Jeg hadde fått meg en fin brunfarge, og det var faktisk denne brunfargen jeg pleiet på taket av huset mitt når telecomen min ga fra seg det gjennomtrengende signalet som går for et pip. Jeg skvatt til, og sølte litt kald Renraku-Cola på kassa. Det var kaldt, men godt på en rar måte, tatt i betraktning at det tross alt var rundt 35 grader i Seattle.

Umiddelbart satte jeg kursen mot trappen, og jogget lett ned i skyggen mens jeg tok av meg solbrillene mine for å kunne se noe nede i gangen. I forbifarten, mens jeg satte kursen for telecomen min (som fremdeles ga fra seg lyder som om den var besatt av et eller annet), gløttet jeg på kalenderen min som hang inne på kjøkkenet. 19. mai, proklamerte den stolt. Jeg la merke til at selv om det var varmt, hadde dama fremdeles på seg en baseball-drakt, komplett med balltre og alt. At hun orket.

Det viste seg at jeg kunne ha spart meg bryet med å rushe ned til telecomen. En preprogrammert beskjed krabbet inn i minnet til telecomen min, og når jeg først var der nede kunne jeg like gjerne spille den av. Beskjeden var fra Mr. Johnson. Sikkert.

En 'run var i vente. Jeg skulle dukke opp på et privat sykehus kl. 23.00, rom 280A. Vel, det var jo en stund til, så jeg kunne sole meg ferdig før det var dags å ta på seg jakka - selv om det er varmt, er det alltid idioter med våpen som springer rundt, grabbe skateboardet mitt, og dra avgåde.

En og en halv svett time senere var jeg framme, og jeg kom fram til at det ville være greit å ha en bil. Men akkurat nå hadde jeg et jobbintervju å gjennomføre.

Det viste seg at jeg ikke var aleine. Gorm var der, sammen med en kar som presenterte seg som "Johnny". Han virket egentlig grei nok. Men så var det tid for å finne rom 208B. Resepsjonen var behjelpelig, og snart var vi på vei opp i heisen. Det virket som om luftkondisjonerings-anlegget ikke virket skikkelig. I alle fall var det fuktig og varmt i sykehuset. Ville ikke ha likt å være noen av stakkarne som var på sykehuset.

Det dukket opp en doktor som viste oss inn til "Mr. Johnson". Det viste seg å være en kar som hadde fått endel bank - i alle fall var ene beinet hans i strekk, og resten av karen var stort sett bandasjert. Punktblødninger som hadde trukket gjennom bandasjen over brystet viste at noen hadde skutt på karen... og at han ikke hadde vært rask nok til å komme seg unna. Patetisk.

Det viste seg at Mr. Jonathon Clay, som karen presenterte seg som, hadde et lite problem. En av de veldig gamle orbital laser installasjonene (jeg hadde aldri hørt om dem før, men det betyr ikke at de ikke eksisterer) hadde blitt vekt opp igjen fra en årelang "dvale". Kontrollkofferten som øyensynlig innheholdt kodeprotokollene som kontrollerte satelitten hadde kommet i hendene på en terrorist-gruppe. Black-ops teamet som Mr. Clay hadde vært medlem av, hadde prøvd seg på å ta ut terroristene, men hadde fått bank selv. Noe som vistes, forsåvidt. Kofferten var målet vårt. Han måtte ha den tilbake.

Vi skulle få 25 000 nuyen hver for å gjennomføre dette 'runnet, med 15 000 på forskudd og 10 000 nuyen etter at det var gjennomført. Feiling var ikke en mulighet. Problemet var at det var i Tir Tairngire terrorist-gruppa befant seg. Men vi hadde transport ordnet, samt guider som skulle vise oss vei når vi først var inne i Tir Tairngire - nemlig Gravitally Challenged Raven (Raven-Falling-Upwards) og en annen kar (Seto).

En sjåfør var til og med inkludert i pakken. Selv om vi måtte være ute av Tir Tairngire innen 23. mai, og kom til å bruke mesteparten av 20. mai til å komme oss til Tir Tairngire gjennom Salish-Shidhe land, så regnet vi egentlig med at vi kom til å berge det greit. Overmot er en vakker ting.

