Det hele begynte jo fredelig nok. Selv om jeg ikke forventet en reaksjon så raskt etter at Sothar lovte han skulle ordne det slik at jeg fikk mer enn nok å henge fingrene i, var det egentlig bare like greit at jeg begynte så raskt. Det er ikke noe som slår å bli kastet ut på dypt vann når det gjelder å få opp adrenalin-nivået i blodet.
Uansett. Det var et kvinnemenneske som ville ha et møte for å diskutere jobb. En jobb som ville være rimelig raskt ferdig. Jeg møtte opp når jeg skulle, skatende dit på skateboardet mitt. Jeg burde egentlig få meg et raskere transportmiddel enn skateboardet, men selvsagt hadde jeg ikke midler til det. Det er dyrt å miste alt en eier, på en måte.
Det var selvsagt ikke bare jeg som dukket opp. Det ville være litt merkelig. Tre andre karer dukket opp - en alv som presenterte seg som Nightswan, et troll som presenterte seg som Gorm, og en neger i en skikkelig (nesten) hallik-dress som presenterte seg som Billy Boinger. Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle tro om det gjenget. Dama som viste seg å være oppdragsgiveren vår, var en rimelig vakker og velholdt dame i begynnelsen av 40-årene kanskje. Hun presenterte seg med en vanskelig tittel, og jeg bestemte meg rimelig raskt for å kalle henne Rebecca. Selv om Sothar hadde drillet på at jeg skulle være høflig til en oppdragsgiver. Vel, det han helt nøyaktig hadde sagt var at jeg alltid skulle være høflig, kanskje spesielt til seniorer, men jeg telte en oppdragsgiver som en senior. På en måte i alle fall.
Det viste seg at Rebecca hadde et lite problem. Noen kom sannsynligvis til å prøve å drepe henne. Siden Rebecca ikke hadde noen videre lyst til dette, hadde hun leid oss (Nightswan, Billy, Gorm og jeg) til å forhindre dette.
Jeg hadde i alle fall ingen problemer med å ta dette oppdraget. Og det hadde de andre heller ikke, virket det som. Hvilket jeg forsåvidt ikke hadde noen problemer med.
Det første Rebecca ville, var å dra tilbake til leiligheten sin. Og selv om alle sammen mente at det var en dårlig ide, mente Rebecca at det var tryggest å være i leiligheten sin, spesielt siden hun hadde mistanke om at hun var i ferd med å få en rituell sending ned i auraen sin.
Jeg har senere fått Blue Note til å forklare meg hva en rituell sending er, og generelt sett er det en rimelig stygg sak. En eller flere fullt magisk aktive personer har fått tak i et eller annet som den personen som er målet for sendingen har hatt på seg, eller en del av den personen. Så brukes denne gjenstanden (et materielt link) til å bygge en "astral bro" til målet for sendingen, og noe slemt blir kjørt ned i auraen til målet. Uvanlig stygg ju-ju.
Vel, konsensus ble da at siden det var Rebecca som var oppdragsgiver, fikk vi vel følge ordre, selv om ingen av oss likte det. Vi fikk vel heller bare passe på ennå bedre. Men når Rebecca forklarte oss at vi ikke kunne kjøre helt fram til inngangen i leilighetshuset hvor hun bodde, nektet vi nesten igjen. Rebecca insisterte, og vi føyde henne.
Det hele gikk rimelig bra, helt til vi var på vei mot oppgangen til leiligheten hennes - hun bodde i 2. etasje. Vi hadde parkert bilen til Nightswan i et parkeringshus ikke langt unna oppgangen hennes, og var på vei bortover gata i formasjon, med Rebecca i midten. Jeg gikk til venstre, med Nightswan foran, Billy til høyre og Gorm bak. Rebecca var selvsagt i midten, godt skjult bak alle oss.
Med ett fikk jeg en merkelig følelse i kroppen; akkurat som om noen var i ferd med å angripe meg. Eller oss, siden jeg var i nærheten av alle de andre. Jeg så Nightswan trekke pistolene sine, og han fyrte av noen runder mot et par idioter som hoppet opp fra bak et par søppeltønner lenger nede i gata, halvvegs inne i et smug. Men selv følte jeg ennå en fare - til venstre for meg, over gata.
