Jeg ble født for 21 år siden, i Frankrike. Rett før jeg ble født, ble mine foreldre ansatt i Renraku, og dermed var min karriere satt. Siden mine foreldre ikke var japanere, ble de sett på som et nødvendig onde innen Renraku, og de allierte seg med Villiers klanen, av den enkle grunnen at det var den eneste av de tre fraksjonene som ikke så ned på dem bare fordi de var ikke-japanere. Dette var bare det første utslaget av mine foreldres pragmatisme, som kom til å ødelegge mitt liv, men føre til avansement for mine foreldre.

I begynnelsen var de bare lave funksjonærer, men etter hvert ble de såkalte rexecs, som er en sammentrekning for Remote Executives, en betegnelse på folk som, selv om de ikke er funksjonærer lenger, ikke ennå er med i den lille maktsirkelen på toppen.

Da var jeg 10 år gammel, og kjapp i både kropp og hjerne. Det var faktisk få karer som var bedre enn meg på idrettsbanen, og etter hvert ble jeg både senesterk og utholdende.

Det var faktisk denne utholdenheten, koplet sammen med en høy smerteterskel som kom til å gjøre utslaget for meg. Jeg var 12 år, og hadde akkurat oppdaget jenter - du vet, de langhårete, fnisende skapningene som satt i samme klasserom som du gjorde. Jeg kastet mine øyne på Takaware Mariko, datteren til en av de virkelig store i Renraku. Uforvarende om den brøden jeg gjorde, holdt vi hender og sendte hverandre lapper med hjerter på og slikt i matematikktimene.

Til dags dato er jeg ikke sikker på hvem som sa noe til Takaware Shimo, faren til Mariko. Kanskje en av lærerne, kanskje en av de andre skoleelevene snakket med sine foreldre, eller kanskje mine foreldre forrådte meg.

Det eneste jeg er sikker på, er at vi guttene i klassen fikk alle sammen en dag utlevert en spesiell test - en test som kunne bety opprykk for våre foreldre og ære til oss. Ivrig etter å gjøre meg til lags med foreldrene mine (som av en eller annen grunn så ut til å skylde på meg for at de ikke hadde avansert høyere enn det de til da hadde gjort), pugget jeg alt jeg kunne komme over, og da den store dagen opprant var jeg så breddfull av kunnskap at jeg trodde det skulle tyte ut av ørene mine.

Det hele begynte slik som jeg hadde tenkt meg - med en beinhard teoretisk prøve, som omspant mange forskjellige emner og tema - og med mye vanskeligere spørsmål enn en skulle forvente på dette klassetrinnet. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og var stolt da jeg etter fem timer kunne levere min besvarelse. Jeg trodde jeg var ferdig, og forberedte meg på å dra hjem, da jeg fikk beskjed om at andre del av testen skulle begynne etter at skolemiddagen var ferdig.

Stor var derfor forundringen min da vi, etter en lett men helsesam middag, ble eskortert ned til gymsalen. Jeg hadde aldri før opplevd en 2-dels test som besto av en teoretisk og en praktisk prøve?

"Vel vel", tenkte jeg, "jeg får vel gjøre så godt som jeg kan". Vi fikk utdelt andre gymdrakter enn de vi vanligvis brukte, og bare dette var høyst merkelig. Jeg tenkte at draktene minnet om de jeg hadde sett Renraku Red Samurai kadetter brukte, men det kunne nå ikke stemme.

Ivrige etter å komme i gang, sto vi alle sammen på gymsalgolvet, ferdigskiftet og klare for alt. Først fikk vi beskjed om å varme opp på egen hånd. I tillegg til Hiragana-san, sto det fem alvorlige menn i mørke dresser med små lommesekretærer direkte forbundet til hjernene deres med en tynn, fiberoptisk kabel. Dette var høyst uvanlig, og det var ikke fritt for at mange, inkludert jeg, skottet bort på disse alvorlige mennene som Hiragana-san behandlet med høyeste respekt.

Jeg begynte oppvarmingen slik som jeg alltid gjorde; jeg tok noen grunnstillinger i kendo - en hobby jeg hadde - og gikk de sakte og rolig. Deretter gjorde jeg kjappere og kjappere stillingsskiftninger til jeg syntes jeg hadde fått opp pulsen litt. Så brukte jeg armene som om jeg holdt om en imaginær shinai, og la på armbevegelser til oppvarmingen. Jeg er klar over hvordan det kan høres ut, men i Renraku er nesten alle påkrevd å ta en "klassisk" stridskunst i 3. klasse, og deretter trene denne. Det er ikke så mye at en skal bli god i den som at en skal trenes i disiplin og utholdenhet, men jeg likte kendo, med sine subtile stillinger og kjappe utfall.