Idet vi gikk ut, møtte vi på en dvergedame som ikke presenterte seg, men bare så oss over og deretter ignorerte oss. Hun labbet inn til Jonathon etter at hun hadde snøftet litt. Dverger, tenkte jeg, men det skulle vise seg at den lille damen hadde mer tilknytning til oss enn jeg da trodde.

Etter at jeg hadde kommet meg tilbake til leiligheten min, ringte jeg Muriel, fixeren min - jeg ville at endel utstyr skulle møte meg i Twinsunflower, byen i Salish-Shidhe hvor vi skulle parkere bilen og gå inn i Tir Tairngire fra. Det viste seg at hun hadde spist et eller annet hun ikke hadde tålt - i alle fall hadde hun mer enn nok edder & galle å øse over meg. Fatter ikke hvorfor. Må vel snakke med Sothar om det.

Uansett, så shoppet jeg litt før vi møttes på parkeringsplassen hvor bilen som skulle ta oss gjennom Salish-Shidhe sto. En lommelykt med Low-Light lys og et survival kit, samt noen andre småting var egentlig alt jeg trengte. Og for dette 'runnet fant jeg at det var propert med de store greiene. Jeg dro fram min tunge sikkerhetsrustning, og blåste støvet av den. Denne gangen kunne det være lurt å glemme underfundigheter for en liten stund.

Vi møttes utenfor bilen, Gorm, Johnny og jeg. Bil, ja. Eller kanskje mer en slags forvokst trailer eller noe. Med dekk som var 2m i diameter, og med en god meters klaring for støtdemping var det vel begrenset hvor mye relevanse betegnelsen "bil" hadde til doningen som vi labbet opp ved siden av, nedtynget i våre respektive oppakninger. Trollet var vel kanskje ikke så nedtynget, men allikevel.

Bilen, ja. "Bilen" var en diger dings, med seks enorme hjul - ett par framme og to par bake, med uavhengig opphenging og alt. Virkelig en liten mannemann-bil.

Overraskelsen vår var vel kanskje ikke så stor, men allikevel merkbar når vi så hvem det var som var sjåføren vår på denne lille heisaturen. Hvem andre enn dvergedamen satt der i førersetet og dinglet med beina, mens hun plystret litt til seg selv der hun satt og så i Dwarfgirl-bladet sitt.

Jeg har senere sett i et Dwarfgirl-blad, og jeg fatter ikke poenget med et slikt blad. Hel- og halvnakne dvergegutter med økser og klubber og slikt poserer på steiner, i grotter og slikt. Virker litt meningsløst på meg, men så er det jo ikke akkurat tilsiktet den forbrukergruppen jeg befinner meg i, ved nærmere ettertanke. Allikevel.

Hun kastet bladet sitt inn i hanskerommet når hun oppdaget at vi var kommet, og hadde til og med nok samvittighet til å se litt beskjemmet ut i et mikrosekund. Deretter var hun bare bisniss.

Yala, som hun presenterte seg som, viste oss det hemmelige rommet hvor vi stashet tingene våre - dvs. rustning, granater, ammunisjon og slikt. Business-ting, rett og slett. Bortsett fra at både Gorm og jeg hadde vært litt mer forutseende enn Johnny med det at både han og jeg hadde en thermo-bag fylt med drikke og slikt. Temperaturen var forferdelig - og jeg gruet meg til når jeg skulle ned i det doble lasterommet. Det kom til å bli varmt.

Etter at vi hadde kjørt en stund, ble vi kommandert ned i lasterommet. Vi skulle krysse Salish-Shidhe-grensen, og det var bare papirer for bilen og Yala. Det måtte til, men jeg gruet.

For å gjøre en lang historie kort, så kom vi oss over grensen uten mye om og men, selv om det var varmt og ekkelt. Det var en lettelse når vi kunne kravle ut av det hemmelige rommet i bilen. Jeg tok meg en kjapp dusj, og Johnny og jeg kravlet opp i førerkabinen sammen med Yala. Gorm ble kommandert baki - det var ikke noe poeng at han og Yala skulle trone i ensom majestet der framme, mens Johnny og jeg skulle lide i lasterommet. Dessuten var det ikke så synd i ham - han hadde fremdeles mer enn nok drikke.

