Rundskriv

Kapittel 8 - Generell del

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Sykepengekontoret 01.05.97

Sist endret 07.06.2010 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser,  Kontor inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet jf. overskriften:
§ 22-17 Renter

1 Innledning

1.1 Formål

Formålet med sykepenger er angitt i § 8-1, å dekke bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade.

1.2 Historikk

[Endret 3/98, 4/99, 3/00, 1/04, 7/04, 3/10]

Den første loven om sykeforsikring ble vedtatt 18. september 1909. Den innførte rett til sykepenger for de lavest lønnede arbeidstakerne. Medlemskapet i sykeforsikringen var pliktig. Samtidig ble det gitt adgang for ikke-arbeidstakere med lav inntekt til å bli frivillige medlemmer. Premien til denne ordningen ble fordelt på medlemmene, arbeidsgiverne, kommunene og staten.

Loven av 1909 ble revidert og avløst av en ny lov om sykeforsikring den 6. april 1915.

Ved lov av 6. juni 1930 om syketrygd ble det fastsatt trygdeplikt for alle arbeidstakere over 15 år, med visse unntak blant annet for sjømenn i utenriksfart. Ikke-arbeidstakere mellom 15 og 70 år kunne bli frivillige medlemmer. Loven gjaldt bare for personer med inntekt under et bestemt beløp.

En ny lov om syketrygd ble vedtatt 2. mars 1956. Den innførte en obligatorisk sykepengedekning for alle arbeidstakere og for særgrupper som militærpersoner, fiskere og fangstmenn mv., sjømenn i utenriksfart og offentlige tjenestemenn utenfor Norge. Andre ikke-arbeidstakere fikk adgang til å bli frivillige medlemmer. Loven sondret mellom medlemmer og familiemedlemmer. Hovedregelen var at den som var fylt 18 år, skulle være medlem. Arbeidstakere under 18 år med inntekt av en viss størrelse kunne også bli medlemmer med rett til sykepenger som arbeidstakere.

Ved lov av 15. mars 1957 om tillegg til syketrygdloven fikk Rikstrygdeverket adgang til å inngå overenskomst med hovedorganisasjonene for arbeidstakere og arbeidsgivere om å administrere en ordning med tilleggssykepenger for arbeidstakere. Tilleggsloven ble noe endret ved lov av 9. juni 1961, og ble opphevet fra 1. juli 1978 ved sykepengereformen som er omtalt nedenfor. Før ordningen med tilleggssykepenger falt bort, sikret den en kontantstønad under sykdom som sammen med sykepengene fra folketrygden utgjorde 90 % av netto arbeidsinntekt (etter skatt). På dette tidspunkt var det tre karensdager for sykepenger fra folketrygden, og ordningen med tilleggssykepenger sikret rett til sykepenger for andre og tredje sykedag.

Ved lov av 19. juni 1970 nr. 67 ble bestemmelsene om sykepenger i syketrygdloven flyttet til folketrygdloven. De avtalefestede bestemmelsene om tilleggssykepenger ble imidlertid ikke tatt inn i loven. Bestemmelsene om sykepenger ble plassert i lovens kapittel 3. Samtidig ble det innført en obligatorisk sykepengeordning for selvstendig næringsdrivende.

Folketrygdlovens bestemmelser om sykepenger var opprinnelig de samme for alle hovedgrupper av medlemmer, bortsett fra at det gjaldt ulike bestemmelser om fastsetting av sykepengegrunnlagene.

Sykepengesatsen per 1. januar 1971 utgjorde per dag 4 kroner tillagt en promille av sykepengegrunnlaget opp til åtte ganger grunnbeløpet og en promille av 1/3 av sykepengegrunnlaget mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet. Det ble gitt forsørgertillegg med 4 kroner per dag for ektefelle og for hvert barn under 18 år. Det gjaldt en karenstid (ventetid før sykepenger kunne begynne å løpe) på tre dager for alle grupper.

Et stort antall arbeidstakere var sikret full lønn under sykdom i et visst tidsrom gjennom arbeidsavtaler om sykelønn. Dette gjaldt bl.a. statlige og kommunale tjenestemenn. Av det samlede antall arbeidstakere på ca. 1 350 000 som hadde rett til sykepenger, hadde ca. 560 000 full lønn under sykdom. Dessuten var 460 000 arbeidstakere omfattet av andre sykelønnsordninger, bl.a. avtalen mellom LO og NAF som gav en kompensasjon på 90 % av netto arbeidsinntekt fra andre sykefraværsdag. Av arbeidstakere var det således bare ca. 330 000 som ikke var sikret bedre rettigheter under sykdom enn det folketrygdloven gav.

Folketrygdlovens sykepengeordning ble vesentlig endret ved lov av 10. juni 1977 nr. 84, den såkalte sykepengereformen, som trådte i kraft 1. juli 1978.

Ved reformen ble sykepengene regnet som pensjonsgivende inntekt. Sykepenger gav dermed grunnlag for opptjening av pensjonspoeng etter folketrygdloven, og ble skattepliktig inntekt etter skatteloven.

Hensikten med reformen var først og fremst å sikre alle arbeidstakere de samme rettigheter som svært mange allerede var sikret gjennom arbeidsavtaler.

Ved reformen fikk arbeidstakere en sykepengeordning med følgende kjennetegn:

•        100 % sykepengedekning opp til et visst inntektstak

•        ingen ventedager (karensdager)

•        rett til sykepenger fra arbeidsgiveren i de første to ukene av et sykefravær (arbeidsgiverperioden)

•        rett til å nytte såkalt egenmelding i arbeidsgiverperioden (rett til sykepenger uten legeerklæring).

Selvstendig næringsdrivende fikk en obligatorisk sykepengeordning med en dekningsgrad på 65 % etter en ventetid (karenstid) på to uker. Selvstendig næringsdrivende fikk adgang til å tegne såkalt tilleggstrygd etter ulike alternativer når det gjaldt dekningsgrad og ventetid.

Etter sykepengereformen gjaldt det fortsatt særlige bestemmelser for militærpersoner, sjømenn i utenriksfart, fiskere og arbeidsløse.

Det ble innført en ny ordning med rett til sykepenger for yrkesaktive som midlertidig var eller hadde vært ute av arbeidslivet.

Innføringen av et arbeidsgiveransvar for sykepenger i de to første ukene medførte et skarpere skille mellom de som var ansatt i et tjenesteforhold (arbeidstakere) og de som hadde lønnsinntekt av oppdrag utenfor tjeneste (oppdragstakere). Dette medførte at vi fikk en ny gruppe når det gjaldt personkretsen for rett til sykepenger, nemlig oppdragstakere eller frilansere.

Sykepengeordningen er blitt jevnlig justert siden reformen i 1978.

Sykepengeordningen i den tidligere folketrygdloven kapittel 3 inneholdt forskjellige bestemmelser for ulike situasjoner og for ulike grupper av medlemmer med rett til sykepenger. Bestemmelsene om vilkår for rett til sykepenger, fastsetting av sykepengenes størrelse og opphør av rett til sykepenger var i stor grad blandet sammen.

Det er et alminnelig vilkår for rett til sykepenger fra folketrygden at den sykmeldte har en årsinntekt som utgjør minst 50 % av folketrygdens grunnbeløp (minstegrense). Det ytes ikke sykepenger av inntekt som overstiger seks ganger grunnbeløpet (maksimumsgrense).

Etter hovedregelen må den sykmeldte ha vært i arbeid eller virksomhet i minst fire uker før arbeidsuførheten oppstod. Det gjelder nærmere bestemte unntak dersom den sykmeldte tidligere har vært trygdet med rett til sykepenger i et tilsvarende tidsrom.

Som regel er det et vilkår for rett til sykepenger at vedkommende er helt arbeidsufør på grunn av sykdom, eller at en pågående behandling gjør det nødvendig at han eller hun ikke arbeider. Ved delvis arbeidsuførhet kan det ytes reduserte sykepenger.

