Rundskriv

Kapittel 2 - Generell del 

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor 01.09.2000

Enhetsnavn mv. endret av NAV Drift og utvikling, Fag drift og utvikling, Pensjon og ytelser 31.10.2007

Sist endret 25.02.2009 jf. overskriftene:

2.2 Når er en person arbeidstaker i Norge?
2.5.2.1 Utsendte arbeidstakere
2.9 Betydningen av medlemskap

 

1 Innledning

1.1 Historikk og utvikling

I 1894 ble loven om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker m.v. vedtatt. Dette var vår første lov innen trygderett. Loven omfattet bare arbeidere i industrien og ble betraktet som en del av arbeidervernlovgivningen.

Ulykkesforsikringsloven av 1894 ble forbilde for en ulykkesforsikringslov for fiskere av 1908 og en tilsvarende lov for sjømenn av 1911.

Den viktigste trygdeloven som ble gitt i tiden etter unionsoppløsningen, var sykeforsikringsloven av 1909. Den innførte en pliktig trygd, men omfattet med visse unntak bare de lavest lønnede arbeidstakerne. Samtidig ble det åpnet adgang for visse andre til å bli frivillige medlemmer.

Det ble opprettet selvstendige offentlige sykekasser i hver kommune. Det ble gitt adgang til å oppfylle trygdeplikten ved medlemskap i private sykekasser, forutsatt at disse fylte visse krav og de ble godkjent som likestilt med de offentlige kasser.

Ved lov om syketrygd av 6. juni 1930 ble det innført trygdeplikt for alle arbeidstakere over 15 år, med visse unntak, bl.a. for de fleste sjømenn i utenriksfart. Personer mellom 15 og 70 år hadde på visse vilkår adgang til å bli opptatt som frivillige medlemmer. For begge trygdeformer gjaldt at bare personer med en årsinntekt under et visst beløp kunne opptas som medlemmer. Inntektsgrensen var til å begynne med 5 400 kr per år. Inntektsgrensen ble senere hevet gjentatte ganger og ble helt opphevet fra 5. oktober 1953.

Loven av 1930 ble endret flere ganger. Ved lovendring av 25. juni 1935 ble det innført et nytt kapittel om særtrygd for manntallsførte fiskere, fangstfolk etc.

Ved provisorisk anordning av 28. november 1941 fikk syketrygdloven av 1930 et nytt kapittel som innførte en særtrygd for norske sjømenn på norske skip under Regjeringens rådighet. Ved provisorisk anordning av 3. september 1943 fikk loven et nytt kapittel som innførte en særtrygd for offentlige tjenestemenn utenfor Norge.

I 1936 ble det innført alderstrygd som omfattet alle nordmenn. Trygden var behovsprøvd slik at den bare kom de økonomisk svakerestilte til gode.

Samme år ble det vedtatt en midlertidig lov om hjelp til blinde og vanføre.

I 1938 ble det innført en obligatorisk arbeidsløysetrygd for alle arbeidstakere som var pliktig syketrygdet.

Fra midten av 50-årene til midten av 60-årene skjedde det en vesentlig utbygging av trygdesystemet. Tidligere trygdeordninger ble utvidet.

Det ble innført obligatorisk syketrygd for alle som var bosatt her i landet (lov om syketrygd av 1956), som avløste syketrygdloven av 1930. Også bestemte andre persongrupper skulle være trygdet selv om de ikke var bosatt i Norge. Dette gjaldt:

•        den som arbeidet her i landet og fylte vilkårene for arbeidstakertrygd,

•        norsk statsborger ansatt på norsk skip,

•        norsk statsborger som var statens lønte tjenestemann i utlandet eller lønnet arbeidstaker hos slik tjenestemann,

•        norsk statsborger som deltok i norsk fangstekspedisjon eller arbeidet ved norsk fangststasjon.

Unntatt fra trygden var utenlandsk statsborger som var fremmed stats tjenestemann eller i tjeneste hos slik tjenestemann samt den som ifølge utenlandsk lov var sikret sykestønad her i landet.

Loven åpnet adgang til opptak i trygden for den som ikke var bosatt i Norge, men oppholdt seg her i mer enn tre måneder.

For medlem som midlertidig oppholdt seg i utlandet, fortsatte det pliktige medlemskap i syketrygden i inntil tre måneder og deretter så lenge premie ble betalt i rett tid.

De som kom inn under loven, skulle være trygdet som medlem eller familiemedlem. Trygdet som medlem var den som hadde fylt 18 år eller hadde arbeidsinntekt, i annens tjeneste eller av eget erverv, som tilsvarte en årlig arbeidsinntekt på over 1000 kr. Trygdet som familiemedlem var forsørget ektefelle samt barn under 18 år som ikke fylte vilkårene for trygd som selvstendig medlem.

Medlemmene ble delt inn i følgende grupper:

Arbeidstakere, ikke-arbeidstakere, fiskere og fangstmenn m.v., sjømenn i utenriksfart og offentlige tjenestemenn utenfor Norge samt militærpersoner.

Da folketrygdloven ble vedtatt den l7. juni 1966, var det ut fra et ønske om å koordinere hele trygdelovgivningen i én lov (unntatt barnetrygden og krigspensjoneringsordningene) med en felles finansiering og administrasjon. Bestemmelsene i følgende lover ble samlet i den nye loven:

•        lov 6. juli 1957 om alderstrygd

•        lov 22. januar 1960 om attføringshjelp

•        lov 22. januar 1960 om uføretrygd

•        lov 26. april 1963 om forsørgertrygd for barn

•        lov 20. juni 1964 om enkje- og morstrygd.

Oppbyggingen og utformingen av den nye loven skjedde stort sett ved at de bestemmelsene som tidligere utgjorde en egen trygdelov, ble et stønadskapittel i den nye folketrygdloven. Gamle formuleringer ble i stor utstrekning flyttet over til folketrygdloven, uten at regelverket ble gjennomgripende bearbeidet og harmonisert. Folketrygdloven innebar derfor i realiteten bare en teknisk sammenføyning av eldre lovgivning.

