innledning

1.1. Formål

Formålet er beskrevet i folketrygdloven § 12-1:

“Formålet med uføretrygd er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom skade eller lyte.

Uføretrygden skal videre legge til rette for at flest mulig skal få bruke den arbeidsevnen de har. Den skal legge til rette for å kombinere arbeid og uføretrygd.

Uføretrygd er en langtidsytelse og vil som hovedregel løpe til medlemmet får alderspensjon.

2 Historikk

2.1 Ulykkesforsikringene - de første trygdeordningene

Den første sosiale trygdeordning i Norge var ulykkesforsikringen for fabrikkarbeidere mv. som ble innført i 1894. Senere kom ulykkesforsikringen for fiskere i 1908 og ulykkesforsikring for sjømenn i 1911.

Disse ulykkesforsikringene ble gradvis utvidet og forbedret. Fra 1. januar 1960 ble ordningene samlet i lov om yrkesskadetrygd - og fra 1. januar 1971 ble bestemmelsene om særfordeler ved yrkesskade innarbeidet i folketrygdloven.

2.2 Midlertidig lov av 1936 om hjelp til blinde og vanføre

Midlertidig lov av 1936 om hjelp til blinde og vanføre var første skritt i retning av en uføretrygdordning utenom ulykkestrygden. Som det fremgår av betegnelsen omfattet ordningen to persongrupper med alvorlige og varige fysiske funksjonsforstyrrelser. Ytelsen var økonomisk behovsprøvd.

2.3 Lov om uføretrygd av 22. januar 1960

Med iverksettingen av lov om uføretrygd i 1961 fikk vi den første generelle statlige uførepensjonsordningen. Loven omfattet alle i yrkesaktiv alder og innebar en kraftig utvidelse av trygdens ansvar for de uføre. Samtidig ble det vedtatt en lov om attføringshjelp. Selv om de to lovene hadde ulike formål, var de nært knyttet til hverandre. Uten en attføringsordning var man redd for at det ville bli for mange uføretrygdede.

Uføretrygdlovens § 2 inneholdt en definisjon av det medisinske vilkåret. Etter at hensiktsmessig behandling var gjennomgått, måtte det foreligge alvorlige og varige objektivt registrerbare symptomer på sykdom, skade eller lyte.

Det ervervsmessige vilkåret var gitt i § 4. For å ha rett til uførepensjon måtte vedkommende være ute av stand til å yte mer enn en tredjedel av normal arbeidsinnsats på et arbeidsområde som passet. Uførepensjon skulle først tilstås etter at hensiktsmessig arbeidstrening, yrkesopplæring eller annen form for attføring var forsøkt.

Uførepensjonen svarte beløpsmessig til alderstrygden, og kunne ikke graderes. Den var ikke økonomisk behovsprøvd.

Siden det medisinske vilkåret i uføretrygdloven var formulert så strengt, kunne et krav om uførepensjon bli avslått selv om sykdomstilstanden var en vesentlig årsak til bortfallet av arbeidsevnen. Dette gjaldt spesielt for personer som også av andre grunner var sårbare i forhold til arbeidslivet. Lovens uførebegrep ble etter hvert sterkt kritisert fra flere hold. Det gjaldt først og fremst kravet til sykdommens ytringsform og til den medisinske uførhetens størrelse og alvorlighetsgrad. Kritikken medførte en mer liberal praktisering av loven, noe som medvirket til en økt tilgang av uførepensjonister.

2.4 Lov om folketrygd av 17. juni 1966

Fra 1. januar 1967 ble lov om uføretrygd avløst av kapittel 8 i lov om folketrygd. En særskilt definisjon av det medisinske vilkåret ble sløyfet. Kravene om at symptomene på sykdom mv. måtte være alvorlige og objektivt registrerbare ble fjernet. De viktigste andre elementene i uføretrygdloven §§ 2 og 4 ble plassert i den nye loven § 8-3. Minste uføregrad ble satt til 50 %, og det ble innført et system for gradering av uførepensjonen.

2.5 Lov om folketrygd av 28. februar 1997

Fra 1. januar 1997 ble bestemmelsene om uførepensjon i kapittel 8 i lov om folketrygd av 17. juni 1966 avløst av kapittel 12 i den nye lov om folketrygd av 28. februar 1997. Bestemmelsene om foreløpig uførestønad og særreglene om uførepensjon ved yrkesskade ble også tatt inn i kapittel 12. Beregningsregler for uførepensjon ble tatt inn i den nye loven kapittel 3.

I innledningen til Ot. prp. nr. 29 (1995-96) - om ny lov om folketrygd - blir behovet for en ny lov begrunnet med at regelkomplekset i folketrygdloven av 1966 etter hvert var blitt svært vanskelig å orientere seg i på grunn av de mange endringene som var gjort. Av samme grunn var loven med tilhørende forskrifter også blitt arbeidskrevende og tungvint å praktisere. Proposisjonen måtte betraktes som en teknisk revisjon med sikte på forenkling og klargjøring.

En del lovendringer som gjaldt uførepensjon trådte i kraft samtidig med ny folketrygdlov. Lovforslagene ble gitt i Ot. prp. nr. 8 (1996-97), og var en oppfølging av Velferdsmeldingen (St meld nr. 35 (1994-95)).

2.6 Hovedtrekk i utviklingen av folketrygden

I de årene som har gått fra folketrygden ble innført i 1967 og fram til 31.12.2014, har det skjedd det en rekke endringer i de vilkårene som må være oppfylt for at en person skal ha rett til uførepensjon. Det har også vært en rekke endringer i reglene for pensjonsberegningen, jf. avsnittet om historikk i rundskriv til kapittel 3.

Ved uførereformen fra 1. januar 2015 er uførepensjon erstattet med uføretrygd. Uføretrygd skal fortsatt gi en varig inntektssikring, og det skal bli lettere å kombinere arbeid og trygd. Samtidig skal mottakere av uføretrygd fortsatt sikres en god opptjening til alderspensjon. Vilkårene for uføretrygd er som hovedregel de samme som for uførepensjon, men det er ulike beregningsregler.

De aller fleste av endringene har skjedd fra slutten av 80-årene og utover, noe som må ses i sammenheng med den sterke økningen i antallet uførepensjonister og folketrygdens utgifter. De fleste av endringene har hatt som hovedformål å få ned tilgangen av nye uførepensjonister og redusere utgiftsveksten.

I avsnittene som følger er det gitt en detaljert redegjørelse for utviklingen av de ulike vilkårene og andre viktige sider ved uføretrygdordningen i folketrygden. Det er også gitt en kronologisk oversikt over de endringene vi har hatt i lov og forskrift.

2.6.1 Vilkåret om forutgående og fortsatt medlemskap i folketrygden

Utvikling

Fram til 1990 sikret folketrygdloven rett til uførepensjon etter en viss ventetid som medlem i trygden for alle som bosatte seg i Norge. I tillegg kunne det gis unntak fra lovens vilkår om medlemskap etter dispensasjonsregler gitt i forskrifter.

Fra 1. januar 1990 ble lovens vilkår om medlemskap for rett til uførepensjon endret. Det som var prinsipielt nytt var vilkåret i loven om medlemskap på uføretidspunktet. Folketrygden skulle i utgangspunktet ikke ha ansvar for å gi pensjon til personer som var blitt uføre på et tidspunkt da de ikke var medlem i trygden. Det ble derfor satt vilkår om medlemskap i trygden i det siste året fram til uføretidspunktet.

I tillegg ble det gitt regler om unntak fra hovedreglene. Unntaksreglene ble gitt i lovteksten. Reglene om unntak fra vilkåret om forutgående medlemskap ble gitt for å ivareta hensynet til uføre som ikke kan forventes å ha tilstrekkelig opptjening i noe annet lands trygdeordning til å få pensjon derfra.

Reglene om unntak fra vilkår om fortsatt medlemskap ble gitt ut fra hensyn til internasjonalt anerkjente prinsipper om rett til pensjon opptjent på grunnlag av yrkesaktivitet og avgiftsbetaling, mens fortsatt rett til pensjon gitt på grunnlag av bosetting kan begrenses.

I 1993 ble unntaksbestemmelsene fra vilkåret om fortsatt medlemskap strammet inn. I 1994 ble kravet om forutgående medlemskap på uføretidspunktet utvidet fra ett til tre år.

Endringene i 1990 og senere var en del av de gjennomgående endringene som ble gjort i folketrygdlovens pensjonskapitler fra 1990 og 1991, og som gjaldt vilkår om medlemskap og regler om pensjonsberegning for personer med utenlandsopphold i yrkesaktiv alder og utbetaling av pensjoner i utlandet. Formålet var å oppnå en bedre samordning mellom norske og utenlandske ytelser og unngå dobbelt pensjonering. Bakgrunnen var også at Norge har trygdeavtaler med en rekke land. Slike avtaler, herunder EØS-avtalens trygdedel, har koordineringsregler som sikrer rettigheter utover det som følger av folketrygdloven.