I det tidsrommet arbeidsgiveren plikter å betale sykepenger (arbeidsgiverperioden), har en arbeidstaker en begrenset adgang til å legitimere fraværet med egenmelding om sykdom. Ved krav om sykepenger fra folketrygden kreves det legeerklæring.

Fra 1. mars 1988 krever trygdeetaten dessuten en særskilt begrunnet legeerklæring, “Sykmeldingsattest II”, etter 8 ukers sykmelding. Hensikten er å få langtidssykmeldte tilbake til arbeid så raskt som mulig, bl.a. ved spesielle behandlings- og attføringstiltak.

Stønadstiden for sykepenger fra folketrygden var 52 uker for alle yrkesgrupper, fram til 1. april 1989. Dette gjaldt også ordningen med frivillig tilleggstrygd. Fra 1. april 1989 ble ordningene endret slik at stønadstiden etter hovedregelen nå er 50 uker (250 dager). I tillegg til dette har arbeidstakere rett til sykepenger i arbeidsgiverperioden, og selvstendig næringsdrivende kan tegne frivillig trygd for de første to ukene.

Fra 1. januar 1991 ble bestemmelsene om sykepenger til arbeidsløse endret slik at sykepenger til arbeidsløse skal utbetales med det samme beløp som dagpenger under arbeidsløshet. Det ble innført ferietillegg av sykepenger som arbeidsløs, tilsvarende ferietillegget av dagpenger under arbeidsløshet (lov av 21. desember 1990 nr. 80).

Fra samme dato ble det innført plikt for arbeidsgivere til å føre fraværsstatistikk (lov av 21. desember 1990 nr. 80).

Fra 1. juli 1991 ble det innført en ny type friskmelding til arbeidsformidling som innebærer rett til sykepenger i et tidsrom på inntil 12 uker (lov av 21. desember 1990 nr. 80).

Fra 1. september 1991 ble det innført en ny bestemmelse om at en lege som har en uforsvarlig sykmeldingspraksis eller som har utstedt legeerklæringer i strid med gjeldende retningslinjer, kan utelukkes fra retten til å utstede legeerklæring ved sykefravær for et begrenset tidsrom (lov av 21. desember 1990 nr. 80).

Fra 1. januar 1992 bortfalt retten til sykepenger under varetektsfengsling (lov av 20. desember 1991 nr. 90).

Fra 1. mars 1992 ble dekningsgraden for sykepenger til personer som er midlertidig ute av arbeid redusert til 65 % av inntektsgrunnlaget (lov av 20. desember 1991 nr. 90).

Fra 1. juli 1993 ble det gjort følgende endringer:

•        innføring av et særskilt vedtak etter 12 ukers sykmelding (lov av 8. desember 1992 nr. 143).

•        innskjerping av de medisinske vilkår for rett til sykepenger (lov av 14. mai 1993 nr. 46).

•        innført en ordning med sykepenger under aktivisering og arbeidstrening i egen bedrift for et tidsrom på inntil 12 uker (lov av 11. juni 1993 nr. 104).

•        innføring av en bestemmelse om at sykepenger kan nektes dersom vedkommende ikke tar imot tilbud om behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring (lov av 11. juni 1993 nr. 104).

•        innføring av en plikt for arbeidsgivere til å redegjøre for muligheter for tiltak på arbeidsplassen for at en sykmeldt arbeidstaker skal kunne komme tilbake i arbeid (lov av 11. juni 1993 nr. 104).

Fra 1. juli 1994 oppheves adgangen til å fastsette særlige forskrifter om sykepengegrunnlaget for sjømenn i utenriksfart (lov av 16. juni 1994 nr. 22).

Fra samme dato ble det innført en bestemmelse om at også statsansatte som mottar ventelønn har rett til sykepenger som arbeidsløse (lov av 16. juni 1994 nr. 22).

Fra 1. april 1998 ble arbeidsgiverperioden for sykepenger utvidet fra 14 kalenderdager (to uker) til 16 kalenderdager, og maksimaltiden for sykepenger fra trygden redusert til 248 sykepengedager etter utløpet av arbeidsgiverperioden. I ot.prp. nr 24 (1997-98) side 1 fremgår det at:

“Hensikten med endringen er å motivere arbeidsgivere til å sette i verk tiltak for å forebygge sykefravær, og sikre en tidlig oppfølging av sykmeldte”.

Med virkning fra 27. november 1998 skal fravær fra arbeidsøkt som strekker seg over et døgnskille, regnes som en egenmeldingsdag (lov av 27. november 1998 nr. 69).

Minstegrunnlag for rett til sykepenger ble hevet fra 50 % til 125 % av grunnbeløpet med virkning fra 1. januar 1999 (lov av 18. desember 1998 nr. 86).

Ved samme lov ble det foretatt noen lovtekniske justeringer og klargjøring av reglene for beregning av sykepenger i arbeidsgiverperioden for timelønnede arbeidstakere i skift- eller turnusarbeid, klargjøring av begrepet “arbeidsforholdet avbrytes” i folketrygdloven § 8-15 andre ledd og klargjøring av arbeidsgivers plikt til å yte sykepenger etter at streik eller lockout er avsluttet (lov av 18. desember 1998 nr. 86).

Med virkning fra 1. januar 2000 ble minstegrunnlaget for rett til sykepenger nedjustert til 0,5 G igjen. Fra samme tidspunkt opphørte den summariske oppgjørsordningen for statsansatte, slik at det for tilfeller som inntreffer etter dette tidspunktet gis refusjon til statlige arbeidsgivere etter de alminnelige regler. Samtidig ble folketrygdlovens feriebegrep innsnevret til kun å gjelde lovbestemt ferie. Denne endringen medførte konsekvenser for kommunenes rett til refusjon av forskutterte sykepenger til lærere. (Lov av 10. desember 1999 nr. 84 og 22. desember 1999 nr. 108.)

Ved de samme lovene ble det foretatt noen lovtekniske justeringer og klargjøring av bl.a. reglene for beregning av når ny arbeidsgiverperiode skal inntre, samt lovfesting av retten til å velge den høyeste ytelsen når medlemmet samtidig fyller vilkårene for sykepenger og rehabiliteringspenger.

Med virkning fra 1. januar 2004 ble opptjeningstiden for rett til sykepenger utvidet fra to til fire uker. Perioden hvor sykepengeretten er i behold i inaktive perioder ble redusert fra tre til en måned.

Fra 1. juli 2004 ble reglene om sykmelding endret. Formålet er å redusere sykefraværet. Regjeringen og partene i arbeidslivet ble i desember 2003 enige om å videreføre Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. I erklæringen fra partene er det enighet om å sette i verk nye tiltak og forsterke fokus på arbeidsplassen. Både arbeidsgivere og arbeidstakere må ta et mer forpliktende ansvar for å forebygge sykefravær og legge til rette for at sykmeldte arbeidstakere kan komme raskere tilbake i arbeid. Lovendringene er en direkte oppfølging av denne erklæringen.

På bakgrunn av lovendringene erstattes sykmeldingsattesten av blanketten ”Medisinsk vurdering av arbeidsmulighet ved sykdom”. Blanketten er utarbeidet utarbeidet av en arbeidsgruppe med representanter fra legeforeningen, NHO og LO, Sosialdepartementet og trygdeetaten.

Hovedpunktene i lovendringene er:

•        legen skal alltid vurdere om det er tungtveiende medisinske grunner til at en person skal være borte fra arbeidet, både ved førstegangs og senere sykmeldinger. Dersom legen mener at sykmelding er nødvendig , skal gradert sykmelding alltid vurderes før aktiv sykmelding.

•        innføring av aktivitetskrav for rett til sykepenger, jf § 8-4

•        inaktivitet utover 8 uker skal begrunnes særskilt ved utvidet legeerklæring, attestens del II

•        arbeidstakerens plikt til å medvirke til avklaring av funksjonsevne presiseres i loven

•        bruken av aktiv sykmelding målrettes bedre

•        større forankring på arbeidsplassen — innhenting av oppfølgingsplaner

•        det skal fattes vedtak senest innen 12 uker for personer som ikke har arbeidsgiver

Fra 1. mars 2010 ble attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet av arbeidsavklaringspenger.