Ved lov 19. juni 1970 nr. 67 ble bestemmelsene i syketrygdloven, loven om arbeidsløysetrygd og loven om yrkesskadetrygd tatt inn i folketrygdloven kapittel 2, 3, 4 og 11. Kapittel 1 fikk samtidig bestemmelser om trygdens formål og omfang. Loven skulle omfatte hele den norske befolkningen og være heldekkende. Den skulle gi ytelser ved nesten alle tilfeller der det var behov for økonomisk kompensasjon. Lovens omfangsbestemmelser tilsvarte stort sett omfangsbestemmelsene i syketrygdloven av 1956. I tillegg ble flyvende personell og stasjonsbetjening som arbeidet i norsk sivilt luftfartsselskap og var norsk statsborger trygdet, selv om vedkommende ikke var bosatt i Norge.

Kongen kunne gi regler om i hvilken utstrekning familiemedlemmene til en trygdet person som ikke var bosatt i riket, også skulle være trygdet etter folketrygdloven. Kongen kunne også gi regler om i hvilken utstrekning den som oppholder seg på Svalbard, Jan Mayen eller i norske biland skulle være trygdet.

Videre kunne Kongen gir regler om hvor lenge og på hvilke vilkår trygden skulle vare under midlertidig fravær fra landet for personer som var bosatt i Norge og etter tjenestens opphør for bestemte yrkesgrupper.

Unntatt fra trygden var foruten utenlandske statsborgere som var arbeidstakere hos en fremmed stat, også utenlandske statsborgere som var arbeidstakere i en mellomfolkelig organisasjon eller som var arbeidstakere hos en slik person. Heller ikke vedkommendes ektefelle og barn var trygdet med mindre de var norske statsborgere eller forsørget seg selv ved eget arbeid.

Den som var trygdet i henhold til utenlandsk lov, kunne unntas fra trygden etter forskrifter fastsatt av departementet.

Ved lov 25. april 1980 nr. 9 ble den midlertidige lov om stønad til skilte og separerte forsørgere av 1971 innpasset i folketrygdloven kapittel 12. Folketrygdloven er senere blitt endret en rekke ganger.

1.2 Medlemskapsbegrepet

Bestemmelser om medlemskap, dvs. personkretsen, stod i §§ 1-2, 1-3 og 1-4 med tilhørende forskrifter i den tidligere folketrygdlov.

Medlemmene ble tidligere kalt trygdede og ble delt i to hovedgrupper, pliktig trygdede og frivillig trygdede.

Pliktig trygdet ble man automatisk når vilkårene var oppfylt uten noen form for saksbehandling. Trygdeetaten har derfor ikke ført noe register over pliktig trygdede. Trygdetilknytningen fastslås når det foreligger et aktuelt stønadstilfelle.

Vanligvis dekker medlemskapet alle folketrygdens ytelser, men i en del tilfeller er medlemskapet begrenset til enkelte av ytelsene. Begrenset medlemskap er mest aktuelt for frivillige medlemmer, men medlemskapet kan også være begrenset for pliktige medlemmer, se for eksempel § 2-6 i den nye loven og § 1-2 nr. 2 første ledd i den tidligere lov.

§ 1-2 i den tidligere lov med tilhørende forskrifter hadde bestemmelser om hvem som er pliktig medlem (trygdet). I § l-3 i den tidligere lov var det gjort unntak for ambassadepersonell og personer med tilstrekkelig dekning fra utlandet. I henhold til § 1-4 i den tidligere lov var det fastsatt forskrifter om frivillig trygdetilknytning.

Kapittel 2 er i alt vesentlig i samsvar med tidligere rett.

Etter den tidligere lov kunne et medlems forsørgede familiemedlemmer i mange tilfeller bli trygdet selv om de ordinært ikke fylte vilkårene. For de fleste av disse familiemedlemmene reguleres nå tilknytningen til folketrygden i kapittel 2.

I noen tilfeller har forsørgede familiemedlemmers medlemskap vært begrenset til medisinsk stønad etter kapittel 2 i den tidligere lov. Andre forsørgede familiemedlemmer har hatt rett til slik stønad uten å være medlemmer i trygden. Av hensiktsmessighetsgrunner er rettighetene til disse gruppene nå regulert i kapittel 5, stønad ved helsetjenester, som tilsvarer kapittel 2 i den tidligere lov. Endringene innebærer at retten til stønad opprettholdes, men at et eventuelt medlemskap faller bort, se § 5-2 med merknader.

1.3 Historisk utvikling av folketrygdens regler om medlemskap under opphold i utlandet

1.3.1 Utenlandstrygden under andre verdenskrig

Ulykkesforsikring for sjømenn ble innført allerede i 1911. På 1930-tallet ble det gjort en del utvidelser av retten til syketrygd, alderstrygd og arbeidsløshetstrygd. Med andre verdenskrig økte risikoen for sjøfolkene kraftig, og behovet for økonomisk sikkerhet ved ulykker, skader, sykdom mv. var stort. Det ble vedtatt provisoriske anordninger med særregler om syketrygd for norsk mannskap på norske skip i utenriksfart og for offentlige tjenestemenn utenfor Norge. “Statens trygdekontor” ble opprettet i London og i New York, og håndterte syketrygden for uteseilerne under andre verdenskrig.

De provisoriske anordningene ble, med noen endringer opprettholdt i lov av 13. desember 1946. “Statens trygdekontor” ble flyttet hjem, og det ble opprettet en egen trygdekasse - “Trygdekassen for sjømenn i utenriksfart”- til å administrere de særlige syketrygdene for sjøfolk. Det bærende prinsipp i loven var at reglene for alminnelig pliktig trygd i Norge gjaldt tilsvarende for sjømenn og tjenestemenn i utlandet. De som ble omfattet av bestemmelsene var norske borgere i arbeid på norsk skip i utenriksfart, utenlandske borgere som var bosatt i Norge og i arbeid på norsk skip i utenriksfart, norske borgere i tjeneste for siviladministrasjonen og Nortraships administrasjon, samt utenlandske statsborgere som var bosatt i Norge og arbeidet i slik tjeneste.

1.3.2 Økt internasjonal kontakt

Utover på 1950-tallet økte de internasjonale kontaktene, både for staten (diplomatiet), næringslivet og den enkelte. Det ble vanligere å reise på ferier og forretningsreiser til utlandet. Utover på 1950-tallet inngikk Norge bilaterale avtaler om trygd med Frankrike, de nordiske land, Storbritannia og Italia. Dette var land Norge hadde mye kontakt med, og avtalene regulerte trygdeforhold og -rettigheter for statsborgere i avtalelandene.

