| Ad notam: Dette er en slags forklaring av hva Hardball fikk med seg den (første) spillingen Kjetil var Gamemaster for oss i Shadowrun. Siden det var et passe Shadowrun shadowrun-scenario (med masse som foregikk innimellom), kan det virke litt forvirrende. Etter hvert klarte nå jeg (som spiller) å skjønne litt mer av det som hadde foregått, men Hardball er fremdeles litt usikker på hva som egentlig skjedde. |
Det var omtrent etter den første munnfullen med soy-liksomøl at leiligheten til Gorm eksploderte. En sort bil raste avgårde rett etterpå, og uten å nøle et sekund hoppet vi inn i bilen til Max for å få tak i jævlene som hadde sprengt leiligheten til Gorm. Bilen var borte før alle sammen hadde kommet seg inn i vanen til Max. Max satte SMGen sin tilbake under dashbordet. Det eneste vi egentlig hadde å trøste oss med var at Gorm i det minste ikke var i leiligheten når den gikk i lufta - såpass visste vi.
Det gikk en dag eller så tror jeg - jeg er ikke helt sikker. Nøyaktig hvor lang tid det tok mellom hver gang noe skjedde, er jeg ikke sikker på. Johnny tar seg vanligvis av slik informasjon. Etter en stund fikk vi beskjed om at det var et run under oppseiling. Det virker fremdeles litt uvirkelig når jeg forteller meg selv at jeg skal ut på et run, men etter hvert har vi begynt å bli litt samkjørt. Møtet skulle være i en restaurant, hvor vi skulle spørre etter Maximilian.
Etter hvert dro vi på oss finklærne, og dro avgårde til restauranten. Der bestilte vi en rett - hele bordet - som skulle være et signal til oppdragsgiveren om at vi var kommet. Maten var rimelig god, den - etter at jeg hadde kverket alle smådyrene som kravlet rundt oppi grønnsakene. Kaneda fikk mesteparten av min porsjon - etter at jeg hadde brukt opp tannpirkerne for å nagle småjævlene som slimet rundt. Nightswan og Max spiste visst maten uten å bekymre seg så mye.
Maximilian dukket opp etter hvert, og tilbød oss 20,000 hver - halvparten på forskudd, halvparten etterpå - for å gjøre en liten jobb for ham. En viss koffert skulle hentes fra et visst sted, og leveres til et annet. Vi fikk et telefonnummer vi skulle ringe dersom det "oppsto noen uforutsette problemer, eller når vi hadde fått tak i kofferten." Så mye problemer som hadde vært unngått dersom vi bare hadde blåst denne Maximilian til Kingdom Come med det samme vi hadde sett ham. På den annen side - vi fikk jo litt penger fra dette, i det minste, og ingen av oss døde jo, så det gikk jo bra allikevel. På en måte i alle fall.
Siden vi hadde to biler - jeg hadde sittet på med Kaneda bort på restauranten, i den skranglete Forden hans - og Nightswan og Max ikke trengte noe mer utstyr (Max kom med en foruroligende beskjed om at han "hadde alt han trengte i bilen"), skilte vi lag. Nightswan og Max skulle se litt nærmere på stedet som vi skulle hente kofferten fra, mens Kaneda og jeg stakk for å hente utstyret vårt.
Jeg tok like godt den tunge rustningen min på meg, med hjelm og greier på meg. I speilet stirret en framtoning fra en billig sci-fi film tilbake på meg. Men heller uhip en død tenkte jeg, da jeg ble hentet av Kaneda igjen. Kaneda var dressed to kill, med mer våpen på seg enn jeg ville trodd var komfortabelt. Han minte om en kar fra en Neil the Ork-sim. En av de farlige SWAT Undercover-gutta. Selv hadde jeg mer enn nok å kaste på. I tillegg til de vanlige greiene jeg hadde, hadde jeg også noen håndgranater som Kaneda hadde skaffet til meg. "IPE OFFENSIVE, HIGH EXPLOSIVE", hadde Kaneda kalt dem når han hadde kommet med den lille kassen med de ti dødelige eggene i. 15m, hadde han sagt. I blast-radius. Det var ikke fritt for at jeg skalv litt når jeg tenkte på det.