1.3 Utviklingen i sykefraværet

[Endret 7/98, 3/00]

Anslag for 1999 tyder på at de totale utgiftene til sykepenger for arbeidstakere i arbeid kommer til å beløpe seg til 15.900 millioner kroner. Dette er en økning på 1.828 millioner kroner sammenlignet med 1998. Økningen i utgifter skyldes dels at sykefraværet har økt, men også at inntektsgrunnlaget blant sykepengemottakerne har økt.

Sykefraværet målt i antall erstattede dager har økt fra rundt 20,1 mill. dager i 1997 til 21,9 mill. dager i 1998. Tall for de tre første kvartalene av 1999 tyder på at sykefraværet kommer til å fortsette å øke, men økningen er mye mindre enn det vi har rapportert tidligere år. Vi ser med andre ord tegn til at de siste års vekst i sykefravær er i ferd med å stagnere. Anslag for 1999 viser at i gjennomsnitt vil hver sysselsatt stå for 11,7 erstattede sykepengedager. Blant menn er anslaget på 9,2 erstattede dager per sysselsatt, tilsvarende antall blant kvinner er på 14,4.

Andelen sykefraværstillfeller som varer over 8 uker — langtidsfravær — fortsetter å øke. Tall for de tre første kvartalene av 1999 viser at langtidsfraværet utgjør cirka 45 % av alle avsluttede tilfeller. Andelen som bruker opp sykepengerettighetene fortsetter også å øke. I 1998 var det i underkant av 37.000 som brukte opp sykepengerettighetene. Tall fra NHOs statistikk viser at det korte fraværet — 1-3 dager — har holdt seg relativt stabilt de siste årene.

Til denne basisrapporten har Rikstrygdeverket gitt en mer presis definisjon av gjengangerbegrepet. Antall gjengangere fortsetter å øke, men også her er økningen mindre det siste året enn det vi har rapportert om tidligere. Gjengangere står likevel for en tredjedel av alle erstattede sykepengedager.

Muskel og skjelettlidelser er den klart største diagnosegruppen. Rundt halvparten av alle avsluttede tilfeller har en diagnose knyttet til muskel-skjelettsystemet. Den nest største diagnosegruppen er psykiske lidelser. Denne diagnosegruppen utgjorde i underkant av 14 % av alle avsluttede sykepengedager i 1998. Analyser viser at rundt 57 % av de som var registrert med fødselspenger i 1998, hadde minst et sykepengefravær i løpet av svangerskapet.

Antall tilfeller med aktiv sykmelding fortsetter å øke. For de tre første kvartalene av 1999 utgjorde avsluttede tilfeller med aktiv sykmelding 11,4 % av totalt antall avsluttede tilfeller over 8 uker. Andel sykepengetilfeller med graderte sykepenger fortsetter også å øke målt i antall tilfeller. I % av totalt antall tilfeller har andelen med graderte sykepenger holdt seg stabil det siste året.

Ser vi på sammenhengen mellom inntekt og sykefravær finner vi en kurv lineær sammenheng. Sannsynlighet for et sykepengefravær er lav for de som tjener lite, så øker sannsynligheten med økt inntekt, før den så reduseres for gruppene med høyest inntekt. Videre finner vi relativt store forskjeller i sykefravær mellom ulike næringer. Høyest sykefravær finner vi innen sosiale omsorgstjenester og helse/veterinær. Lavest sykefravær finner vi innen bergverksdrift/utvinning og eiendomsdrift, forretningsmessig tjenesteyting og utleie.

Analyser av sykefraværets konsentrasjon blant arbeidstakerne viser at det er en liten gruppe arbeidstakere som står for en stor del av sykepengefraværet. Tiltak rettet mot denne gruppen for å få ned sykefraværet kan gi en betydelig reduksjon i det totale sykefravær. Til slutt har vi sett på hva som skjer med personer som har brukt opp sine sykepengerettigheter. Vi finner at rundt 30 % av de som brukte opp sykepengerettighetene i 1998 mottar uførepensjon 6 måneder etter avsluttede sykepenger. Rundt 36 % er enten på rehabiliteringspenger eller yrkesmessig attføring.

Gjennomsnittlig varighet i sykepengedager per avsluttet tilfelle 1992 - 1998. arbeidstakere i arbeid:

[Endret 4/99, 3/00]

År	Kvinner	Menn	Totalt
1992	50,7	55,3	52,6
1993	50,6	54,5	52,2
1994	47,1	49,1	47,9
1995	47,1	47,1	47,1
1996	48,4	48,6	48,5
1997	48,6	48,2	48,5
1998	51,5	50,8	51,2

(Kilde: Rikstrygdeverkets “Basisrapport 1999”, Tabell 2.11)

Erstattede sykepengedager per sysselsatt lønnstaker 1992 - 1998, arbeidstakere i arbeid eksklusive statsansatte:

[Endret 4/99, 3/00]

	Dager pr. sysselsatt lønnstaker	Dager pr. sysselsatt lønnstaker	Dager pr. sysselsatt lønnstaker
År	I alt	Menn	Kvinner
1992	9,3	7,8	10,9
1993	8,6	7,1	10,3
1994	8,2	6,6	10,1
1995	8,8	6,8	10,9
1996	9,7	7,4	12,1
1997	10,5	8,0	13,2
1998	11,1	8,5	14,0
19991)	11,7	9,2	14,4

(Kilde: Rikstrygdeverkets “Basisrapport 1999”, Tabell 2.7)

1) Anslag

1.4 Utgifter til stønadsordningen

[Endret 7/98]

Utgiftene til sykepenger steg fra 13 221 mill. kroner i 1996 til 14 788 mill. kroner i 1997, dvs. en økning på 1 567 mill. kroner eller 11,9 %.

Fra og med 1997 blir det sentrale oppgjøret for sykepenger til statsansatte beregnet på grunnlag av sykefraværsstatistikken for staten. Tidligere ble dette oppgjøret beregnet på grunnlag av statistikk over fravær utenom staten.

Hadde samme grunnlag vært benyttet i 1996 som i 1997, ville utgiftstallet for sykepenger dette året vært ca. 500 mill. kroner lavere enn det registrerte.

Dersom sistnevnte utgiftstall legges til grunn, blir utgiftsveksten ca. 2 067 mill. kroner eller ca. 16,2 %.

Utgiftene til sykepenger de siste syv årene i mill. kroner:

[Endret 4/99, 3/00]

År	Eksklusive feriepenger	Feriepenger	Sum
1991	11 263	550	12 508
1992	10 980	601	11 581
1993	10 437	588	11 026
1994	9 886	556	10 442
1995	10 816	561	11 377
1996	12 606	615	13 221
1997	14 077	711	14 789
1998	15 827	773	16 600

(Kilde: Rikstrygdeverkets “Basisrapport 1999”, tabell 2.0).

2 Oversikt over reglene i kapittel 8 om sykepenger

2.1 Formål

Formålet med sykepenger er å dekke bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive medlemmer som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade.