I tillegg til de særlige bestemmelsene om sjøfolks trygdeforhold, ble det gitt en egen hjemmel som åpnet for at Rikstrygdeverket kunne gjøre vedtak om medlemskap også for andre grupper i utlandet. Denne hjemmelen ble mye brukt, og vedtak ble gjort for mange grupper arbeidstakere, misjonærer mv. Trygdekontoret for sjømenn i utenriksfart anbefalte at generelle vedtak ble gjort på stadig flere områder. Store grupper fikk dermed sine rettigheter i form av særlige gruppevedtak, og ikke direkte i loven.

1960-tallet er preget av store endringer i det norske trygdesystemet. Ordningene ble endret og utvidet på flere områder, bla. med rett til ytelser ved alder, yrkesskade og attføring, og regler om enke- og morstrygd. Folketrygdloven ble vedtatt, og da den trådte i kraft 1. januar 1967 ble mange ordninger samlet i en lov.

En hjemmel for frivillig pensjonstrygd for personer som under opphold i Norge eller i utlandet ikke var pliktig omfattet ble tatt inn i loven fra starten. Det ble også gitt hjemmel for å dispensere fra opphør av bostedstrygden. Vilkårene for frivillig pensjonstrygd var at søkeren var norsk borger, og var ansatt i en internasjonal organisasjon, eller hadde tilknytning til Norsk samfunn, næringsliv eller kultur.

Også 1970-tallet er preget av økt internasjonalisering. Oljevirksomheten brakte mange utlendinger til Norge, og nordmenn reiste til utlandet for å øke sin kompetanse. Det ble inngått avtaler om trygd med Jugoslavia, Tyrkia og Sveits. Utenlandske borgere i arbeid på norsk skip fikk rett til enkelte ytelser uavhengig av bosted. Det ble imidlertid også innført nye begrensninger. Fram til 1970 var sjømenn bosatt i Norge og i arbeid på utenlandske skip medlemmer i trygden. Fra 1971 måtte de søke om medlemskap, og et av vilkårene var norsk statsborgerskap.

Fra 1971 ble syketrygden inkorporert i folketrygden, og Trygdekontoret for sjømenn i utenriksfart ble en del av den samlede trygdeforvaltningen. Gjennom denne endringen ble det innført enhetlige inngangs- og omfangsbestemmelser i de tidligere forskjellige syketrygdordningene.

Frivillige medlemmer kunne nå få medlemskap i helsedelen, pensjonsdelen eller begge deler, men det ble foretatt en egen rimelighetsvurdering ved søknad om frivillig opptak i helsedelen.

Fra 1974 overtok Trygdekontoret for sjømenn i utenriksfart utbetalingen av pensjoner til personer i utlandet. Dette var etter hvert blitt en stor gruppe som omfattet både utvandrede nordmenn og utlendinger som hadde arbeidet i Norge. I 1977 endret Trygdekontoret for sjømenn i utenriksfart navn til Folketrygdkontoret for utenlandssaker. Dette gjenspeiler endringene med hensyn til hvem som nå var kontorets brukere. Sjømennene var i ferd med å bli færre, og det var stadig flere arbeidstakere, studenter mv. som oppholdt seg i utlandet. Fortsatt ble likevel de særlige yrkesforhold i sjøfartsnæringen, og kontorets oppgaver i forhold til sjøfolkene framhevet.

Utsendte i statens tjeneste hadde lenge vært pliktige medlemmer. Nå fikk enkelte grupper med lignende tjeneste rett til frivillig trygd uten at de trengte å søke om det, forutsatt at visse vilkår var oppfylt. Dette gjaldt bl.a. utsendte for forsvaret og NORAD.

1.3.3 Utenlandstrygden får et stadig større omfang

1980-årene brakte med seg en del store og viktige endringer for utenlandstrygden.

Norske studenter i utlandet begynte å bli en stor gruppe, og man hadde stadige problemer med at studentene glemte å ordne trygdeforholdet sitt før de reiste ut. Utenlandsstudentenes interesseorganisasjon, ANSA, involverte seg i arbeidet for å få vedtatt en bestemmelse om pliktig medlemskap for studentene. Fra og med høstsemesteret 1986 var alle norske studenter med lån eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning pliktige medlemmer i folketrygden.

Utenlandstrygden ble utvidet til å omfatte flere rettigheter som tidligere hadde vært forbeholdt bosatte i Norge, for eksempel rett til sykepenger og rett til engangsstønad ved fødsel.

Pensjonistenes vandring mot varmere land hadde allerede fått et betydelig omfang, og nå ble det gamle vilkåret for frivillig medlemskap om at utflyttingen måtte være helsemessig betinget fjernet for alderspensjonistene. Dette betød mye for de friske pensjonistene, som også hadde behov for den tryggheten trygdetilknytningen til Norge ga.

Det var også av stor betydning at norsk statsborgerskap ble fjernet som vilkår for frivillig medlemskap i folketrygden. Dette kravet hadde ført til mange urimelige avslag, og var et særlig problem for utenlandske forskere ved norske universiteter og for en rekke bistandsarbeidere. Diskriminering på grunnlag av statsborgerskap var etter hvert blitt lite i samsvar med holdningene ellers, som følge av økt internasjonalisering både i arbeids- og privatlivet. Vilkårene for frivillig medlemskap ved opphold i utlandet ble nå knyttet til mer nøytrale forhold som tidligere trygdetid og tilknytning til Norge.

Også på 1980-tallet ble det inngått en rekke nye bilaterale avtaler, bl.a. med USA og Canada, og med mange europeiske land. Det ble satt i gang arbeid med å lage en modell for hvordan slike avtaler burde være. Dette hadde sammenheng med Norges engasjement i Europarådet og ILO, et samarbeid som medførte at de involverte land forpliktet seg til å ha visse typer sosialtrygd. Det var også et økt behov for slike avtaler som følge av økt generell inn- og utvandringsstrøm i forbindelse med arbeidsliv og turisme. Diskriminering av andre lands statsborgere ble nå oppfattet som et problem. Mulighet for dobbel trygd/ingen trygd ved flytting og midlertidige opphold var et annet problem man ønsket å gjøre noe med. Rett til eksport av ytelser mellom land ble viktig.

1.3.4 EØS-avtalen - Store konsekvenser for utenlandstrygden

Selv om Norge ikke er med i EU, er EU's regelverk om trygd en del av EØS-avtalen. Ikrafttredelsen av EØS-avtalen førte til store omveltninger fra 01.01.94, både med hensyn til trygdeforholdet for nordmenn i utlandet og for utlendinger i Norge. Mange av EØS-landene hadde Norge ikke trygdeavtale med tidligere.