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

Nedenfor følger en oversikt over de endringene i lov og forskrift som gjelder vilkårene om medlemskap i trygden for rett til uførepensjon. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1978: Forskrift av 26. mai 1978 til folketrygdloven § 8-1 annet ledd om fravikelse av vilkårene i folketrygdlovens § 8-1 første ledd. Forskriften avløste forskrift av 28. oktober 1966, og var en tilpasning til den praksis som hadde utviklet seg. Alle vilkår om norsk statsborgerskap ble også fjernet. Forskriften av 26. mai 1978 ble opphevet fra 1. januar 1990.

1990: Nye regler om forutgående og fortsatt medlemskap i § 8-1 med unntaksbestemmelser gitt ved Lov av 16. juni 1989, i kraft 1. januar 1990. Ot. prp. nr. 65 (1988-89). Alle reglene står i lovteksten, og forskrifter som ga adgang til skjønnsmessige avgjørelser bortfalt.

Hovedregelen om forutgående medlemskap var vilkår om medlemskap det siste året fram til uføretidspunktet. Flyktninger og statsløse ble fortsatt unntatt fra vilkåret om forutgående medlemskap. Unntaksregler med rett til pensjon etter ett års ventetid ble gitt for unge uføre og personer som ikke hadde mer enn fem år uten medlemskap i trygden. De nye reglene om forutgående medlemskap gjaldt for uførepensjon tilstått med virkningstidspunkt etter 31.12.89.

Reglene om unntak fra fortsatt medlemskap (eksportreglene) ble noe forenklet i forhold til de tidligere reglene som var gitt i forskrifter. Nye regler om fortsatt medlemskap gjaldt når pensjonistens medlemskap opphørte etter 31.12.89.

1992: Aldersgrensen i unntaksregelen for unge uføre ble endret fra 22 til 24 år i samsvar med heving av aldersgrensen for rett til garantert minste tilleggspensjon. Endring i folketrygdloven § 8-1 nr. 3 første ledd bokstav b. I kraft 1.7.97. Ot. prp. nr. 90 (1991-92).

1993: Innstramming i reglene om unntak fra vilkår om fortsatt medlemskap (eksportreglene). Lov av 27 november 1992 nr. 120, i kraft 1. januar 1993. Jf. Ot, prp. nr. 99 (1991-92). Reglene gjelder når medlemsskapet opphørte etter 31.12.92.

Ny regel med vilkår om fortsatt medlemskap i trygden for rett til garantert minste tilleggspensjon til unge uføre. Det vil si at det ble eksportforbud for garantert tilleggspensjon. Ny regel i folketrygdloven § 8-4 nr. 3 tredje ledd nytt femte punktum og § 7-3 nr. 3 nytt tredje ledd.

Ny regel med vilkår om fortsatt medlemskap i trygden for rett til uførepensjon for personer med pensjon tilstått etter unntaksreglene i loven § 8-1 nr. 3 slik den lød fra 1. januar 1990. Det vil si at det ble eksportforbud for slike pensjoner i sin helhet. Ny regel i folketrygdloven § 8-1 nr. 3 nytt annet ledd.

1994: Innstramming i vilkårene om forutgående medlemskap. Lov av 17. desember 1993 nr. 130, i kraft 1. januar 1994. Jf. Ot. prp. nr. 4 (1993-94).

Hovedregelen om forutgående medlemskap ble endret fra ett til tre år. Vilkåret ble nå medlemskap i trygden i de siste tre årene fram til uføretidspunktet. Endring i loven § 8-1 nr. 1 første ledd bokstav b.

Unntaksregelen om rett til uførepensjon for unge uføre ble endret. Det ble satt som vilkår at vedkommende var medlem i trygden på uføretidspunktet. Endring i loven § 8-1 nr. 3 første ledd bokstav a. Tidligere kunne eldre personer som kom uføre til Norge og ble medlem i trygden få rett til pensjon etter denne unntaksregelen dersom de var blitt uføre i ung alder.

Overgangsregler:

Nye regler om forutgående medlemskap gjelder for tilfeller der uføretidspunktet er etter 31.12.93. Reglene som gjaldt fra 1.1.90 til 1.1.94 er derfor fortsatt aktuelle i saker der uføretidspunktet settes til et tidspunkt før 1.1.94. Den tidligere unntaksregelen for unge uføre kan likevel ikke anvendes dersom vedkommende kom til Norge og ble medlem i trygden etter 31.12.93.

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997: Innholdet i reglene om forutgående og fortsatt medlemskap for rett til uførepensjon ble ikke endret med ny folketrygdlov, men bestemmelsene fikk en helt ny utforming i § 12-2 og § 12-3.

1997: Aldersgrensen i unntaksregelen for unge uføre ble endret fra 24 til 26 år i samsvar med heving av aldersgrensen for rett til garantert minste tilleggspensjon. Endring i loven § 12-2 tredje ledd bokstav a. I kraft 1. juli 1997. Ot. Prp. nr 8(1996-97.

2004: § 12-2 og § 12-3 omfatter også tidsbegrenset uførestønad.

Lov av 20.06.2003 nr. 55. I kraft 1. januar 2004.

2009: § 12-2 utvidet med ny bestemmelse i fjerde ledd som trådte i 1. januar 2009. Unntak fra vilkår om forutgående medlemskap for personer som har lang botid i Norge. Bestemmelsen omfatter også uførepensjon som er tilstått før ikrafttredelsen, men med virkning tidligst fra 1. januar 2009. Ot.prp. nr. 8 (2008-2009) Om lov om endringer i folketrygdloven.

2.6.2 Aldersvilkåret

Utvikling

Det har vært få endringer i aldersvilkåret for rett til uførepensjon. Hensikten med de endringene vi har hatt, har først og fremst vært å få en tilpasning til andre trygdeytelser

Oversikt over lovendringer

Nedenfor følger en oversikt over de lovendringene som gjelder aldersvilkåret. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1973: Nedsettelse av øvre aldersgrense fra 70 til 67 år på grunn av senking av aldersgrensen for alderspensjon fra 70 år til 67 år. Lovendring av 16. juni 1972. I kraft 1. januar 1973. Ot. prp. nr. 67 1971/72.

1975: Nedre aldersgrense for rett til uførepensjon ble satt ned fra 18 år til 16 år. Dette hadde sammenheng med at barnetrygden opphørte fra 16 års alder. Endring i folketrygdloven § 8-3 av 6. juni 1975. I kraft samme dag. Ot. prp. nr. 51 1974/75.

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997: Heving av nedre aldersgrense for rett til uførepensjon fra 16 til 18 år. Endring i folketrygdloven § 12-4. I kraft 1. mai 1997. Ot. prp. nr. 8 (1996-97).

2.6.3 Vilkåret om gjennomgått attføring mv.

Utvikling

Økningen i trygdeforbruket utover i 80-årene førte til at det ble satt sterkere søkelys på attføring og rehabilitering som virkemiddel for å unngå unødig pensjonering og utestenging fra arbeidslivet.

I 1989 ble attføringskravet for unge rusmisbrukere som søkte uførepensjon innskjerpet.

I utredningen NOU 1990: 17 - Uførepensjon - var en av hovedkonklusjonene at begrensninger i bruken av uførepensjon bl.a. måtte oppnås ved forebyggende virksomhet, f.eks. ved en sterkere satsing på yrkesrettet attføring generelt og bedriftsintern attføring spesielt. I samsvar med anbefalinger i utredningen fikk vi i 1991 nye bestemmelser som stilte strengere krav til geografisk og yrkesmessig mobilitet.

I 1992 kom Attføringsmeldingen (St.meld. nr 39 (1991-92)). Bakgrunnen for utredningen var behovet for en mer aktiv og samordnet attføringsinnsats for å motvirke den negative utviklingen med det økende antallet passive stønadsmottakere. I meldingen ble det understreket at trygdeytelsene ikke er en betaling for dem som ikke ønsker å arbeide. En rekke tiltak for å forhindre utstøtning fra arbeidslivet ble skissert - f.eks. at arbeidsgiverne må tilrettelegge arbeidsoppgavene tilpasset den enkeltes yteevne. Allerede fra tidlig i sykmeldingsfasen skal den enkelte følges opp. Arbeid skulle være førstevalg fremfor en passiv trygdetilværelse. Begrepet arbeidslinja ble introdusert i folketrygden.

I samsvar med forslag i Attføringsmeldingen ble ansvaret for yrkesrettet attføring overført til arbeidsmarkedsetaten fra 1. januar 1994, mens trygdeetatens hovedoppgaver i disse sakene ble knyttet til aktiv oppfølging i sykefasen og rollen som veiviser.

I Velferdsmeldingen (St meld nr. 35 (1994-95)) blir det understreket at arbeidslinja fortsatt skal være førende ved utformingen av regjeringens velferdspolitikk. Dette fremheves også i Utjamningsmeldinga (St meld nr 50 (1998-99).

I 2005 ble kravet til attføring ytterligere skjerpet. Det ble lovfestet at yrkesrettet attføring skal forsøkes med mindre åpenbare grunner tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig. Skjerpingen av attføringskravet var generell, dvs. omfattet alle alders- og diagnosegrupper.   