2.2 Kapitlets oppbygging

Sykepengekapitlet er oppdelt i ni avsnitt:

I	Generelle bestemmelser	§§ 8-2	til	8-14
II	Arbeidstakere	§§ 8-15	til	8-33
III	Selvstendig næringsdrivende	§§ 8-34	til	8-37
IV	Frilansere	§§ 8-38	og	8-39
V	Medlemmer med kombinerte inntekter	§§ 8-40	til	8-43
VI	Særskilte grupper	§§ 8-44	til	8-47
VII	Medlemmer som har rett til andre ytelser til livsopphold	§§ 8-48	til	8-52
VIII	Opphold i institusjon	§§ 8-53	og	8-54
IX	Yrkesskade	§§ 8-55

2.3 Generelle bestemmelser

Vilkår

[Endret 4/99, 3/00, 1/04 , 7/04, 3/10]

For å ha rett til sykepenger, må medlemmet ha vært i arbeid i minst fire uker (opptjeningstid § 8-2) og det må foreligge tap av arbeidsinntekt (§ 8-3). Inntektsgrunnlaget må utgjøre minst 50 % av grunnbeløpet. Medlemmet må være arbeidsufør på grunn av sykdom (§ 8-4) eller befinne seg i en situasjon som nevnt i § 8-4 tredje ledd. Dersom man bare anses arbeidsufør til det arbeid man ble sykmeldt fra (yrkesuførhet § 8-5), kan det ytes sykepenger i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker.

Dokumentasjon av arbeidsuførhet (§ 8-7) skjer ved erklæring fra lege (Medisinsk vurdering av arbeidsmulighet ved sykdom). Dersom medlemmet ikke er i arbeidsrelatert aktivitet senest innen 8 uker, skal legen sende inn en utvidet legeerklæring (del II på skjemaet ”Medisinsk vurdering av arbeidsmulighet ved sykdom”). Dersom medlemmet ikke har arbeidsgiver må det foreligge et vedtak fra NAV om fortsatt rett til sykepenger.

Det er vilkår om medlemmets medvirkning (§ 8-8) til behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak.

Medlemmet må ha opphold i Norge (§ 8-9), men det er noen unntak, og etter søknad kan det gis dispensasjon for en begrenset periode.

Nærmere om ytelsen

Sykepengegrunnlaget (§ 8-10) kan ikke overstige 6 ganger grunnbeløpet. Ukens fem virkedager er sykepengedager (§ 8-11). Ved delvis arbeidsuførhet kan det ytes graderte sykepenger (§ 8-13). I stedet for sykepenger kan det ytes tilskott til arbeidsreiser (§ 8-14).

Begrensninger

[Endret 4/99]

Antall sykepengedager (§ 8-12) er begrenset til 250 i løpet av de tre siste årene. Ny rett opptjenes likevel etter 26 uker med sammenhengende arbeidsførhet.

2.4 Særlige grupper

Arbeidstakere

[Endret 3/98]

Rett til sykepenger og feriepenger som arbeidstaker (§ 8-15) forutsetter at arbeidsforholdet ikke er avbrutt for mer enn 14 dager.

Sykepenger ytes med 100 % av sykepengegrunnlaget (§ 8-16). Normalt vil arbeidstakeren ha krav på sykepenger fra arbeidsgiveren (§ 8-18) i de første 16 kalenderdagene (arbeidsgiverperioden, § 8-19), deretter utbetales sykepenger fra trygden (§ 8-17 bokstav a). I noen tilfeller utbetales sykepenger fra trygden fra første dag, se § 8-17 bokstav b - f.

Dersom en arbeidstaker har langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for særlig stort sykefravær (§ 8-20), kan det søkes om at trygden dekker utgiftene til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Arbeidsgivere med få ansatte kan tegne forsikring mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden (§ 8-21). Når arbeidsgiver ikke betaler sykepenger han er forpliktet til, vil utbetalingen være trygdens ansvar (§ 8-22). Trygden vil deretter kreve refusjon og har egen hjemmel for inndriving av beløpet, se § 8-22 andre ledd.

Kortvarig sykefravær kan dokumenteres med egenmelding (§ 8-23), forutsatt at arbeidstakeren har rett til å nytte egenmelding (§ 8-24), og at det ikke er anledning til å gjøre unntak for bruk av egenmelding (§ 8-25).

Arbeidsgiver kan kreve at en muntlig egenmelding bekreftes med en skriftlig egenerklæring (§ 8-26) etter at arbeidet er gjenopptatt.

Bruk av minst fire egenmeldinger i løpet av 12 måneder kan medføre tap av retten til å nytte egenmelding (§ 8-27).

Sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden (§ 8-28) fastsettes etter en beregnet aktuell ukeinntekt etter nærmere bestemmelser om arten av inntekt som utgjør den aktuelle ukeinntekten (§ 8-29).

Dette vil også, som utgangspunkt, være sykepengegrunnlaget når trygden yter sykepenger (§ 8-30), men dersom aktuell inntekt, omregnet til årsinntekt, avviker mer enn 25 % fra den pensjonsgivende årsinntekten, skal denne legges til grunn.

Retten til sykepenger under streik og lockout (§ 8-31) beror på om arbeidstakeren er erklært arbeidsufør før arbeidsstansen. Sykepenger ved gå sakte-aksjoner (§ 8-32) beregnes på ulikt grunnlag avhengig av om arbeidstakeren ble arbeidsufør minst 14 dager før aksjonen startet eller ikke.

Trygden yter feriepenger til arbeidstakere (§ 8-33) av sykepenger som trygden har utbetalt, begrenset til de første 48 sykepengedagene i opptjeningsåret.

Selvstendig næringsdrivende

Selvstendig næringsdrivende har en sykepengedekning (§ 8-34) på 65 % av sykepengegrunnlaget fra og med 15. sykefraværsdag. En selvstendig næringsdrivende som blir syk, kan gi egenmelding til NAV for å sikre seg at ventetiden (to uker) begynner å løpe i tilfelle han skulle forbli arbeidsufør utover to uker, jf. § 8-34 tredje ledd.

Sykepengegrunnlag (§ 8-35) for selvstendig næringsdrivende fastsettes, som hovedregel, på grunnlag av de tre siste års pensjonspoengtall.

Selvstendig næringsdrivende kan tegne forsikring for tillegg til sykepenger og fødselspenger (§ 8-36) etter ett av følgende tre alternativer:

a.       65 % dekning fra første sykedag,

b.      100 % dekning fra 15. sykedag, eller

c.       100 % dekning fra første sykedag

Det siste alternativet er, naturlig nok, det dyreste. Premien fastsettes i forskrifter i henhold til § 23-6.

Bestemmelser om opphør av forsikring er gitt i § 8-37.

Frilansere

Frilansere (tidligere kalt oppdragstakere) har en sykepengedekning (§ 3-38) med 100 % fra 15. sykefraværsdag. Sykepengegrunnlaget fastsettes på samme måte som for selvstendig næringsdrivende, forutsatt at vedkommende jevnlig har inntekt av oppdrag utenfor tjeneste. Frilanseren kan nytte egenmelding til NAV (av hensyn til oppstart av ventetiden på to uker) på samme måte som selvstendig næringsdrivende.

Mot en særskilt premie kan frilansere tegne forsikring for tilleggssykepenger (§ 8-39) for å få sykepenger også for de første 14 sykefraværsdagene.

Medlemmer med kombinerte inntekter

Kombinasjonen arbeidstaker og frilanser (§ 8-40) ytes sykepenger etter bestemmelsene for arbeidstakere. Dersom “poengtallsgrunnlaget” avviker mer enn 25 % fra aktuell inntekt som arbeidstaker, medregnes inntekten som frilanser.

Kombinasjonen arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende (§ 8-41) ytes sykepenger etter bestemmelsene for arbeidstakere, men med alternativ fastsetting av sykepengegrunnlaget. Utgangspunktet for beregningen er:

a)      Den aktuelle ukeinntekt, dernest

b)      gjennomsnittet av de tre siste pensjonspoengtallene.

For differansen mellom a og b gjelder bestemmelsene for selvstendig næringsdrivende.

Kombinasjonen selvstendig næringsdrivende og frilanser (§ 8-42) har rett til sykepenger som selvstendig næringsdrivende.

Medlemmer som på sykmeldingstidspunktet har inntekt både som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser (§ 8-43) har rett til sykepenger etter bestemmelsene for arbeidstakere, men med samme alternative fastsetting av sykepengegrunnlaget som nevnt i 8-41.