Saksbehandlerne i trygdeetaten fikk et helt nytt regelverk å forvalte. Helt nye situasjoner oppsto, og måtte løses raskt og helst til kundenes fordel. De nye lovvalgsreglene og ikke minst de nye reglene om rett til sykehjelp i oppholdslandet fikk konsekvenser for de aller fleste nordmenn som oppholdt seg i andre EØS-land.

Prinsippene om forbud mot diskriminering, rett til eksport av ytelser og regler som hindrer dobbel trygd er viktige. For første gang har vi internasjonale organer med avgjørende myndighet i saker som angår trygdeforhold. Forbudet mot diskriminering medfører bl.a. at statsborgere i EØS-land er likestilt med norske statsborgere i forhold til rettigheter og plikter etter folketrygdloven.

2 Oversikt over hovedreglene om medlemskap

En person som lovlig oppholder seg i Norge, er pliktig medlem i folketrygden dersom han eller hun er bosatt her. De aller fleste av de som er medlemmer av folketrygden, er medlem fordi de er bosatt i Norge.

Pliktige medlemmer er også personer ikke er bosatt i Norge, men som arbeider her som arbeidstakere.

2.1 Når er en person bosatt i Norge?

Personer som flytter til Norge regnes som bosatt i forhold til folketrygden dersom de skal bli i Norge i ett år eller lenger.

For utenlandske statsborgere som må ha oppholdstillatelse for lovlig å kunne oppholde seg i Norge, er det en forutsetning at de har fått slik tillatelse for det nødvendige tidsrom, det vil si slik at de vil ha lovlig opphold her i til sammen ett år eller mer. Nordiske statsborgere trenger ikke oppholdstillatelse.

Er ikke oppholdstillatelse allerede gitt når vedkommende kommer til Norge, kan han eller hun ikke regnes som medlem som bosatt før slik tillatelse eventuelt blir gitt. Viser det seg senere at vedkommende får oppholdstillatelse for det nødvendige tidsrom, regnes hun eller han som bosatt fra ankomsten.

Gis oppholdstillatelsen for et kortere tidsrom enn ett år, må en vente til det eventuelt er gitt forlengelse som gir rett opphold i minst ett år til sammen, regnet fra ankomsten.

Er det ved ankomsten til Norge meningen å bli her under ett år, men vedkommende faktisk blir her utover ett år, blir han eller hun medlem fra ett år passeres, eller fra det tidligere tidspunkt da det ble klart at oppholdet ville bli ett år eller lenger. Medlemskapet regnes ikke fra ankomsten i slike tilfeller.

Er det gitt oppholdstillatelse for ett år, må en i praksis normalt kunne legge til grunn at vedkommende er medlem som bosatt, uten nærmere undersøkelser om tillatelsen vil bli utnyttet helt til siste dag.

Det lokale politikammer gir opplysninger om en persons oppholdstillatelse og/eller arbeidstillatelse.

Medlemskapet som bosatt opphører ved avreisen fra Norge når vedkommende tar opphold i utlandet som skal vare mer enn 12 måneder. Det ses her bort fra eventuelle korte besøk i Norge i denne tiden.

For personer som skal oppholde seg vekselvis i utlandet og i Norge, opphører medlemskapet når det er - eller blir - klart at vedkommende kommer til å oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år.

Sjøfolk og andre medlemmer som alternerer mellom lengre tidsrom med arbeid i utlandet eller på skip i utenriksfart og fritid i Norge, er medlemmer som bosatte her når de tilbringer hoveddelen av fritiden sin i Norge. Dette gjelder selv om tidsrom med arbeid i utlandet utgjør vesentlig mer enn seks måneder i året.

2.2 Når er en person arbeidstaker i Norge?

[Endret 10/07, 2/09]

Folketrygdloven skiller mellom tre typer yrkesaktive: arbeidstakere, frilansere og selvstendig næringsdrivende.

Det er bare arbeidstakere som er pliktige medlemmer i folketrygden når de ikke er bosatt i Norge. Frilansere og selvstendig næringsdrivende må være bosatt i Norge for å bli pliktige medlemmer. Det er her likevel viktig å merke seg at etter EØS-reglene skal alle de tre gruppene i utgangspunktet være medlem i trygden i landet der de utfører arbeidet selv om de ikke bor der, se punkt 3.2.2.

De tre gruppene yrkesaktive er definert i §§ 1-8, 1-9 og 1-10.

Frilansere skiller seg fra arbeidstakere ved at de har en friere stilling i forhold til sin oppdragsgiver (arbeidsgiver). Utøvende kunstnere og journalister uten fast oppdragsgiver (arbeidsgiver), samt medlemmer av styrer og råd, er eksempler på frilansere.

Ved avgjørelsen av hvem som skal regnes som selvstendig næringsdrivende er det i lovforarbeidene forutsatt at skattemyndighetenes vurdering skal følges også av trygdemyndighetene, slik at det blir samsvar mellom avgiftsbetaling og rettigheter.

For arbeidstakere gjelder ingen nedre grense for omfanget av det arbeid som skal til for å bli medlem, slik det gjør for registrering i A/A-registeret, der arbeid som varer under sju dager eller gjennomsnittlig under fire timer per uke ikke skal registreres, se § 25-1. Arbeid i annens tjeneste én eller noen få dager er nok til å bli medlem.

Det er tilstrekkelig at arbeidstakeren utfører arbeidet i Norge. Det er ikke nødvendig at arbeidsgiveren har forretningskontor eller driftssted her i landet.

I praksis anses likevel ikke trailersjåfører, bussjåfører ol som utfører transportoppdrag til Norge for utenlandsk arbeidsgiver, som medlemmer mens de kjører i Norge. Som medlemmer regnes heller ikke utenlandske arbeidstakere som bare er i Norge på forretningsreise eller som deltagere på konferanser, kurs, seminarer eller lignende.

Utenlandske arbeidstakere som ikke bor i Norge og som utfører bygge- og monteringsarbeid i Norge for arbeidsgiver uten forretningskommune her i landet, er unntatt fra registrering i A/A-registeret. De skal i stedet av den norske oppdragsgiver eller arbeidsgiveren, meldes til Sentralskattekontoret for utenlandssaker. For slike arbeidstakere tar NAV Utland, stilling til om de blir medlemmer av folketrygden, selv om arbeidet utføres i andre kommuner. Skal arbeidstakerne være unntatt fra folketrygden, registreres dette i Gosys.

