Mangler det frames/innholdsfortegnelse? Trykk her.
Dag 4:
I dag var den store dagen!
Vi har fått vår Maria.Endelig, etter å ha ventet så utrolig lenge.
JIPPI!!!!
Hun har smilt fra ende til annen, og er en skikkelig solstråle.
Hun småsutrer litt hvis det skjer ting hun ikke liker, som for eksempel at vi setter henne ned og hun ikke vil.
Det er de eneste gangene hun sutrer litt.Hun liker å sitte i fanget til oss.
Vi startet dagen med å reise fra hotellet i Beijing klokka 11.30.
Vi skulle møte resten av gruppa som kom med fly fra Norge.
Når alle var samlet, og vi hadde kommet oss til Hohhot,var klokka blitt 18.30, begynte et stress uten like.
Sandra, vår guide i Hohhot, presenterte seg, sang to sanger for oss, og fortalte litt om stedet.
Så fikk vi beskjed om at om 15 minutter var vi ved hotellet, og barna var der og ventet på oss.
Vi måtte skynde oss å sjekke inn, og komme opp til 8.etasje hvor barna var.
Vi fikk 5 minutter på oss til å komme oss opp til rommene, skifte om, og finne
frem gavene som vi skulle gi, samt noe til ungene. (drikke, leke o.l)Og så å komme opp til 8.etasje.
Samtidig måtte vi vente på koffertene som piccoloen kom opp med.
Tja, det er vel unødvendig å si at det var en meget stresset mor da...
Vi kastet oss over koffertene og skiftet og fant frem klær, for så å spurte opp til 8.etasje.
Der hadde vi egentlig forventet oss en samlet tildeling av barna, men etter hvert som vi kom gjennom døra,
fikk vi barna rett opp i armene.
Vi hadde avtalt med de vi reiste sammen med at vi skulle filme hverandre, men alt gikk så fort,
at vi rakk ikke tenke tanken, engang. Folk satt overalt, diretøren (skjønte vi etter hvert) fra Marias barnehjem gikk
frem og tilbake og observerte, og barnepikene, satt og tittet på oss.
Heldigvis visste vi ikke hvem de var før etterpå...
Det ble en runde med papirer, og stempling av tommel over hver eneste underskrift, og det var jammen meg ikke få.
Så var det tid for familiefoto ute i gangen, og Maria lo fra øre til øre på bildet, så det var jo ganske morsomt.
Men så kom den lille vrien i vår familie, vi ble spurt om ikke barnepiken som hadde tatt seg av Maria, kunne få et bilde av henne og Anette sammen.
Det var greit, så det ble linet opp på ny...
Men uansett, så kom Maria i armene på oss med et smil, og siden har hun smilt.
Det aller morsomste var å se seg selv i speilet da vi skulle ta heisen opp til rommet.
Hun begynte å gapskratte, og lo så hun hikstet. Det fortsate hun med resten av kvelden,
så vi hadde trøbbel med få roet henne ned for soving.
Vi prøvde å få henne til å sovne i armene også, men hun bare lo, så det var nytteløst.
Det var ned i senga, snu litt rundt, le så hele hun ristet, og så var hun stående og se på oss med
dådyrøyne, og med et smil fra øre til øre.
Men hun skjønte nok at det var kveld, og hun var trøtt, for hun la seg ned igjen, og ble til slutt liggende.
Hun sovnet etter litt, og sov som en stein.
Selv pakket vi litt ut, og Arnt og Anette tok med mat hjem fra mc Donalds. Vi hadde jo ikke spist siden frokost.
Det var rett og slett ikke tid...
I dag var den store dagen!
Vi har fått vår Maria.Endelig, etter å ha ventet så utrolig lenge.
JIPPI!!!!
Hun har smilt fra ende til annen, og er en skikkelig solstråle. Hun småsutrer litt hvis det skjer ting hun ikke liker, som for eksempel at vi setter henne ned og hun ikke vil. Det er de eneste gangene hun sutrer litt.Hun liker å sitte i fanget til oss.
Vi startet dagen med å reise fra hotellet i Beijing klokka 11.30.
Vi skulle møte resten av gruppa som kom med fly fra Norge.
Når alle var samlet, og vi hadde kommet oss til Hohhot,var klokka blitt 18.30, begynte et stress uten like.
Sandra, vår guide i Hohhot, presenterte seg, sang to sanger for oss, og fortalte litt om stedet.
Så fikk vi beskjed om at om 15 minutter var vi ved hotellet, og barna var der og ventet på oss.
Vi måtte skynde oss å sjekke inn, og komme opp til 8.etasje hvor barna var.
Vi fikk 5 minutter på oss til å komme oss opp til rommene, skifte om, og finne frem gavene som vi skulle gi, samt noe til ungene. (drikke, leke o.l)Og så å komme opp til 8.etasje.
Samtidig måtte vi vente på koffertene som piccoloen kom opp med.
Tja, det er vel unødvendig å si at det var en meget stresset mor da...
Vi kastet oss over koffertene og skiftet og fant frem klær, for så å spurte opp til 8.etasje.
Der hadde vi egentlig forventet oss en samlet tildeling av barna, men etter hvert som vi kom gjennom døra, fikk vi barna rett opp i armene.
Vi hadde avtalt med de vi reiste sammen med at vi skulle filme hverandre, men alt gikk så fort, at vi rakk ikke tenke tanken, engang. Folk satt overalt, diretøren (skjønte vi etter hvert) fra Marias barnehjem gikk frem og tilbake og observerte, og barnepikene, satt og tittet på oss.
Heldigvis visste vi ikke hvem de var før etterpå...
Det ble en runde med papirer, og stempling av tommel over hver eneste underskrift, og det var jammen meg ikke få.
Så var det tid for familiefoto ute i gangen, og Maria lo fra øre til øre på bildet, så det var jo ganske morsomt.
Men så kom den lille vrien i vår familie, vi ble spurt om ikke barnepiken som hadde tatt seg av Maria, kunne få et bilde av henne og Anette sammen.
Det var greit, så det ble linet opp på ny...
Men uansett, så kom Maria i armene på oss med et smil, og siden har hun smilt.
Det aller morsomste var å se seg selv i speilet da vi skulle ta heisen opp til rommet.
Hun begynte å gapskratte, og lo så hun hikstet. Det fortsate hun med resten av kvelden, så vi hadde trøbbel med få roet henne ned for soving.
Vi prøvde å få henne til å sovne i armene også, men hun bare lo, så det var nytteløst.
Det var ned i senga, snu litt rundt, le så hele hun ristet, og så var hun stående og se på oss med dådyrøyne, og med et smil fra øre til øre.
Men hun skjønte nok at det var kveld, og hun var trøtt, for hun la seg ned igjen, og ble til slutt liggende.
Hun sovnet etter litt, og sov som en stein.
Selv pakket vi litt ut, og Arnt og Anette tok med mat hjem fra mc Donalds. Vi hadde jo ikke spist siden frokost.
Det var rett og slett ikke tid...