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

Nedenfor følger en oversikt over lov- og forskriftsendringene som gjelder attføringsvilkåret. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1989: Skjerping av kravet til attføring for personer under 35 år med rusmiddel- og/eller psykososiale problemer. Endring i folketrygdloven § 8-3 fra 1. januar 1989. Forskrift av 30. desember 1988 til § 8-3. I kraft 1. januar 1989. Ot prp. nr. 8 (1988-89).

1991: Strengere krav til geografisk og yrkesmessig mobilitet. Endring av § 8-3 fra 1. januar 1991. Forskrift av 15. januar 1991 til folketrygdloven § 8-3, i kraft 1. februar 1991. Ot. prp. nr. 3 (1990-91).

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997: Innholdet i reglene om attføringsvilkåret ble ikke endret med ny folketrygdlov, men bestemmelsene ble samlet i lovteksten til § 12-5.

2.6.4 Presisering av uførebegrepet

Uførebegrepet gir angivelse for når en person er ufør i en slik grad at uførepensjon kan tilstås. I den norske trygdelovgivningen har det hele tiden vært en forutsetning at det må foreligge en ervervsmessig eller arbeidsmessig uførhet og at denne i en viss grad må ha en medisinsk årsak. Dvs. at uførebegrepet er knyttet til det medisinske og det ervervsmessige vilkåret for rett til uførepensjon.

Uførebegrepet har utviklet seg over tid, avhengig av de endringene som har skjedd i det medisinske og det ervervsmessige vilkåret for rett til uførepensjon. Det er særlig det medisinske vilkåret som er blitt endret, men det har også skjedd endringer i det ervervsmessige vilkår.

Ved uførereformen av 2015 utgår hensynet til arbeidsmessig uførhet ved at bestemmelsen om hjemmearbeidende ektefelle (tidligere § 12-8) er opphevet. I ny uføretrygd er det kun krav til nedsatt inntektsevne i tillegg til kravene om medisinske forhold som må være oppfylt.

2.6.5 Det medisinske vilkåret

Utvikling

Folketrygdloven fra 1967 inneholdt ingen definisjon av sykdomsbegrepet, men loven bygget på den tidligere uføretrygdlovens forståelse av sykdomsbegrepet som et relativt begrep - avhengig av hvordan den medisinske vitenskap til enhver tid utformer det.

Ved å fjerne kravet om at det måtte foreligge sykdom med alvorlige objektivt registrerbare symptomer, ble det åpnet for en liberalisering av vilkårene for å få uførepensjon, selv om dette i henhold til forarbeidene ikke var hensikten.

Den liberalisering som fulgte i årene etter at folketrygdloven trådte i kraft må i stor grad tilskrives Trygderettens praksis. Den må ses i sammenheng med at den medisinske vitenskaps sykdomsbegrep etter hvert ble utvidet til også å omfatte tilstander som ligger i grenselandet mellom sykdom og sosiale forhold, f.eks. alkoholisme og narkomani. I tillegg skjedde det endringer i holdninger til nevnte forhold, og i arbeidsmarkedet og kvinners yrkesaktivitet. Arbeidsmarkedsproblemer, sosiale problemer, begrensede evner og muligheter til å skaffe seg utdannelse var forhold som etter hvert ble tillagt betydelig vekt ved vurderingen av en uførepensjonssak.

I utredningen NOU 1977:14 - Folketrygdens uførebegrep - ble det foreslått å sløyfe kravet til sykdom, skade eller lyte, slik at uførebegrepet bare skulle knyttes til ervervsmessig uførhet. Utredningen ble ikke fulgt opp av endringer i loven, men kom likevel til å få betydning for den videre utviklingen av praksis.

Sosialdepartementet oppnevnte i 1988 en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utrede visse sider ved gjeldende uførepensjonsordning. I henhold til mandatet skulle arbeidsgruppen bl.a. se nærmere på mulighetene for å begrense tilgangen av nye uførepensjonister ved hjelp av bedre attføring og strengere vilkår for å få uførepensjon.

Arbeidsgruppens rapport forelå 25. juli 1990 i utredningen NOU 1990: 17. Flertallet fant ikke grunnlag for å foreslå innstramming av vilkåret for rett til uførepensjon ved å stille bestemte krav til det medisinske grunnlaget. Flertallet fant heller ikke at det burde innføres noen ny praksis ved å presisere nærmere kravet om årsakssammenheng mellom den medisinske lidelse og den nedsatte ervervsevne.

På tross av arbeidsgruppens konklusjon fant regjeringen det påkrevet med en justering av praksis når det gjaldt de medisinske kriterier for uførepensjon, og fremmet forslag om lovendringer som ga hjemmel for å stramme noe inn på de medisinske vilkår for uførepensjon. Dette må ses på bakgrunn av den store veksten i antallet uførepensjonister på 1980-tallet.

Krav om sykdom mv. som vesentlig årsak til uførheten

Endringer i de medisinske vilkår for rett til uførepensjon ble gjennomført ved en lovendring av juni 1991 med tilhørende forskrift. Endringene innebar at den medisinske tilstanden måtte medføre en varig funksjonsnedsettelse, og at denne funksjonsnedsettelsen måtte fremstå som en vesentlig grunn til den varige reduksjonen av ervervsevnen. Det var således først og fremst tale om en innskjerping av kravet om årsakssammenheng mellom den medisinske lidelse og nedsatt ervervsevne.

Ingen bestemte diagnoser ble utelukket, men for lidelser uten objektive diagnostiske funn var de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon bare oppfylt dersom det forelå bred medisinsk-faglig enighet i vurderingen av det enkelte tilfellet. Bakgrunnen for dette var at de mer diffust pregede muskel- og skjelettsykdommene stod sentralt når det gjaldt økningen i antall uførepensjonister mot slutten av 80-årene.

I desember 1994 avsa Trygderetten en kjennelse der den foretok en prinsipiell drøftelse av en rekke spørsmål i tilknytning til de strengere reglene for uførepensjon som ble innført i 1991 (ankesak nr. 2922/93) offentliggjort som nr. 51/95 i trygdeetatens prinsipp- og erfaringsarkiv. Saken gjaldt anke over avslag på krav om uførepensjon fra en kvinne med diagnosen fibromyalgi.

Trygderetten hevdet at departementet ikke hadde fullmakt fra lovgiver til å fastsette en forskriftsbestemmelse som stilte krav til funksjonsnedsettelse og varigheten av denne. Det ble også påpekt at lovbestemmelsen om uførepensjon bare stilte krav om varighet til nedsettelse av ervervsevnen - ikke til sykdommen. Retten fant videre at likhetshensyn talte mot en snever avgrensning av “objektive diagnostiske funn” fordi det medisinsk sett ikke kunne dras noe klart skille mellom lidelser med og lidelser uten objektive diagnostiske funn.

Krav om sykdom mv. som hovedårsak til uførheten

Som følge av Trygderettens kjennelse i ankesak nr. 2922/93 (jf. avsnittet foran) ble det i juni 1995 foretatt endringer i folketrygdloven (1967) § 8-3. I proposisjonen ble det gitt uttrykk for at hovedhensikten med lovendringen var å få et mer entydig og oversiktlig regelverk. Endringen ville ikke medføre noen særlig endring i forhold til gjeldende bestemmelser, men den ble sett som nødvendig for å avklare de tvilsspørsmål som Trygderetten hadde påpekt.

Endringen innebar en presisering av det medisinske vilkår i lovteksten, og det ble satt krav om at sykdom mv. måtte være hovedårsak til reduksjonen av ervervsevnen. Kravet om bred medisinsk - faglig enighet i vurderingen av saker som gjaldt lidelser uten objektive medisinske funn - bl.a. fibromyalgi - ble sløyfet. Forskrift om hvilke krav som skal stilles til sykdom, skade eller lyte og den nedsatte ervervsevne som vilkår for rett til uførepensjon av 26. september 1991 ble opphevet.

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

Nedenfor følger en oversikt over de endringene i lov og forskrift som gjelder det medisinske vilkåret for rett til uførepensjon. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre:

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1973: Alderssvekkelse blir likestilt med sykdom for aldersgruppen mellom 64 og 67 år. Endring i folketrygdloven § 8-3. I kraft 1. januar 1973. Ot. prp. nr. 67 (1971/72).

1990: Særordningen med uførepensjon på grunn av alderssvekkelse for personer over 64 år ble opphevet fra 1. januar 1990. Ot. prp. nr. 19 (1989-90). Folketrygdloven § 8-3.

1991: Skjerping av kravet om “sykdom, skade eller lyte” og kravet om årsakssammenheng mellom arbeidsuførhet og sykdom. Folketrygdloven § 8-3. Forskrift av 26. september 1991, i kraft 14. juni 1991. Ot. prp. nr. 62 (1990-91). Forskriften ble opphevet etter endring av § 8-3 i juni 1995.

1995: Presisering av kravene til varig sykdom og funksjonsnedsettelse for rett til uførepensjon, samt krav om at funksjonsnedsettelsen skal være hovedårsaken til den nedsatte ervervsevne. Folketrygdloven § 8-3, i kraft 16. juni 1995. Ot. prp. nr. 42 (1994-95).

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997: Det medisinske vilkåret for uførepensjon i tidligere lov ble videreført i folketrygdloven § 12-6.