Mange av arbeidstakerne nevnt i forrige avsnitt er unntatt fra folketrygden som utsendte arbeidstakere etter trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalen eller andre avtaler om trygd. Andre er unntatt etter § 1 nr. 3 i forskriften til § 2-13, se nedenfor.

Medlemskap som arbeidstaker etter § 2-2 varer opptil én måned etter at arbeidsforholdet er slutt. Forutsetningen er at hun eller han fortsatt oppholder seg i Norge. Medlemskap etter § 2-2 omfatter heller ikke ellers opphold i utlandet.

Merk at det er annerledes for EØS-tilfeller: En statsborger av et EØS-land som er medlem som arbeidstaker i Norge uten å være bosatt her, er sammenhengende dekket så lenge arbeidsforholdet består. Hun eller han har rettigheter som medlem også i friperioder i hjemlandet. Når arbeidsforholdet opphører er de fortsatt medlemmer i inntil én måned selv om de oppholder seg i utlandet. Medlemskapet opphører dersom de i denne tiden kommer i arbeid.

2.3 Medlemskap på Svalbard, Jan Mayen og i norske biland

De som er medlemmer fra før beholder medlemskapet dersom de tar opphold eller bosetter seg i disse områdene. De som ikke er medlemmer fra før, blir medlem dersom de tar arbeid for norsk arbeidsgiver som driver virksomhet i disse områdene. Se § 2-3.

2.4 Arbeid på norsk kontinentalsokkel

[Endret 8/01]

Arbeidstakere på norsk sokkel har fullt medlemskap. Fra 1. januar 2001 gjelder dette også arbeidstakere som ikke bor i Norge. De er pliktige medlemmer i trygden på lik linje med arbeidstakere på land i Norge.

Se §§ 2-2 og 2-4 med kommentarer.

2.5 Unntak fra pliktig medlemskap

2.5.1 Etter reglene i folketrygdloven

2.5.1.1 Kortvarig arbeid i Norge

Arbeidstakere som ikke skal arbeide i Norge utover tre måneder, er unntatt fra pliktig medlemskap forutsatt at de ikke er skattepliktige til Norge og har tilfredsstillende trygdedekning i utlandet som gjelder under arbeidet her. Se § 1 nr. 3 i forskriften til § 2-13.

I forhold til gjentatte kortere arbeidsopphold i Norge for samme person, gir bestemmelsen etter praksis bare unntak når arbeidsperiodene til sammen ikke overstiger tre måneder i en 12-månedersperiode.

2.5.1.2 Utenlandske statsborgere som er arbeidstakere ved ambassader, konsulater og internasjonale organisasjoner

Både arbeidstakerne selv og utenlandske statsborgere som er arbeidstakere hos dem (for eksempel ambassadørens kokk og rengjøringshjelp) er unntatt fra folketrygden, § 2-11 første ledd.

Det er her viktig å merke seg at EØS-borgere som ikke er tjenestemenn, likevel vil være pliktig trygdet etter trygdekoordineringsreglene under EØS-avtalen. Statsborgere av senderstaten har imidlertid rett til å velge i stedet å være med i trygden der. Medlemskapet i senderstaten dokumenteres i tilfelle med blankett E 103. Se eget rundskriv om EØS-reglene.

2.5.1.3 Ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS (norsk internasjonalt skipsregister)

Slike arbeidstakere er unntatt fra pliktig medlemskap også om de er norske og bor i Norge. Så lenge ansettelsen består er de unntatt også under friperioder hjemme. De kan heller ikke søke om frivillig medlemskap. Se § 2-12.

Bestemmelsen er gitt av hensyn til norsk cruisefart for å hindre at hotell- og restaurantansatte EØS-borgere på turistskip registrert i NIS blir medlem i folketrygden også når de er bosatt i utlandet. For å oppnå dette må de norske ansatte helt unntas selv om de bor i Norge, fordi EØS-avtalen forbyr forskjellsbehandling.

2.5.1.4 Pensjonister med bare utenlandsk pensjon som har bosatt seg i Norge i 1993 eller senere

Slike pensjonister er unntatt fra opptjening av rett til pensjon i Norge når deres utenlandske pensjon er minst like stor som minstepensjon for enslige fra folketrygden, § 2-13 første ledd.

2.5.1.5 Unntak fra folketrygden for "oppholdsdirektivpersoner"

Som en tilpasning til EØS-reglene er det i forskrift til § 2-13 første ledd gitt bestemmelser om unntak fra hele folketrygden for ikke-yrkesaktive persongrupper (pensjonister, studenter og “andre”) og deres familie, som har rett til å ta opphold i Norge etter de såkalte “oppholdsdirektivene” knyttet til EØS-avtalen (Rådsdirektiv 90/364 og 365 begge av 28. juni 1990, og 93/96 av 29. oktober 1993).

Direktivenes bestemmelser er innarbeidet i utlendingsloven § 51 første ledd bokstav c og d og utlendingsforskriften §§ 163 og 164. Utlendingsloven med tilhørende forskrifter administreres av Utlendingsdirektoratet (UDI) og de lokale politikamre.

Det lokale politikammeret kan gi opplysning om en person har fått oppholdstillatelse i Norge etter oppholdsdirektivene.

Disse personer må ha sykeforsikring som dekker alle risikoer så lenge de oppholder seg i Norge, og egne midler eller utenlandske trygderettigheter som dekker utgifter til livsopphold. På dette grunnlag er de helt unntatt fra folketrygden.

Mange av dem, for eksempel pensjonister med utenlandsk pensjon som går inn under reglene om trygdekoordinering under EØS-avtalen, vil likevel ha rett til stønad ved helsetjenester etter norske regler. Ikke-nordiske personer uten EØS-dekning skal ha annen dekning ved sykdom for å ha oppholdsrett.

Unntaket fra folketrygden for “oppholdsdirektivpersoner”, etter § 1 nr. 1 i forskriften, gjelder ikke norske statsborgere. Det gjelder heller ikke for personer som tar arbeid i Norge eller mottar pensjon fra folketrygden, selv om denne skulle være liten.

