Tre timer senere er vi fremme i Cashel. Av slottet på åsen over byen skjønner vi at stedsnavnet bare er en fylleforvanskning av Castle, men ellers vet vi ikkeno om stedet.

Derfor går vi på turistinformasjonen. Det er kø der, så vi tar en kikk på utstillingen. Når vi er ferdige med å se på den er lokalet plutselig tomt for folk, og dørene er låst. Utenfra.

For min egen del kan jeg si at det er mange år siden sist jeg ble låst inne. Jeg prøver å få på meg et passe fårete smil av typen Wallace fra Wallace and Grommit mens jeg foreviger situasjonen. Så ringer jeg politiet, så jeg unngår å bli låst inne for både innbrudd og utbrudd. Alt ordner seg til slutt.

Three hours later we're in Cashel. Judging by what's on the hill above town, we get that the name of the town is a drunken version of Castle, but that's all we know.

So we head for the tourist information. There's a line, so we go and look at the exhibition. When we're done with that, there are suddenly no people in the room, and the doors are locked. From the outside.

I don't know about you, but it's been many years since I last was kept imprisoned anywhere. I put on a sheepish smile of the Wallace and Grommit kind as I take a photo to immortalise the situation. Then I call the police, to avoid being arrest for burglary. Everything works out well in the end.