2.6.6 Det ervervsmessige vilkåret

Utvikling

Den eneste endringen i det ervervsmessige vilkåret for rett til uførepensjon kom i 1992. Bakgrunnen var at selvstendig næringsdrivende på grunn av skattemessige forhold kunne fortsette å ha pensjonsgivende inntekt som arbeidsuføre. Uføregraden ble etter tidligere praksis fastsatt på grunnlag av en mer skjønnsmessig vurdering av evnen til å utføre inntektsgivende eller annet arbeid. Den næringsdrivende kunne derfor ha rett til 100 % uførepensjon i tillegg til en betydelig næringsinntekt dersom denne inntekten ikke var et resultat av vedkommende sin faktiske arbeidsinnsats. Dette ble ansett som lite ønskelig, og det ble på denne bakgrunn vedtatt en lovendring der det ble presisert at det ved fastsettelsen av uføregraden skulle tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt. Slik lovbestemmelsen og de senere forskriftene ble utformet omfattet de både selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere.

De nye reglene innebar en endring av innholdet i det ervervsmessige vilkåret, og har hatt relativt stor betydning for den senere praktisering av uførepensjonsordningen. Mens uføregraden tidligere ble fastsatt ut fra redusert evne til å utføre arbeid, var det nå redusert evne til å skaffe pensjonsgivende inntekt som ble utslagsgivende. Hvilken arbeidsinnsats som lå bak den enkeltes inntekt var i de fleste tilfeller uten interesse.

I 1994 fikk vi en ny bestemmelse om forenklet tilbakekreving av feilutbetalt ytelse i folketrygdloven § 15-9 (§ 22-16 i ny folketrygdlov). Bestemmelsen omfattet uførepensjon og andre inntektsavhengige trygdeytelser som var utbetalt med for høyt beløp fordi mottakeren ikke hadde varslet fra om inntektsøkning. I forbindelse med dette ble det utarbeidet klarere retningslinjer for fastsetting av inntekt før og etter uførhet, og vi fikk et system for informasjon om inntektsgrenser til trygdede. Ordningen ble fulgt opp med årlige landsdekkende inntektskontroller.

Oversikt over lov- og forskriftsendring

Nedenfor følger en oversikt over endringen i lov og forskrift som gjelder det ervervsmessige vilkåret for rett til uførepensjon. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1992: All pensjonsgivende inntekt legges til grunn ved vurderingen av ervervsevnen for alle yrkesgrupper fra 1. januar 1992. Endring i folketrygdlovens § 8-3. Forskrift av 27. desember 1991. Ot. prp. nr. 5 (1991-92).

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997: Ny bestemmelse om vektlegging av stillingsandel ved fastsettelse av uføregrad. Forskrift til folketrygdloven § 12-7 om fastsetting og endring av uføregrad. I kraft 1. mai 1997. Ot. prp. nr. 8 (1996-97).

1997: Ny bestemmelse om samordning av uførepensjon og visse ytelser fra arbeidsgiver. Folketrygdloven § 12-17. I kraft 1. mai 1997. Ot. prp. nr. 8 (1996-97).

1997: Heving av minste uføregrad for uførepensjon ved yrkesskade fra 15 % til 30 %. Folketrygdloven § 12-18. I kraft 1. mai 1997. Ot. prp. nr. 8 (1996-97).

1999: Presisering om adgang til å ta hensyn til folketrygdloven § 3-15 fjerde ledd om nedsettelse av pensjonsgivende inntekt når inntektsnivå etter uførhet blir fastsatt. Forskrift om fastsetting og endring av uføregrad til folketrygdloven § 12-7 ble endret ved forskrift av 30. mars 1999. Endringen trådte i kraft straks.

2.6.7 Kombinasjon arbeid/trygd

Utvikling

I utredningen NOU 1988:13 - Pensjonering av uføre - ble det foreslått at det skulle gis nærmere regler for hvilken inntekt en uførepensjonist kunne ha uten at den tilståtte pensjonen skulle tas opp til revurdering. Den såkalte friinntektsforskriften trådte i kraft 1. januar 1990. Forskriften innebar at en årlig inntektsøkning på inntil 1/2 G ikke ble ansett som en vesentlig endring som skulle føre til ny prøving av uførepensjonssaken.

I NOU 1990:17 - Uførepensjon - ble det pekt på at det ofte er vanskelig å komme ut av uførerollen. Hovedårsaken til den beskjedne avgangen til yrkeslivet ble antatt å være et lite fleksibelt arbeidsliv, ønske om å beholde den økonomiske tryggheten en pensjon gir, og liten aktivitet når det gjelder attføring og arbeidsformidling for denne gruppen. Dette var utgangspunktet for en lovendring i 1993 som innebar en utvidet adgang til å ta uførepensjonssaker opp til etterprøving. Samtidig ble Rikstrygdeverket pålagt å etablere et system for dette. Vi fikk ordningen med reaktivisering av uførepensjonister, og noe senere kom ordningen med hvilende pensjonsrett i forbindelse med dette.

I Velferdsmeldingen (St meld nr. 35 (1994-95)) ble det understreket at arbeidslinja fortsatt skal være førende ved utformingen av velferdspolitikken. Meldingen inneholdt blant annet en rekke nye forslag som tok sikte på å gjøre uførepensjonsordningen mer fleksibel i forhold til arbeidsinnsats. Målsettingen var å legge forholdene bedre til rette slik at flere uførepensjonister fikk bedre mulighet til å kombinere arbeid og trygd. En del av forslagene ble innført i forbindelse med ikrafttreden av den nye folketrygdloven (1997). Denne målsettingen er videreført i Utjamningsmeldinga (St meld nr. 50 (1998-99).

Ved uførereformen av 2015 ble det innført nye regler for kombinasjon av arbeid og trygd. De nye reglene innebærer at uføretrygden skal skattlegges som lønnsinntekt, og at uføregraden ikke reduseres ved økt inntekt. Det er kun utbetalingen av uføretrygd som reduseres. Det fastsettes en inntektsgrense for hvor mye inntekt den uføre kan ha uten at uføretrygden reduseres. Det er ikke lenger krav til at man må vente ett år før man kan ha inntekt ved siden av trygden.

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

Nedenfor følger en oversikt over de endringene i lov og forskrift som gjelder kombinasjonen arbeid - trygd. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1990: Retten til friinntekt (inntektsgrense for revurdering av uførepensjon) på 1/2 G forskriftsfestes. Forskrift av 20. desember 1989 til folketrygdloven § 8-5. I kraft 1. januar 1990. Ot. prp. nr. 19 (1989-90).

1993: Utviding og presisering av adgangen til å revidere uførepensjonssaker. Folketrygdloven § 8-5 tredje ledd. I kraft 1. januar 1993. Ot. prp. nr. 6 1992-93).

1994: Ett års hvilende pensjonsrett i forbindelse med arbeidsforsøk fra 12. september 1994. Tilføyd i forskrift av 20. desember 1989 til folketrygdloven § 8-5.

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997: Heving av friinntektsgrensen fra ½ G til 1 G. Folketrygdloven § 12-12 første ledd. I kraft 1. mai 1997. Ot. prp. nr. 8 (1996 -97)).

1997: Utvidelse av perioden for hvilende pensjonsrett i forbindelse med arbeidsforsøk fra ett år til tre år. Folketrygdloven § 12-12 andre ledd. I kraft 1. mai 1997. Ot. prp. nr. 8 (1996-97).

1997: Forsøk med lavere gradering av uførepensjon enn 50 %. Folketrygdloven § 25-13 andre ledd bokstav b. Ot. prp. nr. 8 (1996-97). I kraft 1. mai 1997.

1999: Uførepensjonister som mottar godtgjørelse for politiske og andre tillitsverv i frivillige organisasjoner ble unntatt fra bestemmelsen om ventetid for friinntekt. Tilføyelse i forskrift til folketrygdloven § 12-12. I kraft 1. januar 2000.

2001: Forskrift om forsøksvirksomhet for reaktivisering av uførepensjonister. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet den 18. september 2001 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 25-13 tredje ledd. I kraft 1. september 2001.

2004: Retten til friinntekt gjøres gjeldende også for tidsbegrenset uførestønad. Folketrygdlovens § 12-12 andre ledd. I kraft 1.januar 2004.

Innføring av inntektstak, slik at ytelsen og pensjonsgivende inntekt til sammen ikke kan overstige inntektsnivå før uførhet. Folketrygdlovens § 12-12 andre ledd fjerde punktum. I kraft 1.januar 2004.

2015: Innføring av uføretrygd

2.6.8 Ordningen med garantert minste tilleggspensjon for unge uføre

Utvikling

Lovgiver har gitt særregler for personer som er født uføre og personer som er blitt uføre i så ung alder at de ikke har hatt mulighet til å opptjene tilleggspensjonsrettigheter.

Siden ordningen ble innført i 1981 har den vært gjenstand for mange utvidelser og forbedringer. Til å begynne med omfattet den bare uførepensjonister som ikke var fylt 20 år ved folketrygdlovens ikrafttredelse. Senere ble det gitt liknende ordning for eldre uførepensjonister som ble uføre i ung alder. I tillegg til dette er både aldersgrensen og de poengtall som ligger til grunn for beregningen av den garanterte tilleggspensjonen blitt øket flere ganger.