Jeg spant rundt, og i samme bevegelse lot jeg kastestjernen som jeg hadde holdt i hånda helt siden vi gikk ut fra parkeringshuset suse mot karen på andre siden av gata som akkurat var i ferd med å trekke en stor pistol. Det var det siste han prøvde å gjøre før det store mørket senket seg over ham.
Nightswan og Billy gjorde kort prosess med de to andre klovnene med lette automatpistoler, mens trollet gjorde slik vi hadde avtalt, og pakket Rebecca inn under frakken sin, og rett og slett dekket henne med kroppen sin. Vi hadde kommet fram til at det ville være rimelig vanskelig for angripere å komme seg gjennom trollet for å skade Rebecca. Og det virket.
Etter en kjapp gjennomgang av angriperne (som plutselig ble de som ble angrepet, istedet for de som angrep), kom vi fram til tre ting. Først og fremst var det noen som ville skade eller drepe Rebecca, og disse "noen" var rimelig mange siden de kunne sende avgårde tre karer på dette forsøket. Dernest var disse karene medlemmer i en eller annen sekt, som noen amuletter med et okkult symbol som alle sammen hadde, viste. For det tredje var de som var på jakt etter Rebecca noen udisiplinerte idioter som klarte å feile selv et enkelt bakhold. Ikke det at vi klagde på at de var idioter - det ville gjøre jobben vår så mye enklere.
Vel inne i leiligheten viste det seg at det var litt lavt under taket for Gorm. Etter endel manøvre rundt i leiligheten, bestemte han seg for å sette seg ute i gangen. Der var det høyere under taket i det minste. Rebecca stengte seg inne på soverommet - hun nektet til og med å ha døren åpen. Selv om vi protesterte, sa hun at hun visste best. Som om hun noen sinne hadde blitt truet på livet før. Vi andre - skyggetalentet - vekslet bekymrede blikk. Unntatt Nightswan, som bare var glassaktig i blikket igjen.
Nightswan kravlet ut på verandaen, og la seg der. Personlig satte jeg meg inne i kjøkkenkroken slik at jeg skulle kunne se mest mulig av leiligheten, mens Billy Boinger satte seg i sofaen. Deretter var alt stille en liten stund.
Det første tegnet på at noe var galt for meg i alle fall, var da jeg følte meg lett urolig. Rebecca hadde vært inne på soverommet uten en lyd lenge, og det var ikke vinduer der, men allikevel var det et eller annet som jeg ikke følte meg komfortabel med. Og så kom automatsalven som slo inn gjennom ytterdøren.
Jeg spratt opp, mens jeg la klar to kastestjerner; en i hver hånd. Før inntrengerne hadde fått tid til å komme seg skikkelig inn (håpet jeg), åpnet jeg døren, og så umiddelbart et mål. En kar med en kamprifle var i ferd med å sparke seg veg gjennom inngangsdøren var den første som fikk det. Kastet fikk ham i alle fall til å legge seg ned. Hvor trollet var, kunne jeg ikke se. Det var bare å håpe at han var i orden.
Deretter ble det endel kaos. Jeg tror at jeg tok ut tilsammen tre karer - men jeg ble selv tatt ut av en kar som fikk inn noen heldige skudd. Det svartnet for meg, men det siste jeg så var en kar som kom inn gjennom gangdøren og så seg morderisk rundt i stuen.
Det neste synet var noe mer velkomment. En viss neger i en viss ufyselig dress så ned på meg, mens en glød fylte kroppen min. Jeg var rimelig fornøyd med at jeg ikke hadde noen tarmer og slikt som stakk ut av meg, siden det siste jeg kunne huske var en salve som slo inn i mageregionen på meg - og kom seg gjennom kevlaren. Jeg følte meg mye bedre, og ringte DocWagon for å fortelle dem at en uttrykning ikke var nødvendig.
