Så var koneskatten betalt for i år. Det kostet nemlig 1100 kroner å søke om fornyet oppholds- og arbeidstillatelse / familiegjenforening for madamen. Dette beløpet er noe over halvparten av det man betaler i kringkastingsavgift. Ligger det heri en uuttalt uttalelse om hva som er av betydning her i landet? Likevel vil jeg hevde at ti kokker på fjernsynet er mindre verdt enn en kokk på kjøkkenet, og dessuten er det problematisk å bruke fjernsynsapparatet til varmekolbe. På den annen side har fjernsynsapparatet av-knapp. Uansett er det ikke min mening å bli medlem i Kristin Halvorsens idédugnadsgruppe for mulige skatteøkninger, så jeg finner det best å avslutte dette avsnittet.
Å søke om fornyet familiegjenforening er ingen hverdagslig sak. Det er ikke, som naive sjeler kanskje skulle tro, bare til å fylle ut et skjema, legge det i en konvolutt, og klebe den igjen. Nei, begge parter må innfinne seg på Gestapo-hovedkvarteret, øh, hva sa jeg? Begge parter må innfinne seg på politikammeret, hvor de for en statstjenestepersons åsyn skriver under på at ja, man er fortsatt gift, og ja, man bor fortsatt sammen. Så er det bare til å dra kortet.
Den ovennevnte prosedyren var en overforenkling. Først skal det selvsagt stås i kø. Madamen måtte til å begynne med stå i kø foran kølapp-maskinen, som ikke startes før skranken åpner. Det at sleske utlendinger finner på å slenge tidlig forbi, hente en kølapp, for deretter å gå på kafé for bedagelig å spise frokost mens køen snegler seg fram, det skal man ha seg frabedt. Etter at kømaskin-køen er overstått, kan man sette seg godt til rette, nyte freden og roen, idet man fordøyer sitt medbragte lesestoff og venter på at to-tre timer skal gå. Merkelig nok er det fortsatt tillatt at familien ikke er forent i køen; således kunne jeg som priviligert familiemedlem komme syklende på madamens signal når køen var skrumpet tilstrekkelig inn foran oss.
Hvordan man kan gjenforene noen som allerede er forent, uten først å skille dem ad (noe som i det ideelle tilfellet først skjer ved døden), det er også et mysterium som trolig krever lang ansiennitet som statstjenesteperson for å kunne besvare. Det er heller ikke så lett for en skarve forsker å finne grunnen til at fruen, som kommer fra et EU-land, og hvis oppholdstillatelse i Kongeriket uansett kun er en formalitet, må gjennom de samme formalitetene som de som kommer fra (enda) skumlere land. Nåvel, formaliteter er vel nettopp det.
Mon ikke all denne køståing, skjemautfylling og tapte arbeidsfortjeneste kunne vendes til noe positivt? Her er et forslag for å snu den begredelige skilsmissestatistikken her til lands: En gang i året må alle ektepar møte hos Onkel Politi for kontroll, ellers er det raus!