Bål (utendørs, skog)

Gammel regulering

§ 6-2 femte ledd i 1987-forskriften lød: «Annen brenning enn nevnt i foregående ledd i eller i nærheten av skogmark er forbudt uten brannsjefens tillatelse i tiden 15. april – 15. september. Dette forbud gjelder ikke flyttsamer som ferdes på steder der de fra gammelt av har hatt sitt tilhold, eller for folk ellers som har sitt yrke i skogen og som under utøvelsen av yrket trenger å gjøre opp ild.»

Før 1987-forskriften gjaldt forskrifter av 26. november 1971 til brannvernloven. (Lov 29. mai 1970 nr. 32 om brannvern m.v.) Men 1971-forskriften hadde ikke et forbud mot å gjøre opp ild i skog om våren om sommeren. Forbudet fantes dengang i brannvernloven av 1970 § 26 Plikter og forbud ved bruk av ild utendørs.

Brannvernloven 1970 § 26 Plikter og forbud ved bruk av ild utendørs nr. 2 lød: «2. Flatebrenning og brenning av hogstavfall i skogmark samt gras- og lyngsviing i eller i nærheten av skogmark må bare foretas i samsvar med bestemmelser som gis ved forskrift. Annen brenning i eller i nærheten av skogmark er forbudt i tiden 15. april—15. september. Dette forbud gjelder ikke flyttsamer som ferdes på steder der de fra gammelt av har hatt sitt tilhold, eller for folk ellers som har sitt yrke i skogen og som under utøvelsen av yrket trenger å gjøre opp ild.»

Loven ble kunngjort i Norsk lovtidend avdeling 2 side 435 flg.) 1971-forskriften ble kunngjort i Norsk lovtidend 1971 avdeling 2 side 1053 flg. Brannvernloven av 1970 ble opphevet av lov 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v.

Ot. prp. nr. 20. (1969—70) Om ny brannlov.

Tilråding fra Kommunal- og arbeidsdepartementet av 6. november 1969, godkjent ved Regjeringens resolusjon samme dag.
(Foredratt av statsråd Helge Seip.)

Ot. prp. nr. 20 (1969—70) ble fremmet fordi Stortinget ikke rakk å behandle den foregående proposisjonen, Ot. prp. nr. 59 (1968—69).

Forarbeider til brannvernloven av 1970 hos Stortinget.no.

Ot. prp. nr. 59. (1968-69) Om ny brannlov.

Tilråding fra Komunal- og arbeidsdepartementet av 10. april 1969 godkjent ved kongelig resolusjon samme dag.

(Foredratt av statsråd Helge Seip.)

Ot. prp. nr. 59 (1968-69) Om ny brannlov side 44: merknader til § 26. Plikter og forbud ved bruk av ild utendørs. «Bestemmelsen svarer til skogbrannlovens §§ 2 og 3 og til brannlovens § 26 tredje ledd. Den svarer videre til § 64 i Skogbrannlovutvalgets utkast og til § 30 i Brannlovutvalgets utkast. … Nr. 2 omfatter spesielt brenning i eller i nærheten av skogmark, og har til formål å verne mot brann i skogmark. Bestemmelsene er vesentlig mer vidtgående enn bestemmelsene under nr. 1 som midlertid får anvendelse også ved brenning i eller i nærheten av skogmark i den utstrekning nr. 2 ikke har særlige bestemmelser. Om begrepet «skogmark» viser departementet til merknadene til § 14. Etter nr. 2 første ledd må flatebrenning og brenning av hogstavfall i skogmark samt gras- eller lyngsviing i eller i nærheten av skogmark foretas etter bestemmelser som gis av departementet ved forskrift. Med flatebrenning forstår en avbrenning i skogmark av markvegetasjon på foryngelsesflater med det formål å oppnå en omdanning av råhumusdekket og derved en forbedring av foryngelsesforholdene. Etter nr. 2 annet ledd er annen brenning enn flatebrenning m. v. (jfr. nr. 2 første ledd) i eller i nærheten av skogmark forbudt i tidsrommet 15. april - 15. september. Departementet har her også foreslått bestemmelse som svarer til skogbrannlovens § 3 annet ledd, men har utvidet den til å omfatte ikke bare flyttsamer, men også andre som har sitt yrke i skogen. Etter nr. 3 kan departementet ved forskrift gi bestemmelser om vern mot skogbrannfare fra jernbane, kraftledninger o. 1. Bestemmelsen er ny og svarer til Brannlovutvalgets utkast til § 30 siste ledd.»