Om kvelden den dagen, mens vi jammet avgårde i cruise-fart med vinduene helt nede og slikt over prærien i Salish-Shidhe, skjedde det noe som i alle fall da virket som en liten strek i regningen. Egentlig en rimelig stor strek i regningen.

Med ett merket vi blinkende lys bak oss - det var en Salish-Shidhe patruljepil. Johnny og jeg utvekslet bekymrede blikk - hverken han eller jeg hadde papirer for å være i Salish-Shidhe, og skrekkhistoriene hadde selv vi hørt.

Vi informerte Yala om dette, og jeg (i alle fall - jeg er ikke helt sikker på hva Johnny og Gorm drev på med) forberedte meg på snike meg ut slik at ikke patruljen skulle se meg. Yala fikset det for oss på en effektiv, om enn litt ... brutal måte. Hun kastet bilen i revers, ventet litt til hun hørte den ene bildøren bli åpnet, og trampet deretter ned gassen mens hun slapp clutchen på bilen. Vi hoppet bakover, og kjørte deretter patruljebilen flat med monstertrucken. Yala satte bilen i "Drive" forover igjen, og klampet gassen. Ingen av oss hadde noe ønske om å være akkurat der så veldig mye lenger.

Neste morgen, 21. mai, vekket Yala Johnny og jeg der vi lå og sov i køyene i førerkabinen. Hva Gorm drev på med visste vi ikke - det var ikke noen gjennomgang mellom lasteplanet og førerkabinen. Men dersom noe var veldig galt, regnet i alle fall jeg med at det var fort gjort for Gorm å lage en passasje mellom førerkabinen og lasteplanet. Siden han ikke hadde gjort det, følte jeg meg rimelig sikker på at ingenting skummelt hadde skjedd. I 11-tiden om formiddagen var vi framme i Twinsunflower

Twinsunflower var en bemerkelsesverdig lite bemerkelsesverdig by. Masse amerinder satt rundt omkring, og stirret på oss. Det var tydelig at de ikke ofte hadde besøk i landsbyen sin. Jeg hoppet av når Yala hadde parkert og deklarert at hun kom til å stå der til morgenen den 23. mai, og deretter kjøre, og begynte å leite etter en forretning eller noe hvor pakken min var kommet.

Det viste seg at pakken var kommet. For noen nuyen fikk jeg pakken min ("lagring", forklarte Sitting Bull bak disken), og for noen nuyen til fikk jeg kjøpt stillheten hans. Alt i alt var jeg 2 000 nuyen lettere når jeg trillet vekk den digre kassen som hadde blitt sluppet med fly over Twinsunflower.

Inne i kassen min var det mye rart - og jeg kunne bruke endel av det. Men hvorfor Muriel hadde tatt ut sjokoladene av stridsrasjonen, samt sendt med spader og greier, aner ikke jeg. Og seks par med slagstøver? Vel, jeg fikk i alle fall litt av det jeg ville ha, og støvlene var greie å gå i. Så det var ikke en totalt bortkastet ting. Selv om flydropp kanskje var endel overkill.

Etter å ha lastet på oss utstyret, gikk vi fra Twinsunflower. Og for ikke å avsløre planene våre alt for mye, gikk vi ikke direkte mot den ødelagte landsbyen hvor vi skulle bruke kloakksystemet for å krysse under ingenmannslandet med miner og gode greier. Vi gikk heller parallellt med grensen en stund, til vi var et stykke unna Twinsunflower. Og da, og bare da, satte vi kursen mot byen. Etter at patruljebilen som vi la merke til på Tir Tairngire-siden hadde kjørt ut av syne.

Da vi kom fram til den ødelagte landsbyen, ble vi rimelig overrasket over at det bodde noen folk her. Nærmere bestemt endel indianere. Vi hadde en heller nærkontakt med en Tir-patruljebil som rimelig umotivert kom kjørende gjennom byen. Jeg hoppet heldigvis tidsnok inn i skyggene sammen med Johnny og Gorm. Det virket som om de ikke holdt seg bare på sin egen side når det gjaldt patruljer av grensen. Som om det var noe nytt at Tir Tairngire tar seg til rette når det gjelder naboer som ikke har det nyeste i pansrede kjøretøy og annen militær godis.