I tråd med forslag i Velferdsmeldingen (St meld nr. 35 (1994-95)) ble det i 1997 og 1998 gjort flere endringer i ordningen med garantert minste tilleggspensjon for unge uføre. Aldersgrensen ble hevet til 26 år og flere aldersgrupper fikk høyeste poengtall 3,3 ved beregningen. Samtidig mente man at en liberal praksis mht. fastsettelse av uføretidspunkt hadde ført til at ordningen hadde fått større omfang enn forutsatt. Det ble derfor fastsatt strengere medisinske krav til den medisinske lidelsen for å få den garanterte minste tilleggspensjonen. Tidligere ble tilleggspensjonen gitt til alle som ble uføre før den fastsatte aldersgrensen. Med begrunnelse i arbeidslinja ble det også innført en “frysordning” for retten til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre fram til fylte 36 år. Unge uføre skulle dermed kunne utnytte inntektsevnen sin utover fylte 26 år uten å miste retten til garantert minste tilleggspensjon.

Oversikt over lovendringer

Nedenfor følger en oversikt over lovendringene som gjelder den garanterte minste tilleggspensjonen for unge uføre. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1981: Ordningen med en garantert minste tilleggspensjon for personer som var uføre før fylte 20 år ble innført 1. mai 1981. Folketrygdloven § 8-4. Ordningen omfattet alle som ikke var fylt 20 år pr. 1. januar 1967 (folketrygdlovens ikrafttreden). Den garanterte minste tilleggspensjonen ble beregnet på grunnlag av fremtidige pensjonspoeng på 2,0. Ot. prp. nr. 42 (1980-81).

1984: Aldersgrensen hevet fra 20 til 21 år fra 1. mai 1984. Folketrygdloven § 8-4. Ot. prp. nr. 11 (1983-84).

1986: Det fremtidige pensjonspoeng som skal legges til grunn ved beregning av tilleggspensjonen økes fra 2,0 til 2,5 fra 1. januar 1984. Folketrygdloven § 8-4. Ot. prp. nr. 7 (1986-87).

1988: Det fremtidige pensjonspoeng som skal legges til grunn ved beregning av tilleggspensjonen økes fra 2,5 til 3,0 fra 1. mai 1988. Folketrygdloven § 8-4. Ot. prp. nr. 5 (1987-88).

1989: Aldersgrensen hevet fra 21 til 22 år fra 1. januar 1989. Folketrygdloven § 8-4. Ot. prp. nr. 7 (1988-89)..

1989: Ordningen utvides til å gjelde personer født 1923 - 44 fra 1. juli 1989. Den garanterte minste tilleggspensjonen for disse ble beregnet utfra et sluttpoengtall på 1,6. Folketrygdloven §§ 8-4 jf. 7-3. Ot. prp. nr. 85 (1988-89).

1990: Heving av sluttpoengtallet for unge uføre født 1926 - 44 fra 1,6 til 2,0. Folketrygdloven § 7-3. I kraft 1. januar 1990. Ot. prp. nr. 5 (1991-92).

1991: Sluttpoengtallet settes til 1,6 for personer født 1923 - 24, og til 2,0 for personer født 1925 — 44. Folketrygdloven § 7-3. I kraft 1. januar 1991. Ot. prp. nr. 3 (1990-91).

1991: Fremtidig pensjonspoeng for unge uføre født etter 1943 økes til 3,3. Folketrygdloven § 8-4. I kraft 1. mai 1991. Ot.prp. nr. 62 (1990-91).

1992: Heving av sluttpoengtallet for gruppen født før 1945 som ikke var gått over på alderspensjon til 2,5. I kraft 1. januar 1992. Folketrygdloven § 7-3. Ot.prp. nr. 5 (1991-92).

1992: Heving av aldersgrensen fra 22 til 24 år. Folketrygdloven §§ 8-4 og 7-3. I kraft 1. mai 1992. Ot.prp.nr. 90 (1991-92).

1992: Heving av sluttpoengtallet fra 2,5 til 3,0 for personer født før 1943. Folketrygdloven § 7-3. I kraft 1. mai 1992. Ot.prp. nr. 90 (1991-92).

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997: Heving av sluttpoengtallet for unge uføre født før 1943 fra 3,0 til 3,3. Folketrygdloven § 3-22 andre ledd. I kraft 1. mai 1997. Ot.prp. nr. 8 (1996-97).

1997: Heving av aldersgrensen for rett til garantert tilleggspensjon for unge uføre født etter 1940 fra 24 år til 26 år. Folketrygdloven § 3-21 første ledd. I kraft 1. juli 1997. Innst. O nr. 104 (1996-97).

1997: Heving av aldersgrensen for rett til garantert tilleggspensjon for unge uføre født i årene 1931-1940 fra 24 år til 26 år. Folketrygdloven § 3-22 første ledd. I kraft 1. juli 1997. Innst. O nr. 104 (1996-97).

1998: Strengere krav til den medisinske lidelse for å få den garanterte minste tilleggspensjon for unge uføre. Folketrygdloven § 3-21 første ledd. I kraft 1. januar 1998. Ot.prp. nr. 8 (1996-97).

1998: Frysing av retten til den garanterte minste tilleggspensjon for unge uføre i 10 år. Folketrygdloven § 3-21 sjette ledd. I kraft 1. januar 1998. (Ot.prp. nr. 8 (1996-97).

2.6.9 Fastsettelse av uføregrad for kombinert vurderte

Utvikling

I folketrygdlovens § 12-9, slik den lød fram til lovendring i kraft fra 1.januar 2004, ble det gitt retningslinjer for tilståelse og gradering av uførepensjon for hjemmearbeidende ektefelle som var delvis yrkesaktiv. Fastsettelse av uføregrad for denne gruppen, medførte ofte at fullstendig bortfall av pensjonsgivende inntekt ble kompensert med en gradert pensjon.

For i noen grad å motvirke dette utarbeidet Rikstrygdeverket allerede i 1970 retningslinjer som ga en anvisning på skjønnsmessig oppjustering av uføregraden i disse tilfellene. Det ble etter hvert behov for klarere retningslinjer, og den tidligere administrative praksis ble videreført i forskrift til folketrygdloven. Forskriften ble innarbeidet i folketrygdloven § 12-9.

Til grunn for en slik ”kombinert vurdering” lå en forutsetning om at denne gruppen (hovedsakelig kvinner), delvis ble forsørget av mannen. Enslige kvinner og kvinner med ektefelle som hadde lav inntekt (under 2G) ble imidlertid alltid vurdert i forhold til yrkeslivet, uavhengig av om de hadde vært i lønnet arbeid eller ikke. Reglene var i prinsippet kjønnsnøytrale, men fordi de fleste med deltidsarbeid var kvinner, kom reglene stort sett bare til anvendelse for kvinner. De spesielle reglene ble oppfattet som kvinnediskriminerende, og Likestillingsombudet har påpekt dette ved flere anledninger. Økende yrkesdeltakelse blant kvinner har imidlertid ført til at færre har blitt vurdert etter denne bestemmelsen. Ordningen ble avviklet fra 1. januar 2004, jf. Besl. O nr. 105 (2002-2003) og Ot. prp. nr. 102 (2001-2002).

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

1992 Forskrift om fastsettelse av uføregrad for kombinert vurderte til folketrygdloven § 8-5. På visse vilkår kunne uføregraden oppjusteres med 20 %. I kraft 1. januar 1992. Ot.prp. nr. 5 (1991-92).

2004 Ordningen med fastsettelse av uføregrad for kombinert vurderte i § 12-9 ble avviklet med virkning fra 1. januar 2004, jf. lov av 20.06.2003 nr. 55.

Overgangsregler fra 2004:

Endringen ble gitt virkning for krav som ble fremmet fra og med 1. januar 2004.  Det ble også regnet med tilfeller hvor vedkommende hadde fremmet krav tidligere, men ikke fylte vilkårene på ikrafttredelsestidspunktet. Dette gjaldt for eksempel løpende tilfeller hvor medlemmet mottok rehabiliterings- eller attføringspenger pr. ikrafttredelsestidspunktet. Ved søknad om forhøyelse av uføregrad på grunn av endrede forhold i løpende tilfeller, eller ved revurdering etter § 12-12 etter 1. januar 2004, ble saken behandlet etter nye regler.

Dette innebar at et medlem fortsatt måtte vurderes som kombinert yrkesaktiv/hjemmearbeidende (etter tidligere § 12-9) i forhold til krav som ble framsatt etter 1. januar 2004. Dette med mindre det hadde skjedd endringer i de faktiske forholdene som lå til grunn for det opprinnelige vedtaket.

2.6.10 Uførepensjon til hjemmearbeidende ektefelle  

Avviklet 1. januar 2015. Ved uførereformen var det et ønske om å fristille seg fra vurderinger ut fra sivilstand da ytelsen skal baseres på egen opptjening. Dette på grunn av vanskelige skjønnsmessige vurderinger som førte til forskjellsbehandling. 