Merknadene til § 14. Særlige bestemmelser om skogbrann vakthold og slokking av brann i skog mark i Ot. prp. nr. 59 (1968-69) Om ny brannlov side 40:

«Departementet har formulert bestemmelsen etter underhåndsdrøftinger med representanter fra Landbruksdepartementet. Uttrykket «skogmark» nyttes også i lovutkastets §§ 26 og 32. Om dette begrep vises til § 2, jfr. § 17, i lov av 21. mai 1965 om skogproduksjon og skogvern. I første ledd er innarbeidet bestemmelse om at regler om skogbrannvakthold i den enkelte kommune skal fastsettes i «brannordningen».»

Ot. prp. nr. 38. (1961—62) Om lov om skogproduksjon og skogvern. Tilråding fra Landbruksdepartementet av 9. februar 1962, godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. (Foredratt av statsråd Einar Wøhni.) https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1961-62&paid=4&wid=a&psid=DIVL408&pgid=a_0333 [side 12] Til § 2. Definisjoner. Bestemmelsen er ny. Om et grunnstykke skal kunne betegnes som skogmark, har avgjørende betydning for lovens anvendelse, jfr. § 3. Også ellers vil en slik bedømmelse av karakteren av et grunnstykke være nødvendig, jfr. §§ 17 og 51. En har derfor funnet det påkrevet å gi en definisjon i loven av begrepet skogmark. Foruten mark som nå er skogproduserende omfatter skogmark også andre arealer som egner seg best til skogproduksjon etter en samlet vurdering, idet en tar hensyn både til jordbruk og skogbruk forutsatt at disse arealer for tiden ikke nyttes til andre formål. Et snauhogd areal som egner seg best til f.eks. oppdyrking eller overflatedyrking er derfor ikke skogmark i denne lovs forstand. Vurderingen forutsettes utført i første omgang av herredsskogrådet. Hvis dette og grunneieren er [side 13] enige, er saken i orden. I motsatt fall bør saken — hvis det gjelder en jordbruksvurdering — forelegges vedkommende jordstyre til uttalelse før herredsskogrådet tar standpunkt. Kan saken ikke ordnes på dette plan, bør den forelegges overordnede instanser. Videre gir § 2 definisjoner av utilfredsstillende skog samt yngre skog. Dette har betydning for reglene i § 16. Til utilfredsstillende skog regnes dels skog med åpenbart uhensiktsmessig treslag (f.eks. gran på utpreget furumark), dels skog som er så glissen, sterkt skadet eller så dårlig behandlet m. v. at den i tiden fremover vil gi vesentlig lavere produksjon enn hva grunnens produksjonsevne betinger hvis det ikke utføres arbeider som kan rette på forholdene. Departementet skal etter paragrafens siste ledd gi utfyllende bestemmelser om hva en skal forstå med uttrykket vesentlig lavere produksjon. Dette antar en vil bli gitt som en nærmere fastsatt prosent av markens produksjonsevne. Denne prosentsats vil kunne fastsettes forskjellig alt etter driftsforhold og markens bonitet. Etter samme ledd skal departementet gi nærmere regler vedkommende forståelsen av «vesentlig lavere» alder når det gjelder yngre skog. Når en har enaldrede bestand, vil yngre skog si skog hvis alder er vesentlig lavere enn den alder som gir størst gjennomsnittlig masseproduksjon. Man viser også til Innstilling IV fra Skogkommisjonen av 1951 side 41. En fleraldret skog er å betrakte som yngre skog når minst halvparten av bestokningen — målt i kubikkmeter — oppfyller foran nevnte krav til yngre skog.