Til slutt kom vi oss til nedgangen til kloakksystemet. Jeg fant ut at det kunne være lurt å legge igjen noe utstyr her, bare i tilfelle. En ruinhaug var beleilig nok i nærheten av nedgangen, og der la vi litt mat og våpen igjen. Mesteparten hadde jeg med meg - dersom jeg trengte utstyret i depotet, var det nesten for seint allikevel.

Etter å ha slitt opp den ene av de to digre ståldørene, listet jeg meg ned. Nå hadde jeg på meg den tunge rustningen min, med lommelykten min på skulderen til å gi meg akkurat nok lys til at jeg kunne se framfor meg en håndfull med meter. De andre listet etter meg, og jeg kunne se Johnny monterte et eller annet på SMG-en sin - det så ut som en lommelykt, men jeg kunne ikke se lyset fra den. Sikkert aktiv IR eller noe. Det ville kanskje hjelpe ham (dersom den fancye hjelmen hans hjalp ham eller han hadde cyberøyne selv), men det ville helt sikkert hjelpe trollet. Alle troll har jo termografisk syn uansett.

Det var guffent å gå rundt der nede, selv om det var en rimelig velholdt kloakk. Det var mørkt, innestengt, og jeg var bombesikker på at noen var på vei etter oss ned i kloakksystemet. (Det viste seg senere at det som kom til å plage oss allerede var der nede, men det er å foregripe begivenhetenes sang litt.)

Johnny hadde fått tak i noen interessante minefeller, og vi plasserte den ene av dem et stykke inn i gangene. Litt lenger inne la vi fra oss to små feller til - disse litt mer improviserte ved hjelp av noen av Gorms granater.

Siden vi alle sammen følte oss ekstra paranoide (hva kan jeg si? Paranoia er en Survival Trait i den linjen med arbeid jeg har), samt at det hele begynte å bli litt surrealistisk for meg (det minte rett og slett for mye om en av de der Wild Turkey-filmene, eller noe), la vi fra oss en dobbel minefelle til. Og det var rett etter det at et eller annet fant ut at Gorm var potensiell middagsmat.

Vi listet oss bortover - jeg på den ene siden, med Gorm på den andre og Johnny i hælene på Gorm. Jeg var rimelig fornøyd med alt så langt - det hadde gått nesten alt for bra, så det var bare et tidsspørsmål før noe gikk galt. Og det gjorde det. Mens vi gikk bortover, så jeg noen luftbobler i det mørke, skitne vannet som var under strekkmetall-broene vi gikk på.

Gorm så dem åpenbart ikke. Plutselig, rett etter at jeg hadde sett boblene, men rett før jeg fikk summet meg til å si noe for å advare Gorm og Johnny, slo en sort tentakkel-liknende gjenstand ut av vannet, og kveilet seg om beinet til Gorm. Og dro til.

Jeg trodde ikke mine egne øyne når greia faktisk nesten reiv med seg Gorm ut i vannet, men Gorm klarte å holde fast i rekkverket på en eller annen måte. Lynraskt dro Johnny opp monofilament-pisken sin, og kappet av "gjenstanden" som holdt Gorm rundt foten. Det er vel unødvendig å nevne at vi kom oss videre innover rimelig raskt før den greia kunne prøve på nytt å få seg litt shadowrunner-mat.

Selvsagt var jeg klar over ryktene som sa at Tir Tairngire hadde satt ut "ting" som vaktdyr nært grensa, men jeg forventet virkelig ikke noe såt som det i kloakken. Av og til ser jeg fremdeles for meg Gorm der han tviholder på rekkverket, i vinkel ut fra gangbroa fordi tingen drar så hardt at den faktisk sliter på Gorm. Johnny sa et eller annet om at han hatet kloakk-krakener. Dersom det der var en kloakk-kraken, må jeg egentlig si meg enig.

Lenger oppe - et godt stykke lenger oppe - oppdaget vi at det var en lekk bensintank eller noe et stykke lenger oppe i kloakken. Siden jeg egentlig hadde begynt å få en viss "la-det-skure" holdning til det hele, bestemte jeg meg for å bruke en av blussene i overlevelsespakkene jeg hadde for å sette opp ennå en felle. Jeg jogget noen meter oppover gangen, og satte meg ned med tapen, tråden og blusset for å rigge til fellen.