2.6.11 Innføring av tidsbegrenset uførestønad

Utvikling

Sykefraværet og tallet på nye uførepensjonister økte kraftig på 1990-tallet. Det ble derfor oppnevnt et utvalg (Sandmanutvalget) som fikk i mandat å bl.a. foreslå tiltak som kunne bidra til å redusere uføretilgangen. Utvalget avga innstilling høsten 2000, NOU 2000:27. Det ble foreslått å dele eksisterende uførepensjonsordning i en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Tidsbegrenset uførestønad skulle gis i en begrenset tidsperiode, og uførhet ville dermed ikke lenger innebære at man får uførepensjon som varig inntektskilde fram til pensjonsalderen. Tidsbegrenset uførestønad ble etter dette innført fra 1.1.2004.

Oversikt over lovendringer

2004: Innføring av tidsbegrenset uførestønad. Folketrygdlovens § 12-9.

I kraft 1. januar 2004. Ot.prp.nr. 102 (2001-2002) og Innst.O.nr. 86 (2002-2003).

Opphevet ved lov av 19.12.2008 nr. 106. I kraft 1.3.2010 i følge resolusjon av 19.2.2010 nr. 189. Rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad ble erstattet med arbeidsavklaringspenger. 

 

3 Oversikt over hovedreglene i lovens kapittel 12 om uføretrygd

Nedenfor følger en kort oversikt over hovedreglene for uføretrygd.

Ikrafttredelse 1.1.2015 (Prop 130 L og 66 L)

3.1 Formål - § 12-1

Formålet med uføretrygd er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.

Uføretrygd skal videre legge til rette for at flest mulig skal få bruke den arbeidsevnen de har. Den skal legge til rette for å kombinere arbeid og uføretrygd.

 3.2 Forutgående og fortsatt medlemskap - § 12-2 og § 12-3

For å få uføretrygd må søkeren som hovedregel ha vært medlem i folketrygden i de siste tre årene fram til uførheten oppstod. Det er også et utgangspunkt at vedkommende fortsetter å være medlem i trygden når uførepensjonen er gitt. Det gjøres unntak fra disse vilkårene i bestemte tilfeller. Det gjøres f.eks. unntak fra vilkår om forutgående medlemskap dersom den uføre er flyktning .Dersom uførheten skyldes yrkesskade gjøres det unntak fra vilkår om både forutgående og fortsatt medlemskap.. Vilkårene kan også fravikes etter trygdeavtaler vi har med andre land, f.eks. EØS-avtalens trygdedel.

3.3 Alder - § 12-4

For å ha rett til uføretrygd må personen være mellom 18 og 67 år.

Det er krav til inntektsbortfall etter fylte 62 år, jf. § 12-4, andre ledd, se nærmere kommentarer til § 12-4.  

3.4 Hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak - § 12-5

Kravene om gjennomgått behandling og arbeidsrettede tiltak må sees i sammenheng med folketrygdens grunnsyn om at uføretrygd kun skal tilstås dersom medlemmet varig har fått en redusert inntektsevne grunnet sykdom, skade eller lyte.

Med behandling menes medisinsk og annen behandling som har til formål å bedre medlemmets helsetilstand. Med arbeidsrettede tiltak menes tiltak som har til hensikt å øke medlemmets inntektsevne. Hva som er hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak avgjøres konkret i den enkelte sak.

3.5 Sykdom, skade eller lyte-krav til årsakssammenheng - § 12-6

Det medisinske vilkår består av følgende komponenter:

• det må foreligge varig sykdom, skade eller lyte
• sykdom, skade eller lyte må ha medført varig funksjonsnedsettelse
• funksjonsnedsettelsen må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen.

Det kreves altså en nær sammenheng mellom sykdom, skade, lyte, funksjonsnedsettelse og nedsatt inntektsevne.

3.6 Krav om nedsatt inntektsevne - § 12-7

Det er som hovedregel et vilkår for rett til uføretrygd at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten.

Uføregraden skal angi i hvilken grad inntektsevnen er nedsatt. For å fastsette uføregraden må man ta utgangspunkt i personens reelle inntektsmuligheter etter uførhet og sammenligne med de inntektsmuligheter vedkommende hadde før uførheten oppsto.

Dersom personen mottok arbeidsavklaringspenger da søknad om uføretrygd ble framsatt, er det tilstrekkelig at inntektsevnen er varig nedsatt med 40 prosent.

Dersom sykdom, eller skade er forårsaket av en yrkesskade, kan det tilstås uføretrygd ved uføregrad ned til 30 prosent, jf. § 12-17.

3.7 Uføretidspunkt - § 12-8

Uføretidspunktet er det tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt som nevnt i folketrygdloven § 12-7 første og andre ledd og § 12-17 første ledd bokstav c. Dette betyr at inntektsevnen må være varig nedsatt med henholdsvis minst halvparten, 40 prosent eller 30 prosent. 

Uføretidspunktet har betydning for flere forhold. Blant annet om en oppfyller medlemskapsvilkåret, og om det kan innvilges rettighet som ung ufør. Videre er uføretidspunktet utgangspunkt for beregningen av uføretrygden. 

3.8 Fastsetting av inntekt før og etter uførhet - § 12-9

Inntekt før uførhet skal for arbeidstakere som hovedregel fastsettes til personens normale årsinntekt i full stilling før uføretidspunktet. Inntekt for overtidsjobbing som har vært stabil over tid skal tas med ved fastsettelsen av inntekt før uførhet.

For arbeidstakere som har ett eller flere arbeidsforhold, skal inntekt før uførhet fastsettes på grunnlag av stillingsandel på virkningstidspunktet omregnet til årsinntekt i full stilling dersom det er mer gunstig for vedkommende.

Inntekt før uførhet for selvstendige næringsdrivende skal fastsettes til den gjennomsnittlige inntekten i de siste tre kalenderårene før uføretidspunktet.

Inntekt før uførhet skal ikke settes lavere enn:

3,3 G for gifte/samboende, 3,5 G for enslige og 4,5 G for unge uføre.

Inntekt før uførhet har betydning for avkortningsreglene i forhold til inntekt, se § 12-14, og for fastsetting av uføregrad.

Inntektsnivå etter uførhet skal angi det inntektsnivået personen forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne. Det vil si faktisk inntekt og eventuelle inntektsmuligheter som ikke er utnyttet.

Inntekt før uførhet og inntekt etter uførhet justeres i samsvar med endring i grunnbeløpet.

 3.9 Fastsetting og endring av uføregrad - § 12-10

Uføregraden fastsettes ved å sammenligne oppjustert inntekt før uførhet og inntekt etter uførhet. Inntektsnivå før uførhet må oppjusteres for at sammenligningen skal bli gjort med grunnlag i samme grunnbeløpet.

Ved gradering av uførheten benyttes fem prosent intervaller.

Uføregraden skal ikke endres selv om personens inntekt øker og inntektsgrensen blir overskredet. I slike tilfeller vil utbetalingen av uføretrygden bli redusert, jf. § 12-14. 

Dersom utbetalingen av uføretrygd opphører fordi medlemmet har hatt en inntekt som overstiger 80 prosent av oppjustert inntekt før uførhet, kan vedkommende beholde retten til uføretrygd i fem år (hvilende rett). Etter søknad kan retten beholdes i ytterligere fem år. Hvilende rett forutsetter at medlemmet i løpet av et helt kalenderår ikke hadde rett til utbetaling av uføretrygd på grunn av inntektsforholdene.

Ved ytterligere nedsatt inntektsevne kan det kan det fremmes søknad om økt uføregrad.

3.10 Grunnlaget for beregning av uføretrygd - § 12-11

Uføretrygd beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt i de tre beste av de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet. Gjennomsnittlig inntekt i de tre beste inntektsårene legges til grunn.

For at inntektene skal være sammenlignbare må de oppjusteres ut fra endringer i grunnbeløpet. Ved oppjusteringen brukes grunnbeløpet på virkningstidspunktet og gjennomsnittlig grunnbeløp for de ulike årene i femårsperioden før uføretidspunktet.

Inntekten begrenses til 6 ganger gjennomsnittlig grunnbeløpet for hvert enkelt år.

Dersom uføregraden øker skal det fastsettes nytt uføretidspunkt. I slike tilfeller må beregningsreglene tilpasses den nye uføretrygden, se kommentarer til § 12-11.

Det er særskilte regler for fastsettelse av beregningsgrunnlaget dersom medlemmet har avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste, og der medlemmet har fått pensjonsopptjening på grunnlag av omsorgsarbeid.

3.11 Trygdetid - § 12-12

Som trygdetid regnes perioder med medlemskap i folketrygden som omfatter kapittel 12, 16,17 19 og 20. Det gis trygdetid for perioden fra fylte 16 år til og med det året en fyller 66 år. Full trygdetid er 40 år.