Når jeg syntes jeg var varm nok, startet jeg med tøyningene mine. Som alle 12-åringer som ikke er ødelagt av dette vestlige fenomenet fotball, tøyde jeg lett spagatene, og tok deretter noen yoga-øvelser for å forberede meg mentalt på det som skulle skje videre. Jeg la merke til at det ga noen hevete øyenbryn hos de dresskledte mennene at jeg demonstrerte en så oppgaveorientert holdning, men jeg var fast bestemt på å vise at jeg kunne, slik at foreldrene mine kanskje kom til å godta meg mer som deres sønn.

Første testen var ubevæpnet kamp, med grunnleggende judo-kast og slikt. Som jeg forventet gjorde jeg det ikke så bra i denne testen - jeg hadde tross alt ikke valgt en av disse kampkunstene som mitt spesialfelt - men jeg hevdet meg relativt bra på grunn av styrken min og hurtigheten min.

Neste testen var bevæpnet kamp. Endel førstehjelpspersonell ble kalt inn, slik at eventuelle skadete i denne testen skulle kunne behandles raskt, samtidig som noen av motstanderne til disse karategutta fikk behandling for neseblod, blåmerker og slikt. Jeg plukket opp shinaien min, og testet balansen til bambussverdet, siden dette ikke var min vanlige shinai. Da jeg merket at den var sprukket, leverte jeg den tilbake, og ba om en ny shinai, siden den kunne sprekke når jeg skulle bruke den. Det var helt vanlig for meg å sjekke det utstyret jeg skulle bruke etter min beste evne før en reell test, men dette ga allikevel en ny runde med hevede øyenbryn, og en av karene nikket svakt.

Jeg ble satt opp mot en kar med en bo - stav - og forbannet uflaksen min med å bli satt opp mot en kar med et våpen som ga lengre rekkevidde enn min shinai ga meg. Men jeg fikk gjøre det beste ut av det hele. Som sagt så gjort. Jeg stilte meg opp i en defensiv posisjon, og ventet på at motstanderen min skulle gjøre en feil.

Etter at de tre første angrepsseriene til motstanderen min hadde gitt meg såre fingre, slått lufta ut av meg og gitt meg en kul i hodet, fant jeg ut at jeg fikk revurdere min taktikk. Jeg lot som om jeg var mer skadet enn det jeg egentlig var mens jeg reiste meg, og stilte meg ustødig opp i den vanlige defensive stillingen jeg brukte. Motstanderen min smilte seierssikkert, og så seg rundt på dommerne, i dette tilfellet de mystiske mennene i dress. Karen som overvåket denne kampen ga bare tegn til å fortsette.

Rasende over denne innbilte fornærmelsen, gjorde motstanderen min seg klar til virkelig å slå meg ut. Jeg så det på måten han forberedte angrepet sitt - med store, avvergende sirkler mens han lot staven bygge opp bevegelsesmengde til det avgjørende slaget.

Jeg lot fremdeles som om jeg var endel fortumlet - og det var ikke bare spill, kan jeg fortelle deg. Motstanderen min undervurderte meg, og det var feilen hans. Mens han i triumf svingte staven i en brutal bue mot hodet mitt, tok jeg et kort skritt framover, og med et høyt kamprop stakk jeg shinaien min mot strupehodet til ham med all min makt. Shinaien brakk, og i det samme som jeg hadde angrepet, traff staven hodet mitt - et angrep som jeg hadde kastet bort alle muligheter for å parere med det voldsomme angrepet jeg nettopp hadde utført. Gymsalgulvet raste opp mot meg, og alt ble mørkt.

Da jeg våknet, så jeg opp i et uutgrunnelig japansk ansikt, kledd i den hvite drakten som alt førstehjelpspersonell bar i situasjoner som dette. Litt lenger unna lå en båre, med et hvitt dekke over. Mine klassekamerater så bare på meg som om jeg var et eller annet som hadde kravlet opp av kloakken, og hadde lagt seg til å dø på matfatet deres. Og med en fryktelig visshet visste jeg at jeg hadde drept min første mann.

Testen ble avsluttet, og alle ble sendt hjem tidlig den dagen. Den forventede refsen og rettergangen skjedde aldri. Rett etter denne hendelsen - bare fire dager eller så - ble mine foreldre og jeg omplassert innen Renrakus enorme struktur. Vi ble sendt til Renrakus arkologi i Seattle. Foreldrene mine var overlykkelige, og jeg bet bare i meg det som hadde skjedd på skolen.

Det må ha vært en fryktelig byrde for en 12-åring å bære, skjønner jeg nå. Og foreldrene mine skjønte ingenting. De mente at det må ha vært far som hadde utmerket seg i Frankrike, og at de dermed ble overflyttet til Seattle. Jeg kunne ikke si noenting - og dersom jeg hadde sagt noe, er det sikkert at de hadde vist medfølelse med meg? Sannsynligvis ikke.