Andre særlige grupper

[Endret 11/97, 4/99, 3/00, 1/04]

Sjømenn (§ 8-44) har rett til sykepenger som arbeidstakere, men med to særfordeler:

•        Yrkesuførhet godtas for hele sykepengeperioden,

regelen om fire ukers opptjeningstid gjelder ikke, det vil si at en sjømann har rett til sykepenger selv om arbeidsuførhet inntrer første arbeidsdag.

Fiskere (§ 8-45) som avlønnes med hyre regnes som arbeidstakere, fiskere som avlønnes med lott anses som selvstendig næringsdrivende, og fiskere som er opptatt på blad b i fiskermantallet er sykepengedekket hele året.

Vernepliktige (§ 8-46) har rett til sykepenger som vernepliktige dersom de blir arbeidsuføre under tjenesten og fortsatt er sykmeldte ved dimittering. Sykepenger ytes etter samme regler som for arbeidstakere, men med følgende særregler:

•        Sykepenger ytes først fra og med dagen etter dimittering.

•        Sykepengegrunnlaget fastsettes ut fra inntekten forut for tjenesten. Har tjenesten vart eller skulle ha vart i minst 28 dager, er man sikret et minstegrunnlag på to ganger grunnbeløpet.

Yrkesaktive medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid (inaktive), ( § 8-47 ), har på nærmere vilkår rett til sykepenger dersom de kan godtgjøre et inntektstap, og ha et sykepengegrunnlag som minst svarer til grunnbeløpet. Sykepenger ytes fra 15. sykefraværsdag og utgjør 65 % av sykepengegrunnlaget. (Medlemmer som er i arbeid uten å fylle opptjeningsvilkåret på sykmeldingstidspunktet får 100 %.)

2.5 Forholdet til andre ytelser

Medlemmer som har rett til andre ytelser til livsopphold

Forholdet mellom sykepenger og andre folketrygdytelser (§ 8-48) er nærmere regulert i loven for så vidt gjelder

•        medlemmer med dagpenger under arbeidsløshet (§ 8-49),

•        medlemmer med uførepensjon (§ 8-50),

•        medlemmer med alderspensjon (§ 8-51), og

•        medlemmer med avtalefestet pensjon med statstilskott (AFP), (§ 8-52).

Medlemmer som samtidig har rett til sykepenger og arbeidsavklaringspenger, kan velge ytelse, jf. § 8-48 andre ledd.

2.6 Opphold i institusjon

Sykepenger under opphold i helseinstitusjon o.l. (§ 8-53) ytes uten reduksjon til medlemmer som forsørger ektefelle eller barn. For andre medlemmer reduseres sykepengene med 50 % fra fjerde kalendermåned etter innleggelsen, men under henvisning til faste utgifter kan det bestemmes en mindre reduksjon, eventuelt at sykepengene skal ytes uredusert.

Et medlem som har opphold i fengsel (§ 8-54) har ikke rett til sykepenger.

2.7 Yrkesskade

Sykepenger ved yrkesskade (§ 8-55) ytes etter følgende særbestemmelser:

a)      Vilkåret om opptjeningstid gjelder ikke, (det vil si at man er sikret sykepenger fra første arbeidsdag).

b)      Sykepenger ytes minst etter det sykepengegrunnlag man hadde på skadetidspunket, (dette kan ha stor betydning f.eks. ved tilbakefall etter at man har skiftet arbeid til lavere lønn).

c)      En særskilt sikring i tilbakefallssituasjoner knyttet til uførepensjon “med yrkesskadefordeler” etter § 12-17.

d)      Egen tilbakefallsgaranti ved skade påført som militærperson.

e)      Utbetalingen er ikke begrenset til opphold i Norge.

f)        Egen “kvote” med sykepengedager uten hensyn til den alminnelige stønadsperiode i § 8-12.

3 Forholdet til andre bestemmelser i folketrygdloven

Under dette punktet vil vi kort peke på noen av bestemmelsene i folketrygdlovens kapitler 1, 20, 21, 22, 23 og 25 som man ved behandling av sykepengesaker bør være særlig oppmerksom på. For nærmere kommentarer til bestemmelsene vises det til rundskrivet til hvert enkelt kapittel.

3.1 Kapittel 1 formål og definisjoner m.m.

§ 1-2 Vern mot private avtaler

En arbeidsgiver kan ikke innskrenke arbeidstakerens rettigheter etter folketrygdloven og de kan heller ikke fraskrives ved private avtaler.

For sykepenger får dette gjerne betydning i to relasjoner:

•        Arbeidsavtaler som gir arbeidstakeren dårligere rettigheter i arbeidsgiverperioden enn det som følger av folketrygdloven kapittel 8, er ugyldige i disse sammenhenger. Arbeidsavtalen må settes til side og arbeidsgiveren må utbetale slik folketrygdloven kapittel 8 bestemmer.

•        Dersom en arbeidsgiver forskutterer sykepenger etter utløpet av arbeidsgiverperioden, men forskutteringen er lavere enn det rettighetene etter folketrygdloven kapittel 8 tilsier, skal arbeidsgiver kun få refundert sin forskuttering, jf. § 22-3. Differansen utbetales direkte til arbeidstakeren, se § 22-3 tredje ledd.

§ 1-8 Arbeidstaker, § 1-9 frilanser og § 1-10 selvstendig næringsdrivende

Bestemmelsene definerer begrepene arbeidstaker, frilanser og selvstendig næringsdrivende.

Hvilke sykepengerettigheter et medlem har ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom er avhengig av hvilken kategori vedkommende tilhører på sykmeldingstidspunktet.

•        Arbeidstakeres rettigheter reguleres av §§ 8-15 til 8-33.

•        Frilanseres rettigheter reguleres av §§ 8-38 og 8-39.

•        Selvstendig næringsdrivendes rettigheter reguleres av §§ 8-34 til 8-37.

3.2 Kapittel 20 administrative organer

§ 20-2 Rikstrygdeverket

Vedtaksmyndighet

Det er forvaltningsenheten som avgjør krav om sykepenger. Krav om feriepenger omfattes av kapittel 8 om sykepenger se § 8-15 og § 8-33. Forvaltningskontoret har derfor vedtaksmyndighet også i disse sakene.

Vedtaksgrunnlag

[Endret 7/98]

Ved avgjørelsen skal det, etter fast og langvarig praksis, bare tas hensyn til det faktum som foreligger på sykmeldingstidspunktet, se Trygderettens kjennelse i ankesak nr. 0202/92. Legger medlemmet fram opplysninger på et senere tidspunkt, må disse avskjæres dersom de ikke var tilgjengelige på sykmeldingstidspunktet.

Formålet er å avskjære etterfølgende innretning. Det ligger også administrative hensyn til grunn for praksisen.

Det skal ikke tas hensyn til disposisjoner som er foretatt etter sykmeldingstidspunktet i den hensikt å etablere en sykepengerett, f.eks. en etterfølgende innmelding i A/A-registeret eller innberetning til skattemyndighetene. En tariffavtale som inngås f.eks. 10. juni med virkning fra 1. mai, kan imidlertid legges til grunn for sykmelding som skjer etter 1. mai.

§ 20-6 Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden

Dette er bestemmelsen om Ankenemnda som administrativt organ. Kommentarer til § 20-6 er å finne i rundskrivet til kapittel 20.

Bestemmelsen om Ankenemnda som ankeinstans står i § 21-13, se nedenfor.

§ 20-8 Andre punktum - basisgrupper

Departementet kan med hjemmel i § 20-8 andre punktum gi bestemmelser om behandling av saker i basisgrupper.

For nærmere kommentarer vises det i sin helhet til rundskrivet til kapittel 20.

Når det gjelder en leges plikt til å møte i basisgrupper, vises det til § 25-5.

3.3 Kapittel 21 saksbehandling i trygdesaker. anke- og klagebehandling m.m.

§ 21-1 Forholdet til forvaltningsloven

Forvaltningslovens generelle bestemmelser om saksbehandling kommer til anvendelse i sykepengesaker, med mindre det er gitt særskilte bestemmelser i folketrygdloven.