Plutselig heiv Max vanen rundt, og begynte å kjøre tilbake. Han påsto at han hadde sett noen karer som rotet rundt i digre, hvite kjeledresser med en slags hjelm på hodet. Selvsagt, når vi kom tilbake, var de borte. Søkk vekk. Jeg hadde i alle fall ikke sett noe, men Max er jo vanligvis mer oppmerksom enn jeg er uansett, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. Det var i alle fall nok advarsel til at jeg begynte å bli litt skeptisk til dette oppdraget uansett. Rent bortsett fra det, så var det rett og slett for lite folk i området der hvor kofferten skulle befinne seg, til at jeg var helt komfortabel. Noe stinket her, og jeg var ikke sikker på om det var Nightswan eller noe annet.
Før vi gikk inn i bygningen - som så snill, stille og forlatt ut - hadde vi selvsagt lagt ut noen følere omkring hva vi var i ferd med å gi oss ut på. Jeg ringte Muriel, og ville vite hva hun visste om G-tech og Adrian Research... og Maximilian. Av en eller annen grunn likte jeg ikke ham. Kanskje jeg rett og slett har en instinktiv aversjon mot å stole på personer som brukte (eller eide) restauranter hvor levende mat blir servert. De andre brukte sine kontakter, og spurte om forskjellige andre ting. Heldigvis så det ut til at Muriel ikke kommenterte de 5kg med sjokolade som jeg hadde sendt henne etter den hendelsen på grensa til Tir Tairngire. Kunne bli litt hårete dersom en av de som kunne supplere meg med utstyr og informasjon la meg for hat. Kanskje det var tid for en sjarmoffensiv snart.
Uansett, vi gjorde oss klar og gikk inn. Max ruset ut først, og dyttet borti døren idet han begynte å forberede seg på å knekke den elektroniske låsen. Døra gled opp. Alle skytevåpen-gutta (Nightswan, Max, Johnny og Kaneda - egentlig alle unntatt meg) nappet opp respektive våpen og pekte på døra. Selv begynte jeg å bli ennå mer på vakt, dersom det var mulig.
Vi gikk inn. Mens Kaneda ruset rundt i hyper-fart og sjekket ut underetasjen, testet Max, Johnny og jeg forskjellige dører inn til det vi regnet med var kontorer. Alle var låst. Og det var lys i trappa opp til 2. etasje.
Mens de andre hang litt tilbake, stakk jeg opp trappa. Siden nakkehårene mine ikke så ut til å synes at noe var spesielt galt, og siden jeg selv ikke hadde oppdaget noe, følte jeg et behov for å bevege meg litt. Nesten umiddelbart fant jeg noe som en gang hadde vært et laboratorium - i alle fall så det ut som det - det vil si at det hadde vært et laboratorium før en eksplosjon hadde gått av. Den neste døren jeg åpnet avslørte tre døde kropper - to menn og en alvedame.
Max kom opp rett etterpå. Mens han undersøkte dem, var det endel merkelige ting både jeg og han la merke til. For det første så det ut som om de nettopp var døde. Det var ikke noe merke på kroppene deres som indikerte hvorfor de hadde dødd. Og det var et tynt støvlag på dem. Jeg hadde begynt å bli skeptisk for lenge siden. På en impuls trakk jeg en kniv, og skar en av karene i arma. Blod kom sivende ut, men omtrent med det samme det kom ut, koagulerte det. Jeg forseglet drakten min - og h&arign;pet at det ikke var for seint.
Kaneda ringte telefonnummeret som vi hadde fått utlevert. Og vi fikk beskjed om å komme oss ut og til en gitt adresse, hvor vi skulle gjennomgå en decon-prosedyre. I alle fall var jeg irritert - men jeg ville gjerne høre hva Maximilian hadde å si før vi kverket ham. Å bli ført bak lyset er noe av det verste jeg vet. Denne gangen hadde vi vært heldig - men neste gang trengte ikke vi å være så heldig - og vi var lagt ifra ute av dette med skinnet i behold ennå.