Jeg ble overflyttet til skolen i arkologien for andre barn på samme klassetrinn og samme privilegienivå som meg selv, men jeg merket at de oppførte seg kaldere mot meg enn mot andre barn som ble overflyttet til denne skolen fra andre steder. Jungeltrommene hadde nok advart mot meg selv om ingenting ble sagt via offisielle kanaler.

Jeg ble, sammen med 49 andre, plukket ut til et prøveprosjekt som Renrakuarkologien gjennomførte tilfeldigvis når personer over hele det vidstrakte Renrakuselskapet med barn som hadde gjennomgått akkurat samme testen som jeg hadde ble overflyttet til Seattle. Dette prosjektet ble kalt Red Ashigaru, og baserte seg på dette med at mange av oss hadde the Red Samurai som våre forbilder. Ashigaru var en fotsoldat i det føydale Japan, mens Samurai var ridderne. Så det var naturlig for oss å prøve og emulere våre forbilder mens vi var med i Red Ashigaru kadren. Et av de punktene vi var stoltest over var at vi ble trent av ekte Red Samurai.

Det var hardt, men vi var alle fanatikere, så det gikk på et vis.

INTERNAL MEMO
TO: Monosugoi Tomasheru
FROM: Takaware Shimo
SUBJECT: Red Ashigaru
KEYWORDS: Ashigaru, Blue Fire, Special Project

So far we have had a satisfactorily response from all the
subjects participating in the Red Ashigaru pilot project,
which is the first stage of project Blue Fire. I anticipate
that we can initiate stage two in 16 months.

Humbly yours, Takaware Shimo.

Så kom opptaksprøven til Red Samurai, og jeg var blant de 200 som ble opptatt den våren. Vi var Red Samurai kadetter, og fikk lov til å bære våpen inne i arkologien. Stolte som haner i våre nye uniformer gikk vi inn på de brakkene som skulle bli vårt hjem de neste tre årene. Og ble med en gang hugd ned til en passe størrelse av en av de største og jævligste sersjantene jeg hadde sett. 100 pushups, syng Renraku-hymnen, og 100 situps. Syng Renraku-hymnen. Og annen beinhard fysisk trening: skytevåpen (skyt til skuldra ble stor og blå, og ørene dine ringte som brannalarmer den neste uka), nærkamp (forstuinger var vanlig), kamp med våpen (au! sier jeg bare), og nøye indoktrinering om at Renraku var alt.

Etter det første året, fikk vi innstallert vår første cyberware - en smartlink. Jeg følte meg krenket på det verste - skitten, rett og slett - da jeg våknet fra narkosen. Jeg forestilte meg at jeg kunne se de fiberoptiske kablene under huden min, og se lyspulsene som vanhelliget kroppen min med sitt nærvær. Men jeg vente meg fort nok til den. Jeg var nødt. Med all skytetreningen etter det, er det et under at jeg ikke brakk håndleddet.

Nå var jeg 17 år, og hadde såvidt fått hår på overleppa, som jeg selvsagt måtte barbere bort. En Red Samurai kunne ikke være skitten i ansiktet! Og jeg merket det første tegnet på Renrakus rasistiske holdning. Det var vi ikke-japanske kadetter som fikk alle møkk-oppdragene. Som 1.-års kadetter hadde vi alle måtte gjøre det, men nå var det bare oss som måtte gjøre alt. Vaske brakkene. Vaske dass. Gjøre rent over alt. Plukke opp rask. Og så videre, og så videre.

INTERNAL MEMO
TO: Monosugoi Tomasheru
FROM: Takaware Shimo
SUBJECT: Blue Fire Update
KEYWORDS: Update, Special Project, Blue Fire, Red Samurai

The subjects of project Blue Fire are now ready to proceed to
the third stage. In this stage we will separate about 100 of
the students, and start to heavily cybermodify them. A loss
rate of 50% is deemed acceptable in this part of the project,
as the cyberware implantet will be of an experimental nature.
After this period of time, some recuperative downtime is
allowed to allow their bodies to adjust to the cyberware.

Naturally, a running psychological evaluation will be
instigated immediately after the surgery, in order to
exterminate dissidents in this pilot group.

Humbly yours, Takaware Shimo

Etter at det verste av operasjonssårene hadde leget, ble vi 67 overlevende av gruppa på 100 lagt i beinhard fysisk trening igjen. Vi hadde mistet mye muskelmasse i løpet av de 2 månedene vi hadde vært under narkose, og nå skulle det tapte tas igjen.

