En av mine favorittaktiviteter på regntunge dager i Jericoacoara er å gå ut i ødemarka og plukke skjelettbiter. Det er mange av dem. Selv om gresset er grønt der det er gress, så er det et hardt klima for store klovdyr. Når man finner nok deler kan man bygge seg artige dyr ute i ørkenen.

Håpet er såklart at disse byggverkene skal bli begravd av sand og etter hvert bli til fossiler, som noen stakkars skapninger kan grave opp om ti millioner år og lure fælt på hva det var slags dyr, egentlig.

One of my favourite activities on rainy days in Jericoacoara was to walk into the wilderness and gather parts of skeletons. While there is much grass between the dunes, life apparently can be plenty tough for the big animals in the area.

The intention of this hard work is of course that my creations will be buried by sand and somehow turn into fossiles, so that in a few million years, some poor scientists of some kind will find them and have a hard time figuring out what these creatures used to be.

(Who's to say this hasn't happened before?)