Merk at unntaket gjelder bare når oppholdet/bosettingen i Norge tok til 1. februar 1994 eller senere. Forskriftbestemmelsen er opprinnelig fastsatt denne dato og ble gitt virkning fra da av.

Til tross for ordlyden i forskriften, gjelder unntaket heller ikke personer som verken er yrkesaktive eller har utenlandsk pensjon som går inn under EØS-reglene, når de kommer fra annet nordisk land og blir folkeregisterført i Norge. Disse blir medlem i folketrygden fullt ut. Dette følger av en felles nordisk forståelse av Den nordiske konvensjonen.

2.5.2 Etter avtaler med andre land om trygd

2.5.2.1 Utsendte arbeidstakere

[Endret 10/07, 2/09]

Utsendte arbeidstakere er arbeidstakere som for et begrenset tidsrom sendes til et annet land for å utføre arbeid der for arbeidsgiveren i hjemlandet.

Trygdeavtalene, se § 1-3, har bestemmelser som på nærmere vilkår unntar utsendte arbeidstakere fra trygden i landet der arbeidet utføres. Tidsrommet unntaket kan gjelde for varierer fra ett til fem år, alt etter hvilken avtale det dreier seg om.

Utsendte fra USA og Canada er ikke unntatt fra sykestønadsdelen, og betaler avgift etter egne satser for sitt begrensede medlemskap, se satser gitt etter § 23-4.

Retten til unntak dokumenteres med utsendingsattest fra trygdemyndighetene i utsenderlandet som bekrefter at arbeidstakeren er med i trygden der i det aktuelle tidsrom. Attesten sendes NAV Utland.

Forsørget ektefelle og barn til utsendte arbeidstakere som er unntatt etter trygdeavtaler, skal være unntatt fra folketrygden selv om de er bosatt i Norge. I flere tilfeller har de likevel rett til stønad ved helsetjenester under oppholdet i Norge i henhold til vedkommende trygdeavtale.

Unntaket fra folketrygden etter § 1 nr. 1 gjelder ikke for forsørget ektefelle og barn til utsendte fra andre nordiske land (til tross for ordlyden). Blir disse folkeregisterført som bosatte i Norge, er de fullt ut medlemmer av folketrygden som bosatte ikke-yrkesaktive. Dette anses å følge av Nordisk konvensjon om trygd artikkel 6, jf. artikkel 1 bokstav i).

2.5.2.2 Andre unntak etter trygdeavtaler

Den store hovedgruppen unntak fra medlemskap fra folketrygden etter trygdeavtaler, er utsendte arbeidstakere. Det hender likevel at trygdeavtaler gjør unntak også for andre særlige tilfeller. Et eksempel etter EØS-reglene er personer som arbeider parallelt i flere land, men som skal være med i trygden i bare ett av dem. Retten til unntak for slike personer dokumenteres med attest (E 101) fra trygdemyndighetene i det landet der de er med i trygden. Se punkt nedenfor om tilfeller der slike personer skal være medlemmer i folketrygden.

2.6 Frivillig medlemskap for personer som oppholder seg i Norge uten å være pliktige medlemmer

Frivillig medlemskap etter § 2-7 kan være aktuelt for personer som skal oppholde seg i Norge mellom tre måneder og ett år, uten å arbeide her. Disse ikke vil være pliktige medlemmer.

Etter praksis skal medlemskapet i slike tilfeller begrenses til kapittel 5, 8, 9 og 14 (helsetjenester, sykepenger, stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom og ytelser ved fødsel og adopsjon). Se § 2-7 tredje ledd bokstav b.

For personer som ikke har arbeidsinntekt eller pensjon, er medlemskapet gratis.

Frivillig medlemskap med dekning etter alle kapitler, er normalt bare aktuelt for utenlandske statsborgere i arbeid for fremmede lands ambassader mv. i Norge. Disse er unntatt fra pliktig medlemskap etter § 2-11.

2.7 Særskilt begrenset medlemskap for asylsøkere

Mens søknaden om asyl er under behandling, har asylsøkere og deres familiemedlemmer en begrenset trygdedekning etter forskrift til § 2-16. Dekningen gjelder bare under opphold i Norge.

Medlemskapet omfatter blant annet helsetjenester uten den begrensning som følger av § 5-26.

Dekningen omfatter ikke engangsstønad ved fødsel og adopsjon etter §§ 14-12 og 14-20. Disse stønadene kan heller ikke etterbetales når det senere er gjort vedtak om at vedkommende får bli i landet.

Medlemskapet omfatter ikke grunn- og hjelpestønad (kapittel 6), heller ikke pensjonskapitlene (kapittel 12 og 16-19) eller stønad til enslig mor eller far (kapittel 15). Får asylsøkeren bli i landet og blir fullt medlem som bosatt, regnes likevel tiden som asylsøker med der det er av betydning for avgjørelsen og/eller beregningen av senere krav etter de nevnte kapitler.

2.8 Medlemskap for personer som oppholder seg i utlandet

2.8.1 Etter reglene i folketrygdloven

2.8.1.1 Bosatte som skal oppholde seg i utlandet inntil ett år

Slike personer vil bli regnet som bosatt og dermed fortsatt pliktige medlemmer i folketrygden under hele oppholdet, med mindre de kommer i arbeid i utlandet. Kommer de i arbeid, fortsetter medlemskapet bare dersom de arbeider for arbeidsgiver som plikter å betale arbeidsgiveravgift i Norge av lønnen. Se § 2-14.

Medlemskapet opphører straks dersom vedkommende begynner i arbeid for utenlandsk arbeidsgiver.

Personer som i to eller flere påfølgende år veksler mellom opphold i utlandet og i Norge, regnes som bosatte og sammenhengende medlem i folketrygden både under oppholdene i Norge og i utlandet når oppholdene i utlandet ikke overstiger seks måneder per år. Forutsetningen er at de ikke kommer i arbeid for utenlandsk arbeidsgiver, se ovenfor.

2.8.1.2 Pliktig medlemskap for visse grupper i utlandet

En del grupper er pliktige medlemmer i folketrygden under arbeid i utlandet uten hensyn til hvor de er bosatt, se § 2-5:

•        Norske statsborgere i statens tjeneste, § 2-5 a) og b). Medfølgende forsørget ektefelle og barn er medlem. Ektefellen må være norsk statsborger.

•        Norske statsborgere som er arbeidstakere på norskregistrert skip (NOR eller NIS), § 2-5 f). Forsørget ektefelle og barn bosatt i utlandet er ikke medlem, men har etter § 5-2 likevel rett til helsetjenester.

•        Norske statsborgere som er arbeidstakere i norsk sivilt luftfartsselskap (SAS-Norge regnes som slikt selskap), § 2-5 g). Forsørget ektefelle og barn bosatt i utlandet er ikke medlem, men har etter § 5-2 likevel rett til helsetjenester.

•        Norske statsborgere som studerer i utlandet med lån eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning, § 2-5 h). Forsørget ektefelle og barn bosatt i utlandet er ikke medlem, men har etter § 5-2 likevel rett til helsetjenester.

•        Personer som er i Forsvarets tjeneste i utlandet, herunder militære som deltar i internasjonale fredsoperasjoner. Bestemmelsen er nødvendig for å dekke personer som ikke går inn under § 2-5 a) (menige soldater og korporaler). Medfølgende forsørget ektefelle og barn er medlem. Ektefellen må ha vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene.

•        Personer som er utsendt av den norske stat til utviklingsland som fredskorpsdeltaker eller ekspert, § 2-5 d). Medfølgende forsørget ektefelle og barn er medlem. Ektefellen må ha vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene.

•        Personer som er i tjeneste som forhåndsutskrevet av den norske stat til NATOs sivile krigstidsorganer, § 2-5 e). Medfølgende forsørget ektefelle og barn er medlem. Ektefellen må ha vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene.

Etter EØS-avtalens regler om trygdekoordinering er statsborgere i EØS-land likestilt med norske statsborgere i forhold til rettigheter og plikter etter folketrygdloven.

2.8.1.3 Begrenset medlemskap ved yrkesskade for utenlandske sjøfolk

Utenlandsk statsborger som er bosatt i utlandet og som er ansatt på norske skip i utenriksfart, er pliktig medlem med begrenset trygdedekning. Se § 2-6. Medlemskapet gjelder i utgangspunktet bare rett til stønad ved yrkesskade etter kapittel 13, gravferdsstønad etter kapittel 7 og etterlattepensjon etter kapittel 17.

Ved yrkesskade (se § 13-3) og yrkessykdom (se § 13-4), har medlemmet rett til stønad etter kapittel 5, 8, 10, 11 og 12.

2.8.1.4 Frivillig medlemskap utenfor Norge

[Endret 10/07]

Personer som ikke er pliktige medlemmer under opphold i utlandet, men som har nær tilknytning til det norske samfunnet, kan søke om frivillig medlemskap etter § 2-8.

Et generelt vilkår er at vedkommende må ha vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene. Vilkåret gjelder også for forsørget ektefelle, men ikke for forsørgede barn.

Noen grupper med særlig sterk tilknytning, er etter § 2-8 første ledd gitt rett til opptak. Det gjelder blant annet pensjonister med minst 30 års medlemskap i trygden etter fylte 16 år, derav minst 10 år sammenhengende fram til søknaden om opptak.

Søknader om frivillig medlemskap utenfor Norge behandles av NAV Utland.

2.8.2 Medlemskap i utlandet som følge av avtaler med andre land om trygd

2.8.2.1 Utsendte arbeidstakere

[Endret 10/07]

Reglene i trygdeavtalene om utsendte arbeidstakere - se foran om utsendte til Norge - gjelder på samme måte for arbeidstakere som blir utsendt fra Norge til land vi har trygdeavtale med. Arbeidstakeren unntas fra trygden i arbeidslandet og forblir medlem i folketrygden i utsendingstiden. Disse sakene behandles av NAV Utland som avgjør om vilkårene for utsending er oppfylt og utsteder utsendingsattest som dokumentasjon overfor trygdemyndighetene i arbeidslandet.

2.8.2.2 Annet arbeid i utlandet

I noen tilfeller fører trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalen til at en EØS-borger skal være medlem i folketrygden også med hensyn til arbeid i annet EØS-land som ikke utføres som utsendt arbeidstaker. Det gjelder når han eller hun:

•        er bosatt i Norge og arbeider parallelt både i Norge og ett eller flere andre EØS-land (som arbeidstaker eller næringsdrivende), eller

•        er bosatt i Norge og arbeider parallelt i to eller flere andre EØS-land for forskjellige arbeidsgivere, eller

•        ikke er bosatt i Norge, men arbeider parallelt i to eller flere EØS-land utenom bostedslandet for en norsk arbeidsgiver, eller

•        ikke er bosatt i Norge, men utfører arbeid som næringsdrivende både i Norge og i ett eller flere andre EØS-land utenom bostedslandet, på en slik måte at hoveddelen av virksomheten utføres i Norge.

For disse i praksis sjeldne tilfeller, se nærmere i EØS-rundskrivet hovednummer 40.

2.9 Betydningen av medlemskap

[Endret 10/07, 2/09]

Betydningen av medlemskap er flersidig:

•        Tidsrom med medlemskap (fra fylte 16 og ut året medlemmet fyller 66 år) gjelder som trygdetid, § 3-5. Trygdetid er en avgjørende faktor for opptjening av rett til pensjoner og noen andre ytelser fra folketrygden. Full trygdetid er 40 år, § 3-4 første ledd. Er trygdetiden kortere blir ytelsene som beregnes etter trygdetid forholdsmessig redusert.

•        Medlemskap er et generelt grunnvilkår for å ha rett til ytelser fra folketrygden.

For sykepenger, yrkesrettet attføring, medisinsk rehabilitering og stønad til enslig mor eller far gjelder det i tillegg vilkår om opphold i Norge, men loven gjør unntak fra dette vilkåret i nærmere angitte tilfeller. Se §§ 8-9, 10-3, 11-3 og 15-3.

I utgangspunktet gjelder vilkåret om medlemskap for alle ytelser, også i forhold til utbetaling av løpende pensjoner.

For utbetaling av pensjoner gjelder det likevel viktige unntak. Utbetaling kan skje til person som ikke fortsatt er medlem når:

•        pensjonsmottakeren (eventuelt avdøde ved etterlatteytelser) har minst 20 års botid (se § 3-5 åttende ledd), eller

•        det gjelder tilleggspensjon. Ytes det tilleggspensjon, kan det også ytes grunnpensjon for samme antall år uten vilkår om fortsatt medlemskap, se §§ 12-3, 17-4, 18-3 og 19-3.

Et unntak fra vilkåret om medlemskap er gjort etter § 5-2 for rett til helsetjenester for forsørget ektefelle og barn til visse medlemmer. Ektefellen og barna til disse medlemmene har en avledet rett til helsetjenester uten at de selv må være medlemmer.

•        For mange ytelser, særlig pensjoner, gjelder det også vilkår om forutgående medlemskap, det vil si at vedkommende må ha vært medlem sammenhengende en viss minstetid før stønadstilfellet (for eksempel uførheten) inntreffer.

For uførepensjon og etterlattepensjon (avdøde) er kravet til forutgående medlemskap normalt tre år, §§ 12-2 første ledd og 17-3 fjerde ledd. Visse unntak gjelder etter §§ 12-2 andre (flyktninger) og tredje ledd og 17-3 tredje (flyktninger) og fjerde ledd. Kravet er tre år også for ytelser til tidligere familiepleier, § 16-2.

For medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring er kravet om forutgående medlemskap ett år når vedkommende i dette året har vært i stand til å utføre normalt arbeid, ellers tre år, §§ 10-2 og 11-2, begge første ledd. Visse unntak gjelder etter andre og tredje ledd (flyktninger).

For stønad til enslig mor eller far er vilkåret om forutgående medlemskap tre år før hun eller han setter fram krav, med visse unntak etter andre ledd (flyktning) og forskrift gitt av Sosialdepartementet etter tredje ledd.

Flyktning som er medlem i folketrygden og går inn under definisjonen i § 1-7, er i forhold til alle ytelser unntatt fra vilkåret om forutgående medlemskap. Også enkelte andre mer gunstige regler gjelder for ytelser til slike flyktninger, se merknadene til § 1-7 og § 2-1 andre ledd punkt 3.3 og til de enkelte stønadskapitlene.

•        Medlemskap medfører plikt til å betale trygdeavgift (medlemsavgift) dersom medlemmet har arbeidsinntekt (høy sats for næringsdrivende, mellomsats for arbeidstakere og frilansere) eller pensjon (lav sats). Se § 23-3.

Trygdeavgiften innkreves av skattemyndighetene sammen med skatten. For pliktige medlemmer som ikke anses bosatt i Norge etter skatteloven, skal NAV Utland, kreve inn pliktig trygdeavgift. Se §§ 23-3, 24-1 og 24-2.

Plikten til å betale arbeidsgiveravgift følger arbeidsgiverens plikt til å innberette lønnen til skattemyndighetene, se § 23-2. Det er ikke avgjørende om lønnsmottakeren er medlem av trygden. Innkreving av arbeidsgiveravgiften hører under skattemyndighetene.

Det skal likevel ikke betales arbeidsgiveravgift for personer som skal være unntatt fra folketrygden etter trygdeavtaler, inklusive trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalen. NAV Utland, som mottar attester som medfører slike unntak, skal sende melding om det til skattekontoret, og kommunekasserer/kemner. Se foran om personer som er unntatt fra folketrygden.

3 Trygdeavtaler med andre land

3.1 Generelt

Norge har inngått en rekke trygdeavtaler med andre land, se merknader i rundskriv hovednumrene 40‑ 42.

Trygdeavtalenes regler går foran folketrygdloven. For å avgjøre om en person er medlem i folketrygden, må man først undersøke om en av trygdeavtalene gjelder for vedkommende og om denne trygdeavtalen har bestemmelser om medlemskap.

EØS-avtalens regler om trygd er i praksis den viktigste avtalen som gjør unntak fra folketrygdlovens regler, se nedenfor.

3.2 EØS-avtalens regler om trygd

EØS-avtalens regler om trygd er en trygdeavtale. Det betyr at EØS-avtalens regler om medlemskap går foran folketrygdlovens regler. EØS-avtalens bestemmelser er i praksis av stor betydning for å avgjøre om en person er medlem i folketrygden. EØS-avtalen innebærer en tilpasning til EU's regelverk om trygd.

Etter trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalen er statsborgere i EØS-land likestilt med norsk statsborgere i forhold til rettigheter og plikter etter folketrygdloven.

EØS-avtalens regler om trygd er nærmere beskrevet i rundskriv hovednummer 40.

Nedenfor gjennomgås de viktigste hovedreglene i den mest sentrale rådsforordningen som er rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, i det følgende kalt forordningen.

3.2.1 Personkretsen - Hvem gjelder EØS-avtalens trygderegler for

Forordningen gjelder for yrkesaktive personer, det vil si for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, pensjonister og for studenter. Generelt stilles det krav om at vedkommende person er statsborger i et EØS-land for at forordningens bestemmelser skal gjelde. Et unntak er gjort for statsløse og flyktninger.

Forordningen gjelder også for ovennevnte gruppers familiemedlemmer og etterlatte.

Personer som ikke er omfattet av forordningen vil imidlertid kunne ha rettigheter etter andre inngåtte trygdeavtaler, da disse i stor utstrekning gir rettigheter til personer som er eller har vært omfattet av avtalelandenes lovgivning uten hensyn til statsborgerskap.

3.2.2 Lovvalg - Bestemmelser om i hvilket land en person skal være medlem i trygden

Når det gjelder lovvalgsbestemmelsene er prinsippet i forordningen at arbeidstakeren eller den selvstendige næringsdrivende skal være medlem i trygden i det landet der vedkommende er i arbeid.

Det finnes særlige regler for arbeidstakere som i et begrenset tidsrom skal arbeide for sin arbeidsgiver i et annet EØS-land enn der de er medlemmer i trygden, og for personer som arbeider i flere land. Likeledes finnes det særlige regler for noen yrkesgrupper, bl.a. sjøfolk.

Forordningens klare hovedprinsipp er at de personene som forordningen gjelder for, bare skal være omfattet av lovgivningen i ett land.

3.3 Norden

Ettersom alle de nordiske land omfattes av EØS-avtalen er det etter 1. januar 1994 forordningens regler som skal anvendes innen Norden.

Dette vil også gjelde for personer som ikke kommer direkte inn under forordningens personkrets, for eksempel personer som ikke er statsborgere i et EØS-land, men som bor i et nordisk land og er medlem av landets trygdeordning. For disse personene følger dette av Nordisk konvensjon om trygd som trådte i kraft 1. januar 1994.

Reglene i Nordisk konvensjon om trygd er nærmere beskrevet i rundskriv hovednummer 41.