Veiledningsplikt - forvaltningsloven § 11

NAV plikter å gi medlemmet veiledning om rettigheter og plikter etter folketrygdloven.

Nedtegning av opplysninger - forvaltningsloven § 11 c andre ledd

Ved muntlige kontakter skal NAVlage et skriftlig notat om opplysninger av betydning for avgjørelse av saken. I sykepengesaker er dette særlig viktig med tanke på å kunne dokumentere hvilke oppfølgingstiltak som er vurdert i det enkelte tilfelle.

Utrednings- og informasjonsplikt - forvaltningsloven § 17

NAV skal påse at de forhold som har betydning for behandlingen av vedkommende trygdesak, blir klarlagt så godt som mulig. I denne forbindelse vil vi fremheve viktigheten av at NAV kontrollerer at sykmeldingsblanketten er fullstendig utfylt. Sykmeldingsblanketten er NAVs viktigste informasjonskilde.

Partenes adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter - forvaltningsloven § 18

Medlemmet har som hovedregel innsynsrett i sin sykepengesak og kan når som helst be om å få se dokumentene i saken. Det finnes imidlertid noen unntak, se forvaltningsloven § 18 og § 19 og rundskrivet til kapittel 21.

§ 21-2 Hvor kravet skal settes fram

Krav om sykepenger skal vanligvis settes fram for NAV lokalt på vedkommendes bosted. Mottar NAV lokalt sykmeldingsattest for et medlem som er bosatt i en annen kommune (eventuelt annen bydel), må sykmeldingsattesten umiddelbart sendes rette NAV lokalt.

§ 21-3 Medlemmets opplysningsplikt

Bestemmelsen sier at medlemmet plikter å gi de opplysninger og levere de erklæringer som er nødvendige for at NAV skal kunne vurdere vedkommendes sykepengerettigheter. Videre plikter medlemmet å la seg undersøke av lege eller annen sakkyndig hvis NAV synes det er nødvendig. Dersom søkeren ikke etterkommer NAVs anmodning om å skaffe fram de nødvendige opplysninger kan kravet avslås, se § 21-7.

§ 21-6 Endrede forhold

Den som mottar en ytelse, plikter å underrette NAV om endringer i forhold som kan være avgjørende for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen.

Forsømmes opplysningsplikten, kan vedkommende risikere at retten til ytelsen tapes, se § 21-7.

§ 21-7 Uriktige opplysninger m.m. - følger for ytelser fra trygden

Bestemmelsen gir NAV anledning til å avslå eller stanse utbetaling av sykepenger blant annet hvis medlemmet gir uriktige opplysninger. Se bestemmelsen.

§ 21-8 Bortfall av rett til ytelser når mottakeren er skjødesløs med sin helse m.m.

Bestemmelsen gir NAV anledning til å avslå eller stanse utbetaling av sykepenger i nærmere angitte tilfeller. Se bestemmelsen.

Se også § 8-8.

§ 21-9 Taushetsplikt

NAV har taushetsplikt slik forvaltningsloven bestemmer i §§ 13 til 13 e.

I sykepengetilfeller må NAV være oppmerksom på taushetsplikten i forholdet til arbeidsgivere. Vi nevner spesielt at diagnosen ikke kan oppgis.

Hvis sykmeldingsblanketten etter NAVs vurdering ikke tilstrekkelig dokumenterer at medlemmet har rett til sykepenger, kan NAV opplyse dette til arbeidsgiver.

Bestemmelsen åpner for utveksling av opplysninger mellom forvaltningsorganer i bestemte tilfeller, se tredje ledd.

§ 21-12 Anke og klage i trygdesaker

Avgjørelse truffet av NAV i medhold av kapittel 8 kan påklages. Anken settes fram for det NAV lokalt som skal forberede saken i samsvar med retningslinjene i rundskrivet til § 21-12.

§ 21-13 Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden

Dette er bestemmelsen om Ankenemnda som ankeinstans. Det vises til forskrift om behandling av tvister i arbeidsgiverperioden. Kommentarer til § 21-13 og forskrift er å finne i rundskrivet til kapittel 21.

Bestemmelsen om Ankenemnda som administrativt organ står i § 20-6, se ovenfor.

3.4 Kapittel 22 Utbetaling

§ 22-3 Utbetaling til arbeidsgiver (refusjon)

Bestemmelsen omhandler arbeidsgivers rett til refusjon fra trygden av forskutterte sykepenger.

Forskuttering av sykepenger etter utløpet av arbeidsgiverperioden

§ 22-3 gir arbeidsgiver rett til refusjon fra trygden hvis arbeidsgiver har fortsatt å utbetale lønn under sykefravær som strekker seg utover arbeidsgiverperioden.

Det er gitt nærmere merknader om NAVs behandling av arbeidsgivers refusjonskrav i rundskrivet til § 22-3.

Forskuttering av sykepenger i arbeidsgiverperioden

I henhold til §§ 8-20 og 8-21 plikter arbeidsgiver å utbetale sykepengene i arbeidsgiverperioden selv om det er trygden som skal dekke utgiftene til sykepenger i arbeidsgiverperioden i disse tilfellene. Arbeidsgiver forskutterer og får refusjon fra trygden.

Arbeidsgivers rett til refusjon fra trygden i disse tilfellene er altså ikke hjemlet i § 22-3, men i § 8-20 tredje ledd og § 8-21 tredje ledd. NAVs behandling av arbeidsgivers refusjonskrav etter disse to bestemmelsene vil være tilsvarende som ved refusjonskrav etter § 22-3. Vi viser derfor også i denne sammenheng til rundskrivet til § 22-3.

Særskilt refusjonsordning ved sykepenger til statsansatte - den sentrale oppgjørsordningen

Temaet er i sin helhet behandlet i rundskrivet til § 22-3.

Særskilt refusjonsordning ved sykepenger til kunstnere med garantiinntekt

Temaet er i sin helhet behandlet i rundskrivet til § 22-3.

§ 22-7 Utsatt utbetaling

Hvis NAV har grunn til å tro at en arbeidsgiver har krav på refusjon av sykepenger, kan de gi opplysninger om dette til arbeidsgiveren uten hinder av taushetsplikten. Utbetaling av sykepenger til medlemmet kan i tilfelle utsettes i opptil tre uker.

§ 22-10 Utbetalingsterminer

Sykepenger gis i henhold til andre ledd bokstav b per dag og utbetales vanligvis etterskottsvis hver måned.

Dersom den trygdede har tungtveiende grunner for å få utbetaling hver 14. dag, kan t NAV gå med på dette. En del personer har gjennom mange år innrettet seg etter lønnsutbetaling hver 14. dag eller oftere, og dette bør NAV i noen tilfeller ta hensyn til.

Feriepenger av sykepenger utbetales i andre halvdel av mai måned året etter opptjeningsåret.

Spørsmål om forskuttering av feriepenger avgjøres av forvaltningsenheten etter de retningslinjer som er trukket opp i rundskrivet til kapittel 22.

§ 22-12 Tidspunkt for utbetaling når rett til en ytelse oppstår eller opphører

I andre ledd gis det bestemmelser om utbetaling ved overgang fra sykepenger til uførepensjon, se bestemmelsen med kommentarer i rundskrivet til kapittel 22.

§ 22-13 Frister for fremsetting av krav - etterbetaling

For å få rett til sykepenger må den sykmeldte sette fram krav om sykepenger. Sykepenger gis for opptil tre måneder før den måned da kravet ble satt fram, dersom vilkårene var oppfylt i denne perioden.

En arbeidsgivers refusjonskrav etter §§ 8-20, 8-21 og 22-3 innfris for opptil tre måneder før kravet ble satt fram.

Sykepenger kan gis for opptil tre år før kravet ble satt fram, dersom den som har rett til sykepenger, åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere. Det samme gjelder dersom vedkommende ikke har satt fram krav tidligere fordi trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. Dette gjelder imidlertid ikke for arbeidsgivers refusjonskrav etter § 22-3.