Det skilles mellom faktisk og framtidig trygdetid. Faktisk trygdetid er perioden før uførheten inntrådte. Framtidig trygdetid er perioden fra uføretidspunktet fram til og med det året en fyller 66 år. Dersom mindre enn 4/5 av tiden mellom fylte 16 år og det tidspunkt da vedkommende ble ufør eller døde kan regnes som trygdetid, vil den framtidige trygdetiden bli redusert. Vi viser til omtale og eksempler til § 12-12 i kommentardelen.

Når samlet trygdetid (faktisk og framtidig trygdetid) utgjør minst tre år, fastsettes trygdetiden ved avrunding opp eller ned til nærmeste hele år.

3.12 Uføretrygdens størrelse - § 12-13

Uføretrygden skal som hovedregel utgjøre 66 prosent av grunnlaget etter § 12-11.

Ytelsen skal likevel ikke utgjøre mindre enn 2,28 ganger grunnbeløpet for personer som lever sammen med ektefelle, eller med samboer hvor samboerforholdet har vart minst 12 av de siste 18 måneder. For andre utgjør minsteytelsen 2,48 ganger grunnbeløpet.

For unge uføre er minsteytelsen for gifte/samboende 2,66. For enslige unge uføre 2,91.

Uføretrygden avkortes dersom trygdetiden er kortere enn 40 år, og den fastsettes til en forholdsmessig andel av beløpet dersom uføregraden er lavere enn 100 prosent.

3.13 Reduksjon av uføretrygd på grunn av inntekt - § 12-14

Det skal for hvert kalenderår fastsettes en inntektsgrense. Denne vil være lik fastsatt inntektsnivå etter uførhet samt en beløpsgrense på 40 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Beløpsgrensen er 60 000 kroner fram til og med år 2018 hvis uføretrygden er omregnet fra uførepensjon.

Dersom inntektsgrensen overskrides reduseres utbetalingen. Det tas da utgangspunkt i den delen av inntekten som overskrider inntektsgrensen. For nærmere redegjørelse, se kommentarer til § 12-14.

Når den pensjonsgivende inntekten for et kalenderår overstiger 80 prosent av oppjustert inntekt før uførhet, blir det ikke utbetalt uføretrygd i det kalenderåret.

Dersom den uføretrygdede i løpet av et kalenderår har fått utbetalt for mye eller for lite i uføretrygd, skal det foretas et etteroppgjør.

3.14 Barnetillegg - § 12-15

Det kan ytes barnetillegg til en person som mottar uføretrygd og som forsørger barn under 18 år.  Barnetillegget utgjør 40 prosent av grunnbeløpet for hvert forsørget barn, justert for personens trygdetid. For flyktninger blir beløpet ikke justert for trygdetid.

Barn som har egen årlig inntekt, inkludert kapitalinntekt, som overstiger grunnbeløpet regnes ikke som forsørget.

Barnetilleggets størrelse påvirkes ikke av uføregraden, men prøves mot forsørgerens inntekt, se § 12-16.

Når et barn blir forsørget av flere som mottar uføretrygd eller alderspensjon, ytes tillegget til den som har rett til høyest tillegg.

Barnetillegg for barn som ikke bor sammen med begge sine foreldre og hvor begge foreldrene har ytelser som gir rett til barnetillegg skal gis til den av foreldrene som bor sammen med barnet. Selv om det ikke blir noen utbetaling på grunn av reglene om inntektsprøving, er det ikke adgang til å yte tillegg til den andre av foreldrene.   

3.15 Reduksjon av barnetillegg på grunn av inntekt - § 12-16

Barnetillegget blir redusert eller faller bort dersom den uføretrygdedes inntekt overstiger et fastsatt fribeløp. Barnetillegget reduseres med 50 prosent av den delen av inntekten som overstiger fribeløpet.

Dersom barnet bor sammen med begge sine foreldre skal også den andre av foreldrenes inntekt regnes med som en del av inntektsgrunnlaget for inntektsprøvingen.

Inntektsprøvingen skjer uten hensyn til uføregrad, men det tas hensyn til trygdetid.  

Det fastsettes egne fribeløp for beregning av barnetillegg for barn som bor sammen med begge foreldrene, og barnetillegg for barn som ikke bor sammen med begge foreldrene. De fastsatte fribeløpene varierer også i forhold til antall barn. For barn som bor sammen med begge foreldrene utgjør fribeløpet 4,6 ganger grunnbeløpet. For barn som bor sammen med en av foreldrene utgjør fribeløpet 3,1 ganger grunnbeløpet. Fribeløpet økes med 40 prosent av grunnbeløpet for hvert ekstra barn.

3.16 Uføretrygd ved yrkesskade - § 12-17

Dersom uførheten skyldes yrkesskade, jf. kapittel 13, gjelder særlig gunstige regler både for retten til uføretrygd og for beregningen av denne.

De alminnelige vilkårene om medlemskap gjelder ikke. Uføretrygd kan tilstås selv om vilkåret om tre års forutgående medlemskap ikke er oppfylt. Vilkåret om fortsatt medlemskap gjelder heller ikke.

De alminnelige vilkårene om minste uføregrad gjelder ikke. Ytelsen kan tilstås for uføregrad ned til 30 %.

Antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet legges til grunn for beregningen av uføretrygden dersom beregningsgrunnlaget etter § 12-11 første til fjerde ledd er lavere. 

Den antatte årlige arbeidsinntekten på skadetidspunktet skal reguleres ut fra endringer i folketrygdens grunnbeløp frem til virkningstidspunktet for uføretrygden. 

Uføretrygden og barnetillegget avkortes ikke på grunn av manglende trygdetid.

3.17 Tillegg til uføretrygd for gjenlevende ektefelle - § 12-18

Det kan ytes et gjenlevendetillegg til uføretrygden for personer som fyller vilkårene i kapittel 17. Tillegget kan gis i inntil fem år.

Tillegget skal utgjøre differansen mellom 50 prosent av summen av gjenlevendes og avdødes uføretrygd, og den gjenlevendes egen uføretrygd. Gjenlevendes trygdetid skal legges til grunn.

Tillegget skal likevel ikke være mindre enn differansen mellom den minsteytelsen avdøde ville hatt rett på, og gjenlevendes egen uføretrygd. I avdødes minsteytelse benyttes avdødes trygdetid og eventuell rett til høyere minsteytelse som ung ufør.

Det er gjenlevendes sivilstand på virkningstidspunktet som skal legges til grunn i alle deler av beregningen der det benyttes en minsteytelse.

Se nærmere kommentarer til § 12-18.

3.18 Uføretrygd under opphold i institusjon - § 12-19

Uføretrygden blir redusert ved innleggelse i institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar. Reduksjonen gjelder fra fjerde måned etter innleggelsesmåneden ved førstegangsinnleggelse.

Redusert ytelse skal utgjøre 14 prosent av uføretrygden. Det er imidlertid innført en minstegaranti som innebærer at ytelsen skal utgjøre 45 prosent av grunnbeløpet under forutsetning av at dette ikke utgjør mer enn vedkommende hadde i utbetaling før innleggelsen fant sted.

Ytelsen reduseres ikke når vedkommende forsørger ektefelle eller barn.

Arbeids- og velferdsetaten kan bestemme at ytelsen ikke skal reduseres eller reduseres mindre enn det som fremgår av annet ledd dersom personen har faste og nødvendige utgifter til bolig. 

Se kommentarer til § 12-19 tredje ledd for tilfeller der den uføretrygdede forsørger ektefelle og eller barn under opphold i institusjon.

3.19 Uføretrygd under straffegjennomføring - § 12-20

Det gis ikke rett til utbetaling for uføretrygdede som sitter i varetekt, soner straff eller utholder særreaksjoner i anstalt under kriminalomsorgen. Dette vil i praksis si fengsler. Uføretrygden skal gis etter vanlige bestemmelser i innsettelsesmåneden og i den påfølgende måned. Deretter skal stønaden stanses.

Uføretrygden skal likevel utbetales med 50 prosent når den uføretrygdede forsørger barn.

Straff som gjennomføres utenfor kriminalomsorgens anstalter medfører ikke stans av uføretrygden.

Stønaden vil bli iverksatt fra og med den kalendermåned den uføretrygdede blir løslatt.

3.20 Avkall på uføretrygd - § 12-21

Noen ektepar kan samlet sett få en større utbetaling dersom den uføretrygdede gir avkall på retten til uføretrygd. Dette kan skje når ektefellen mottar alderspensjon eller avtalefestet pensjon og den uføretrygdede har kortere trygdetid enn ektefellen eller har en gradert ytelse.

 

4 Forholdet til andre ytelser fra folketrygden og ytelser etter annen lovgivning

4.1.1 Dagpenger ved arbeidsløshet – folketrygdloven kapittel 4

Retten til dagpenger under arbeidsløshet faller bort når vedkommende får hel uføretrygd, jf. § 4-24 andre ledd bokstav c. Ved gradert uføretrygd (uføregrad lavere enn 100 prosent) kan det ytes reduserte dagpenger, jf. § 4-25 første og andre ledd.

4.1.2 Sykepenger – folketrygdloven kapittel 8

§ 8-50 regulerer forholdet mellom sykepenger og uføretrygd.