Jeg husker spesielt en kadett, Miguel tror jeg han hette, som kom med noen kritiske bemerkninger om Renrakus moral midt under en treningsøkt. Ingen lot seg merke ved noe, men de glinsende cyberørene til drillsersjanten må ha oppfattet dette, for den natta forsvant Miguel. Offisielt ble han sendt tilbake til Algonkinan-Manitou, og uoffisielt vet jeg ikke hva som hendte. Men jeg tror at han ble terminert.

Da de verste cyberpsycho-tilfellene hadde blitt luket ut, var vi 35 tilbake. Av oss 35, ble 20 av oss plukket ut til videre trening med spesialvåpen, mens de resterende ble sendt ut i forskjellige oppdrag og jobber. En av de 15 som ikke klarte det var en likendes kar ved navn Randolph. Det var siste gangen jeg så min engelske venn i live. Senere oppdaget jeg at han hadde blitt drept under et skyggeoppdrag i Seattle, og jeg sørget dypt da jeg oppdaget det. Men alt det var i framtiden, og jeg hadde for øyeblikket mer enn nok med å ta vare på meg selv.

Under denne siste treningsperioden hadde jeg rukket å fylle 19 år. Trenet til å være en drapsmaskin av ypperste kvalitet, og med chipper i hjernen og ryggrada som videre forsterket dette inntrykket, følte jeg meg som noe annet, som noe mer enn en soldat. Mer som en maskin, en ting.

Vi fikk ett spesielt oppdrag mens vi var i trening denne siste perioden. Drillsersjanten kom dragende med noen kamprustninger som minte om Red Samurai rustninger, men med noen små, subtile forandringer. Blant annet var enhetsmerket byttet ut med en sort sirkel, istedet for den vanlige stiliserte samuraien. Vi fikk utlevert våpen, og fikk beskjed om at vi skulle være vakter for noen VIPs som nettopp hadde ankommet byen.

Stor var derfor min glede og overraskelse da jeg fikk se Mariko komme ut av en av limousinene vi sto æresvakt for, sammen med sin far. Det var første gang jeg fikk se hennes far, men jeg var ikke i tvil om hvem det var. Mariko lot blikket sitt gli over oss, og så deretter på meg. Hun snudde seg, og vekslet noen ord med faren. Han ristet på hodet. Mariko sank litt sammen, men rettet seg raskt opp igjen, og feide forbi oss, æresvakten, inn i ballsalen hvor det skulle være en sammenkomst for Renraku VIPs.

Drømmene mine var knust. Gjennom hele perioden hadde jeg brukt minnene mine om Mariko som et skjold mot det som hadde skjedd med meg. Nå var det skjoldet knust i småbiter, og følelsene som jeg hadde demmet opp bak dette skjoldet strømmet gjennom meg. Jeg bestemte meg for ikke å bli det Renraku ville jeg skulle bli - en drapsmaskin for Renrakus toppfunksjonærer å bruke slik de ville.

INTERNAL MEMO
TO: Monosugoi Tomasheru
FROM: Takaware Shimo
SUBJECT: Project Blue Fire
KEYWORDS: Final Phase, Special Project, Blue Fire

We will now initiate the final test for the participants of
project Blue Fire. They will be assigned one person to
assassinate, with their own methods, but within a time limit.
They will receive limited funds, and will of course be totally
deniable. The persons involved in this will be:

Zacharias, Mike
Gonzales, Emiguel
Larsen, Henrik
DeLores, Jean-Jaques
Laurents, Xavier
Hotomo, Kudasai
Manson, Richard
Finagling, John
de Ratterhuis, Frederik
Lausanne, Friedrich

They will be equipped as they wish, and will return to Chiba
within June 20th, as they will also be injected with carcerand
compound Chimex-402A.

Humbly yours, Takaware Shimo

Jeg tok alt utstyret jeg fikk, og dro ut for å "eksterminere" målet mitt. Jeg dro sporenstreks for å finne ut hvor Randolph befant seg, fordi jeg ville heller gå over i skyggene enn å gjøre noe som helst for Renraku.

Det jeg ikke hadde regnet med, var å bli syk. Forferdelig syk. Jeg lå i dekning i to måneder, før jeg følte meg bra nok til å finne Randolph. Og da var det for sent. Men jeg hjalp noen venner av ham ut av en lei knipe, og fikk en ny tittel - shadowrunner. Michael Chodosh, shadowrunner, var født.

INTERNAL MEMO
TO: Monosugoi Tomasheru
FROM: Takaware Shimo
SUBJECT: Information Request
KEYWORDS: Blue Fire, , Seattle

By this we would request information about the demise of
special agent  of Project Blue Fire. By
injection of carcerand compound Chimex-402A,  was
compelled to return to Chiba by the 20th, last month. As no
word has been heard, he is assumed dead and his file of
operations has been readied for closure pending verification
of his demise.

Humbly yours, Takaware Shimo

Taken from the pages of Jens-Arthur Leirbakk