Nightswan kom busende inn akkurat idet Vendetta hadde våknet og lå og drømte seg tilbake til de gode, gamle dagene, som han bruker å kalle dem. Personlig var jeg bare glad til å komme meg unna kontoret til dr. Eiffelbaum, siden jeg begynte å bli nervøs for at Vendetta skulle komme seg helt løs og demonstrere for stakkars dr. Eiffelbaum nøyaktig hvor godt han husket disse forferdelige episodene som han hadde forårsaket.

Jeg ble bra overrasket da Nightswan kom busende ut med en forklaring av at noen venner av ham, som virkelig avhang av hans evne til å holde hodet kaldt i pressede situasjoner, og hans ferdigheter til å snakke for seg, hadde ringt akkurat nå når han ikke hadde anledning til å hjelpe dem, siden han skulle reise bort. Og så trakk han pusten.

Selvsagt var jeg bare mer enn glad for å hjelpe, siden jeg virkelig følte at jeg trengte litt frisk luft etter den stressende terapitimen med dr. Eiffelbaum. Samtidig fikk jeg jo gjort en tjeneste for en av mine venner, og det var jo også en bonus. Etter å ha fått en rask beskrivelse av Nightswan, og fått en lapp som Nightswan tydeligvis hadde skrevet på forhånd, dro jeg bort på rommet mitt for å dusje, samt kle meg i noe annet enn Institusjonens hvite pysjamas. Jeg har egentlig alltid vært av den meningen at hvitt egentlig ikke kler meg, så det var en lettelse å ta på seg den grønne dressen igjen.

Etter å ha ordnet Vendettas utstyr i baggen, kjørte Nightswan meg til toppetasjen på et parkeringshus, og slapp meg av der. Like greit. Det egyptiske førerkortet mitt gjelder ikke i UCAS, og drosje er så slitsomt å ta, spesielt med alle profanitetene og truslene som enhver drosjesjåfør ser ut til å ha en endeløs tilgang på.

Heldigvis måtte jeg ikke stå ute i det forferdelige været lenge, før en bil kom kjørende opp på taket til meg. Inne i bilen satt en mann på sjåførsiden, og en kvinne på passasjersiden. Som skikken er i dette landet, hadde hun ikke slør eller noe. "I Rom gjør en som romerne", tenkte jeg, og gikk over til dette paret i van-en.

Det viste seg relativt raskt at personen som satt i bilen var Johnny Cardio, og den andre personen en kvinne ved navn Lynx. Det var jo åpenbart at dette var gatenavn, siden Lynx ikke i det hele tatt så ut som en Amerind, og hadde ikke en aksent i nærheten av det som er normalt for dette området som er så fantastisk rikt på fargerike språk.

Et lite øyeblikk senere kom det en annen bil kjørende, av typen corporate limousine. Den var i alle fall stor og svart. Ut hoppet det fire corporate goons, som helt sikkert var bevæpnet. I alle fall holdt de den ene hånden inn i jakken, som bare er helt håpløst og amatørmessig. Hva om våpenet hengte seg opp i jakkeforet når det ble bruk for det? Jeg sjekket innholdet i baggen min. Det virket som om det var i fin form. Fire goons, fire skudd. Den ene av dem ville sikkert få av et skudd eller to, men jeg regnet med at jeg ville ta dem ned dersom det ble nødvendig.

Den ene av corp goonsen gjorde et tegn, en "kom hit"-bevegelse, og Johnny og Lynx hoppet ut. Siden dama så rimelig sein ut, og siden hun ikke hadde noen obvious chrome, gikk jeg ut ifra at hun var en magiker av et eller annet slag, kanskje en adept. Allikevel bevegde hun seg feil til at hun kunne være en physad. Johnny smoothet bortover, noe som viste i alle fall litt chrome, kanskje litt bioware. Ingen trakk våpen. Faen! Det så ikke ut som om det skulle bli en konfrontasjon denne gangen. Jeg fikk lov til å sitte i bilen, slik at jeg kom meg ut av det forferdelige været. Om det nå bare kunne bestemme seg om det skulle snø eller regne. Men nei. Det var nesten irriterende - akkurat som om en eller annen tilfedlig person satt og bestemte hvilket vær det skulle være, og hadde oppnevnt seg selv til min egen, personlige lille regnsky. Men det er nok bare paranoiaen som snakker.