Max putlet avgårde. Og alle oss som hadde respiratorer og forseglede drakter brøt ikke forseglingen. Det var en lang, varm og ubehagelig tur til decon-senteret.
Vi ble tatt ned i decon-senteret, og gjennomgikk en full decon med dusjer og rensing av utstyr og greier. Kaneda likte tydeligvis ikke den første dataskjermen som viste oss hva vi skulle gjøre, og blåste den til data-himmelen. Det var egentlig et uttrykk for hvordan vi alle følte oss. Vi fikk tatt endel blodprøver, og var i dette decon-rommet (det så mest av alt ut som et laboratorium konvertert til et decon-rom) til resultatene kom tilbake. 7 timer senere fikk vi komme ut, og fikk snakke med Maximilian gjennom en plastvegg.
Etter diverse demonstrasjoner av hvor misfornøyd vi var med hva som hadde skjedd, forklarte Maximilian hvorfor dette hadde vært nødvendig. I alle fall hvorfor han hadde følt at denne lille maskeraden var nødvendig.
Et Shadowrun-team bestående av fem medlemmer hadde angrepet et laboratorium som hadde forsket på et spesielt sint retro-virus (personlig mener jeg at de hadde laget det selv for å kunne bruke det i virologisk krigføring), hvor tre av dem hadde dødd. To hadde kommet seg unna. En av dem var et troll, og en annen var et menneske. Mennesket het John-John. Og trollet fikk vi vite gikk under navnet Jack Gregson. Disse tilbød Maximilian oss 100,000 nuyen hver for å ta av dage. Problemet var at dette hadde skjedd for omkring 6 måneder siden. Sporet var mer enn kaldt - det var et veritabelt Arktis. Men siden vi ikke hadde så ufattelig mye å velge mellom, tok vi oppdraget. For ikke å snakke om at pengene ville komme godt med. Allikevel - det var veldig mye penger... og dermed var det sikkert noe muffens som vi ikke fikk vite.
Etter endel leting på steder hvor det hele tiden hadde vært eksplosjoner, fant vi en leilighet som vi ikke kom oss inn i. Det hadde vært endel småspor, men ikke noe stort. Litt info om Maximilian hadde vi også fått tak i, men ikke noe spesielt.
Vi oppdaget at trollet vi lette etter egentlig var Gorm, men med feil farge og 30 cm kortere. Retrovirus er rare ting. Vi bestemte oss for å ta Maximilian av dage, etter eventuelt å ha faket dødsfallet til Gorm. Gorm ringte og lurte på om vi hadde funnet noen sporsendere eller tilsvarende. Det var først da vi fant alle mikrofonene og sporsenderne som hadde blitt stappet i utstyret vårt mens vi var til decon.
HardBall møtte med Gorm og John-John. Vi bestemte oss for å knuse Maximilian - uten han på toppen til å kontrollere ting, og siden han ikke hadde familie eller noe såt, regnet vi med at hele greia kom til å falle sammen dersom han ikke var der.
Som sagt så gjort. Stedet var en veritabel festning, men en fingert ulykke (ide av Nightswan) kjøpte oss nok tid til at Johnny Cardio og Kaneda brukte hver sin LAW på tårnene. Max sprengte oss inn igjennom både muren og døra på huset. Kaneda ruset avgårde i chip-forbedret fart.
Maximilian klarte nesten å komme seg unna. Men etter at Kaneda hadde skutt sjåføren, kunne han ikke komme seg fram fort nok. Nok var nok. To-tre IPE granater (courtesy Nightswan) fixet det slik at han aldri kom til å plage oss mer. Vi stakk, med litt utstyr og slikt som vi hadde funnet. Finders Keepers, Losers Weepers.
|
Taken from the pages of Jens-Arthur Leirbakk |