[side 34] § 2. Definisjoner. Med skogmark forstås i denne lov grunn som er skogproduserende eller som etter en samlet jord- og skogbruksmessig vurdering egner seg best til skogproduksjon og ikke nyttes til annet formål. Med «utilfredsstillende skog» forstås i denne lov skog hvor produksjonen på grunn av skade, dårlig pleie eller av andre årsaker vil bli vesentlig lavere enn hva grunnens produksjonsevne betinger. Som utilfredsstillende skog regnes også skog med åpenbart uhensiktsmessige treslag eller blandinger av treslag. Annen skog er «tilfredsstillende skog». Med «yngre skog» forstås skog hvor over halvparten av den, uttrykt i kubikkmeter, har en alder som er vesentlig lavere enn den alder som gir størst gjennomsnittlig masseproduksjon. Departementet gir nærmere regler om hva som skal regnes for «vesentlig lavere» etter annet og tredje ledd.

Før brannvernloven av 1970 gjaldt en lov fra 1893. Jeg har ikke lett opp teksten til reguleringen(e) som gjaldt før dette, men jeg har gjengitt fra Oth. Prp. No. 3 (1893), som gjengir fra Skovkommissions lovutkast (1882) som omtaler eldre rett. (Det er kanskje ikke helt klart det som står der, men det vises til et forbud mot brådebrenning i en forordning av 4. april 1781. Og jeg antar at det eldre forbudet bare var gjeldende i juni og juli, siden det vises det til kommisjonen foreslår «at Forbudstiden forlænges med sidste Halvdel af Mai og første Halvdel af August». Forordning hvorved det nærmere bestemmes, hvorledes med Braate-Brænden skal forholdes § 4: Ingen saadan Braate maa antændes i Juni eler Juli. https://www.nb.no/nbsok/nb/ea7f6b747ae95da848576fdeaf9db800?index=4#262 Almindelig norsk Lovsamling : i Udtog og med Henvisninger. B. 1 : 1660-1860 (2. utg., 1885) Otto Mejlænder, Justitiarius i Christiania Byret Her står det Braatte-Brænden i tittel og Braatte i § 4: Norsk Lovsamling for Folk paa Landet : indeholdende Love, Forordninger, Departements-Skrivelser m.m. indtil Aaret 1882 https://www.nb.no/nbsok/nb/fe8ebcaf96d2d36b10375d73152e3020?index=1#82 Aubert, Otto B.A. (3. utg., 1883) lov 14. juli 1893 nr. 1 om Indskrænkninger i Brug af Ild i Skog og Mark m. v. § 1. Under tørt Veir eller stærk Vind skal det være Enhver forbudt i Skog eller Mark at bruge Ild paa saadanne Steder og under saadanne Omstændigheder, at Skogbrand deraf kan befrygtes at opstaa. Se strl. § 352, 2net ledd. § 2.1 I månedene juni, juli og august skal bråtebrenning og lyngsvidning