§ 22-15 Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling

Dersom et medlem har mottatt sykepenger i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Også i noen andre tilfeller kan NAV kreve tilbakebetaling, se lovbestemmelsen.

§ 22-17 Renter

[Endret 6/10]

Fram til 16. januar 2009 bestemte § 22-17 første ledd at trygden ikke ga renter ved etterbetaling av ytelser. Den som mente seg berettiget til renter måtte fremme krav etter erstatningsrettslige regler. § 22-17 er nå endret slik at det skal ytes renter ved etterbetaling i nærmere bestemte tilfeller, se nærmere rundskrivet til § 22-17.

3.5 Kapittel 23 finansiering

§ 23-6 Premie for frivillig forsikring for sykepenger

Departementet gir forskrifter om premie og premiegrunnlag for:

•        arbeidsgiverens forsikring mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden etter § 8-21

•        frivillig forsikring for tilleggssykepenger for selvstendig næringsdrivende etter § 8-36

•        frivillig forsikring for tilleggssykepenger for frilansere etter § 8-39.

3.6 Kapittel 25 forskjellige bestemmelser

§ 25-1 Arbeidsgiverregisteret og arbeidstakerregisteret

Den som er arbeidsgiver eller oppdragsgiver plikter å registrere seg i arbeidsgiverregisteret. En arbeidsgiver plikter videre å sende melding til arbeidstakerregisteret om inntak av en arbeidstaker og om opphør av et arbeidsforhold.

Når det gjelder bruken og betydningen av opplysninger i A/A-registeret ved behandlingen av sykepengesaker viser vi til kommentarene til § 8-15.

En arbeidsgiver som ikke har etterkommet plikten til å sende slik melding, kan ilegges tvangsmulkt, se § 25-3.

§ 25-2 Arbeidsgiverens plikt til å føre statistikk over sykefravær og å redegjøre for tiltak for sykmeldte

En arbeidsgiver plikter å føre statistikk over sykefravær og fravær ved barns sykdom.

En arbeidsgiver plikter etter krav fra NAV å gi en redegjørelse om muligheter for tiltak på arbeidsplassen for at en sykmeldt arbeidstaker skal kunne komme tilbake i arbeid.

Departementet har gitt forskrift om føring av statistikk over sykefravær og fravær ved barns sykdom.

Det vises i sin helhet til rundskrivet til § 25-2 hvor det blant annet er gitt retningslinjer for NAVs fremgangsmåte i forbindelse med innhenting av redegjørelse fra arbeidsgiveren.

Se også bestemmelsen om tvangsmulkt i § 25-3.

§ 25-3 Tvangsmulkt

En arbeidsgiver som ikke oppfyller forpliktelsene etter §§ 25-1 og 25-2, kan ilegges tvangsmulkt.

Departementet gir forskrifter om tvangsmulkt.

Det vises i sin helhet til rundskrivet til § 25-3 hvor det er gitt merknader.

§ 25-5 Behandlers plikt til å delta i samarbeidsmøter

Bestemmelsen omhandler blant annet en leges plikt til å møte i basisgrupper.

Dersom NAV finner det ønskelig at en lege eller en annen som har en pasient under behandling, deltar i et møte i et rådgivende samarbeidsorgan, skal vedkommende oppfordres til å møte.

En behandler som tross oppfordringen unnlater å møte, kan pålegges fremmøteplikt dersom dette anses for å ha avgjørende betydning for den videre fremdrift av saken. Det skal tas hensyn til behandlerens arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte.

Når det gjelder bestemmelser om behandling av saker i basisgrupper, vises det til § 20-8 og merknader til denne.

§ 25-6 Tap av retten til å praktisere for trygdens regning

Bestemmelsen sier at dersom en person som gir behandling eller yter tjenester som faller inn under folketrygdloven, gjør seg skyldig i misbruk overfor trygden eller ikke oppfyller lovbestemte plikter, kan departementet bestemme at det ikke skal ytes godtgjørelse for behandling eller tjenester som vedkommende utfører. I slike tilfeller plikter trygden heller ikke å yte stønad på grunnlag av erklæring fra vedkommende.

§ 25-7 Utelukkelse fra å utstede legeerklæringer

[Endret 7/04]

Denne bestemmelsen gir NAV hjemmel til å fatte vedtak om at en lege skal være utestengt fra retten til å utstede legeerklæringer i saker om sykepenger, medisinsk rehabilitering, arbeidsrettede tiltak eller uførepensjon i opptil ett år. Dette gjelder tilfeller hvor en lege har en uforsvarlig eller regelstridig praksis ved utstedelse av sykmeldingsattester eller andre legeerklæringer eller ikke innen rimelig tid gir trygden de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre saker. Det samme gjelder dersom legen gjentatte ganger ikke følger den nye sykmeldingspraksisen fra 1. juli 2004 og intensjonene med denne.

§ 25-12 Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger

Første ledd sier at den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger, eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter etter denne loven, straffes med bøter hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud.

Aktuelle bestemmelser i straffeloven kan være § 166 (falsk forklaring), § 182 (dokumentfalsk), § 270 (bedrageri) jf. § 271 a (uaktsomt bedrageri), se rundskriv til kapittel 25.

Bestemmelsens andre ledd sier at den som med hjemmel folketrygdloven er pålagt å gi opplysninger og meldinger, men som forsettlig eller uaktsomt forsømmer å gjøre dette, kan straffes på samme måte.

§ 25-13 Forsøksvirksomhet - avvik fra loven

Dersom forsøksvirksomhet i forbindelse med oppfølging av sykmeldte er faglig og økonomisk vel underbygd, kan departementet samtykke i avvik fra bestemmelsene i denne loven.

Avviket må ikke innebære at enkeltpersoner får innskrenket sine rettigheter eller blir pålagt større forpliktelser enn det som følger av loven.

Departementet gir forskrifter om forsøksvirksomheten, og kan herunder bestemme at utgifter til både privat og offentlig behandling dekkes av trygden.

4 Aktuelle lover og bestemmelser utenfor folketrygdloven

4.1 Arbeidsmiljøloven - lov av 4. februar 1977 nr. 4

Loven hører inn under Kommunal- og arbeidsdepartementet, og administreres av Arbeidstilsynet. Det lokale arbeidstilsyn fører tilsyn med at bestemmelsene som er gitt i medhold av loven blir overholdt.

Loven oppstiller krav om at arbeidsmiljøet er forsvarlig innrettet i forhold til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd. En del av arbeidsmiljølovens bestemmelser har betydning i relasjon til sykepenger, bl.a.; bestemmelser om arbeidstakerens vern mot risikofylt arbeidsmiljø, arbeidsgivers plikt til å legge forholdene til rette for yrkeshemmede arbeidstakere, rett til redusert arbeidstid av helsemessige grunner og nærmere bestemmelser om oppsigelsesvern ved sykdom.

Dersom arbeidsmiljøspørsmål er av betydning eller er av interesse i en sykepengesak, må det lokale arbeidstilsyn kontaktes.

4.2 Ferieloven - lov av 28. april 1988 nr. 21

Loven administreres av Kommunal- og arbeidsdepartementet, og spørsmål kan rettes til Arbeidstilsynet.

Ferieloven er en av vernelovene på det arbeidsrettslige området, og omfatter de aller fleste arbeidsforhold på privat og offentlig sektor. I ferieloven er det fastsatt bestemmelser om ferietid og feriepenger. Det finnes i denne forbindelse flere parallelle bestemmelser i folketrygdloven, se f.eks. § 8-33.

Det som er av særlig interesse i forhold til folketrygdlovens kapittel 8, er bestemmelser om ferieavvikling under sykdomsfravær. Dette reguleres av ferieloven og ikke folketrygdloven.

Når det gjelder utbetalingen av feriepenger fra trygden, følger de nærmere bestemmelser av folketrygdloven § 22-10.