Og når jeg så opp, så jeg omtrent rett inn i trynet til den største og styggeste rotta jeg noen sinne har sett. Den må ha vært på størrelse med en liten hund, og hadde digre, gule tenner som hang forrevent ned fra den stygge snuten. Heldigvis var den på den andre siden av gangen.

Da rotta gled ut i vannet, bestemte jeg meg for å komme et stykke unna rimelig raskt. Johnny og Gorm sto og ventet på meg, og sammen gikk vi raskt videre mot der kartet vi hadde fått viste hvor utgangen til kloakken var. Jeg fortalte om rotta, men jeg er ikke sikker på om de trodde på meg.

Et stykke lenger nede i den kloakk-tunnelen vi gikk i, ble jeg plutselig var et blaff bak meg og en plutselig trekk, omtrent samtidig med at Johnny ble det. Det tok oss ikke et øyeblikk å innse hva som hadde skjedd - noen eller noe hadde utløst bluss-fella jeg hadde installert. Og gløden kom raskt etter oss - ildkulen av den brennende bensinen.

Vi gjorde som alle ville ha gjort - vi kastet all forsiktighet til side, og begynte å springe nedover gangen. Etter at Gorm sprang over til min side ved et kryss, kunne Johnny også gi på med fart. Jeg var først framme ved døra ut på den andre siden, og klarte å presse den opp. Johnny og jeg kastet ikke bort mye tid med å smyge ut. Noen sekund senere kom Gorm springende uten sekken sin. En tunge med ild slikket ut av døra, og så ble det stille et øyeblikk. Før et kjempedrønn ristet bakken under oss, blåste noen kumlokk lenger nede i den forfalne gata der vi lå himmelhøyt, og generelt avslørte hvor vi var.

Senere fikk jeg vite at Gorm hadde kommet på alle granatene han hadde i sekken sin, og fant ut at ild og granater passet dårlig sammen. God tenking, kanskje spesielt fra et troll. Han hadde røsket sekken av seg, og kastet den i vannet mens han løp, men noen av granatene må ha hektet seg sammen i hverandre i kastet, siden de gikk av selv om de var under vann når flammene kom blåsende forbi.

En indianer sto ved siden av hesten sin et stykke unna. Han ristet litt på hodet mens vi gikk bort til ham. Ganske riktig, det var nok Gravitally Challenged Raven (Raven-Falling-Upwards som han kalte seg), og han klaget først om at vi hadde sprengt en av de beste smuglerrutene de hadde over grensa. Jeg beklaget det, men vi kunne jo ikke akkurat ha gjort noe annet. Han steg opp på hesten sin, og begynte å ri unna. Det var kanskje ikke spesielt rart, siden vi heller ikke hadde noe lyst til å være der hvor det ganske sikkert kom til å kry med Tir Tairngire grensevoktere om en liten stund.

Vi kom etter en stund fram til en liten hytte, hvor en orientaler dukket opp. Dette var Seto. Etter å ha gitt oss beskjed om å legge igjen endel utstyr (noe som egentlig ikke var meg imot), gikk han rundt og poket oss i siden og rundtomkring, mens han klukket og smattet til seg selv. Det var rett før jeg poket ham litt med sverdet mitt, men siden de andre gjorde gode miner til slett spill kunne vel jeg også gjøre det. Jeg fikk legge rustningen min på hesten slik at jeg ikke skulle bli for sliten for fort.

Ganske snart satte vi kursen for der basen med terroristene skulle være. Vi gikk igjennom endel skog, og over en skogkledt åskam. På åskammen kunne vi se ned på en vei som gikk mellom den åskammen vi sto på og en annen åskam. Gravitally Challenged Raven forklarte at basen var på andre siden av den andre åskammen. Typisk. Hvorfor kan aldri noe være enkelt? Jeg bare spør. Men før vi kunne bekymre oss om basen, måtte vi krysse veien.

Det hadde begynt å regne nå, og det både hjalp og hindret oss. Det hjalp oss med det at det skjulte oss bedre for eventuelle skjulte observatører, men det hindret oss litt med det at det ville være vanskeligere for oss i å oppdage fiender.