være forbudt.2 Dette forbud kan ved beslutning av fylkestinget utvides til å omfatte helt eller delvis månedene mai og september, likesom beslutningen kan gjøres gjeldende for det hele fylke eller deler derav. Ved bråtebrenning og lyngsvidning samt ved brenning av myr til dyrkning skal der, innen ilden antendes, enten ved grøftning eller på annen måte tilveiebringes sikkerhet for at ilden ikke kan forplante sig til nogen skog eller lyngmark, hvorhos eier og bruker må være enige i brenningen og svidningen. Denne paragrafs bestemmelser skal dog ikke gjelde brenning i innmark på sådanne steder at derved ikke kan fremkomme fare for skog- eller lyngbrand. Foranstående bestemmelser skal heller ikke være til hinder for brenning eller lyngsvidning i skogmark i Nordland, Troms og Finnmark fylker i juni måned for å skaffe foryngelse åv barskog, når eier og bruker er enige, og der foreligger skriftlig tillatelse fra statens skogforvalter eller fylkesskogmesteren, og der treffes sådanne sikringsforanstaltninger mot antendelse av omliggende skog, mark og bebyggelse som skogbrandschefen eller lensmannen finner tilstrekkelige. 1 Endret ved lover 2 juli 1921 nr. 2 og 13 april 1934. § 3.1 Uten nødvendighet må ild ikke opgjøres i annen manns skog eller mark i månedene mai, juni, juli, august og september uten eierens og brukerens (for almenninger styrets) samtykke. Dette forbud gjelder dog ikke flyttlapper, som ferdes på steder, hvor de fra gammel tid har hatt tilhold.2 1 Endret ved lov 2 juli 1921 nr. 2. 2 Se lov 18 juli 1919 nr. 7 [Lov om flyttlappenes adgang til renbeitning i henhold til konvensjon mellem Norge og Sverige av 5 februar 1919] § 4. Ild, som er opgjort i Skog eller Mark, maa ikke forlades, førend den er fuldstændig slukket. Se strl. § 352, 2net ledd. §§ 1, 2, 3 og 4 er gjengitt fra Norges lover. 1682-1936 https://www.nb.no/nbsok/nb/46287cf6e81a805338374ad6ca4c247c?index=5#366 (Jeg har sjekket Norges lover 1682–1965, det er ikke angitt flere endringer av § 3. (Og ingen endringer av §§ 1 og 4.) Det er to ytterligere endring av § 2: i 1938 og 1949. [finn disse to lovendringene] 1893-loven ble opphevet av brannvernloven av 1970, som trådte i kraft i 1972, så det er vel ikke så sannsynlig at det var flere endringer enn de jeg har oppgitt her. (Men jeg har ikke sjekket ytterligere. Lovdata pro har ikke 1893-loven i sine baser.)) For det opprinnelige lovvedtaket, se Besl. O. No. 64. [1893] nedenfor.

