Fem på åtte var vi på plass, etter å ha droppet en 20-penge i inngangen. Men hva gikk disse pengene til? Håper det var til Afrika, for ellers skjønner jeg ikke hva det kan ha vært. Det var i hvert fall hverken kaffe eller kaker i Storsalen. Bare smuler og dråper. Kanskje i solidaritet eller empati med det svarte kontinent. Uansett. Håper de gikk til Kirkens Nødhjelp eller noe.
Trond Viggo var på storskjermen og var ukens lørdagsgjest i Lørdagsrevyen, så vi overlevde at det gikk noen minutter over tiden før møtet kom i gang. Og da det kom i gang var det bare såvidt også, for noen hadde glemt punkt to, Strindens med Stars 'n Stribes. Etter å ha buet for det spilte de i alle fall, i pentøy tilogmed. Men UTEN kanon. Skuffende. Hrmpf. Men ok likevel.
Styreprotokollen ble lest opp uten særlig innhold, og etterpå hoppet onkel Bingostemme over politisk 5-minutt. Like greit. Alle boikotter sikkert Statoil og Nigeria likevel. (Neppe.)
Så! Kunstnerisk. Veeeldig kunstnerisk. Det er ikke ofte at symfoniorkester kjører show, men denne gang gjorde de virkelig det. Grand Ouverture av Malcolm Arnold, arrangement ved Hoffnung, for fullt symfoniorkester, tre luftgevær, kirkeorgel, fire håndstøvsugere, fire husholdningsstøvsugere og fire industristøvsugere. Det gikk bra til slutt. Musikken seiret over støyen, takket være at støvsugeroperatørene ble skutt av luftgeværskytterne, i dramatisk gult motlys og røyklagt scene. Si fra hvis dere spiller denne igjen noe sted! Ufattelig flott.
Etter at orkesteret hadde dratt med seg alt utstyret sitt ut i stor fart, fikk vi nok en gang høre at ISFiT'97 trenger ny sjef og kan noen være så snille å søke på det? Etterpå informerte Pæra Brønstad om at ett eller annet skjer med Student-TV'n, den blir helt sikkert kanskje ikke husløs til nyttår. Muligens.
Jeg var faktisk ganske engstelig for neste punkt, "Forfatterkollegiets Absolute Refuserte v/SIT"... For når man ser tilbake på hvordan ukerevyen var, så kunne man få bange anelser om hva som ble refusert for den. Men. *sukk* Nora *sukk* var med i den refuserte versjonen, så da var alt bare fryd og gammen. Eller, veeel. Kanskje ikke riktig alt. Var fremdeles ting som hadde godt av å bli refusert der, men monologen til *sukk* Nora hadde vært nok til å doble antall terningkast for revyen, hvis den hadde vært i stedet for den monologen de faktisk brukte. Men, men. Hadde kanskje ikke nok med skjermer å gjøre. Hva vet jeg? Man synes i alle fall at omstokkinger nok helt sikkert kunne hevet revyen noe. I ettertid. For da er det lettest å være klok.
Pause. Skulle vare 15 minutter, varte 20. Nært nok, sikkert. Men den kom kanskje litt tidlig. Hadde bare holdt på i nesten 45 minutter. Tre kvarter lørdagsmøte er ikke like uutholdelig som en forelesningstime, liksom. Men sånn ble det nå i alle fall.
Etter pausen startet Afro Ivoire uhm... Affro Ivvo-ire ble det uttalt, men jeg har da hatt grunnkurs fransk på universitetsnivå så jeg lar meg ikke lure, som, veldig lite overraskende, var afrikansk dans og... du gjettet det... trommer! Av og til lurer jeg på om det bare er noe de lurer oss til å tro om dem, og så sitter de og bare finner på en rytme og en tekst på språket sitt, mens vi sitter og glaner og lytter og føler med dem i ur-ritualene deres, tror vi. Det er bare så stereotypt. Sikkert flott. Mest trøkk synes jeg det ble da vi hadde ti bongo-trommer på scenen. Ni av dem var tilogmed i norske hender. Kanskje en eller to rytmearter for mange på en gang, men det VAR altså ganske stilig. Enda de norske bare hadde spilt i en måned. Og dessuten er det ikke alle afrikanere som kan spille trommer og danse. Visstnok.
Første festtaler var Harald Aspen, som syntes at det meste av Afrika som er verdt noe ligger sør for Sahara. Og vi må se at det er et Afrika som er flott å sanse, selv om det er mye krig og elendighet å se på Dagsrevyen derfra til enhver tid. Greit nok, men ikke akkurat revolusjonerende. Lysbilder fikk vi også se. Det er IKKE multimedia. Det vet jeg, for jeg går data. Kan noen være så snille å slå opp det ordet ettellerannet sted og lære seg hva det betyr? Auno kan slå opp "således" og sjekke betydningen av det i stedet, hvis han vil.
Neste var kunstnerisk igjen. Abawu Edema. Ikke en sykdom, men et enmannsteater. Skjønte ikke så mye av det, men han kledde i hvert fall av seg helt ned til underbuksa, og mumla noe om at han ville elskes i kveld og at interesserte kunne møte ham i biblioteket sånn i ellevetida. Eller noe. Swahili er ikke blant mine styrker.
Festtaler nummer to var Kjersti Lie Holtar, ekte NTHer og kone av Norsk Hydro-fyr, som hadde bodd i luksus i Namibia de tre siste årene. Og den damen hadde mange gode poenger, gitt. Og det til tross for at hun klarte å sette generasjon X-erne, seg selv inkludert, i et mindre godt lys. Men jeg har nå likevel fremdeles lyst til å reise omtrent dit neste år. Vel vel. Og så har afrikanerne en bedre evne enn oss til å takle lidelse. Vi driver og maser fremdeles om at vi kan da ikke ha tyskere på besøk i markeringer av femtiårsdager for friheten, mens afrikanerne kun få år etter at de fikk sin frihet er i stand til å tilgi oss. Og takk for det. Uansett. Kjersti hadde blitt grepet av Namibia og stikker nok ned dit igjen. Kanskje pakker hun ikke sølvpapirstrimlegenseren sin i kofferten da.
Vi klappet noen ganger for å få byttet ut gjengsjefene med nytt kjøtt. FK klarte som vanlig å vise stor egosentrisme. Nok om det.
På eventuelt var det noen som hadde stjålet et av Klubbstyrets relikvier igjen, og overrakte det tilbake, samtidig som de fikk minnet alle om at det igjen og igjen blir operaball i neste semester.
Krittikk ta møtet var stort sett selvkritikk, samt at Tarek Egypter "kjeftet" på styret for at de ikke hadde grepet inn da festtaler en hadde omtalt det virkelig Afrika som det som ligger sør for Afrika. Greit nok.
Møtet ble tradisjonen tro hevet. Ok møte, men ikke så mye festsus med unntak av åpningen.
Takk for oppmerksomheten,
Bjørn.