Jeg startet med Tehanu. Hun var lett. Jeg hadde sett ungdommer med samme livssyn før jeg kom til Amber. Dophuer de fleste av dem.
Kim var også relativ enkel. Sex, drugs & rock'n roll. Mest fokus på sex. Fyren frustrerte meg. Jeg skjønnte ikke hvorfor da. Jeg begynnte å ha en flaske stående ved siden av staffeliet.
Sheira var på en måte en lettelse etter Kim. Hun var på en måte ikke mitt problem. En litt tragisk figur. Jeg drakk ikke mindre.
Mikhail var også lett å få tak i. Jeg hadde en vag bekymring etter å ha sett hvordan bildet tok form. Han har helt klart psykotiske trekk, men jeg liker ham. Jeg var ikke edru et sekund jeg jobbet på bildet.
Selvportrettet gjorde at jeg sluttet å drikke mens jeg holdt på med det. Hodeskaller. Venner jeg har sett dø. Ofte min skyld at de døde. Dødsengelen inkarnert. Mye mørke, dystre felt.
Jeg var helt tom da jeg var ferdig. Prøvde å komme vekk fra det ved å dra til Amber. Førte til at jeg holdt på å drepe en av vaktkapteinene. Fant ut at jeg ikke brydde meg og dro tilbake til Craig.
Jeg ble sittende på biblioteket mesteparten av tiden. Tjenerne sørget for at det var en whisky-flaske tilgjengelig. Etter noen dager hadde jeg fått med meg et håndvåpen. En .357 halv-automat med matt finish, 15 cm løp, dro litt til venstre over 50 meter. Husket ikke hvorfor jeg hadde funnet det fram.
Jeg begynte å tenke på de jeg hadde sett dø opp gjennom årene. Mange av dem hadde jeg drept selv. På alle mulige slags vis. Problemet er ofte å være sikker. For å være sikker må man ofte kloss innpå den man dreper. Det gjør det litt personlig.
Noen hadde skutt et mønster i panelet på andre siden av biblioteket. En hodeskalle. Jeg husket vagt at det var meg som hadde gjort det.
Mikhail hadde kommet innom på ett eller annet tidspunkt. Han ville vite om hvem som var død. Så jeg fortalte ham det. Alle sammen. Så ville han vite om hvordan man dreper folk. Så jeg fortalte ham det også. Han virket til tider litt nervøs.
Jeg fikk en ide. Hvis jeg drepte alle sammen ville de ikke dø senere på grusomme måter. Jeg fortalte det til Mikhail. Han ble nervøs igjen. Jeg fortalte også hvordan jeg ville gjøre det.
Du har sikkert skjønnt at jeg ikke var helt ved mine fulle fem på det tidspunktet. Mikhail hjalp meg ut av det. Jeg begynnte å tenke. På andre ting. På løsninger, ikke problemer. Jeg ble mitt gamle jeg igjen. Nesten.
Emma likte foresten bildene mine.