Rundskriv

§ 12-7 Nedsatt inntektsevne

Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret.

 

Innhold

Generell kommentar 
§ 12- 7 første ledd – Varig nedsatt inntektsevne med minst halvparten. Hovedregel 
Forholdet til vilkåret om å ha gjennomført hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak 
Krav til varighet 
§ 12- 7 andre ledd  - Varig nedsatt inntektsevne med 40 prosent. Unntak 
§ 12- 7 tredje ledd - Prinsipper for vurderingen av inntektsevnen (uføregrad) 
Tredje ledd første punktum - Vurdering av inntektsevnen 
Tredje ledd andre punktum - Sammenligning av inntekt før og etter uførhet

 

Generell kommentar

Det er som hovedregel et vilkår for innvilgelse av uføretrygd at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten. Hvis personen mottok arbeidsavklaringspenger da søknaden om uføretrygd ble fremsatt, er det imidlertid tilstrekkelig at inntektsevnen er varig nedsatt med 40 prosent. Skyldes uførheten yrkesskade eller yrkessykdom, kan det innvilges uføretrygd når inntektsevnen er varig nedsatt med 30 prosent, jf. § 12-17 første ledd bokstav c. 

Inntektsevne betyr evnen til å utføre inntektsgivende arbeid. Vurderingen av inntektsevnen gjøres ved å sammenligne personens inntekt før og etter uførhet. Uføregraden fastsettes ut fra denne sammenligningen. Det vises til §§ 12- 9 og 12-10 vedrørende fastsettelse av inntekt før og etter uførhet og fastsettelse av uføregrad.     

Alle som fremsetter søknad om uføretrygd skal vurderes i forhold til den nedsatte inntektsevnen, dette gjelder også for de som ikke er yrkesaktive. 

 

§ 12 - 7 første ledd - Varig nedsatt inntektsevne med minst halvparten. Hovedregel

Hovedregelen for innvilgelse av uføretrygd er at personen har en varig nedsatt inntektsevne med minst halvparten. Inntektsevnen tilsvarer den mulighet vedkommende har for å skaffe seg pensjonsgivende inntekt. Hvis personen har inntektsmuligheter som vedkommende ikke utnytter, vil disse være en del av inntektsevnen. Det er ikke bare de faktiske inntektene som er av betydning.

Evnen til å utføre oppgaver som ikke kan gi pensjonsgivende inntekter, er som hovedregel ikke av betydning. Muligheten personen har til å utføre disse oppgavene kan likevel underbygge at vedkommende kan få inntekter ved å utføre andre oppgaver. Dette vil ha betydning for vurderingen av inntektsevnen. 

Eksempel 1:

En sykepleier klarer ikke lenger å utføre inntektsgivende arbeid. Dette skyldes varig sykdom. Vedkommende kan fortsatt utføre hobbyen som kakebaker og baker litt til familie og venner. Det er likevel ikke mulig å ha inntekt av hobbyen. Kakebakingen er derfor ikke av betydning for vurderingen av inntektsevnen. 

Eksempel 2:

En kokk arbeider på en restaurant. Vedkommende klarer på grunn av sykdom ikke å fortsette i arbeidet som kokk. Kokken starter en matblogg og får inntekter av dette.  Disse inntektene har betydning når inntektsevnen skal vurderes.  

Eksempel 3:

En lærer er flink til å utføre håndverksarbeid og har i flere år hjulpet venner og kjente med ulike snekker- og vaktmesteroppgaver. Dette har blitt gjort uten økonomisk kompensasjon. Vedkommende får en varig sykdom og klarer ikke å fortsette i lærerjobben. Imidlertid er det fortsatt mulig å utføre håndverksarbeidet. Det avgjørende for vurderingen av inntektsevnen er hva læreren nå klarer å utføre og om dette kan gi pensjonsgivende inntekter. Det er ikke av betydning at vedkommende tidligere ikke har fått betalt for oppdragene. 

Det er muligheten til å skaffe seg inntekt som er det avgjørende ved vurderingen av om det er en hobby eller en næringsvirksomhet. Tilnærmet samme mulighet til å utføre en oppgave kan dermed både anses som en hobby uten mulighet for inntekt og som en liten bijobb som har betydning for inntektsevnen. I vurderingen av inntektsevnen er det derfor viktig å foreta en totalvurdering av situasjonen til vedkommende, noe som fremkommer av tredje ledd. Det vises til kommentarene om dette nedenfor. 

 

Forholdet til vilkåret om å ha gjennomført hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak 

Kravet om en varig nedsatt inntektsevne må ses i sammenheng med vilkårene i § 12- 5 om å ha gjennomført hensiktsmessig behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak. Hvis personen ikke har gjennomført all hensiktsmessig behandling eller arbeidsrettede tiltak som kan bedre inntektsmulighetene i arbeidslivet, kan det ikke vurderes om inntektsevnen er varig nedsatt.

Når vilkårene i § 12- 5 ikke er oppfylt, vil derfor heller ikke vilkårene i § 12- 7 være oppfylt. 

Krav til varighet 

Varighetsvilkåret i § 12- 7 er det samme som for varig sykdom og varig nedsatt inntektsevne i § 12‑6, se rundskrivet til den bestemmelsen. Varigheten på den nedsatte inntektsevnen må antas å være på mer enn syv år for at varighetskravet skal være oppfylt. Når varigheten knyttet til nedsatt inntektsevne vurderes, tas det hensyn til perioder beregnet fra uføretidspunktet. Samtidig vil varighetsvilkåret ikke være oppfylt hvis personen har vært arbeidsufør i for eksempel 6 år, men antas å komme tilbake i arbeid i løpet av 1-2 år frem i tid fra vedtakstidspunktet.  

