Etter noen kilometer med kjedelig, bråkete og skitten by går vi opp en trapp, inn i en park og over en liten høyde, og plutselig står vi oppe på Monte Mario og ser ned på Vatikanet.

Lettelsen over å være så godt som ferdig er stor, men samtidig er det noe i oss som gjør at vi blir sittende der opp en god stund, som om noe i oss nøler med å fullføre. Rare greier.

After a few kilometres of boring, noisy and dirty city streets we walk up some stairs, enter a park and climbs a hill. Then suddenly this view appears in front of us, The Vatican as seen from Monte Mario.

The relief from having almost completed the walk is immense, yet there is something within us that makes us sit for a long while and just stare into the air, as if we're reluctant to go the last bit and finish. Weirdness.