Etter noen minutter - akkurat lang nok tid til at jeg hadde begynt å bli varm, men akkurat litt for lite til at jeg hadde begynt å bli tørr, kom Johnny og Lynx ut av bilen igjen, rett etter at en lys, nesten helt albino-hvit kvinne i pelskåpe hadde gått ut av bilen på den siden som vendte fra meg. Først nå la jeg merke til de finske flaggene og CD-skiltet som viste at dette var en finsk diplomatbil. Jeg hadde forsåvidt lest litt om Finland, men kunne ikke språket der. Vel, da hadde jeg nå i alle fall noe å beskjeftige meg med i stille kvelder på Institusjonen. Finsk ville bli det nye prosjektet mitt. Når jeg hadde tid, selvsagt.

Det viste seg etter hvert at "vi" - jeg hadde umiddelbart blitt inkludert i dette - skulle passe på denne finske damen, siden mannen hennes (som etter det Johnny Cardio sa, "er høyt oppe i et relativt stort selskap") var bekymret for henne av en eller annen grunn. Hun hadde en telefon som hun alltid skulle ha med seg - det var en av forutsetningene for at vi skulle gjøre dette. Jeg fikk pengene mine på en sertifisert credstik som vanlig, og var egentlig godt fornøyd med det. Måtte huske å konvertere dem til kontanter så snart jeg fikk sjansen, da.

Johnny kunne åpenbart snakke finsk, for han snakket i alle fall med damen mens vi kjørte avgårde i bilen til Johnny. Lynx bekymret seg over at damen ikke hadde noen rustning, men det var jo forsåvidt lett å ordne. Lynx lånte damen sin egen Armor Jacket, men ville selvsagt få tak i en egen til damen så snart som mulig. Godt tenkt, det, av Lynx. Litt blod, ultravold og sadisme har jo aldri skadet noen - så lenge en har på seg skikkelige slåsshansker, selvsagt.

Det ble bestemt at vi skulle ta inn på Holiday Inn for den tiden vi skulle passe på damen. Det hørtes greit ut. Vi kjørte avgårde, og etter hvert leide Johnny en "suite" til oss. Jeg er ikke sikker på hva resepsjonisten tenkte, men han smilte og blunket til meg. Kanskje han var homofil - hva vet jeg. Uansett så snakket ikke damen nesten i det hele tatt under turen, og når hun snakket, svarte hun på direkte spørsmål fra Johnny. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at hun hadde vært hjernevasket.

Mens vi kjørte bort fra parkeringshuset hvor vi hadde møtt damen - det vil si, kun Lynx og Johnny hadde egentlig møtt noen, siden jeg hadde vært i bilen til Johnny mens dette foregikk - ringte damens mobiltelefon. Hun snakket litt inn i den på finsk, og la deretter på. Stemmen hennes var ikke pipende, men fascinerende hes, og komplementerte språket hun snakket utmerket.

Finsk er egentlig et veldig fascinerende ord. Mange konsonanter, vokaler, og lange ord, samt en overraskende mangel på informasjonstetthet gjør at når en snakker finsk, snakker en finsk i alle fall en liten stund. Spesielt fascinerende var det at jeg ikke kunne oppdage noen som helst aksent fra Johnny Cardio. Dersom det var en skillsoft han brukte - jeg mente jeg hadde sett at det glintet i metall i håret hans en gang - så hadde det vært veldig forutseende av han at han hadde tatt med seg en finsk skillsoft. Kanskje denne mannen var en oppdragsgiver de hadde fått flere oppdrag av?

Uansett, når vi kom fram til hotellet, var alle systemer fremdeles grønne. Selv batteriene hadde holdt godt i det kalde været. Vendetta liker å ha sakene i orden dersom han trenger dem. Etter at Lynx hadde tatt seg en dusj (hun er jo tross alt en katt-sjaman, men det visste jeg ikke på det tidspunktet), ville damen også gjerne ta en dusj. Det kunne jeg godt forstå, for det hadde vært relativt kaldt hele tiden - men damen hadde jo forsåvidt en pels også.

Det var omtrent da det hele skar ut til pokkers. Jeg vil ikke gå for mye inn på de heller ubehagelige detaljene, men etter mye om og men viste det seg at det var noe skillsoft-teknologi som ble brukt for å reprogrammere personligheten til folk, og hvor bl.a. damen i pels drepte seg selv, og jeg måtte nøytralisere Johnny Cardio midlertidig. Faktisk måtte jeg ringe Mustafah for å ordne hjelp, men jeg er ikke helt sikker. Vendetta tok over mye etter den tiden, så jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde. Men til slutt gikk det vel relativt bra, uten noen permanente skader på noen. Av de som betyr noe, selvsagt.

Taken from the pages of Jens-Arthur Leirbakk