Fra 1.1.2015 er § 8-50 endret slik at det gis rett til sykepenger ved siden av 100 prosent uføretrygd, så lenge de øvrige vilkårene er oppfylt. Til et medlem som mottar uføretrygd ytes det sykepenger ut fra den arbeidsinntekten som medlemmet har ved siden av uføretrygden. 

Arbeidsgiver har ansvar for å utbetale sykepenger i arbeidsgiverperioden på vanlig måte.

Etter § 8-12 tredje ledd vil et medlem som har brukt opp sine sykepengerettigheter få ny rett til sykepenger når vedkommende har vært arbeidsfør med arbeidsinntekt i 26 sammenhengende uker etter at uføretrygden startet å løpe (virkningstidspunktet).

4.1.3 Arbeidsavklaringspenger – folketrygdloven kapittel 11

Ved gradert uføretrygd (uføregrad lavere enn 100 prosent) kan det ytes reduserte arbeidsavklaringspenger, jf. § 11-24 første ledd og andre ledd første punktum og "Forskrift om arbeidsavklaringspenger" § 13 første ledd bokstav a. Arbeidsavklaringspengene skal samordnes med uføregraden (ikke utbetalingsgraden). 

En person som mottar uføretrygd og som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak, kan få innvilget tilleggsstønad etter § 11-12 på lik linje med andre, dersom de alminnelige vilkårene for retten til stønaden er oppfylt, jf. §§ 11-5 og 11-6. Dette gjelder uavhengig av uføregrad.

4.1.4 Overgangsstønad til enslig mor eller far – folketrygdloven kapittel 15

Retten til overgangsstønad faller bort i den utstrekning vedkommende får uføretrygd, jf. lovens § 15-14.

4.1.5 Ytelser til gjenlevende ektefelle mv. – folketrygdloven kapittel 17

Pensjonen etter kapittel 17 faller bort når vedkommende får rett til uføretrygd, jf. § 17-11 første ledd bokstav b.   Gjenlevenderett beregnes da etter bestemmelsene i § 12-18 om tillegg til uføretrygd for gjenlevende ektefelle (gjenlevendetillegg).

4.1.6 Barnepensjon – folketrygdloven kapittel 18

Barnepensjon faller bort i den utstrekning barnet har rett til uføretrygd, jf. § 18-7 andre ledd.

4.1.7 Alderspensjon – folketrygdloven kapittel 19 og 20

Alderspensjon etter kapittel 19 og 20 kan på visse vilkår tas ut fra fylte 62 år. Gradert uføretrygd kan kombineres med gradert alderspensjon før 67 år. Summen av uføregrad og grad av alderspensjon kan ikke overstige 100 prosent. Dette står i folketrygdloven § 19-10 og § 20-14. Uføretrygden bortfaller fra fylte 67 år og erstattes med alderspensjon.

Regler om fastsettelse og godskriving av pensjonspoeng for mottakere av uføretrygd når alderspensjon skal beregnes etter kapittel 19, står i folketrygdloven § 3-17, jf. § 3-18 som gjelder ved yrkesskade. Regler om pensjonsopptjening for mottakere av uføretrygd for alderspensjon etter kapittel 20 står i § 20-7 a og er supplert med regler ved yrkesskade i Forskrift om alderspensjon § 6-7, fastsatt 22.12.2009.

4.1.8 AFP (avtalefestet pensjon)

AFP (avtalefestet pensjon) i offentlig sektor

,AFP i offentlig sektor ytes ikke for tidsrom hvor det ytes arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, alderspensjon eller pensjon til gjenlevende ektefelle fra folketrygden, jf. § 3 bokstav e, i lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse av 25.6.2010. Uføretrygd fra folketrygden og AFP i offentlig sektor kan derfor ikke ytes for samme tidsrom. Ved samtidig rett til uføretrygd og AFP må medlemmet velge den ene av ytelsene, senest når begge kravene er behandlet.

Hvis en uføretrygdet senere ønsker å ta ut AFP i offentlig sektor må vilkårene for rett til AFP være oppfylt. Det er blant annet vilkår om yrkesaktivitet i § 2 i lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse av 25.6.2010. Dette innebærer at en uføretrygdet som ikke har arbeidsinntekt ved siden av uføretrygden ikke vil kunne velge AFP i offentlig sektor senere.

For enkelte AFP-pensjonister i offentlig sektor vil det være lønnsomt å gå tilbake til (gjenopplive) sin tidligere frasagte uførepensjon/uføretrygd ved fylte 65 år når de ikke lenger får AFP beregnet som folketrygdpensjon. Hvis den frasagte ytelsen var en uførepensjon vil vedkommende ved gjenopplivingen ha rett til en uføretrygd med virkning fra måneden etter fylte 65 år. Beregningsgrunnlaget skal fastsettes etter reglene for uføretrygd i § 12-11 og § 12-17 tredje ledd. I beregningen av uføretrygden anvendes sivilstanden på virkningstidspunktet for uføretrygden, og uføretidspunktet, uføregraden og inntekten før uførhet fra den tidligere uførepensjonen. 

For nærmere orientering om AFP i offentlig sektor, se rundskrivene i Hovednummer 62.   

AFP i privat sektor med uttak før 1. januar 2011

Fra 1. januar 2011 ble det innført en ny ordning for AFP i privat sektor. De yngste personene som kunne ta ut AFP på gammel ordning vil fylle 67 år i november 2015, og går over til alderspensjon fra folketrygden fra desember 2015. Spørsmål om håndtering av saker med uføretrygd og AFP i privat sektor med virkningstidspunkt før 1. januar 2011 er derfor bare aktuelt i perioden 1. januar til 30. november 2015.

AFP i privat sektor med virkningstidspunkt før 1. januar 2011 ytes ikke for tidsrom hvor det ytes arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, alderspensjon eller pensjon til gjenlevende ektefelle fra folketrygden, jf. § 16 i AFP-tilskottsloven av 19. februar 2010. Uføretrygd fra folketrygden og AFP med virkningstidspunkt før 1. januar 2011 kan derfor ikke ytes for samme tidsrom. For øvrig gjelder det samme som er beskrevet ovenfor om forholdet mellom AFP i offentlig sektor og uføretrygd.

For nærmere orientering om AFP i privat sektor med uttak før 1.1.2011, se rundskrivet til AFP-tilskottsloven kapittel 4 i Hovednummer 65.

AFP i privat sektor med uttak 1. januar 2011 eller senere

Det ytes ikke AFP i privat sektor til personer som etter fylte 62 år har mottatt uføretrygd fra folketrygden. Dette følger av § 8 i AFP-tilskottsloven av 19. februar 2010. Dette innebærer at etterbetaling av uføretrygd ved etteroppgjør for periode etter fylte 62 år, vil føre til at retten til AFP i privat sektor faller bort.

Personer som har rett til, men som ikke har mottatt uføretrygd etter fylte 62 år, har rett til AFP dersom vedkommende senest ved uttak av pensjonen sier fra seg uføretrygden med virkning fra fylte 62 år.

Tidsrom med hvilende rett til uføretrygd etter folketrygdloven § 12-10 tredje ledd og der uføretrygden ikke har kommet til utbetaling, regnes ikke som tidsrom med mottak av uføretrygd.

En person som søker om AFP fra måneden etter fylte 62 år må si fra seg uføretrygden med virkning fra måneden etter fylte 62 år for å ha rett til AFP. Dette gjelder uansett om uføretrygden har kommet til utbetaling eller ikke. I etteroppgjøret av uføretrygd for det året personen fyller 62 år skal det tas hensyn til inntekt opptjent til og med måneden før uttak av AFP. Denne inntekten skal fordeles på antall måneder før uttak av AFP.

En person som søker om AFP fra et senere tidspunkt, og som har en uføretrygd som ikke har kommet til utbetaling etter fylte 62 år, må si fra seg uføretrygden med virkning tilbake til fylte 62 år for å ha rett til AFP. Hvis etteroppgjøret for uføretrygd i perioden fra det året vedkommende fyller 62 år og fram til det året vedkommende sier fra seg uføretrygden har ført til etterbetaling, vil det ikke være rett til AFP.

Hvis det er utbetalt uføretrygd etter fylte 62 år, men etteroppgjøret viser at utbetalingen skulle vært null, skal det ikke hindre rett til AFP. Det skal da anses som at det ikke er utbetalt uføretrygd etter fylte 62 år. Hvis året allerede er oppgjort når søknad om AFP settes fram, skal det anses som et år uten utbetaling av uføretrygd. Hvis året ikke er oppgjort når søknaden settes fram kan AFP i mellomtiden ha blitt avslått. Hvis vedkommende fremdeles ønsker AFP, kan dette tilstås etter at uføretrygden er krevet tilbake.

I tilfeller der en person får innvilget uføretrygd etter at vedkommende har tatt ut AFP, skal AFP stanses og framtidige utbetalinger av AFP faller bort. Hvis uføretrygden blir innvilget med virkningstidspunkt tilbake i tid, vil AFP som er utbetalt i periode med innvilget uføretrygd bli krevet tilbake. En person som etter uttak av AFP velger uføretrygd i stedet kan ikke senere få tilbake AFP.

For nærmere orientering om AFP i privat sektor,se rundskrivene i Hovednummer 65.