AV og til kan det ta litt tid før man summer seg til å skrive ting man vil ha skrevet. Man kunne selvfølgelig ha lagt skylden for at slik gikk ting, for det var vinterferie eller noe. Men ikke jeg, nei. Går NTH. Vi har ikke denslags. Så i min dype forvirring i mitt grusomme dilemma måtte jeg bare TA meg fri og reise til fjells og meditere over hvorvidt jeg skulle starte referatet med å skrive noe om mine tanker omkring slaske-pampe-tendenser på Huset eller ikke.
Jeg skal nøye meg med å anta at det ikke er styrets leder som vasker gangene utenfor Storsalen etter at tjah... f.x. styrets leder slenger fra seg sigaretten sin, tråkker på den og tråkker karslig inn i Storsalen hvor han skal styre sitt enevelde.
Og ikke ble det Lørdagsrevy heller. Kom ikke inn i salen engang før det var 5 over, inntil da var det nemlig kjole-og-kjole-og-hvitt-tvang. Samfundets symfoniorkester fant imidlertid etter hvert ut at dersom de ikke lempet på kleskoden, hadde det ikke blitt noe særlig publikum under opptredenen deres. Så man kom da inn til slutt.
Vi åpnet møtet og suste gjennom den tomme styreprotokollen atter en gang, før Knauskoret sang om tyngdeloven med innlagt rap-vers. De slapp visstnok en CD i løpet av kvelden.
Det ble straks mer kunstnerisk da pingvinene våre satte i gang med å stemme instrumentene sine. De hadde trent lenge og vel, tydeligvis, og hadde lært seg å spille Große Adagio fra Spartacus (Sjekk jeg fikk til tysk tegnsett, da). Jeg tror det var finalen, tilogmed. Khatsjaturian. *Mmmm* Fin. Synd at en av fiolinene ikke var stemt helt likt med resten. Men pytt. Flott nok.
Ikkeno politisk femminutt, så det ble bare å løpe rett inn igjen for trommisen til Symfoniorkesteret, Eivind Aase, som ble godkjent som ny gjengsjef for Musikerloftet. Takk til Ole Frøyslien for uhm... hva han nå har gjort der oppe på loftet.
Så var det første innleder. Dag Solhjell. Sosiolog og forfatter av den utrolig lite omtalte boka "Kunst-Norge". Han har brukt hele sitt liv på å finne ut at det er tre kretsløp i kunstlivet i Norge: På toppen det eksklusive kretsløp, hvor man får anerkjennelse og blir bedømt for sin kunst og bare det. Så kommer midtsjiktet, det kommersielle, hvor man ikke nødvendigvis blir omtalt som god kunst, men klarer å selge kunsten sin likevel. Og nederst, der ligger det meste. Det inklusive kretsløp. Der får man drive med kunsten sin som kulturpolitiske tjenester. Kunsten er for alle. Ut fra disse kretsløpene har vi fått den sosiale lagdelingen i Norge. Skumle greier. Og så er det noen som sitter på toppen, med all kunstnerisk makt og anerkjennelse. De motarbeider mangfoldet så godt de kan, for å bevare sin lille, eksklusive gruppe. Fæle folk, altså.
"Neste innleder, takk. Navn?" "Knut Selsjord." "Yrke?" "Kulltur-sjorrnalisst i Klassekampa." "Ok. Still Dem der borte og si hva De har å si." "Ok".
Denne mannen håper jeg er uendelig mye bedre til å formulere seg i korthet skriftlig enn muntlig, ellers må hans artikler komme som bilag til resten av Klassekampen. Nuvel. Knut spesialiserer seg på populærkultur. Det ER massekonsum og penger som driver ting her i verden, hvor tragisk han enn måtte synes at det er. Kultur er verdens største industrisektor. Og vi vet jo alle at 95 prosent av det vi betaler for CD'ene vi kjøper går rett i lomma på narkobaronene, det vil si Kongressen i USA. Det seriøse kulturspredende TV ble formet av diktatorkanalen BBC. Men heldigvis kom RadioLux og ordnet opp. Folk FIKK det de ønsket. Enten de ville eller ikke.