4.3 Folketrygdlovens kapittel 4 og lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsetting

Loven hører inn under Kommunal- og arbeidsdepartementet. Spørsmål kan rettes til det lokale arbeidskontor eller Arbeidsdirektoratet.

Retten til dagpenger fremkommer av folketrygdloven kapittel 4. Sysselsettingsloven inneholder nærmere regler om arbeidsmarkedsetatens saksbehandling samt regler om arbeidsmarkedstiltak.

4.4 Forvaltningsloven - lov av 10. februar 1967

Loven hører inn under Justisdepartementet.

Forvaltningslovens generelle bestemmelser om saksbehandling kommer til anvendelse i saker også vedrørende sykepenger, med mindre det er gitt særskilte bestemmelser i folketrygdloven, jf. folketrygdloven § 21-1. Se for øvrig kommentarer i punkt 3.1.3.

4.5 Kommunehelsetjenesteloven - lov av 19. november 1982 nr. 66

Loven hører inn under Sosial- og helsedepartementet, men ansvaret etter loven påhviler kommunene.

Formålet med lovens bestemmelser er å fremme folkehelse og trivsel og gode miljømessige forhold, og søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte. I henhold til kommunehelseloven har enhver rett til helsehjelp i den kommune vedkommende bor eller oppholder seg midlertidig. NAV har som oppgave å få de sykmeldte tilbake i arbeid, men det er kommunen som står ansvarlig for å forvalte og administrere kommunens helsetjeneste.

4.6 Legeloven - lov av 13. juni 1980 nr. 42

Loven hører inn under Sosial- og helsedepartementet, men det er Statens helsetilsyn som ivaretar den løpende forvaltning av loven.

Loven stiller krav til legers virksomhet og hans forhold til attester som gir rett til utbetaling av bl.a. sykepenger. Se §§ 29 og 30.

4.7 Sivilombudsmannsloven - lov av 22. juni 1962 nr. 8

Loven hører inn under Justisdepartementet.

Etter denne loven skal Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Sivilombudsmannen, arbeide for at det i den offentlige forvaltning ikke blir gjort urett mot den enkelte borger, og at de som er ansatt i forvaltningen ikke gjør feil eller forsømmer sine plikter. Arbeidsområdet omfatter den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste.

Enhver som mener å ha vært utsatt for urett fra den offentlige forvaltnings side, kan klage til Sivilombudsmannen. I tillegg har Sivilombudsmannen mulighet til å ta opp saker av eget tiltak. Klagemulighet til et høyere forvaltningsorgan skal som regel være utprøvd før Sivilombudsmannen kan behandle en klage.

4.8 Skadeserstatningsloven - lov av 13. juni 1969 nr. 26

Loven hører inn under Justisdepartementet, og regulerer visse erstatningsrettslige spørsmål av generell karakter.

Skadeserstatningsloven § 3-7 inneholder bestemmelser om regress for trygdeytelser mv., og fastslår at regress for trygdens utgifter bare kan kreves ved forsettlig handling hos den erstatningsansvarlige selv. I praksis kreves det at gjerningsmannen er dømt for en forsettlig handling. Dersom NAV kommer over et slikt tilfelle, og den som ble utsatt for den forsettlige handling som følge av denne har fått utbetalt sykepenger, bør saken sendes til juridisk kontor i Arbeids- og velferdsdirektoratet for vurdering.

Dersom det er et medlem som krever erstatning, f.eks. på grunn av manglende opplysninger eller andre feil i saksbehandlingen, viser vi til kommentarene til § 22-17.

4.9 Skatteloven - lov av 18. august 1911 nr. 8

Loven hører inn under Finans- og tolldepartementet og administreres av Skattedirektoratet og de lokale ligningskontorer.

Ifølge folketrygdloven § 8-1 og § 8-3 er det et alminnelig vilkår for rett til sykepenger at medlemmet på grunn av sykdom eller skade har tap av pensjonsgivende inntekt som nevnt i folketrygdloven § 3-15. Ifølge § 3-15 utgjør som hovedregel personinntekt etter lov om skatt av formue og inntekt av 18. august 1911 nr. 8 § 55, den pensjonsgivende inntekten. Det er således skatteloven som regulerer hva sykepengene skal kompensere, og hva sykepengegrunnlaget skal beregnes ut i fra. Den pensjonsgivende inntekten fastsettes av ligningsmyndigheten i den kommune hvor den trygdede anses bosatt ved skatteligningen for vedkommende inntektsår, se også folketrygdloven § 24-1.

Hvilke sykepengerettigheter et medlem har ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom er avhengig av hvilken kategori vedkommende tilhører på sykmeldingstidspunktet. Det er skattemyndighetene som avgjør hvem som er arbeidstaker og hvem som er selvstendig næringsdrivende. Dersom NAV er i tvil om hvilken gruppe en person tilhører, må det innhente ligningskontorets avgjørelse. Ligningskontoret skiller imidlertid ikke mellom arbeidstakere og frilansere, så det skillet må NAV ta stilling til.

4.10 Sosialtjenesteloven - lov av 13. desember 1991 nr. 81

Loven hører inn under Sosial- og helsedepartementet, og loven administreres av sosialkontorene.

Sosialtjenesteloven fastslår at den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

I sosialtjenestelovens § 5-9 finnes bestemmelser om refusjon i ytelser fra folketrygden.

4.11 Straffeloven - lov av 22. mai 1902 nr. 10

Loven hører inn under Justisdepartementet, og administreres bl.a. av politi og lensmannsetaten.

Aktuelle bestemmelser i straffeloven kan være bestemmelsene om falsk forklaring (§ 166), dokumentfalsk (§ 182) og bedrageri (§ 270, 271 og § 271 a). Dette er bestemmelser som kommer i tillegg til folketrygdlovens bestemmelse i § 25-12 om straff for å gi uriktig opplysninger og for ikke å gi opplysninger. Se generell del 08-00, punkt 3.1.6 og rundskriv til §§ 25-12 og 22-15.

Når det gjelder den offentlige tjenestemann og hans beskyttelse, finnes det nærmere regler i straffelovens kapitler 12 og 34.

4.12 Sykehusloven - lov av 19. juni 1969 nr. 57

Loven hører inn under Sosial- og helsedepartementet, og deler av loven administreres av Statens helsetilsyn.

I hovedtrekk regulerer loven de tjenester og institusjoner innen helsevesenet som fylkeskommunen har ansvar for. Det er fylkeskommunen som f.eks. skal sørge for planlegging, utbygging og drift av sykehus og andre lignende institusjoner. På samme måte som ved kommunehelsetjenesteloven, står NAV som regel uten mulighet for innflytelse på behandlingstilbud og ventetid.

4.13 Tilsynsloven - lov av 30. mars 1984 nr. 15

Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten hører inn under Sosial- og helsedepartementet, og administreres i stor grad av Statens helsetilsyn.

Etter denne loven er det Statens helsetilsyn som har det overordnede faglige tilsyn med helsetjenestene. I hvert fylke skal det være en fylkeslege som fører tilsyn med alt helsevesen og alt helsepersonell i fylket. Fylkeslegen skal gjennom råd, veiledning og opplysning medvirke til at befolkningens behov for helsetjenester blir dekket, samt medvirke til at lover, forskrifter og retningslinjer for helsetjenesten blir kjent og overholdt.

4.14 Trygderettsloven - lov av 16. desember 1966 nr. 9

Loven hører inn under Sosial- og helsedepartementet.

Loven inneholder nærmere regler for behandling av saker i Trygderetten. Trygderetten har som hovedoppgave å avgjøre tvister mellom en borger og et forvaltningsorgan om en trygde- eller pensjonsytelse.

Etter folketrygdlovens § 21-12, får lov om anke til Trygderetten § 10, § 11 nr. 1, § 12, 13 første og andre ledd og 14 tilsvarende anvendelse ved klage innenfor NAV.