Før vi krysset veien pekte Gravitally Challenged Raven ut to tau som strakk seg parallellt med veien, ett tau på hver side. Han forklarte at det var koblet til sensorer og miner, og at det ikke var lurt å være borti disse tauene. Det som så ut til å volde ham mest besvær var at han måtte sette igjen hesten sin. Jeg tok rustningen min, og tok den på meg. Best å være forberedt på hva som helst.

Veien var ikke noe problem å krysse, og snart var vi oppe på den andre åsen. Gravitally Challenged Raven tilbød å hjelpe til, men jeg forklarte ham at det var bedre at han og Seto kunne være der og vokte ryggen vår. Det er liksom uhøflig å si at en ikke stoler på noen.

Raskt snek vi oss gjennom den regnvåte skogen, og kom etter en stund fram på åsryggen hvor inngangen til den underjordiske basen skulle være. Og ganske riktig; der var den. Vi listet oss fram på åskammen over inngangen, og merket oss rimelig snart to ting som var interessante.

Det ene var det utbrente bilvraket som stod nede i skogbrynet i lysningen framfor inngangen til komplekset. Det andre var den sønderskutte Sentry-kanonen (en automatisert Assault Cannon!). Noen hadde i alle fall hatt rock'n'roll uten kontroll.

Trollet indikerte at det var to karer som stod nedenfor betongleppa som utgjorde taket på inngangen. Jeg stolte på ham implisitt, og lot ham og Johnny fikse de to vaktene. Det viste seg at trollet ganske enkelt hoppet ned på den ene siden av inngangen slik at vaktene ikke så ham, hoppet fram og whacket! begge vaktene ned med den digre staven sin. Begge datt. Som fluer.

Resten av oss snek oss inn døren til gangen inn i fjellet (snakker om amatører), mens Gorm dannet baktropp. Vi listet oss inn, men det viste seg rimelig snart at det ikke var nødvendig. Det eneste vi fant, var en diger, vareheis-liknende heis som vi etter hvert bestemte oss for var eneste vei inn.

Heisen sank først ned 10 meter eller så, og begynte deretter å gli på skrå nedover i gangen. Dette så lovende ut, og siden det var masse bråk av heisen, bestemte Gorm og jeg for å springe i forveien for om mulig å overraske de som helt sikkert var nede i komplekset. Som tenkt, så gjort.

Vi kom nedover, og det var ikke godt å si hvem av oss som var mest overrasket - de to vaktene som sto der med kampgeværene sine, eller oss to - Gorm med en kastekniv, og jeg med en pil med gamma-scopolamine. Jeg kastet først, samtidig med at den ene karen avfyrte rifla si. Jeg traff, men det gjorde han også. Jeg sto, det gjorde ikke han. Og den andre karen berget ikke at trollet kastet en kniv på ham. Interessant nok sto karen fremdeles. Trollet skiftet deretter taktikk, og sprang fram og whacket! ham. Da sto karen ikke lenger. Den ene av disse karene var kledd i en lett pansret Renraku-uniform, noe som egentlig bare var det første tegnet på Renrakus innblanding.

Vi fant noen døde kropper, hvor noen av dem hadde laboratoriefrakker, noen hadde Renraku-uniformer, mens andre var mer "ledige" i tøyet. Mr. Clays historie begynte å skurre litt - noen av de karene kledd i Renraku-uniformer var ubarberte. Dette foreslo et litt annet scenario enn det vi hadde blitt fortalt av Mr. Clay. Allikevel; vi var kommet for dypt inn i dette til at vi egentlig kunne snu. Dessuten - ville vi snu? Ikke egentlig. Personlig hadde jeg jo tross alt 10 000 gode grunner til ikke å snu.

Etter en stund fant vi et kontrollrom hvor det var flere karer. Vi åpnet dørene forsiktig, og det viste seg å være lurt. Noen terrorister hadde litt for glade avtrekkerfingre. Den ene av dem falt for en pil med gamma-scopolamine, trollet kastet en flash-granat, og de andre falt for trollets stav og mitt sverd.

Vi fant kofferten, og den geotermiske kraftstasjonen som ga kraft til installasjonen. Interessant nok var den blitt reparert med Renraku-deler. Bildet som Mr. Clay hadde presentert oss begynte å se veldig merkelig ut.