saksopplysninger til 1893-loven: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1892-1900&mtid=73&vt=a&did=DIVL100146 Oth. Prp. No. 3. (1893) Angaaende Udfærdigelse af en Lov om Indskrænkninger i Adgangen til at bruge Ild i Skov og Mark m. v. Den Norske Regjerings underdanigste Indstilling af 13de December 1892, som ved kongelig Resolution af 23de December 1892 naadigst er bifaldt. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1893&paid=3&wid=a&psid=DIVL95&pgid=a_0085 https://www.nb.no/statsmaktene/nb/ae6fcc9f152ac78412def6657f7266c5?index=1#86 Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1893 Vol. 42 Nr. 3a (På side 4 gjengis et forslag fremmet i 1871 stortingsrepresentant Hans H. Schultze «efter Samraad med Herredsstyrelsen i Aasnæs» om «Lovbestemmelser, sigtende til almindelige Indskrænkninger i Adgang til Opgjør af Ild i aaben Mark».) Forslag fra Repr. Schulze til Lov om Opgjøren af Ild i aaben Mark . . https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1871-1891&mtid=30&vt=a&did=DIVL83027 [side 5] I de af den sidste Skovkommission afgivne Skovlovudkast, baade det endelige, afgivet 20de December 1882, og det foreløbige, var kun for Braatebrændings og Lyngsvidnings Vedkommende foreslaaet Bestemmelser sigtende til at forebygge Skovbrand. Disse Bestemmelser var i det endelige Udkast §§ 43 —45, saalydende: § 43. „Det Tidsrum, hvori det er forbudt at brænde Braate (Kaas), udvides til de tre Maaneder fra 15de Mai til 15de August hvert Aar. [15. mai til 15. august] § 44. I samme Tidsrum skal Afsvidning af Lyng være forbudt. Udenfor nævnte Tid af Aaret maa den derhos kun foregaa paa sidlændt Mark, naar den af Forstmesteren, hvis Tilladelse for hvert Tilfælde skal indhentes, maatte findes tilstedelig. Under Lovbestemmelserne om Lyngsvidning iudbefattes ogsaa Afsvidning af Ener. § 45. Overtrædelse af Bestemmelserne i de to foregaaende §§ eller i Forordning af 4de April 1871 §§ 2, 3, 5 og 6 straffes med Bøder eller Fængsel. Sker Skade, kommer Kriminallovens Bestemmelse i dens 23de Kapitel til Anvendelse. Saadan Overtrædelse skal det paaligge Skovkommissionens *) Medlemmer at anmelde for vedkommende Politi, naar de derom maatte blive vidende, medmindre Forseelsen kun bestaar i, at Leilænding har forsømt at indhente Jorddrottene Samtykke, i hvilket Tilfælde den heller ikke paatales af det Offentlige.“ *) Den her nævnte (Herreds-) Skovkommission var tænkt at skulle være en af Herredsstyrelsen valgt Kommission, bestaaende af tre Medlemmer, til under Overtilsyn af vedkommende Forstmester at varetage Skovvæsenets Interesser inden Herredet. Departementet skal af Kommissionens Motiver til dens foreløbige Skovlovudkast, forsaavidt angaar foranførte Paragrafer, hidsætte følgende (S. 75—76): § 42. *) *) § 43 i det endelige Udkast. „Ifølge de indhentede schematiske Oplysninger bruges Braatebrænding for Tiden i 41 af 414 Herreder og er kun i 1 Herred meget i Brug. Den har længe været i Aftagende og udøves nu neppe nogetsteds uden ialfald ganske undtagelsesvis af Skoveieren selv, men kun som Rettighed i fremmed Skov. Ifølge Skovloven af 1863 § 1 kan saadan Rettighed ubetinget afløses mod Penge, hvilket ogsaa vides at være skeet. Spørgsmaal om at forbyde Braatebrand, saaledes som af den første Skovkommission 1) foreslaaet, bar efter dette ikke længer stor Vigtighed for Skovlovgivningen. Et Forbud medfører Vanskeligheder, da det formentlig, som af den næste Kommission 2) paapeget (se dens Indstilling Pag. 14), maatte affattes med Forsigtighed for kun at ramme, hvad der skulde rammes, uden at lægge Hindring i Veien for Opdyrkningsarbeider, der maa ansees uskadelige for Skoven. Forsøg i den Retning ere gjorte i Sverige (Mejdell „Norges