Kulturell uavhengighet er relativ, styrt av samfunnets konsensus om hva som er ønsket/akseptert. Og Åse Kleveland er Gros mann, som denne raddissen sa det. Kulturpolitikk svever litt oppe i lufta, men ingen må være i tvil om at også kultur er et av de utallige virkemidlene regjeringen bruker for å holde oss i sjakk, i frykt for den store revolusjonen. Humm.
Siste innleder var Åsmund Torkildsen, kunsthistoriker fra Kunstnernes Hus, kunstkritiker i Drammens Tidende og generelt politisk korrekt postmodernist. Han ville gjerne fortelle oss hvordan de har det i USA. Og det fikk han lov til. Der HAR de mangfold, der. Det er fordi de har så ufattelig mange minoriteter, som ingen tør å nekte å få holde på med sitt. Samtidig har de en streng sensur som begrenser det totale kaos. Påstod han.
Åsmund, som ikke hadde det minste felles med en viss Vinje i sin talemåte, var enig i at det er en elite som kjemper mot det kulturelle mangfold. Og hvert kretsløp har sine aviser og kanaler generelt. Det som hemmer mangfoldet i Norge er Janteloven, som sier at alle kan alt like godt, og dermed har vi fått hundrevis av inkompetente kunstkommentatorer i media i dag. Videre er den generelle holdningen ikke at kunst er noe man ønsker, men noe man kan utstå, med politiske baktanker.
Felles for alle innlederne var altså at de hadde klart å komme frem til at vi må kjempe med det vi har mot at Staten gir bevilgninger til kulturlivet i Norge. Staten driver nemlig og er vilt taktisk, og dirigerer bevilgningene slik at Arbeiderpartiet kommer til å sitte med regjeringsmakten til evig tid. *sukk*
Pause.
Rett etter pause var det helt fullt i Storsalen, for SIT skulle kjøre show. Og det gjorde de sånn rimelig bra. Alternative versjoner av "Et Dukkehjem". Først en transvestitt-versjon, så en James Bond-versjon, en deprimert- stemning-i-finsk-sauna-versjon og til slutt en Lille Lørdag-versjon. Greit nok, men veeeeeldig enkelt og masse billige poenger. LL-imitasjonene var nokså gode, helt til "programlederen" kom inn.
Så fikk vi en bitte-bitte-liten debatt. Kanskje er ikke bodybuilding like mye kunst som ballettdansing. Hvem vet? Det finnes neppe et objektivt kulturbegrep, kultur blir bare mengden av hva folk gidder å bruke fritiden sin til. Snart får jeg nye spyposer på spyposenettsidene Fotogjengen hadde neste innslag. De viste... Jepp, fotografier. Masse portretter.
Punkt 12 var kampfondsbevilgning. Meeeeeeeeen. Vi manglet 4 stemmer på å gi noen støtte til familien Cicek i kirkeasylet deres. Vi var 10 avholdende, jeg trolig den eneste som ikke hadde drukket, 2 i mot og 96 for altså.
Så presenterte Pæra sitt geniaaaale forslag til endring av hans eget lovendringsforslag, som gjør ting litt vanskeligere å få igjennom enn de kunne ha vært dersom hans opprinnelige forslag til lovendring hadde blitt stemt gjennom. Jaja. Vi har sikkert et forslag uten kommafeil klart i løpet av 90-tallet.
Neste lørdagsmøte ble presentert. Chiapas, undertrykte meksikanere. Det kommer visstnok en ekte innfødt OG en meksikansk ambassadør. Heftig nok.
Enda en pause.
Denne gangen hadde man forsøkt å legge konserten inn som kunstnerisk, men det fungerte ikke helt, siden det ble en nokså lang pause i møtet før konserten begynte. Den var vel fin nok, tror jeg. Ikke helt min stil. Den tredje sangen de hadde likte jeg faktisk.
Eventuelt? Nei.
Kritikk av møtet? Nei.
Møtet ble hevet.
Og nå er det bare en dag igjen til neste lørdagsmøte. Stress stress.
Takk for oppmerksomheten,
Bjørn http://www.pvv.org/~bct