Omtrent da begynte noe knatring fra en SMG å gjøre trollet og meg litt urolig for Johnny, som hadde gått for å vokte ryggen vår mens trollet og jeg ordnet opp i kontrollrommet. En eksplosjon smalt et øyeblikk senere, og ennå en stund senere kom Johnny tilbake. Han informerte oss om at to karer hadde kommet ned med heisen, men at de ikke var noe problem lenger. Den ene av dem hadde faktisk prestert å springe i den ene av minefellene til Johnny - det var det som hadde vært eksplosjonen vi hørte.

Redd for at det skulle være noen karer som ventet på oss når vi skulle komme opp med heisen, fikset vi det slik at noen neuro-stun granater skulle gå av nå heisen var kommet helt opp. Det gikk tilsynelatende etter planen, og mens vi ventet på at neurostun-gassen skulle oksidere, hadde jeg det litt morsomt med sprettballen min på bekostning av de to paralyserte terroristene. Jeg skadet dem ikke - men de kunne jo ikke vite at jeg ikke kom til å bomme (eller treffe, alt ettersom en ser det) på kastene mine.

Vi dro opp i heisen, og det var en bomtur. Ingen flere karer der. Vi dro opp i åssiden igjen, og omtrent da begynte lammelsen å gi seg, og sannhets-serum-effekten tok over. Vi fikk endel interessante navn og ting der, bl.a. navnet til Lahman, terroristlederen. Han var øyensynlig en av de karene som lå igjen i installasjonen. Død. Det viste seg at det var gruppen som disse karene tilhørte som hadde ødelagt Sentry-kanonen og slikt. Det så virkelig ut som om Mr. Clay hadde misrepresentert bildet litt.

Vi etterlot karene der, bundet til et tre med en kniv på deling. Dersom de overlevde, var det pga. egen dyktighet. Men vi drepte dem ikke, i alle fall.

Etter å ha gått tilbake, møtte vi på Seto og Raven-Falling-Upwards igjen. Hytten deres ble overnatting den dagen - siden natten hadde blitt litt hektisk. Om kvelden var det om å gjøre å komme seg over Tir Tairngire-grensen igjen - dette var natten til 23. mai, og 23. mai skulle vi være ute fra Tir Tairngire. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke lyst til å være i Tir Tairngire mer enn akkurat så lenge som jeg måtte.

Siden en del av gangen var raset sammen (der hvor Gorms granater hadde gått av), måtte vi finne en annen nedgang til komplekset. Og det gjorde jeg. Omkring 50m inne i minefeltet i ingenmannslandet. Heldigvis klarte jeg å navigere meg gjennom det, og derfra og ut var det plankekjøring. Vi klarte til og med å unngå den der kloakk-krakenen (?), selv om vi så boblene.

Vel tilbake i Seattle, etter at vi hadde levert kontroll-kofferten og sagt farvel til Yala, oppdaget vi at Renraku-styrker hadde angrepet grensen til Tir Tairngire, men hadde kommet seg bare et kort stykke inn i området før de hadde blitt slått tilbake av Tir Tairngire-styrkene. Det kom vel ikke som noen overraskelse at det var rett i nærheten av landsbyen Twinsenflower.

Samt at vi også fikk høre i nyhetene om at Seattles borgermester hadde fått beskjed om å betale 15 millioner, ellers så ville Seattle bli ødelagt. Enten hadde vi levert kofferten til rett person, eller så hadde vi levert kofferten til utpresseren. Det er nok sterkt mulig at jeg tar meg en ferie før de tre dagene som utpresseren har satt er ute.

Et spor som kanskje vil verifisere trusselen fra denne forvokste laserkanonen i bane rundt Jorda, vil være å undersøke i Quebec-territoriene, hvor dette våpenet angivelig skulle ha blitt testet den 25. april.

For ikke å snakke om dette med terroristene og Renrakus innblanding i det hele. Det hele koker vel kanskje ned til hvorvidt vi har gitt kofferten til nettopp den karen som ikke burde ha den, eller om vi har gitt kofferten til nettopp den karen som burde ha den. Personlig tror jeg det er en mulighet for at Mr. Clay tidligere var Renraku, men bestemte seg for å trekke seg tilbake i ung alder. Og 15 millioner nuyen gjør pensjonering i ung alder rimelig konfortabel.

Taken from the pages of Jens-Arthur Leirbakk