Leiligheten var i et eneste kok. Mye var skutt i filler, og Rebecca trengte definitivt en ny sofa. Rent bortsett fra to nye dører og endel veggarbeid. Nightswan dukket opp, og så uforskammet frisk ut sammenliknet med Gorm og jeg selv. Det var tydelig at han hadde kommet ut av det hele uten en skramme.
Denne gangen hørte Rebecca på oss når vi sa at vi ikke hadde lyst til å befinne oss i leiligheten hennes når det var noen som var ute etter henne. Vi dro avgårde til et Holiday Inn i nærheten, og la oss til å vente på at tiden skulle gjøre det den vanligvis gjør - lege alle sår, samtidig som den skulle gå. Om en stund var den tiden Rebecca hadde leid oss som livvakter over, og jeg så i alle fall fram til det tidspunktet hvor jeg med samvittigheten min i behold kunne dra tilbake til leiligheten min og lide i fred.
Men så fikk Rebecca en telefon, og hun forlangte plutselig at vi skulle avgårde straks - dersom hun kom fram til en adresse hun ga oss (mest Nightswan, siden det var hans bil og han var sjåfør), var kontrakten vår oppfylt. Vi hauget oss inn i bilen, og dro avsted.
Da jeg oppdaget at vi skulle kjøre inn i noen smale bakgater som var som skapt for bakhold, fant jeg ut at det ville være bedre dersom jeg gikk inn i bakgata etter bilen. Nightswan slapp meg av, og mens de kjørte langsomt inn i bakgata, fulgte jeg etter til fots.
Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde - jeg var 30 eller så meter lenger bak, men plutselig var det en bil foran Nightswans. De hadde blokkert den videre kjøringen hans. En hel del karer kom i fire grupper mot bilen, en på hvert hjørne. Og ble sprengt i filler.
Dessverre var jeg ikke spesielt interessert i å telle nøyaktig hvor mange granater som ble kastet ut av Nightswans hendige (ekstra store) takluke, men det var i alle fall nok til at det eneste jeg kunne gjøre for å hjelpe til, var å kaste en kniv i en kar noen meter unna, som bare sto og så på restene av hans eget team, der de lå sønderrevet av granater.
Plutselig gikk noen røykgranater av, og begge som var inne i den bilen som hadde stoppet Nightswans, hoppet ut. Den ene prøvde å komme seg unna med å springe, den andre snudde seg for å sloss. Nightswan blåste ned den som snudde seg for å sloss før jeg kom fra, og sammen satte vi etter den siste, personen som prøvde å komme seg bort. Det viste seg å være en dame.
Jeg prøvde å få henne til å stanse, noe Nightswan også brølte noe om, men hun enset oss ikke. Jeg kastet en ball etter henne mens jeg håpet på å slå henne ut - men jeg var såpass skadet at jeg liksom ikke fikk noen kraft i kastet. I kampens hete hadde jeg glemt Narcoject-dartene som jeg hadde i beltet for nettopp slike tilfeller. Nightswan ga henne ennå en advarsel, og når hun ikke da stoppet, skjøt han henne ned, kaldt og rolig. Den alven der har et par koblinger kortsluttet, sier jeg bare.
Vi leverte Rebecca til adressen hun ville til - et hus bevoktet av et tvillingpar (?) av dverger med automatvåpen. Og hun kom ut igjen med betalingen vår. Jeg regner med at jeg aldri kommer til å vite hvorfor disse kultmedlemmene var ute etter Rebecca. Og så lenge jeg ble betalt, vet jeg ikke helt om jeg bryr meg så hardt heller. Det var i alle fall en lærerik opplevelse, og jeg møtte noen andre som jeg kanskje senere kunne ta kontakt med.
Jeg følte meg litt som en 'runner når jeg kom tilbake til leiligheten min - litt mer i live, og litt mer klar over hvor jeg sto i forhold til andre som hadde gjort det til et liv å gjøre ulovlige ting. Jeg følte meg litt mer som Hardball, shadowrunner, istedet for Romero Austin, feilet baseball-spiller.
|
Taken from the pages of Jens-Arthur Leirbakk |