Skove", Pag. 130—31 og Norrlands-Kommiteens Lovforslag §§ 80—81, der fra Forbudet undtager „Brænding af Ris, jævnt udbredt eller samlet i Haug", dog under Iagttagelse af visse Forsigtighedsregler mod Ildens Udbredelse). Ogsaa Myrbrænding maatte formentlig i Tilfælde holdes udenfor Forbudet, jfr. Mejdell. Pag. 189. Da Braatebrændingen imidlertid, som bemærket, gaar mere og mere af Brug og ventelig vil ophøre uden Lovens Forbud, antager Kommissionen, at man i det Væsentlige kan indskrænke sig til at lade de gjældende Forskrifter i Forordningen af 4de April 1781 bestaa (jfr. Udkastets § 44). Overholdelsen af disse har i den senere Tid igjen begyndt at paasees, hvilket, formentlig vil fremskynde Misbrugens Ophør, da Rettighedshaveren i Regelen neppe vil finde det Umagen værdt at underkaste sig dem. Den eneste Forandring, Kommissionen finder at burde bringe i Forslag, er den i § 42 omhandlede, at Forbudstiden forlænges med sidste Halvdel af Mai og første Halvdel af August, i hvilket Tidsrum en farlig Tørke ikke er nogen Sjeldenhed. Naar den forrige Kommissions tilsvarende Forslag ikke blev optaget i den kongelige Lovproposition af 1863, er Grunden formentlig alene at søge deri, at denne ikke befattede sig med de private Skove udenfor Brugsretsforholdet. 1) den i 1849 nedsatte. 2) den i 1858 nedsatte. § 43. *) *) § 44 i det endelige Udkast. Med Hensyn til Tidsbestemmelsen henvises til foregaaende §. Efter de schematiske Opgaver foregaar Lyngsvidning i 72 af 414 Herreder og er i 11 Herreder meget i Brug 60 af de 72 og 10 af de 11 Herreder tilhøre de bergenske Amter og den vestlige Del af Kristiansands Stift. Paa Østlandet forekommer den kun i 3 Herreder. Kommissionen antager, at Lyngsvidningen for Tiden maa ansees for en farligere Misbrug end Braatebrand, fordi den vedbliver at bruges i en noget større Del af Landet, fordi den i hvert Tilfælde overfarer større Strækninger, og fordi den hovedsagelig foregaar i de skovfattigste Landsdele. Den betragtes derhos ialfald mangesteds ikke af Almuen som nogen Misbrug, men holdes tvertimod ofte høit som et fortrinligt Middel til at forøge Græsavlen. I denne Henseende udføres den af Grundeieren selv, sjelden eller aldrig som kontraktmæssig eller hævdet Rettighed over fremmed Grund. ... § 44 *) gjengiver Lov om Straf for ulovlig Braatebrænden af 6te Juni 1877, der ved Udkastets sidste § foreslaaes ophævet, idet dens Indhold bekvemmere faar Plads her. Det tilføiede Paalæg til Skovkommissionens Medlemmer om — med den angivne Undtagelse — at anmelde Overtrædelser af Forskrifterne om Braatebrand og Lyngsvidning antages at ville give disse Forskrifter en fornøden Støtte.“ *) § 45 i det endelige Udkast. [side 7] Omtaler og gjengir forslag fra stortingsrepresentantene Hurum og Bøhn fremsatt i 1890 (Sth. Dok. No. 49 i 5te B. af Sth. Frhl. for s. A) til Lov om Anvendelse af Ild i aaben Mark. [side 15] https://www.nb.no/statsmaktene/nb/ae6fcc9f152ac78412def6657f7266c5?index=1#100 Udkast til Lov angaaende Indskrænkninger i Adgangen til at bruge Ild i Skov og Mark m. v. § 4. Overtrædelse af Besteramelserne i nærværende Lovs §§ 1 og 2 eller i Forordningen af 4de April 1781 §§ 2—6 straffes med Bøder eller Fængsel. Med Bøder ansees den, som i anden Mands Skov eller Mark i Tiden fra 15de Juni til 15de August udenfor Nødstilfælde opgjør lid uden Samtykke af Eieren og Brugeren, dog saaledes, at Straffen ikke bliver at anvende paa Flytlapper, der færdes paa de Steder, hvor de fra gammel Tid af har havt Tilhold. Er Skade skeet ved den ulovlige Brug af Ild, kommer Straffelovens Bestemmelser i dens 23de Kapitel til Anvendelse. Overtrædelse af de med Hjemmel af nærværende Lovs § 3 istandbragte Regler straffes med Bøder. Samtlige heromhandlede Overtrædelser paatales af det Offentlige efter de for Politisager givne Regler. Forsaavidt Forseelsen kun bestaar i, at Leilænding har brændt Braate uden Jorddrottens Samtykke, paatales den ikke af det Offentlige. * Stortingets lovvedtak (Odelstingets beslutning): Besl. O. No. 64. [1893] Aar 1893 den 29de og 30te Mai holdtes Odelsthing, hvor da blev fattet følgende Beslutning til Lov om Indskrænkninger i Brug af Lid i Skog og Mark m. v. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1893&paid=6&wid=b&psid=DIVL573&pgid=b_0183 § 1. Under tørt Veir eller stærk Vind skal det være Enhver forbudt i Skog eller Mark at bruge Ild paa saadanne Steder og under saadanne Omstændigheder, at Skogbrand deraf kan betrygtes at opstaa. [Lagtinget ville at «Under tørt Veir eller stærk Vind» skulle utgå, slik at paragrafen ble innledet med «Det skal være», men bøyde seg til slutt for Odelstingets lovedtak. anmerkning 3)] § 2. I Maanederne Juni, Juli og August skal Braatebrænding og Lyngsvidning være forbudt, Heller ikke udenfor dette Tidsrum maa Bruger af Jord- eller Skogeiendom foretage saadan Brænding eller Svidning uden Eierens Tilladelse. Vil Eier eller Bruger foretage Brænding af Myr til Dyrkning eller under lagttagelse af Bestemmelserne i første Led foretage Braatebrænding eller Lyngsvidning, skal der, inden Ilden antændes, enten ved Grøftning eller paa anden Maade tilveiebringes Sikkerhed for, at Ilden ikke kan forplante sig til nogen Skog eller Lynginark. Denne Paragrafs Bestemmelser skal dog ikke gjælde Brænding i Indmark paa saadanne Steder, at derved ikke kan fremkomme Pare for Skog- eller Lyngbrand. § 3. Uden Nødvendighed maa Ild ikke opgjøres i anden Mands Skog eller Mark i Maanederne Juni, Juli og August uden Eierens og Brugerens (for Almenninger Styrets) Samtykke. Dette Forbud gjælder dog ikke Flytlapper, som færdes paa Steder, hvor de fra gammel Tid har havt Tilhold. [Lagtinget ville ha «i Tidsrummet fra og med 15de Mai til og med 15de September», men bøyde seg til slutt for Odelstingets lovedtak. Lagtinget ønsket også formuleringen «Eierens eller Brugerens». (anmerkning 1 og 2)] § 4. Ild, som er opgjort i Skog- eller Mark, maa ikke forlades, førend den er fuldstændig slukket. § 5. Formænd og Repræsentanter kan ved Beslutning, stadfæstet al Kongen, vedtage Regler angaaende Forebyggelse og Slukning af Skogbrand. Medfører Reglernes Gjennemførelse Ud-gifter, maa de indeholde Bestemmelse om, hvorledes de til Udgifternes Bestridelse fornødne Midler skal tilveiebringes. Mindst 4 Uger før de vedtagne Regler indsendes til Stadfæstelse, bor de paa betryggende Maade have været bekjendtgjorte og have udligget til Eftersyn paa bekvemt Sted inden Distriktet, Det samme iagttages med de stadfæstede Forskrifter, inden de træder i Kraft, § 6. Overtrædelse af nærværende Lovs §§ 1, 2 og 4 straffes med Bøder eller Fængsel. Er Skade skeet ved den ulovlige Brug af Ild, kommer Straffelovens Bestemmelser i dens 23de Kapitel til Anvendelse. Overtrædelse af § 3 og af de med Hjemmel af § 5 paabudte Bestemmelser og Regler straffes med Boder. Overtrædelserne paatales af det Offentlige, medmindre Forseelsen kun bestaar i, at Bruger uden Grundeierens Samtykke har foretaget Braatebrænding eller Lyngsvidning. Samtlige Overtrædelser, som bliver atstraffe efter nærværende Lov, behandles etter de for Politisager givne Regler. § 7. N. L. 6—19—11, Forordning af 4de April 1781, § 1 i Lov angaaende nogle Politiovertrædelser udenfor Kjøbstæderne af 4de Juli 1857 samt Lov indeholdende forandrede Straffebestemmelser for ulovlig Braatebrænden af 6te Juni 1877 sættes herved ud af Kraft. [NL 6-19-11; forordning 4. april 1781, lov 4. juli 1857, lov 6. juni 1877]