Hvis det ikke er dokumentert at personen har varig sykdom, kan det ikke tas stilling til i hvor stor grad inntektsevnen er varig nedsatt. Er det vurdert at vilkårene i § 12- 6 ikke er oppfylt, vil derfor heller ikke vilkårene i § 12- 7 være oppfylt.   

For å angi hvordan inntektsevnen vil utvikle seg i fremtiden er det nødvendig å vurdere opplysninger fra oppfølgingen fra NAV  og de medisinske opplysningene. Slike opplysninger kan gi informasjon om hvordan utviklingen har vært. Tidligere utvikling kan underbygge hva som vil skje fremover. Ofte vil vurderingene likevel være skjønnspreget.   

§ 12- 7 andre ledd- Varig nedsatt inntektsevne med 40 prosent. Unntak

I andre ledd er det unntak fra hovedregelen i første ledd om at inntektsevnen må være varig nedsatt med minst halvparten. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når søknaden om uføretrygd blir fremsatt, er det tilstrekkelig at inntektsevnen er varig nedsatt med minst 40 prosent. 

Etter § 11- 18 andre ledd gis det reduserte arbeidsavklaringspenger når arbeidsevnen er redusert med minst 40 prosent. Personer som mottar arbeidsavklaringspenger kun tilsvarende 40 prosent har som oftest en inntektsevne i behold som ikke kvalifiserer til uføretrygd i henhold til hovedregelen. Disse personene bør ikke være avskåret fra muligheten til å få innvilget uføretrygd. Unntaksbestemmelsen her må ses i sammenheng med dette og ønsket om at flest mulig utnytter sin maksimale restinntektsevne. Det er derfor en mulighet til å innvilge uføretrygd i de tilfeller hvor inntektsevnen er varig nedsatt med minst 40 prosent. 

Det kreves at personen faktisk mottar arbeidsavklaringspenger på det tidspunktet søknaden om uføretrygd blir fremsatt. 

Eksempel 1:

En person har mottatt arbeidsavklaringspenger i perioden 1. mai 2014 – 31. januar 2015. Søknad om uføretrygd blir fremsatt 15. februar 2015. Vedkommende mottar igjen arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2015. Vurderingen av uføresøknaden må gjøres etter hovedregelen i første ledd fordi vedkommende ikke mottok arbeidsavklaringspenger da søknaden om uføretrygd ble fremsatt.     

I noen tilfeller vil personen få innvilget arbeidsavklaringspenger tilbake i tid slik at vedkommende i etterkant mottok arbeidsavklaringspenger på søknadstidspunktet. Personen anses i disse tilfellene for å ha mottatt arbeidsavklaringspenger da søknaden ble fremsatt. Dette gjelder uavhengig av om det tidligere har vært perioder med arbeidsavklaringspenger eller ikke. 

Eksempel 2: 

En person har rett til sykepenger frem til 31. august 2015. Vedkommende søker om uføretrygd 8. september 2015. Det blir deretter innvilget arbeidsavklaringspenger fra 1.september 2015. Vurderingen av uføresøknaden skal gjøres etter unntaksregelen i andre ledd fordi vedkommende i etterkant av søknadstidspunktet fikk innvilget arbeidsavklaringspenger tilbake i tid.   

Vurderingen av den nedsatte inntektsevnen gjøres på samme måte etter første og andre ledd. Det vises til kommentarene til første ledd. 

§ 12- 7 tredje ledd – Prinsipper for vurderingen av inntektsevnen (uføregrad)

I tredje ledd fremkommer noen prinsipper for hvordan inntektsevnen skal vurderes, det vil si hvordan uføregraden fastsettes. 

Tredje ledd første punktum – Vurdering av inntektsevnen

I første punktum understrekes det at i vurderingen av inntektsevnen skal det legges vekt på personens alder, evner, utdanning og yrkesbakgrunn. Det skal også foretas en vurdering av arbeidsmulighetene personen har. Her vurderes mulighetene på hjemstedet og andre steder det vurderes som rimelig at vedkommende tar seg arbeid. Det skal foretas en samlet vurdering hvor personens nåværende arbeidssituasjon bare er en del av et totalbilde. 

Yngre personer med høy utdanning og med sammensatt arbeidserfaring vil vurderes annerledes enn personer som er eldre, uten utdanning og med ensidig arbeidserfaring. Disse momentene må likevel ses i sammenheng med de helsemessige begrensningene. De medisinske forholdene er de viktigste. Personen kan uavhengig av alder, utdannelse og arbeidserfaring være så syk at det ikke er mulig å være i arbeid. Vurderinger som er gjort i forbindelse med oppfølgingen av vedkommende vil her være av betydning. 

Tredje ledd andre punktum – Sammenligning av inntekt før og etter uførhet

For å komme frem til hvor mye inntektsevnen er nedsatt, skal det foretas en sammenligning av de reelle mulighetene til å skaffe seg inntekt i ethvert arbeid som vedkommende nå kan utføre, sammenlignet med inntekt før uførhet (IFU). 

Når uføregraden fastsettes er det to inntektsstørrelser som har betydning. Dette er inntekt før uførhet (IFU) og inntekt etter uførhet (IEU). Uføregraden fremkommer ved å beregne hvor stor differansen mellom dem er i prosent. Det er dette som utgjør inntektstapet. Det vises til § 12- 9 og rundskrivet til denne bestemmelsen for en nærmere redegjørelse for inntekt før og etter uførhet. For fastsettelse av uføregrad vises det til § 12- 10 og rundskrivet til den bestemmelse