1921 Om utferdigelse av en lov om forandr. i lov om innskrenkninger i bruk av ild i skog og mark m. v. av 14. juli 1893, https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1911-1924&mtid=82&vt=a&did=DIVL100848 Endret § 3 første ledd og føyde til september. (Dette ble såvidt jeg kan se først foreslått i innstillingen. ** Ble maa endret til må?)

– gjeldende regulering (forskrift om brannforebygging av 2015):

I eller i nærheten av skog og annen utmark, i perioden 15. april til 15. september.

– forskrift brannforebyggende tiltak og tilsyn av 2002:

I eller i nærheten av skogmark, i perioden 15. april til 15. september.

– midlertidig forskrift om brannvern m.v. fra 1987: I eller i nærheten av skogmark, i perioden 15. april til 15. september.

– brannvernloven av 1970:

I eller i nærheten av skogmark, i perioden 15. april til 15. september.

– lov om Indskrænkninger i Brug af Ild i Skog og Mark m. v. av 1893:

I annen manns skog eller mark i månedene mai, juni, juli, august og september.

(Opprinnelig var ikke september med, se Besl. O. No. 64. [1893])

Fra 1972 til 2015 gjaldt ildforbudet i eller i nærheten av skogmark. Før og etter denne perioden gjaldt og gjelder forbudet i eller i nærheten av skog og annen mark/utmark. Jeg vil tro at mark og utmark er det samme. I friluftsloven brukes innmark som en motsetning til utmark, men når det bare sto mark i 1893-loven vil jeg tro at dette må forstås ganske likt som utmark. Dagens regulering (innført i 2015) gjelder skog og utmark. Før dette gjaldt forbudet mot ild i eller i nærheten av skogmark. Er endringen i 2015 egentlig en utvidelse? Selv om skogmark er en bestemt type mark, slik at utmark vil omfatte flere typer arealer (altså: skogmark er en undertype av det overordende begrepet mark, slik at mark vil omfatte skogmark), så gjaldt jo det tidligere forbudet uansett i nærheten av skogmark, og det var gjort unntak for ild som (ikke farlig, så selv om man var i nærheten av skogmark var det kanskje ikke fare for at det kunne oppstå brann). Det er i hvert fall en forskjell i ordlyden, siden det tidligere forbudet etter ordlyden ikke omfattet andre former for mark enn skogmark. Men når dagens forbud også omfatter «annen mark», så er dette trolig mark som ofte vil befinne seg i nærheten av skog. Og også tidligere gjaldt ildforbudet i nærheten av skog. Det er kanskje en viss utvidelse av ildforbudets virkeområde etter orlyden, men så veldig stor forskjell er det vel ikke. (Unntaket for «ufarlig ild» gjelder fortsatt. Så i områder der det er mark men som ikke er nærheten av skog, vil det kanskje være lett å tenke seg at det ikke er særlig fare for at ild vil oppstå.)

Det er i det minste blitt lettere å forstå hvor forbudet gjelder. Ordet «skogmark» er ikke noe jeg har støtt på andre steder enn i forskriftene som forbød ild i perioden april til september.

I Norsk landbruksordbok, Det norske samlaget (1979) side 450 er skogmark definert slik: «1) mark … der det veks skog», «2) [det same som] skogjord». Mark er definert på side 327 som «1) (etter Aasen, eigl.:) skogvakse område som var grense mellom to landteigar 2) utmark, oftast med skog … 3) samnemning på fleire slag (grasgrodd) lende der det ikkje finst hus, vegar el. …» (Lende er forklart å være det samme som terreng (side 308), mens terreng er definert som «lende, landskap, landområde» (518))

Skog er definert på side 449 som «1) tresamfunn som er minst like stort som eit bestand, og som er så tett at kronene (med greiner og bladverk) lagar eit meir el. mindre samanhangande tak; samling av tre som er minst 3 m høge, og som jamtover ikkje står lenger frå kvarandre enn 30 m 2 a) område der det veks tre (meir el. mindre tett el. ujamt spreitt), i regelen og med tanke på tilhøyrande flora og fauna …»

Er det en forskjell på skogmark og skog?

(Jeg husker Norsk landbruksordbok fra Rt. 1997 s. 1341 (hønsehauk) hvor det vises til definisjonen av «bufe» (på side 95.

Jeg slo opp definisjonen av skogmark i denne ordboken før det slo meg å undersøke hva det fantes av tidligere reguleringer, fordi jeg lurte på hva skogmark i forskrift brannforebyggende tiltak og tilsyn av 2002 kunne bety. Jeg visste ikke da at det fantes en eldre lov som definerte begrepet (lov om skogproduksjon og skogvern av 1965), eller at det i proposisjonen til brannvernloven av 1970 angående ildforbudet vises til den nevnte definisjonen.)

Andre definisjoner av skogmark:

NAOB: skoglendt område. Skoglendt er i samme ordbok definert som «dekket av skog ; skogbevokst».

Hverken Bokmålsordboka eller Nynorskordboka definerer ordet.

I lov om skogbruk (skogbrukslova) av 2005 § 2 er «skogmark» definert slik: «Med skogmark forstår ein i denne lova grunn som er skogproduserande, eller som etter ei samla vurdering er best eigna for skogproduksjon, og som ikkje er nytta til andre formål.» (uthevet her)

I Ot.prp. nr. 28 (2004–2005) Om lov om skogbruk (skogbrukslova) sies det i merknadene til § 2: